Fordypningsoppgave/Bacheloroppgave

Magne Lindholms hjemmeside

    Stacks Image 17

Hvordan skrive fordypningsoppgave

En fordypningsoppgave er ikke en journalistisk oppgave. Den kan derfor ikke løses slik man løser et vanlig journalistisk oppdrag. Det er minst fire grunner til det:

1. Lengden
Fordypningsoppgaven er på 15-30 sider. Noe sånt får du aldri på trykk i et journalistisk medium. Fordypningsoppgaven er en lang fagartikkel.

2. Det er meningen at du skal tenke deg om. Lenge.
En fordypningsoppgave er en analytisk oppgave, der vi utfordrer din evne til å finne fram til og analysere et større materiale, og framstille det hele i en faglig tekst. Det er noe annet enn å lage en nyhetsmelding på grunnlag av en pressemelding og et kjapt intervju. Vi gir analytiske oppgaver fordi HiO er en høyskole som deler ut akademiske grader. Fordypningsoppgaven er en forutsetning for at din utdannelse har den statusen den har.

3. Fordypningsoppgaven blir oppbevart i biblioteket eller lagt ut på nett.
Det kommer helt garantert noen etter deg og leser det du gjorde. De vil ha hjelp til å finne ut noe de lurer på. Da er det greit om du har gjort grundig arbeid, som er nyttig for andre.

4. Det kommer ingen utgave i morgen
Du kan ikke rette opp svakheter neste dag, som i avisen, eller om ti minutter, som på nett. Det du gjør nå, blir stående som den endelige analysen.

Forskning i lettversjon
En fordypningsoppgave handler som regel om et aktuelt samfunnsspørsmål, med mediefokus. Enkelte skriver rent historiske oppgaver, mens andre lager tekstanalyser. De fleste oppgavene kan derfor betraktes som samfunnsforskning, historieforskning eller språkanalyse. Du må gå til disse tradisjonene for å finne forbilder.

Siden temaet ofte (men ikke alltid) er aktuelt, vil du møte situasjoner som likner de du møter som journalist, med selektiv kildetilgang, kilder som vil påvirke dine slutninger aktivt osv. Likevel er det helt klart at du bør velge de aktuelle forskningstradisjonene som referanse for arbeidet, og ikke den kjappe nyhetsjournalistikken.

Samtidig er det like klart at du ikke kan gå like dypt inn i litteraturen på området, eller drive like omfattende kildestudier som en forsker gjør. Det er heller ikke nødvendig å uttrykke seg like omstendelig, verken når det gjelder tekst, noteapparat eller referanser. Fordypningsoppgaven din er forskning i lettversjon.

To misforståelser om forskning
Som alle dårlige pedagoger innleder jeg med et avsnitt om hva du ikke skal gjøre. Resultatet er at mange vil tro jeg anbefaler disse misforståelsene. Det gjør ikke noe særlig, for disse misforståelsene er så utbredt at de fleste følger dem uansett. (Uttrykk dere ikke så kryptisk som jeg gjør i dette avsnittet. Det er konstruert til skrekk og advarsel.)

Misforståelse 1: Forskning vil si å uttrykke seg vanskelig i en stivnet form
Denne misforståelsen er svært utbredt blant både forskere og journalister. Hvis man har lite å fare med, kan man skjule tomheten ved å gjøre den utilgjengelig, i en sky av sitater, fremmedord og fotnoter. Samtidig er man nøye med å følge de ytre sjangerkonvensjonene: Innledning, problemstilling, teorikapittel, referater fra andre rapporter, drøfting, konklusjon, noter. Resultatet blir usannsynlig kjedelig. Få gidder å lese. Så slipper man kritikk. Praktisk!

Husk at de fleste virkelig store samfunnsforskere skriver klart og godt, med en særpreget stil. Arne Næss, Dag Østerberg og Pierre Bourdieu, for eksempel. For ikke å nevne historikerne.

Misforståelse 2: Vitenskapelighet er lik statistikk
Denne misforståelsen er enda mer utbredt, i hvert fall blant journaliststudenter. Spøkelset generalisering har nakketak på dem. Generalisering har to betydninger:

1. At du kan si noe om hvor utbredt et fenomen er i en stor gruppe etter å ha undersøkt en liten gruppe. Man teller et stort antall for å finne utbredelsen av kjente størrelser. Det er dette Norsk Gallup driver med i intervjuundersøkelsene sine. Det er vel og bra. Men slike generaliserbare utvalgsundersøkelser er bare en liten del av all den samfunnsforskningen som foregår i dag. Verdien av slike undersøkelser er også begrenset, fordi den ikke utvider forståelsen av samfunnet noe særlig. Det skal vi komme tilbake til.

Pugg disse kloke ord:

Glem enhver ambisjon om å komme fram til generaliserbare resultater gjennom store utvalgsundersøkelser! Begrav deg ikke i statistikk!

2. Den andre betydningen går ut på å si noe om hvilken type fenomener man kan finne i en gruppe mennesker eller hendelser. Man diskuterer innhold, kategorier og virkemåter. Det kan man finne ved å undersøke et lite antall på en grundig måte. Det er denne typen undersøkelser dere har tid og ressurser til å gjennomføre. Dessuten er de morsommere. De kalles case studies, som betyr studier av enkelttilfeller. De er god vitenskap.

Pugg disse kloke ord:

Du skal konsentrere deg om et bitte lite felt, for å se hvilke mekanismer som virker akkurat der. Dette lille feltet skal du beskrive systematisk, men i vanlig prosa.

Dydene etterprøvbarhet og systematikk
Vitenskapen er ikke noe annet enn en intellektuell tradisjon som forsøker å svare på det enkle spørsmålet: Hvordan i all verden kan X si Y om Z?

For å svare på dette spørsmålet har man lagt vekt på to dyder: etterprøvbarhet og systematikk. Alle vitenskapelige metoder er forsøk på å oppnå dette.

Etterprøvbarhet
Etterprøvbarhet vil si at andre skal kunne gjøre den samme undersøkelsen som du har gjort, for å se om dine konklusjoner er holdbare. Ofte må man finne andre veier å sjekke dine funn på. (For eksempel hvis du bygger på muntlige opplysninger fra avdøde personer.) Men i alle tilfelle må leserne vite nøyaktig hva du har gjort.

Vitenskapelig begrunnete slutninger må være i tråd med observerbare fakta. Dette regnes som en selvfølge av de fleste. Husk at det finnes påstander som ikke er slik. Den norske kirke hevder for eksempel at våre fysiske legemer en gang skal gjenoppstå. Slike påstander ligger tynt an i en vitenskapelig analyse, men så blir de heller ikke lansert som vitenskap. Verden er full av den slags påstander. Som regel er de mindre dramatiske enn oppstandelsen.

Første bud er at du må beskrive nøyaktig hva du har gjort.

Da blir dine konklusjoner etterprøvbare.

Også journalistikk skal være etterprøvbar. Men du må redegjøre bedre for dine kilder i fordypningsoppgaven enn du gjør i nyhetsartikkelen. Som regel oppgir journalisten en eller to kilder på en generell måte, slik at en kritisk leser må gjøre et stort etterforskningsarbeid for å finne ut hvor påstandene stammer fra. Det holder ikke i forskning.

Systematikk
Systematikk er grunnsteinen i all vitenskapelig metode.

Uten systematikk er det umulig å vurdere hvordan du har kommet fram til dine slutninger.

Det blir også umulig å etterprøve konklusjonene, selv om du har forklart hva du gjorde.

Annet bud er at undersøkelsen er systematisk gjennomført.

Journalistikk er sjelden systematisk i sitt stoffvalg. Den bygger for mye på historier, sensasjoner og enkelteksempler. ”Finn historien” er ikke en god leveregel for en forsker.

Men hva slags systematikk skal du bruke?

Teori
Teorien er selve fundamentet for undersøkelsen din. Det er ikke dataene dine som er fundamentet, slik mange tror. Du må derfor skaffe deg et teoretisk fundament så tidlig som mulig i arbeidet. Det betyr ikke at du skal kaste bort uker på å blåse opp en stor teoretisk ballong, mens du mister bakkekontakten fullstendig. Det er viktig å finne den rette balansen, og i ditt tilfelle vil det si å finne et tilstrekkelig minimum av teori. Det du må gjøre er å søke etter er en sentral artikkel eller innføringsbok som behandler ditt felt på systematisk vis, med teoretisk vinkling. Slike bøker kan være: En retorikkbok eller en innføringsbok i språkbruksanalyse hvis du jobber med språk. En god historiebok eller en statsvitenskapelig analyse av offentlighetens utvikling hvis du jobber med pressehistorie. En analyse av konsernbygging og medieøkonomi hvis du analyserer Mecom/Eddas oppkjøp av Orkla Media. Bruk veilederen, spør og grav, og søk gjentatte ganger på BIBSYS med sentrale søkeord.

Det lureste du gjør i denne fasen er å gå på biblioteket en tidlig morgen og spørre bibliotekarene om hjelp.

Formålet med den teoretiske innlesingen er å skaffe deg et begrepsapparat som du skal bruke under datainnsamling og i den avsluttende analysefasen. Et bilde jeg liker å bruke, er at du må skaffe deg noen redskaper, før du begynner å skru fra hverandre virkeligheten for å se hvordan sen ser ut inni. Det kan være en fordel å begynne med å lese teori, og begynne å samle inn data parallelt. Du vil raskt merke om teorien hjelper deg til å finne relevante data, og om dataene besvarer de spørsmålene du trekker ut av teorien. Når du har skaffet deg det teoretiske apparatet, er du klar til å samle inn data for full maskin. Det er ingen vits i å samle data uten teori og problemstilling. Det gir deg bare ekstraarbeid. Vær forberedt på en teoretisk runde også på slutten, når du skal analysere resultatene.

Problemstillingen


Forskningsspørsmålet
Utgangspunktet er et spørsmål du stiller om et virkelig fenomen i verden. Det er det som gjorde deg nysgjerrig, og det kan uttrykkes på vanlig norsk. Mange kaller det forskningsspørsmålet. Det er mye større enn problemstillingen. Her er noen eksempler:

Hva skjer med en avis i en norsk småby når den blir kjøpt av et mediekonsern?

Hva kjennetegner en moderne TV-personlighet?

Hvordan dekkes Afrika i norsk presse?

Hva er det som gjør en god tekst god?

Hva betyr bloggene for nyhetsbildet?

Hva betyr Facebook for journalistikken?

Hvorfor kommer kulturnyhetene alltid til slutt i Dagsrevyen?

Som dere ser, passer slike spørsmål utmerket som et anslag i innledningen. Men hvordan skal man få svar på slike spørsmål? Det er altfor arbeidskrevende å besvare dem på den måten de er stilt. De er for vide. Du må lage en intelligent problemstilling, som er snevrere.


Kopling til annen forskning
Forskning er møysommelig arbeid. Det skal det være, for målet er å finne fram til så pålitelige konklusjoner som overhodet mulig. Men når man bruker så mye energi på å finne svar på enkeltspørsmål, er det en fordel om alle de ulike svarene forskerne kommer med lar seg kombinere. Det er derfor et overordnet mål for all forskning at den forskningen du selv bedriver, skal knytte seg til annen forskning. For deg har dette en annen fordel: Du kan stå på skuldrene til andre som har gått før deg.

Når du skal skrive fordypningsoppgave må du tenke på samme måte. Du må orientere deg i hva andre har gjort før, og kople deg inn på den mest fruktbare teorien på området. Teorien er et av de viktigste båndene til andres forskeres arbeid. Hvis andre har gjennomført en liknede undersøkelse før deg, gir det din undersøkelse en ekstra verdi dersom du måler størrelser som lar seg sammenlikne med de foregående undersøkelsene. Hvis ikke forgjengerens kategorisystem er helt håpløst, er det en fordel om du overtar det. Du kan eventuelt bygge det ut. Det kan for eksempel hende at Internett ble oppfunnet etter at den forrige undersøkelsen ble gjort, og da må du ta hensyn til det. Det kan ha stor verdi å gjennom føre nøyaktig samme undersøkelse flere ganger, for eksempel hvert tiende år. Man kan også sammenlikne samme fenomen i ulike land, eller på ulike områder.

Problemstillingen er en innsnevring
En vitenskapelig analyse undersøker bare et lite utsnitt av virkeligheten. Hvis man legger snittet riktig, vil man finne svar som gjelder for hele det relevante feltet når man skjærer det opp. Snittet legges når man formulerer problemstillingen. Problemstillingen kalles ofte research question på engelsk. Men bland ikke dette sammen med det vi kalte spørsmålet til verden ovenfor.

Problemstillingen er en voldsom innsnevring av det spørsmålet du stilte i utgangspunktet.

Her er et eksempel fra virkeligheten. En student hadde følgende forskningsspørsmål: Hva er det som gjør en aviskommentar god? Hun valgte Aristoteles´ Retorikk som teoretisk hovedverk, med støtte i noen mer moderne retorikkbøker. Siden velskriving er full av metaforer, valgte hun å konsentrere seg om metaforbruken. En av de store stjernene på feltet var Dagbladets Sissel Benneche Osvold. Derfor valgte hun å se på metaforbruken i én (!) av hennes kommentarer. Problemstillingen ble omtrent slik:

Stemmer metaforbruken i Sissel Benneche Osvolds kommentar XX med de reglene Aristoteles setter opp for god metaforbruk i sin Retorikk?

Undersøkelsen endte med et rungende NEI. Benneche Osvold gjorde ikke slik Aristoteles sa hun skulle gjøre det. Med dette funnet som utgangspunkt kan man gjennomføre en interessant diskusjon om årsaker, tidsepoker, ulike kvalitetsnormer osv. Karakteren ble meget god.

Som vi ser skal problemstillingen tjene til å gjøre undersøkelsen mulig å gjennomføre samtidig som den fortsatt skal belyse et viktig spørsmål. Noen forsøker å formulere innviklete supersetninger når de skal lage problemstilling. Det er ikke lurt. Konsentrer deg om å finne ut hvordan du skal finne et svar med så lite arbeid som overhodet mulig. (Les denne setningen en gang til med en gang!) Det er problemstillingen som skal hjelpe deg til dette. En god problemstilling er aldri lang. Gode problemstillinger dukker som regel opp når du diskuterer med venner og kolleger. Ha notatblokka liggende.

Når du skriver fordypningsoppgave må du alltid ha en klar problemstilling. Samtidig bør du ikke være for omstendelig. Her står vi i veikrysset hvor fordypningsoppgaven og forskningsrapporten skiller lag.

NB! Viktig 1!
Selv om problemstillingen står først i teksten, er den ikke skrevet først. De fleste forskere finner noe annet enn det de trodde de lette etter. Derfor blir problemstillingen som regel endret underveis, slik at den passer bedre til funnene. Her lever vi altså i bakvendtland, og alle skjuler sine spor. Du må formulere en problemstilling når du begynner, men vær forberedt på å revidere problemstillingen kontinuerlig. Som regel vil du finne ut at den var for vid, slik at du må innsnevre den enda mer. Det siste du gjør før du leverer, er å justere problemstillingen slik at den stemmer med konklusjonene dine. Det vanligste argumentet for å gi dårlig karakter er at man ikke svarer på problemstillingen. Derfor er det lurt å justere spørsmålet etter svaret.

NB! Viktig 2!
Selv om du endrer problemstillingen, vil du oppdage at du ikke har det samme behovet for å endre det problemet du startet med. Ofte er det slik at arbeidet fører deg en lang vei gjennom undring, omdefinering og forvirring, til du oppdager at du har gått i ring. Du fant svar på det spørsmålet du stilte deg den aller første dagen! Skriv notater, gjerne i dagboks form. Det er godt for selvtilliten.

NB! Nå må jeg ile til for å oppklare en uklarhet som vil forvirre mange som leser om problemstillinger forskjellige steder: I mange sammenhenger kalles problemstillingen for «research question», altså forskningsspørsmål. Menge opererer også med en nokså vid problemstilling, som de så presiserer ned til for eksempel tre «forskningsspørsmål» eller underproblemstillinger, som lar seg undersøke i praksis. Ordene går altså i ball her. Det finnes ingen klare regler for hva man skal kalle hva. Det viktige er at du forstår at vi opererer med to typer spørsmål, som ligger på to nivåer. På det generelle nivået ligger det noen store spørsmål, som virkningen av sosiale medier på ungdommens orientering om sosiale og politiske forhold. Dette er spørsmålene i verden, som vi gjerne møter i avisdebatten og over kaffebordet. Slike spørsmål kan ikke besvares ved hjelp av forskning direkte, fordi de er for store til å bli undersøkt systematisk. Vi må derfor presisere spørsmålet, slik at det kan koples til et spesielt sett av data/informasjon som vi kan undersøke systematisk. Slik jeg bruker ordene, er det i denne innsnevringsprosessen man produserer problemstillingen.

Husk derfor: Skal et vanlig spørsmål bli mulig å besvare med forskning, må det snevres voldsomt inn, til det blir så lite at det nesten ikke finnes noe igjen. Men det lille materialet du undersøker systematisk, skal være valgt ut på en så lur måte at det svaret du finner, kan belyse det store spørsmålet du begynte med!

Metode
Undertegnede hører til de som mener at metode ikke kan skilles fra teori. Metode er ikke noe annet enn den systematikken du bruker for å få svar på de spørsmålene som utledes fra teorien. Metoder flyter ikke fritt omkring, og det er ingen grunn til å bruke et avansert statistisk verktøy bare fordi det ligger i dataprogrammet. Som hovedregel skal man bruke så enkle metoder som mulig for å finne svar på problemstillingen.

Det finnes heller ikke noen enkeltmetode som er ”bedre” enn andre. De ulike metodene er relevante for ulike problemstillinger. Derfor er det også meningsløst å sette opp ideologiske skiller mellom ”kvantitativ” og ”kvalitativ” metode. Dette skillet er populært på grunn av det flotte bokstavrimet. Gjør det til en vane å telle og tolke samtidig.

Jeg advarer dere mot å satse på store utvalgsundersøkelser bygd på spørreskjema. Dere må velge metoder som er egnet til å analysere enkelttilfeller, et lite utvalg hendelser eller et overkommelig datautvalg. Som regel vil dere kombinerer lesning av skriftlige kilder, intervjuer med impliserte personer og tolking av tallmateriale der det forekommer. Av og til kan det være viktig med deltakende observasjon, det vil si at dere er til stede der det foregår, når det foregår. (Les dette avsnittet to ganger!)

Forekomst eller kategorisystem?
Her vil jeg ta opp et viktig prinsipielt spørsmål som betyr mye for både metodevalget og tolkning av materialet. Dette skriver jeg for at dere skal dempe dragningen i retning av store statistiske undersøkelser.

Store statistiske undersøkelser er egnet til å måle forekomsten av kjente kategorier som ikke tas opp til ny vurdering. Spørsmålet om kategoriene er korrekt definert eller relevante holdes utenfor. Partibarometeret er et godt eksempel. Det er ikke noe problem å bli enig om hva som er en venstrevelger og en arbeiderpartivelger. Utfordringen består i å få en pålitelig måling, som kan brukes til generalisering.

Men hva om man stiller spørsmålet om Norges befolkning er blitt mer konservativ eller radikal i perioden 1990-2008? Da tårner vanskene seg opp. For hva betyr konservativ? Er det riktig å knytte det til aksen sosialistisk/ borgerlig? Hva med sosial endring? I hvilke retninger? Er Arbeiderpartiet radikalt? Langs hvilke akser? Er ikke SV blitt konservativt, for eksempel i sosialpolitikken? Er det ikke Fremskrittspartiet som er radikalt i dag, fordi de vil endre Norge? Er Senterpartiet blitt et radikalt parti fordi det danner regjering med Arbeiderpartiet? Etter min mening er dette interessante spørsmål. Men de kan ikke besvares med en Gallup-undersøkelse. Først må man finne en teori, for eksempel om holdninger til sosial endring, og så må man finne ut hvordan man skal forstå forholdet mellom holdninger og andre faktorer.

Skulle jeg gjennomføre en slik underøkelse, ville jeg dybdeintervjuet et forholdsvis lite utvalg mennesker av forskjellige typer, for å avdekke de ideologiske mønstrene de opererer med. Så ville jeg forsøkt å lage en modell over ideologiske hovedtyper, og konstruere ulike akser som kan antyde retninger og sammenhenger mellom typene. Det betyr at forskningen går ut på å konstruere relevante kategorier, og diskutere hvordan de henger sammen.Først når kategorisystemet og en (forsøksvis) modell var klar, kunne jeg eventuelt lage en større undersøkelse av Gallup-typen.

En slik liten dybdestudie er like god vitenskap som store utvalgsundersøkelser. Studiet av enkelttilfeller eller små utvalg danner grunnlaget for alle de store utvalgsundersøkelsene.

Studier av enkelttilfeller (case studies) er egnet til å diskutere hvilket kategorisystem vi ordner virkeligheten etter, og forholdet mellom kategoriene. Det vil si at vi diskuterer hvilket analyseapparat som er best egnet til å beskrive og forklare fenomenet.

I en fordypningsoppgave er det nesten alltid dette du driver med. Men du vil som regel ta utgangspunkt i en etablert teori, og sjekke om det analyseapparatet du finner i teorien gir en god forklaring på det fenomenet du undersøker. På denne måten vil du oppnå to ting: Du beskriver et fenomen på et bestemt tidspunkt. Det er alltid verdifullt. Samtidig vil du finne ut om analyseapparatet er godt egnet til formålet, eller om det må justeres.

Innrøm at du tolker
De fleste vil unngå kritikk. Når du tolker åpenlyst, innbyr du til diskusjon om dine egne konklusjoner. Derfor er unngår mange forskere og journalister å tolke åpenlyst, og gjemmer seg bak tall, kilder og autoriteter. Vær klar over at slike skribenter er like aktive tolkere som alle andre, selv om de går i kamuflasjedrakt. Det finnes ikke en eneste opplysning som kan gi mening uten tolkning. Når det virker som om ”fakta kan tale for seg selv”, kommer det av at vi bygger våre tolkninger på konvensjonelle standpunkter som sjelden diskuteres. Journalistikken er full av slike konvensjonelle, skjulte tolkninger.

Vitenskapens ideal er det motsatte. Man skal redegjøre for grunnlaget for sine tolkninger. Siden det er nokså vanskelig, er mye vitenskap også basert på konvensjoner. Men det bør være et krav at man forsøker å klargjøre grunnlaget for tolkningene i en fordypningsoppgave. Det skjer ved å vise til teorien.

Let etter grunnlaget for dine slutninger. Redegjør for dem. Repeter teorien du begynte med.

Mange er redde for å tolke, fordi de forbinder tolkninger med skjellsordet ”subjektiv”, som om tolking likner religiøse åpenbaringer eller tomprat på hybelen. Dette er fullstendig galt. En god tolkning er systematisk og velbegrunnet. Alle tolkninger er gjort av subjekter, og er altså subjektive. Det er helt OK. Sats på å være systematisk og etterprøvbar!

Vær ikke skaptolker. Vær stolt av din fortolkning. Sørg for at den blir så åpen, systematisk og begrunnet som mulig.

Kilder + arbeidsformer = metode
Som journalist er du vant til å diskutere forholdet til kilder. Kildekritikk er metode.

Dette er ingen lærebok i metode. Jeg vil derfor bare sette opp noen få punkter.
Siden du har liten tid, og forsker i lettversjon trenger du ikke være altfor rigid. Du trenger heller ikke samle inn all mulig informasjon som kanskje er relevant.
Men:
Selv om du velger enkle metoder må du fortsatt arbeide systematisk.
Metoden kan bare vurderes ut fra problemstillingen:
Du må velge metoder som kan besvare spørsmålet i problemstillingen.

Lag en tabell over hva du gjør, slik at arbeidet henger sammen fra problemstilling gjennom analyse til konklusjon. Siden du skal jobbe systematisk, er det nesten alltid mulig å beskrive opplegget ditt i tabellform. Hvis du for eksempel skal undersøke hvordan staben i en avis vurderte virkningen av at de ble kjøpt opp av et stort mediekonsern, intervjuer du ulike medarbeidere som var med på prosessen. Hvis du antar at ansettelsesforholdet kan ha noe å si for hva de mener, kan du for eksempel lage en tabell som den nedenfor, hvor du får oversikt over svarene fra tre hovedgrupper. Ved å sammenlikne vannrett og loddrett kan du lage analyser av både oppkjøpets betydning og av ansettelsesforholdets betydning. Men hvis du har glemt å spørre frilanserne om hvordan de hadde det før oppkjøpet, får du et hull i tabellen. Da er det en mengde konklusjoner du ikke kan trekke. Derfor bør du sette opp en slik tabell over prosjektet tidlig i prosessen, slik at du ikke glemmer å spørre om viktige ting. Husk at det som står i én rute i dette eksemplet, godt kan bli mange ruter på din egen blokk.

Du trenger ikke å ta med denne tabellen i den ferdige rapporten. Du bruker den til å planlegge datainnsamlingen, og til å analysere resultatet.

Tabell fordypning

Bare intervjuer blir som regel for tynt
Som journalist er du vant til å løse de fleste småoppgaver gjennom intervju. For noen vil en lengre tekst være lik flere intervjuer. Tenk ikke slik.

Informasjonskvaliteten i intervjuer varierer voldsomt. Det er også vanskelig å vurdere kvaliteten. (Var det noen som snakket om etterprøvbarhet?) Intervjuet er en effektiv språklig kamuflasjedrakt. Intervjueren har stor makt. Situasjonen regisseres av intervjueren, som kan redigere og manipulere innholdet som han eller hun vil. Intervjuet kan godt være helt innholdstomt. Ansvaret for det hele faller på intervjuobjektet, mens intervjueren virker skyldfri. Samtidig er det mange typer informasjon som bare er tilgjengelig gjennom intervju. Intervjuet er nødvendig, men det må kombineres med andre typer kilder. Lag fyldige utskrifter. Ikke av alt som blir sagt, men av alt som er viktig.

Kombiner alltid muntlige og skriftlige kilder.
Ta med deg denne vanen tilbake til journalistikken etterpå!

Strukturerte intervjuer
I en systematisk undersøkelse bør du bruke strukturerte eller halvstrukturerte intervjuer. Det betyr at du lager en liste over spørsmål som du stiller til alle de du snakker med, eller alle av samme type. (Det er ikke sikkert at frilanserne får de samme spørsmålene som redaktørene i eksemplet over.) Da blir intervjuene sammenliknbare. Men selv om intervjuet er strukturert, betyr det ikke at alle blir helt like. Der det dukker opp noe fornuftig må du stoppe opp og gå i dybden. Oppfølgingsspørsmål er like viktig i forskningsarbeid som i journalistikk.

Dybdeintervjuer
Når man intervjuer noen få personer, er det lurt å gå i dybden. Men et dybdeintervju er ikke det samme som et veldig langt intervju. I dybdeintervjuet borer man etter sammenhenger, og hvordan dette spesielle intervjuobjektet opplever spesielle situasjoner. Det er bare i dybdeintervjuet man finner de dype sammenhengene i den enkeltes liv. Det er også her man kan finne de store overraskelsene, som kan lede til helt nye innsikter. Derfor er det ekstra viktig å være lydhør, og stille gode serier av oppfølgingsspørsmål. Det er også viktig å lete etter sammenhenger innenfor det enkelte intervjuet når man skriver analysen.

Noen veldig flinke og ivrige studenter jeg veiledet et år, hadde misforstått dette. De hadde laget mange lange intervjuer som de kalte dybdeintervjuer. Men da de skulle analysere dem, behandlet de intervjuene som om de var kjempelange spørreskjemaer. De analyserte bare ett og ett spørsmål på tvers av intervjuene, og la ingen vekt på sammenhengen i det enkelte intervjuet. Dette skjedde i en travel analyseinnspurt, så vi fikk ikke diskutert dette grepet. De fikk en sensor som var sosiolog. Han ga dem dårlig karakter, til tross for at de hadde gjort et imponerende innsamlingsarbeid om et interessant tema.

Litt om tall
Som dere alt har skjønt advarer jeg mot å lage store utvalgsundersøkelser med spørreskjemaer. Det kommer av at det tar forferdelig mye tid å administrere slike undersøkelser. Det har riktignok blitt lettere etter at dataprogrammet Questback kom på markedet, men da er dere avhengige av å ha lisens. Dessuten skal spørreskjemaet lages, og det må fortsatt purres.

Det betyr ikke at dere skal unngå alle tall. Det er ingen grunn til å blir så ”kvalitativ” at man slutter å telle det som kan telles. Tell opp det som lar seg tallfeste på en fornuftig måte, og bruk disse tallene i enkle delanalyser. Tallfesting styrker alltid et resonnement, hvis bruken av tallene er fornuftig. Men bruk bare tallene til å underbygge de konklusjonene du trekker i vanlige resonnementer. Husk at i de små analysene dere arbeider med, er målet å få ny innsikt. Den store, statistiske oversikten får andre ta seg av.

Hvordan skal jeg skrive?
Fordypningsoppgaven skal skrives på enkelt, lettfattelig norsk.
Oversett alle fremmedord til norsk.
Hvis du er nødt til å bruke fagtermer, må de oversettes når du innfører dem.
Skriv korte setninger.
Husk at det skal være hyggelig og inspirerende å lese din tekst.

Disposisjon
Du står fritt til å disponere som du vil. Men vær klar over at det finnes en helt standardisert disposisjon for forskningsartikler. Det lønner seg å følge den.
Det kan høres kjedelig ut, men fordelen er at leseren kan finne raskt fram i artikkelen eller oppgaven. Den standardiserte disposisjonen gjør det også mye lettere å sammenlikne mange forskningsarbeider. Det lønner seg å lære seg den med en gang. Hvis du kan den, kan du også variere ut fra den, om nødvendig.

Standard-disposisjonen er slik:

Innledning.
Her serverer du et kort anslag, som forteller hva oppgaven dreier seg om. Det lønner seg også å fortelle hvorfor temaet er interessant! (Ikke at det er interessant, men hvorfor.)
Det beste er om du presenterer problemstillingen i innledningen.
Skriv problemstillingen i klartekst på en egen linje, gjerne i kursiv.
Det første sensor ser på er om du har en klar problemstilling.

Tidligere forskning
Svært kort lite riss som forteller hvordan ditt arbeid forholder seg til annen forskning. For en fordypningsoppgaven er ikke dette så veldig viktig. Ien doktoravhandling er det sentralt. Du må nemlig fortelle hvorfor dine fagfeller skal lese dette.

Teori
Her presenterer du den teorien du bruker. Kort og effektivt. Teorien er redskapen din, og leseren må vite om du har brukt pinsett eller øks. Det vil nemlig påvirke resultatet.
De beste vitenskapelige arbeidene er drevet av teori.

Metode
Her forteller du hva du har gjort, enkelt og greit.

Empiri
Empirien er det materialet du har undersøkt. Det må du fortelle her. Har du intervjuet? Hvor mange?Har du søkt på Retriever? Har du lett i Facebook-poster? Hvilke? Dette avsnittet skal være kort, men klart slik at leseren er orientert.

Presentasjon og drøfting av funn
Hvis du bygger på en ren statistisk analyse presenterer du resultatene i en tabell. Deretter diskuterer du tabellen nøye.
Dette er standardformen når man bygger på tallmateriale. Resultatene og diskusjonen presenteres i to ulike avsnitt, med hvert sitt navn: Resultater og Diskusjon.
Dette er vanlig i naturvitenskap, men det er ikke så greit i tolkende arbeider bygd på store tekstmengder, slik de fleste fordypningsoppgaver er. Hvis du for eksempel har gjort ti intervjuer eller lest 30 artikler, består empirien din av uhorvelig mye tekst. Du kan ikke presentere denne tekstmassen for seg. Du må gjøre et utvalg når du presenterer funnene, og da er du allerede godt i gang med å analysere!
Når undersøkelsen ender opp med noe annet enn tall, må du presentere funnene dine samtidig som du presenterer dem.
Lag tematiske underavsnitt, der du presenterer hovedfunnene ett for ett, skriver hvor du fant dem og hvordan du vil tolke dem. Lag gode overskrifter.
Dette avsnittet skal være det lengste i oppgaven. Det tar tid å skrive det. Du må regne med å bruke minst ti dager på dette avsnittet. Mange undervurderer denne delen av arbeidet. De strever med å finne intervjuer og lage spørreskjemaer, og får ikke tid til å tolke resultatene. Sett av tid!!!

Sluttdiskusjon/konklusjon
Her skriver du et fyldig, men effektivt avsnitt, som samler trådene fra den tematiske drøftingen. I dette avsnittet skal du besvare problemstillingen. Svaret skal stå svart på hvitt! Det andre en gretten sensor ser etter er om oppgaven besvarer problemstillingen. Svaret skal altså stå her.

Kildeoversikt
(personer, databaser, Internettsider)

Litteraturliste
der du lister opp skriftene du har brukt. Alt du har referert til skal me, og bare det.

Eventuelle vedlegg:
Spørreskjemaer, opplegg for strukturerte intervjuer og lignende. Du skal ikke legge ved alt kildematerialet ditt, utskrift av intervjuer osv. Ikke legg ved for mye.

Referanser
Dyng deg ikke ned leseren i referanser. Målet med referansene er at teksten blir etterprøvbar.

Det finnnes tre hovedsystemer for å skrive referanser. Bruk den malen som er foreskrevet der du studerer.

Her er hovedalternativene:

1. Referanser inne i teksten (Fossum 1991:104). Dette viser til side 104 i Egil Fossum: Er nå det så sikkert? Oslo 1991. Boka må stå i litteraturlista.

Dette kalles Harvard-systemet, og er standard i angloamerikansk faglitteratur. Det er i ferd med å bli det i Norge. Det gir effektive henvisninger, men de bryter opp teksten og gjør den tunglest. Anbefales ikke i fortellende og journalistiske tekster, men i fagtekster er den god. Lær deg dette systemet med en gang. Husk at Harvard-systemet forutsetter at den boka du refererer til står i litteraturlista. Sensor kommer garantert til å sjekke dette.

2. Fotnoter. Både kommentarer og kildehenvisninger legges i fotnoter nederst på siden eller bak i rapporten. Bryter ikke opp teksten, men gir den et gammeldags akademisk preg. Fortsatt utbredt i tysk forskning. Fullstendig tabu i moderne angloamerikansk forskning. (Dette er et tap, mener jeg. Men min mening teller lite i en slik sak.) Mange fotnoter gir dårlig oversikt, og du må hoppe rundt i teksten hele tida hvis du vil følge med i fotnotene. Legg dem nederst i siden. Endenoter på slutten av rapporten gir mye blaing, så de bør du definitivt unngå.

3. Kommentarkapittel med kildehenvisninger. Bak i rapporten (eller boka) skriver du et eget avsnitt med kildehenvisninger. Her fører du opp sidetall samt begynnelsen på alle setninger som må kildebelegges, og skriver kilden i kursiv etterpå. Vanlig blant historikere, som skriver sammenhengende, fortellende tekster.

Denne metoden bryter ikke opp teksten, og passer bra i mer journalistiske arbeider. Men metoden krevet mye etterarbeid, og at du skriver gode notater underveis i arbeidet. Du kan eventuelt bruke fotnoter mens du skriver, og så omarbeide dem til kommentarkapittel til slutt. Metoden er vanlig i historiske arbeider, men har forsvunnet mer og mer ut fra andre fag.

Hvor mange referanser skal jeg oppgi?
Svar: Passe mange.

Hvor mange er passe? Du har ikke det samme dokumentasjonskravet som en vitenskapelig rapport, men alle viktige påstander skal være angitt med kilde. Husk at din analyse skal være etterprøvbar. Det er referansene som gjør den etterprøvbar. Intervjusitater skal angis med referanse til intervjuet, angitt med dato. Det kan være lurt å skrive samlereferanser av typen: Presentasjonen av redaktørrollen på 1800-tallet er basert på Svennik Høyers Pressen mellom teknikk og samfunn og Martin Eides Den redigerende makt. Da slipper du å angi alle enkeltopplysninger.

Generelt
:
Leseren skal ha en fin stund mens hun leser oppgaven. Det betyr at teksten må være interessant, og at leseren ikke skal sitte igjen med følelsen av å ha møtt en serie ubegrunnete påstander. Klarer du å oppnå det første og motvirke det andre, går det som regel meget bra.

Fordypningsoppgave/Bacheloroppgave