Lillomarka naturreservat (tur 2:) på gode stier

Lillomarka naturreservat er det største i Lillomarka. I dette turforslaget skal vi gå gjennom reservatet på gode stier som er lette å finne.
Dette turforslaget er ganske omfattende, siden det går fra nord til sør gjennom de fineste områdene i Lillomarka.

Naturreservatet er stort, og kan oppleves på mange vis.
Siden området er mangfoldig, skal jeg foreslå flere turvarianter. Lillomarka naturreservat fortjener mange turer.
Turen går på stier som delvis er blåmerket, delvis umerket.
Turforslaget er laget i september 2022, med bilder fra 2021 og 2022.

Her er den mer krevende turen gjennom Grytadalen, utenom stiene.

Til samleside for turforslag

Ta toget til Snippen

Snippen er en fantastisk stasjon. Med innenbys billett går du av midt i skogen. Togturen tar 20 minutter fra Oslo S. Det er akkurat passe langt å gå til byen på en rolig dagstur, eller noen timers løpetur. Avstanden er ca. 10 km til Kjelsås eller Ammerud, og 13 km til Tonsenhagen.

Det dukker opp et oversiktskart litt lenger nede i turtipset.

Vi går gjennom tunellen, og til høyre over bekken.
Der står vi overfor et viktig valg: Sti eller vei?
På denne turen er regelen: Alltid stien!
Vi tar derfor første store sti inn til høyre, og ser at den er en gammel hestevei som svinger seg elegant opp bakken. Etter en halv kilometer kommer vi til en grusvei, og går 50 meter ned til venstre. Her ligger et veikryss, hvor vi møter igjen den veien vi forlot.


I dette krysset går en nedgrodd vei opp til høyre, mens en blåmerket sti går opp til venstre.
Her kommer samme spørsmål: Sti eller vei? Begge alternativer fører samme sted, så vi velger blåstien som går mot Sinober.
Men vi skal ikke til Sinober. Vi skal til nordenden av Nordre Langvann.


Hvis du følger stien, men ikke vil til Sinober og spise boller, må du passe på når du er på toppen av bakken. Der vil du se et hjemmelaget blått plankeskilt hvor det står Sinober. Ved skiltet tar vi av til høyre fra blåstien, og følger en tydelig sti brått ned en liten bakke. Den går over et myrsøkk, og snart står vi ved enden av veien vi allerede har forlatt to ganger.
Hvis du vil ha det veldig enkelt kan du like gjerne følge veien fra tunnellåpningen til enden av veien. Fra snuplassen går en bred sti videre opp lia. Dette er en hovedadkomst til de mange hyttene i områdene. Vi følger stien.
Veien vi skal gå er merket med blå stiplete linjer på kartet nedenfor.


Kartet viser den nordlige delen av turen. Det er hentet fra UT.no. Blåmerkete stier er røde. Den sørlige delen av turen har to alternative ruter. Kart over disse kommer lenger ned.

Nordre Langvann

Stien fører til enden av Nordre Langvann. Her er det mange hytter med egne stier, så følg nøye med slik at du finner vannet, som ligger til høyre.


Det er mange skilt ved Nordre Langvann. Flere av hyttene var foreningshytter.
Kværnerarbeiderne hadde sine feriehytter her en gang.
Nå er de fleste hyttene private, men bygdelagshyttene er fortsatt foreningshytter.


Vi skal følge de gule merkene som går mot Buvollen, Valdreslagets hytte ved Kringletjern. Stien går på den nordøstlige sida av Nordre Langvann.


Vi passerer Borrebækhytta, en riktig staselig tømmerkoie som er verd en stopp.
Familien Borrebæk var friluftslivets pionerer i Lillomarka, og hadde to hytter. Den mest berømte er Jægersly, som lå ved Aurevann. Den var en av Oslomarkas første private turisthytter. Bare grunnmuren står igjen i dag, og ble opphøyet til kjentmannspost i 2022. Men Borrebækhytta ved Nordre Langvann står fortsatt, nymalt og fin!


Alle Kværnerarbeidernes hytter hadde navn med Skog. Skogvann ligger ved vannet.
Som vi ser på veggen var det stor ørret her en gang. Men de var så sjeldne at de måtte skjæres ut i tre og henges på veggen.


På vestsida av Nordre Langvann ligger en fin leirplass på en knaus. Her er det også fint å bade.

Inn i Lillomarka Naturreservat

Vi forlater hyttene, og kommer inn i naturreservatet. Her er det stor skog, og god plass mellom trærne. Det var protestene mot å hogge denne skogen som utløste etableringen av Lillomarka naturreservat.

Etter å ha gått gjennom den fine gammelskogen kommer vi til blåstien som kommer fra Sinober. Her ser vi flere private skilt.
Vi forlater de gule merkene, og tarl til høyre for å følge den blåmerkede stien sørover.
Stien går langs kanten av reservatet en halv kilometer.
Snart kommer vi til et stikryss som kan virke litt komplisert.

Mange stier - og de fleste går utenom reservatet

Hytteområdet

Når vi tar til venstre i stikryssene forlater vi naturreservatet. Mellom oss og reservatet ligger et stort gammelt hytteområde. Dette hytteområdet er verd et kulturverntiltak!


Lillomarka var et populært hytteområde før privatbilen overtok Norge. Toget gikk fra sentrum til Snippen eller Movatn, så alle kunne nå fram til hytta på lørdag kveld. Mange av hyttene var utrolig små og enkle.

Dessverre har mange av disse hyttene gått ut av bruk og har forfalt. Går du rundt i hytteområdet finner du flere ruiner.
De hyttene som forfaller hadde fortjent en bedre skjebne.
Kanskje noen ivrige turgåere kunne finne fram til arvingene som antakelig eier disse hyttene, og be om å leie eller kjøpe dem? De fleste ligger i Nittedal kommune, som har oversikt over eierne.
Hyttene ligger midt på det høye platået som er Lillomarkas fineste område, med badevann, skiløyper og grei adkomst også om vinteren.

Siden det var mange foreningshytter i dette området, var mange av brukerne dårlig kjent i terrenget. Derfor er det så mange skilt ved veien opp fra Snippen.



Blåstien passerer den gamle Kjelsåshytta, som ligger på høyre hånd i den første bakken etter stikryss nr 2.
Hytta ble bygd på dugnad av Kjelsås idrettslag, og var et senter for skisporten i området. Nå er den solgt til private.
Skiltet står fortsatt, men er skutt i stykker. Den store bulken i midten kommer av at treet har vokst siden skiltet ble satt opp, og bøyd metallet. Siden er metallet bøyd tilbake igjen.

Holåsmåsan, Lillomarkas fineste myr

AVSTIKKER: Når vi kommer opp på flaten ligger Holåsmåsan som en lysning på venstre hånd. Gå en tur vekk fra stien og studer denne flotte myra. Holåsmåsan er Lillomarkas fineste myr, uberørt av hogst og grøfting. Den er en næringsfattig myrtype, som får all næring fra nedbøren. Mange mener at Holåsen også skulle vært inkludert i Lillomarka naturreservat, men slik ble det dessverre ikke.
Vest for Holåsmåsan ligger Hordahytta, rett til høyre for stien. Den tilhører Hordalaget.
Toppen av Holåsen ligger altså utenfor reservatet, og er preget av det. Her har det vært hogst i nyere tid, og skogen er forholdsvis ung.

Inn i gammelskogen

Akkurat når det begynner å gå nedover igjen ligger et fint utsiktspunkt på høyre i hånd. Det er i ferd med å gro igjen.


I bakken ned fra Holåsen møter vi gammelskogen igjen. Vi er tilbake i naturreservatet. Nederst i bakken kommer vi ut av reservatet igjen, når vi passerer et bekkesig rett før neste stikryss.
Legg merke til hvordan skogen endrer seg når vi passerer reservatgrensene.

Fiberåkeren

I stikrysset kommer stien fra Sørskogen og Vennervann ned bakken fra venstre (øst).

I dette stikrysset ser vi et dramatisk eksempel på moderne skogbruk. Kontrasten til gammelskogen vi nettopp har opplevd i reservatet er enorm. Gammelskogen var preget av et åpent skogsbilde, med trær i ulike størrelser, vegetasjon på skogbunnen og et variert plantesamfunn.

Stikrysset ligger i tett plantasjeskog, som er et typisk resultat av flatehogst. Alle trær er like gamle, og det er knapt tegn til liv i skogbunnen. Trærne er plantet tett slik at de nedre greinene ikke skal få lys, for da blir det mindre kvist i trevirket. Det er vanskelig å ta seg fram på grunn av alle de tørre, stikkende greinene.

Slik ensaldret granskog er bare egnet til én ting: å produsere mest mulig cellulosefiber på kortest mulig tid. Skogen er artsfattig. Den kan heller ikke modnes til ekte naturskog, samme hvor lenge den får leve. Alle trærne består av en lang stamme med en liten kost av bar på toppen, og rotnettet er svakt. Hogger man noen av trærne vil resten gå over ende i første uvær om høsten. Slik skog er ikke bare skapt av flatehogst. Den må også saneres gjennom flatehogst. Vi står midt i en granfiberåker.

AVSTIKKER: Tar du stien opp mot Lilloseter kommer du til vakre Vennervann. Her ligger den flotte Sørlandshytta og Vennvassbu, Lillomarkas fineste speiderhytte. Odden i sørenden er et fint sted å raste. Men kom tilbake til stien vår, for nå venter et av de fineste partiene på turen.

Fra stidelet følger vi den blåmerka stien langs det lille bekkesiget i retning Solemskogen, og kommer snart til ei lita myr med et stikryss i enden.


Vi krysser kloppen i enden av myra, og her er det enda et stikryss på toppen av et skar. Her kaster bekken seg utfor. I dette stikrysset møter vi stien fra Sandermosen, som har krysset Grytedalen. Vi ser på skiltene at herfra kan du finne veien både til Sørlandshytta ved Vennervann, og Hordahytta som vi passerte på Holåsen.

Legg merke til det svake røde merket på granleggen. Her har det vært rødmerket skiløype en gang. Den ledet ned Trangdalen. Ingen ville finne på å merke skiløype her i dag. Så løypa er nedlagt for mange år siden.

Sidesprang til Grytedalen?

AVSTIKKER: Stien mot Sandermosen gjør det mulig med en kort avstikker til bunnen av Grytedalen. Stien går bratt nedover i fantastisk gammelskog, og er lett å gå. Går du denne blåstien videre krysser du stien som går til Kjelsås. Men skal du videre på vår tur må du snu når du har kommet til bekken i bunnen av dalen, og gå opp lia igjen. Da får du oppleve gammelskogen to ganger, og det er slett ikke dumt.

Trangdalen

Vi fortsetter stien ned i skaret, i retning Solemskogen. Skaret heter Trangdalen, med rette.
Trangdalen har det meste Lillomarka kan by på. Stien er en gammel oppbygd tømmervei, og et gammelt kulturminne. Terrenget her var så ulendt at det var nødvendig å bygge veien i terrasser for å komme fram. Den slynger seg fint ned den bratte dalen.

Vi skal være glade vi ikke kjører tømmer her. Vi kan også prise oss lykkelige for at skiløypa her er nedlagt.

Bekken fra Vennervann fosser ned den frodige lia. Dalbunnen er preget av høgstaudegranskog, mens kjempegranene ruver over oss. Dette er et av de fineste partiene på den blåmerkete stien gjennom Lillomarka naturreservat.

Grisputten

Når vi har kommet ned bakkene skimter vi Grisputten til venstre.

Grisputten har flere utløp, og stien krysser minst to av dem. Ser du nøye etter på venstre side av stien ser du at myra er demt opp flere steder. Opprinnelig rant bekken fra Grisputten ned til Grytedalen og Maridalen. Men fordi Aker kommune trengte vann til Akers vannforsyning, i tillegg til industrien i Groruddalen, grov man en gang en kanal i den sørøstlige enden av putten slik at vannet ble ledet til Alunsjøen og Alna. Utløpene mot Grytedalen ble stengt med stein og jord. Samtidig ble myra drenert og delvis tilplantet med gran.

Vinteren 20/21 restaurerte Bymiljøetaten i Oslo myra ved Grisputten, sammen med myrene Stormåsan og Tryggdalsmåsan oppe på Slengfehøgda. Kanalen i sørenden av putten ble tettet for å heve vannstanden. Med denne kanalen forsvant et av Lillomarkas avsnitt i historien om «vanntyveriene» i Oslomarka. Nå renner Grisputten bare til Maridalen.

Grisputten er et vakkert lite vann. Navnet skjemmer ingen. Jeg har aldri hørt at noen har badet griser her, men bunnen er så gjørmete at det kan ha gitt opphav til navnet. Vannstanden er hevet nesten en halv meter.

Grisputten er velkjent blant skiløpere, for en av de fineste skiløypene i Lillomarka passerer putten.



Ved blåstien, nøyaktig midt på Grisputten, finner du dette merket. Det markerer en flott «luresti» som går ned i Grytedalen og ender ved nordenden av Store Gryta. Denne stien er suveren hvis du vil utforske Grytedalen. De som en gang skar merket malte et blått merke på trestammene, men det er skrapt bort for ikke å virke forvirrende. Stien er ikke en del av det merkete løyenettet. Se turen Granberget og Grytedalen.

Hytta ved Grisputten er ledig

Rett ovenfor putten eier kommunen en flott, men nedslitt tømmerhytte. Den blir ikke brukt, og forfaller jevnt og trutt.
Du finner hytta ved å gå nordover langs skiløypa som passerer putten. Hytta ligger på toppen av den første kneika.
Hvem vil leie hytta, og redde den fra forfallet?
Kommunen ser ikke ut til å gjøre noe som helst for å bevare denne flotte hytta, som ligger midt i naturreservatet.
Kontakt Bymiljøetaten i Oslo kommune hvis du er på jakt etter hytte i Oslomarka!



Langs stien ved Grisputten er det store, irrgrønne mosetepper. Her gjelder det å ta seg god tid, og lete etter traktkantarell om høsten.

Blåstien eller Slengfehøgda?

Når du står ved Grisputten har du to valg. På kartet nedenfor ser du den sørligste delen av turen. Blåmerkete stier er røde, kartet er hentet fra UT.no

Turalternativer

A) Den enkleste varianten er å fortsette langs blåstien ned til enden av naturreservatet, og komme ut på grusveien ved Evensetermyra. Vi du se en idyll til på veien kan du svinge innom Revlitjern.

B) En litt mer krevende variant går opp på åsen øst for Grisputten, for å gå Slengfehøgda på langs. Her kan du oppleve enda mer gammelskog, på god umerket sti.
Vi skal beskrive begge alternativene.

Turalternativ A: Blåmerket sti til Evensetermyra

Dette er det letteste alternativet. Bare fortsett sørover langs blåstien. Du forlater snart gammelskogen, men terrenget og stien er behagelig. Etter en stund krysser du skiløypa. Den følger en gammel traktorvei, og ender samme sted som stien. Kryss skiløypa/traktorveien og fortsett på stien.

Du kan selvfølgelig gå bort til skiløypa på østsida av Grisputten og følge den ned til Evensetermyra. Den følger en traktorvei fra 1960-tallet. Men denne turen følger prinsippet «alltid stien», så vi følger blåstien.



Etter at du har krysset skiløypa/traktorveien passerer du et enormt svaberg på høyre hånd. Isen har slipt den harde steinen i Lillomarka til en kjempeskulptur.
Du kan fortsette langs blåstien gjennom vakker furuskog helt til den går sammen med skiløypa. Da er det bare noen hundre meter til du forlater naturreservatet, og møter grusveien ved Evensetermyra.

Revlitjern er verd et besøk

AVSTIKKER: Revlitjernet er verd et besøk. Etter å ha passert det store svaberget begynner stien å gå nedover. Snart svinger den ganske skarpt mot høyre. Da tar du av til venstre fra blåstien, og følger et lite far som går ganske bratt nedover, i en liten dal mellom noen store bergnabber. Skogen er lett å gå i, og du vil se at at mange har gått her før deg. Ganske snart skimter du et grønt lite vann mellom trærne. Det er Revlitjernet, en bortgjemt perle. Ved Revlitjernet er det to fine leirplasser, og mye småørret i følge OFAs fiskekartbok.

Verdens største hoppbakke!

Lia ned mot Revlitjernet bærer minner om en storslagen plan. I 1927 planla skiklubben Grei fra Grorud bygge verdens største hoppbakke her!
I denne kjempebakken skulle det bli mulig å hoppe 120 meter (!). Verdensrekorden den gang var på 73 meter, og i Holmenkollen var bakkerekorden 46 meter.
Bakken skulle gå fra toppen av Revlikollen, og bruke tjernet og den lille myra på motsatt side som slette.

Traseen til rekordbakken ble hogd ut. På flyfotoet fra 1937 kan vi se at skogen er felt fra topp til bunn. Men planen ble skrinlagt, og traseen grodde igjen.



Det eneste sporet av verdens største hoppbakke er noen store løvtrær, som har overlevd i den uthogde og gjengrodde traséen. De lyser irrgrønt om sommeren, eller gult om høsten. Resten av lia er tung granskog.
Legg merke til hvor grønt vannet er. Det er fordi Revlitjern ligger i en dyp dal, uten vind. Alt som speiler seg i det stille vannet er grønn skog.

Ved Revlitjern bodde noen rømte franske krigsfanger i ei hytte under krigen. Om vinteren satte tømmerkjørerne som krysset vannet ut ei bøtte med mat om morgenen. Om kvelden var bøtta tom.

Nå er det stille ved Revlitjern. Den nordlige leirplassen er velegnet for en rast, eller et bad om sommeren. Her er man langt fra byens larm.
Over Revlitjern går en fin naturløype om vinteren. I sørenden følger den en gammel driftsvei, som lett å gå om sommeren. Veien følger vi ned til Evensetermyra, som også er restaurert av Oslo kommune. her slutter Lillomarka naturreservat, og turen er slutt.
Velg den hjemturen som passer deg best.

Turalternativ B: Over Slengfehøgda

Slengfehøgda er en høy ås dekket av flott gammelskog. Det går en god sti langs hele åsryggen. For å komme dit må du først forlate blåstien og gå en tverrsti som går østover i murkanten rett sør for Grisputten. Den fører deg til skiløypa.
Fordi restaureringen av myra økte vannstanden, er skiløypa forsterket med trestokker. Dette er de trærne som ble felt da myra ble ryddet.
Ta først til venstre, og gå snaut hundre meter nordover langs skiløypa slik at du runder Grisputten.



Du kommer snart til et løypeskilt som peker til høyre, mot en skiløype i retning Lilloseter. Her går en fin naturløype om vinteren. Den anbefales når det er mye nysnø!
Ta til høyre og følg stien i skiløypa mot Lilloseter. Den følger en gammel traktorvei som slynger seg opp i åsen.
Traktorveien ender i ei myr på toppen av åsen.



Myra er Tryggdalsmåsan, som ble restaurert sammen med Grisputten. Den nordlige delen av myra er hogd ut og grøftene tettet. Den sørlige delen trengte ikke restaureres.
Naturløypene mellom Tryggdalsmåsan, Vennervann og Lilloseter er noen av de fineste løypene i hele Lillomarka, når det er mye snø. Men skiene får vente denne gangen.
Akkurat i det du kommer opp til Tryggdalsmåsan tar en god sti av til høyre, før du begynner å gå over myra. Denne stien skal vi følge sørover.

Slengfehøgda og Revlikollen

Slengfehøgda har ikke så mye utsikt, selv om åsen er høy. Skal du få noen glimt av utsikten må du forlate stien og gå noen hundre meter vestover gjennom skogen når du ser en lysning. Her er det mange vindfall, for høststormene har tatt god her i høyden, Men stien midt på åsryggen er bred og fin, og går gjennom gammelskog med store mosetepper. Flerre steder skjærer dype kløfter på tvers av åsen.

En populær forklaring på navnet Slengfehøgda er at det stammer fra plankekjørerne, som sa at «Det heng og sleng fe utfor bakkene» da de kjørte plank på Hadelandsveien.

En annen teori, som jeg personlig synes er mer sannsynlig, henger sammen med plassnavnet Slengfu. Denne plassen lå ved ei vik ved Breisjøen, og er merket med et skilt ved veien. Fu betyr rompe eller ræv, så navnet betyr Slengeræva. Mange fattige plasser hadde slike nedsettende navn. Slengfehøgda ligger rett bak plassen Slengfu, og skulle altså hett Slengfuhøgda.

Når du har passert den dypeste kløfta, rett etter det høyeste punktet, går du ned en bratt bakke og passerer ei dyp kløft. Like etter deler stien seg i to. Her må du passe på så du ikke går feil. Stien til venstre svinger ned til veien fra Lilloseter. Den kan du velge hvis du skal ned til Ammerud. Vi går rett fram, over den sørlige delen av åsen som heter Revlikollen.



På den sørlige enden av Revlikollen ligger et utsiktspunkt med en velbrukt leirplass. Utsikten kan nytes enda noen få år, inntil skogen har grodd så høyt at utsikten er borte. Det går to brede stier ned fra åsen. De deler seg litt før du kommer til utsikten. Begge ender i den gamle Hadelandsveien, og her slutter Lillomarka naturreservat. Følg Hadelandsveien ned til den nedre Evensetermyra. Også den er restaurert. Rett øst for denne myra lå den gamle Evensetra, som visstnok hørte til Sander gård. Det er ikke synlige spor etter denne setra i dag. Herfra kan du ta den veien som passer deg hjem.

Til samleside for turforslag

Turforslaget ble lagt ut 29.09.2022. Enkelte detaljer rettet opp 30.9. 2022.