1. Det trivielles triumf
Arne Garborg var en framsynt mann. Allerede i 1891 beskrev han fjernsynet i romanen Trætte Mænd:
««De har f.eks.,» sa han, «ingen forestilling om, hvordan et fremtidig aftenselskap vil arte seg.» Og han fortalte, hvorledes gjestene, etter å ha inntatt et fyrstelig aftensmåltid – «à 50 øre pr. Kuvert, viner iberegnet» –ved kaffen ville få ihende et «program for aftenens nydelser», som oversatt i nutidens sprog ville se omtrent sådant ut:
Théatre Français: Den gjerrig.
Grand Opéra: Don Juan
Opéra Comique: Barbereren i Sevilla.
Théâtre d´Eden: Grand Ballet.
Circus Renz: Forestilling.
St. Peterskirken: Stor aftenmesse med prosesjoner.
House of Commons: Aftenmøte; stor tale av Gladstone.
Philarmonie: Bülow-konsert.
Osv.osv.
«Så kommer den elskverdige vert og spør enhver især: Har De truffet deres valg? Hvilket stykke vil De se; hvilken opera vil De høre? –Hvorpå enhver innretter seg ved sin telefon og sitt skjermbrett –De forstår: det brett som opptar de fotografiske øyeblikksbilleder av vedkommende stykke, således at man ikke blott hører hva som sies, men også ser hva som foregår, hver bevegelse, hvert minespill… I mellemaktene spaseres der da og utveksles inntrykk. Den ene jubler over de spanske danserinner på Edenteatret, mens den annen dør av begeistring over Gladstone´s speech… Det blir en underholdning!»»[1]
Så rett kan man ha, og så feil kan man ta.
Som teknisk visjon er Garborgs tekst imponerende. Ennå har ikke dataindustriens flatskjermteknologi klart å innhente jærbuens fantasi. Men programmessig er dette en katastrofe. Alt det Garborgs romanperson fantaserer om å distribuere er stofftyper som moderne massemedier unngår for enhver pris. Repertoaret er en ren illusjon, typisk for sin tids kulturelite, som ikke så det relative og klassebestemte i sin egen kulturform.
Så forholder da også Garborg seg ironisk til sin egen profeti. Han legger den i munnen på den oppblåste avisredaktøren Georg Jonathan, framskrittets mann og romanens erklærte tosk, som «går ut ifra at menneskene alltid vil være så utilfredse at de bestandig finner grunn til å strebe videre frem.»
I Garborgs tvisyn ligger kimen til den opplyste allmennhetens tragedie.
Folkeopplysningens fall
Ideen om folkeopplysning er en opprørsk tanke, som utfordrer samfunnets kulturelle maktstruktur på helt grunnleggende vis. Og selv om den radikale demokraten Garborg stort sett bekjente seg til en form for utopisk anarkisme, var han en del av en bred allianse som sto på folkeopplysningens felles grunn: Bokhyllen var en stige. Den skulle gjøre den fattige til sin overmanns lige. Uten hensyn til kjønn og stand måtte menneskehetens viktigste kunnskap bli felleseie. Slik er folkeopplysningen et barn av opplysningstiden, og en sentral forutsetning for demokratiets evige opprørsbevegelse. Bare ved å lære opp den alminnelige mann og kvinne kunne man skape en opplyst allmennhet, og virkeliggjøre den urgamle drømmen om endelig å skape et samfunn av frie mennesker.
Det har som kjent aldri vært lett å leve som opprører, og enda vanskeligere har det vært å få staten til å betale prosjektet. Det har de nordiske folkeopplyserne klart, men det ble også deres bane. Mens de tilpasset seg til den virkelige verdens krav knelte folkeopplysningstanken under sine egne innebygde svakheter. Den var ikke kritisk nok til sitt eget utgangspunkt. Hvem skulle ha rett til å lære bort hva til hvem? Når noen skal løfte andre opp, må det også være en viss enighet om retningen. Men hvem skal bestemme hva som er opp og ned? Med framskrittstroen som ledestjerne knyttet folkeopplyserne sitt sosiale opprør til etablerte kulturelle koder. Slik ble løpet mot undergangen lagt.
Kanskje var dette nødvendig for å sikre at folkeopplysningens aktivister havnet i skolen og ikke i fangehullet. Men resultatet ble at folkeopplysningen mistet kontakten med sin opprørske begrunnelse, og stivnet i en patriarkalsk estetikk. Til slutt ble bare estetikken igjen, og den fortalte at skulle man lære noe, skulle det i alle fall være kjedelig. Fortsatt kan man møte rester av denne kulturformen i bortgjemte lærerværelser. Og selv om den estetiske dogmatikken gjorde det mulig for folkeopplyserne å stå oppreist på katetret gjennom et langt hundreår, ble de et lett bytte da underholdningsindustrien utstyrte skoletaperne med infrarøde strålevåpen.
I dag har markedsforskernes overvåkingsapparat knust de illusjonene som Garborgs oppblåste framskrittsapostel bygde sin optimisme på. De som forsøker å gjøre massemediene til et kateter, får nådestøtet av tusen fjernkontroller. Menneskenes utilfredshet har ikke trukket dem mot Gladstones taler, men mot arkadespill og såpeoperaer. Man vet til og med hvem som gjør hva til enhver tid. Men man bryr seg lite om hvorfor de gjør det.
Det er ikke bare illusjonene som er borte. Fordi det kulturelle terrenget er så grundig kartlagt, er det også blitt mulig å erstatte tilfeldigheten og den individuelle variasjonen med kalkulert kynisme. Dermed har man ikke bare lukket en frihetssone. Man endrer også massekommunikasjonens karakter. For selv om røsten i de ideologiske eller statlige mediene kunne være autoritær, var det i det minste tydelig hvem som snakket.
I dag blir medienes innhold skreddersydd til målgruppa, og budskapene har ikke lenger noen tydelig avsender. Er det journalisten eller programlederen som fører ordet, som bestemmer hva som skal sies og hvilke plater som skal spilles? Nei, de arbeider i tråd med redaktørens anvisninger og får platelista på dataskjerm. Men redaktøren, er ikke han eller hun fri? I navnet jo, men rammen er lagt: her skal det betjenes et markedssegment med et nøye tilrettelagt tilbud. Hvorfor det? Fordi eierne skal tjene sine penger.[2] Og eieren bruker ikke sitt eget medium, for han er i en annen målgruppe.
Resultatet av dette rollespillet der alle skylder på bakmannen blir at budskapet sendes fra en person som tilsynelatende er uten egenskaper. Det grunnleggende prinsippet bak offentlige ytringer blir ikke kommunikativ handling med felles forståelse som mål, men strategisk kommunikasjon. Patriarkene er drevet ut av det offentlige rom, og arenaen er overtatt av profesjonelle smigrere som lever av å snakke kundene etter munnen.
Folkelig resonans
Hvorfor blir det slik?
Det er vanskelig å finne noen som åpenlyst ønsker seg en trivialisering av den offentlige samtalen. Det sitter ingen skjult edderkopp i de store mediekonsernene og drømmer om å vaske den siste innsikt ut av befolkningens hjerner. Stort sett er eiere, redaktører og journalister hyggelige, intelligente mennesker som følger bransjens spilleregler.
Problemet ligger kanskje i at det dreier seg om spilleregler.
Det er ikke i personene eller yrkesetikken som er for dårlig. Den uendelige diskusjonen om presseetiske overtramp er en avsporing av debatten. Selv om sensasjonspressens grafsing i personlige tragedier er brutal nok, er det ikke den som senker det generelle informasjonsnivået i de brede mediene.
Det er den normale hverdagsaktiviteten som er skaper trivialiseringen. Den springer ut fra den såkalte frie pressens styringsmekanismer: Det har skjedd en systematisk overgang fra innholdsorientert styring av massemediene til styring på grunnlag av utvendige faktorer.
Vår tids medier styres ikke ut fra innholdet. Trivialiseringen vokser i et system av fravær. Det kjempeapparatet som lever av å spre innholdsmettete symboler, fungerer uten at de sentrale beslutningstakerne trenger å begrunne sine valg ut fra innholdet i de mediene sprer. I det moderne mediesystemets logikk er det ytre egenskaper som teller: Seertall, opplag, målgruppedekning og fortjeneste.
Når man selger bra er den redaksjonelle friheten stor. Men når opplaget synker og seertallene skrumper elimineres den idealistiske opposisjonen i redaksjonsmiljøet uten at noen fortrekker en mine. I de konserneide mediene forsvinner ansvaret for budskapet i tomrommet mellom eierne og redaksjonen. Denne politiske og moralske avgrunnen åpner seg helst i nedgangstider. Dette er den såkalte frie pressens klassiske rollespill: I medgang er alt tillatt. I motgang legges føringene på plass, ikke gjennom argumenter, men av en økonomisk begrunnet «nødvendighet».
I dag bygges ethvert medieprodukt opp rundt et kommersielt attraktivt knippe målgrupper. Deretter fylles mediet med det innholdet man tror appellerer til målgruppa.
Slike innholdsberegninger har et svakt ledd: produsentene kan ikke bestemme hva som faller i smak hos brukerne. Smak kan bare påvirkes over tid, ved å investere i langvarig, tung markedsføring med uvisst resultat. En slik luksus kan bare store, verdensomspennende eiere av merkevarer unne seg. Et medium i et lite land må tilpasse seg eller dø.
Mekanismene bak medieutviklingen kan virke nokså forvirrende. Fra produsentenes side ser man at de profileres ut fra kynisk, målrettet rasjonalitet. Samtidig kan man argumentere overbevisende for at det er forbrukerne som bestemmer.
Forvirringen stammer til dels fra den enkle kommunikasjonsmodellen som alle innføringskurs i kommunikasjonsteori innledes med: Kommunikasjon framstilles som en enkel transport av saksopplysninger fra sender til mottaker. Her har man lett for å legge avsenderens intensjoner med budskapet i samme kurv som informasjonen, og sende dem i den samme heltrukne banen til mottakeren. I følge denne modellen består vellykket kommunikasjon i at mottakeren gjenskaper en nøyaktig kopi av avsenderens signal. Trekker vi inn avsenderens intensjoner blir det et bilde av vellykket enveispåvirkning: Avsenderen har fått det som han vil med mottakeren.
Men en slik kommunikasjonsteori er uegnet til å forstå massekommunikasjon. Det gjelder også om man tegner mange parallelle streker, slik at kommunikasjonsmodellen likner en vannspreder.[3]
I massekommunikasjon er forbindelsen mellom produsent og konsument brutt. Det eksisterer ingen heltrukken linje mellom avsender og mottaker. Få ting demonstrerer dette klarere enn moderne poesi. Teknisk sett er en ny norsk diktsamling et massemedium, produsert og distribuert etter samme prinsipper som VG. Likevel reagerer publikum med total avvisning. Skal man forstå massemedienes virkemåte, må man lete etter det som setter VG i stand til å slå en bro over til publikum der diktsamlingen mislykkes.
Medieprodukter er industriprodukter. De følger samme logikk som frossenfisken i frysedisken. Den eksponeres ikke for å fortelle om havet, men for å tiltrekke seg kundenes oppmerksomhet.
Hvis kundene skal få lyst til å plukke opp akkurat det ene industriproduktet blant alle de andre, må det sende ut signaler som kan skape resonans i forbrukernes egne forestillinger.
Resonans forutsetter en sender og en resonator, som det utsendte signalet kan vinne gjenklang i. Det er resonatorens, det vil si mottakerens, egenskaper som avgjør hva som vinner gjenklang. Dette kan ikke bestemmes av signalprodusentens intensjoner. De fleste signaler er sammensatt. Det er bare deler av signalet som skaper resonans, og det kan godt hende at det skjer på måter avsenderen ikke ønsker eller forutser, som når en av Barnetimens viktigste brukergrupper er pensjonister.
De kommersielle mediene finstemmer sine signaler for å skape denne gjenklangen ved hjelp av minst mulig investering. Det gjør markedsforskningen til et nøkkelledd i medienes symbolske kretsløp. Dette er det lett å overse. Datainnsamlingen og rådgiving foregår i det skjulte, mens de redaksjonelle miljøene tradisjonelt har hevdet at slike data ikke har direkte innflytelse på medienes innhold.
I dag er dette snudd på hodet. Bedriftene styres gjennom en utstrakt målstyring, og målene er gjennomgående definert gjennom utvendige, kvantifiserbare størrelser som markedsandeler og målgrupper. På denne måten er kvantitet blitt målet for kvalitet. Innholdet er ikke lenger et mål, men et middel til å skape størst mulig oppmerksomhet.
Det nye selvbildet slår også ut i massemedienes beskrivelser av seg selv. Tidligere ble markedssuksesser omtalt i små, tørre notiser når årsmeldingene og bransjestatistikkene forelå. I dag er de utgangspunktet for store presseoppslag, der fjernsynsprogrammenes rating blir brukt som tegn på suksess. Utviklingen i pressen og idretten er påfallende parallell. For ikke mange år siden hyllet man amatøridretten. Nå er det størrelsen på pengepremiene som viser idrettsmatadorenes format.
Når måling av utvendige faktorer blir det kritiske ledd i massekommunikasjonens kretsløp låses den offentlige samtalen i en merkverdig kommunikasjonssituasjon: Den blir et kor av monologer, der innleide taleteknikere snakker et taust publikum etter munnen.
Samtidig som de gjør seg innbydende ved å senke høyden på inngangsterskelen er massemediene noen autoritære innretninger. Et lite antall mennesker sender ut signaler til tusener eller millioner av mennesker som ikke kan påvirke budskapet på annen måte enn å skru det av eller på. Det gir forbrukerne en ubehagelig følelse. De har derfor utviklet et rikt utvalg av ritualer og teknikker som demper det autoritære preget til medieapparatet.[4]
Disse brukerritualene er en av de mest fargerike og skapende sidene ved moderne mediekultur. Brukerne tar ikke mediebudskapene for pålydende. De omtolker dem, dynger dem ned med ironi, tråkker på dem ved å snakke i munnen på nyhetsoppleserne, bygger opp alternative mediekulturer, eller går på do når det hele blir for dumt. Lite av dette blir offentlig eksponert, for de fleste av disse ritualene foregår i privatsfæren. Det er kanskje derfor mange av dem virker både uærbødige og ukultiverte. Like fullt må de regnes som frihetsstrategier, som er utviklet for å få luft under mediepresset.
I sin jakt på resonans etterlikner massemediene befolkningens egne ritualer for å mildne ubehaget ved seg selv. Dette er et hovedelement i moderne medieestetikk. De elektroniske medienes monologer tildekkes ved å forkle dem som dialoger. Journalistene innynder seg hos publikum med språksjusk og intimt hverdagspjatt. I forhold til de patriarkalske medienes estetikk er dette en nivåsenkning. Men årsaken er på ingen måte at ledelsen har mistet kontrollen. Det er en kalkulert strategi for å dekke til medienes autoritære distribusjonsform, slik at man kan erobre enda mer av de motvillige kundegruppenes tid.
Markedsforskningen gir et usminket bilde av samfunnets kulturkløfter. Men det faglige fokuset i denne forskningen er snevret inn, slik at den gjennomgående beskriver kommunikasjonens utside. Det legges minimal vekt på å fortolke budskapene. Man nøyer seg med å registrere forbruket, og det er denne overflatiske tilnærmingen som gjør markedsforskningen til et ettertraktet kommersielt produkt.
En medieforskning som er basert på å forstå det som blir sagt, vist eller skrevet blottlegger store metodeproblemer. Den produserer tvil, og det gjør den vanskelig å selge.[5] Metodeproblemene som oppstår i en innholdsorientert medieforskning er dypt beslektet med de problemene som den offentlige debatten baler med: det er vanskelig å forstå verden, og det er vanskelig å gjøre gode eller rettferdige valg. Det er nettopp den felles jakten på en forståelse som kan bane vei gjennom disse problemene, som danner grunnlaget for en demokratisk, offentlig debatt.
Når det er blitt så lønnsomt å spre trivielle budskap som unnviker tvil, åpenbare motsetninger og krever inngrep fra fornuften, må det henge sammen med at medieforbruket ikke har ønsket om en fornuftig offentlige samtale som drivkraft. Trivialitetene må treffe andre strenger, som ligger minst like dypt i befolkningen. Hvis man betrakter denne resonansen som symptomer på endringer i vår kollektive forestillingsverden, blir selv de mest trivielle massemedier interessante.
Det trivielle. Et signalement
Det finnes alltid en grense for hva som fortjener oppmerksomhet. Her begynner den trivielle sonen.
Fremmedordbøkene sirkler inn det trivielle ved hjelp av diplomatiske synonymer som hverdagslig, gjengs, vanlig. Dødsstøtet settes inn etter semikolon; kjedelig, forslitt. Går man videre til synonymordboka blir det hevet over enhver tvil at man befinner seg i dårlig selskap: banal, ensformig, kjedelig, platt, trist og åndløs[6].
Det å bli stemplet som triviell er en av språkets mest knusende dommer. Det trivielle har ingen ære og kan ikke anke. Det pådrar seg verken dementier eller opphissete diskusjoner. Det trenger ikke en gang være usant. Det er bare uinteressant.
Denne dommen rammer også de som synes det trivielle er interessant. Det samme er ikke trivielt for den som vet som for den som ikke vet. Men det er likevel ikke den enkeltes personlige smak som avgjør om et budskap er trivielt. Begrepet om det trivielle har en funksjonell side: Skal man få tid til å tenke må man sortere vekk det kjente. For mye kjent informasjon fungerer som støy.
Det trivielle danner bunnsjiktet på en verdiskala der det grensesprengende ligger på topp. Men en slik skala er aldri i ro. I samme øyeblikk som ny erkjennelse vinnes flyttes grensen oppover. Det grensesprengende fanges inn av det kjente, og begynner sin ferd mot avgrunnen.
En slik verdisklie er et typisk moderne fenomen, og står i motsetning til tradisjonalismens tro på stabile verdier. Den som vil navigere i trivialitetenes landskap, må ha klart for seg at begge prinsippene for verdisetting lever i beste velgående i vår tid. De danner utallige blandingsformer.
Pressens nyhetsformidling er et av de beste eksemplene på moderne troløshet mot egne verdier: Det nyhetene som samtlige medier ville fylle nasjonens oppmerksomhet med den ene dagen fyller i søppelkassene neste morgen. Helgestoffet har et mer tradisjonelt preg, for tradisjon er lik hygge. Aktualitet er modernitetens dødskyss. Det man vil gi et langt liv kalles tidløst.
Når man skal streber etter det nye og det ukjente må det trivielle vike. Men det forsvinner ikke, og blir verken forkastet eller avkreftet. Det trivielle synker bare ned under oppmerksomhetens terskel, for å ta plass i det gitte.
Som en del av det som må tas for gitt blir det trivielle en del av selve erkjennelsens fundament.
Nettopp her, i det upåaktete, trivielle sjiktet, finner vi kulturens grunnleggende kategorier, som er så etablert at man har sluttet å drøfte dem. Grensesprengere og nyhetsjegere har altfor lett for å glemme at de står på et fjell av selvfølgeligheter. Uten det ville selv de mest himmelstrebende fakter være en kraftløs gest, dypt begravet i det normales middelmådigheter.
Det trivielle forveksles gjerne med den lave stil. Forvirringen blir ikke mindre av at man kaller lavstilens sentrale sjangre for triviallitteratur. Men lavstil må ikke forveksles med det trivielle. Det trivielle er funksjonelt bestemt. Man kan avgjøre hva som er trivielt ut fra hva som er kjent og hva som er ukjent informasjon. Skillet mellom høy og lav stil er derimot en ren sosial konvensjon.
Forholdet mellom disse størrelsene som er så viktige for vårt emne, blir klarere hvis man skiller mellom ting og hendelser på den ene siden, og behandlingen av dem på den andre. Ting og hendelser er til stede i virkeligheten. Behandlingen i mediene er en form for symbolsk representasjon. En slik todeling kan lette forståelsen, selv om den også er en forenkling. Svært mange symboler peker jo på andre symboler, som igjen peker på andre symboler. Symbolene ligger innviklet i hverandre i så tykke lag at det kan være både umulig og uinteressant å lete etter en hard kjerne av fysiske realiteter på bunnen.
Lavstilen elsker oppsiktsvekkende hendelser. Dødsfall, skilsmisser, mord og skandaler kan aldri bli trivielle. Nettopp derfor er de faste ingredienser i lavstilen. Men behandlingen skjer på strengt konvensjonelt vis. Denne konvensjonelle behandlingen av det grensesprengende er en av lavstilens sikreste kjennetegn.
Det melodramatiske og det pretensiøse er derimot bannlyst fra vårt samfunns høye stil.[7] I dette stilleiet dyrker man den raffinerte symbolske behandlingen av trivielle materialer, som når kunstneren Per Barclay dekker gulvet i et italiensk palass med et hav av svart smøreolje. Kontrasten mellom materiale og behandling blir det mer iøyenfallende. En slik kunst er umulig uten den moderne kunstinstitusjonens rituelle kraft, som kan lade den mest betydningsløse gjenstand med ny mening. Kunstmuseenes rituelle rom gjør det trivielle unikt.
I dette aksesystemet har den sosiale og stilistiske forestillingen om det høye og det lave en tendens til å overskygge det funksjonelle og informasjonsmessige skillet mellom det grensesprengende og det trivielle. Alt tolkes inn i smakens og livsstilens finmaskete rutenett. Dette arbeidet beskjeftiger et utall såkalte gylne penner, som tolker en evig strøm av nye fenomener inn i tidens smak, i en ustoppelig foss av glitrende artikler.
Skisse til en diagnose
Den mest utbredte kritikken av medieutviklingen går ut på at underholdningen siger inn på informasjonens og nyhetenes område. Slik endres både form og innhold i useriøs retning.[8] Dette kan være riktig nok. Men en slik kritikk har store svakheter.
Kritikken av underholdningsestetikkens innmarsj bygger gjerne på forestillinger om at det finnes en slags naturgitte, grunnleggende journalistiske oppgaver, som for eksempel å informere og kritisere. Hvis dette skal skje må nyhetsformidlingen skjermes fra underholdningssjangeren. Dette er en vesentlig bestanddel i journalistenes yrkesideologi.
Slike forestillinger bygger på en naiv forståelse av både underholdning og nyheter. De overser at underholdning alltid har vært et viktig motiv bak nyhetsforbruket. De overser at underholdningens temaer er like alvorlige, og svært ofte de samme som nyhetenes temaer: Underholdningen kaller sjelden på den store latteren, men den drøfter alltid grunnleggende forestillinger i kulturen.
Skillet ligger i at underholdning kan bestå av rene påfunn, mens nyheter må forankres i det faktiske. Men nyhetenes forhold til virkeligheten er svært komplisert. For å slippe unna det spørsmålet argumenterer man på det estetiske plan: Nyhetene skal publiseres i en form som gjør at de ikke kan forveksles med underholdningen. Ellers blir de ikke troverdige.
En slik estetisk diskusjon om nyhetenes troverdighet er helt utilstrekkelig når man interesserer seg for demokratiets behov. Kravene som stilles til en opplyst allmennhet setter informasjonskvaliteten i de brede mediene i fokus. En opplyst allmennhet kan man bare få hvis det store flertall får informasjon av god kvalitet.
Så snart man tar opp en slik diskusjon ser man at man er omringet av kulturelle og litterære skjemaer som truer med å tvinge tankene inn i sitt skjema. Er dette en ny forfallsmyte? Eller en dommedagsprofeti? Forfallsmyter er alltid fristende, med sine vakre drømmer om en tapt gullalder. Dommedagsprofetier vekker oppsikt. Men de er sjelden riktige.
Den som dykker ned i norsk pressehistorie finner lite gull å nære sentimentale drømmer med. Selvfølgelig fortelles det heltesagn om drabelige oppgjør mellom glitrende penner. Men sett under ett var norsk politisk journalistikk en servil og refererende disiplin fram til midten av sekstitallet. Under hele den kalde krigen var opposisjonen frosset ut av arbeiderpressen.[9] Den trange småborgerligheten i de borgerlige avisene løftet ikke akkurat folkeopplysningens fakkel, og statsinstitusjonen NRK var gjennomsyret av offisiøs pregløshet. Norsk partipresse kan derfor ikke settes opp som noe ideal, ikke en gang for organisasjonspressen. Den er en lang rekke eksempler på hvilke problemer som oppstår i offentligheten når de store organisasjonene holder for lav demokratisk kvalitet.
Det er ikke lett å påpeke noe entydig forfall i norsk presse. Noe er blitt dårligere, noe annet er blitt bedre. Men først og fremst er det blitt mye mer av det meste. Medieproduksjonen har eksplodert, og denne eksplosjonen er kanskje utviklingens viktigste trekk. I en slik situasjon gir hele mønsterfortellingen om forfallet et galt skjema. I stedet må man gå inn i den voldsomme vekstprosessen og forsøke å kartlegge alternativene, se hva som har vokst og skrumpet, og hva som ble forkastet underveis.
Når en situasjon endres raskt , blir stillstand det samme som tilbakegang. Det er jo ikke bare massemediene som er forandret. Samfunnet er mye mer komplisert, mens omløpshastigheten for tanker, miljøproblemer og tekniske løsninger er mangedoblet. Disse endringene representerer en enorm utfordring for demokratiet. Hvis ikke informasjonskvaliteten i de brede mediene er høy, vil ikke befolkningen klare å holde seg ajour med utviklingen. Da tømmes de demokratiske institusjonene for påvirkningsmuligheter, og folkestyret er på kontinuerlig tilbaketog.
Kvalitet er ikke en nøytral størrelse. Kvalitet må alltid defineres i forhold til et gitt formål, og demokratiets krav til informasjonskvalitet definerer kvalitet ut fra et politisk perspektiv. Sett fra vinsmakernes ståsted ser bildet helt annerledes ut. For dem har de siste tiårenes journalistiske utvikling vært et rent eventyr.
Når den politiske informasjonen svekkes synker informasjonskvaliteten. Her må man operere med politikk i bred forstand, slik at begrepet omfatter både økonomiske, kulturelle og tekniske emner.
Trivialiseringen består i at informasjonstilgangen i samfunnet svekkes, fordi de brede informasjonskanalene fylles opp med gjengs, vanlig og kjent informasjon. Denne trivielle informasjonen legger vekt på det lokale, det uvesentlige og det nærsynte. Svært mye av dette stoffet handler om mediene selv, som er blitt noe av det mest trivielle som finnes.
Utenriksstoffet har gått gjennom en interessant endring. Tidligere var det lett å forsvare det nærsynte og provinsielle bildet mediene ga av verden med tekniske begrensninger. I dag er disse begrensningene borte, og man kan skaffe stoff fra alle verdenshjørner til enhver tid. Mulighetene er til stede for å gi et representativt bilde av verden, men noe slikt er ingen interessert i å levere. Mediene har et like skjevt fokus som før, men skjevheten har forandret fasong. I dag er det åpenbart for alle at nyhetsmediene velger sine historier ut fra kundelandets egen forestillingsverden. Verden er blitt råvare.
En viktig side ved trivialiseringen er at ressursene overføres fra sak til estetikk. Anretningen av den trivielle informasjonen kan derfor bli riktig avansert, og ikke påfallende triviell. Men det trekkes en usynlig grense mot kunsten. Kunsten er en brems, som problematiserer sitt eget formspråk og får publikum til å stoppe opp. Den estetikken som skal selge de trivielle budskapene fungerer som systemlojalt glidemiddel, selv om mange forsøker å framstille effektene som grenseprengende.
Hvilket omfang har trivialiseringen? Hvor langt har den kommet, og hvilke tendenser er tydelige?
Dette er det vanskelig å måle. Det dreier seg om innhold og forståelse, og derfor er det lite man kan lese ut av den kommersielle medieforskningens uendelige tabeller over utvendig målefakta. Men ved å følge i tellernes spor kan man finne en antydning av retningen.
Da er det mer å hente i ideologisk motiverte undersøkelser som er gjennomført av interesseorganisasjoner. I 1995 sammenliknet John Hille norske medier i 1965 og 1995 på oppdrag fra Framtiden i våre hender. Undersøkelsen het Fra holdning til underholdning og er en systematisk sammenlikning av stoffprioriteringen i aviser, radio og fjernsyn.[10]
Hille fant at det hadde skjedd en radikal endring av stoffprioriteringen på tretti år. Hovedtyngden var forskjøvet fra opplysningsstoff i retning av underholdningsstoff, sensasjons- og kriminaljournalistikk. Utenriksstoffet hadde gått ned enda mer enn det øvrige opplysningsstoffet i avisene. Utviklingen var felles for nesten samtlige medier, med visse unntak. Glidningen mot underholdninger og sensasjon var mest utpreget i radio, fjernsyn og løssalgsaviser. Abonnementsavisene og smale radiokanaler som NRKs P2 hadde glidd minst i retning av underholdning.
Når det gjaldt utenriksstoffet var Arbeiderbladet et unntak[11]. Denne avisen har forsøkt å profilere seg nettopp med utenriksstoff, og det er bare pressestøtten som har hindret den i å gå konkurs.
Nå er det ikke uproblematisk å sammenlikne på tvers av et så stort tidsrom, for medietilbudet har endret seg sterkt. Avisopplaget økte med 70 prosent i perioden, og nesten hele økningen skjedde i de løssalgsavisene som prioriterte underholdningsstoffet. Effekten av omprioriteringen blir mangedoblet av opplagsveksten.
I etermediene er utviklingen enda mer dramatisk. Tilbudet eksploderte til det mangedobbelte etter at NRK etablerte flere kanaler og kringkastingsmonopolet ble opphevet. Her har nesten hele veksten i stofftilbudet skjedd i de kanalene som domineres av underholdningsstoffet. I NRK-systemet har kanalomleggingene ført til en effektiv marginalisering av seriøs saksinformasjon. Under monopolet i 1965 fikk den bred plass i den ene radiokanalen eller fjernsynskanalen. I dag sitter den seriøse informasjonen i isolat sammen med klassisk musikk og annen elitekultur, i kanaler som radioens P2. De kanalene har minimale lyttertall.
Etter at denne undersøkelsen ble gjort har særlig fjernsynsmediet gått videre i trivialiseringen. Under presset fra de kommersielle kanalene har NRK etablert avlastningskanalen NRK TO. Den skal avlaste hovedkanalen for alt som kan jage store kundegrupper, og har selvfølgelig nesten ingen seere.
Slik kan man tegne trivialiseringens bakteppe. Men for å forstå den fullt ut må man lese avisene, lytte på radioen, holde ut Tv-programmene, og tolke det man finner ut fra det totale medietilbudet, publikums tidsbruk osv. Det kulturelle og politiske klimaet i 1965 og 1995 var heller ikke det samme. Enhver informasjon må tolkes ut fra den sammenhengen den blir publisert i.
I 1999 gjennomførte Institutt for Journalistikk en undersøkelse på oppdrag fra Verdikommisjonen, under tittelen Pressens verdier[12]. Denne undersøkelsen er snevrere lagt opp. Den tar bare for seg aviser, og gjør ingen historiske sammenlikninger. Når det gjelder stoffprioriteringer opererer den bare med en rangert liste over hvordan ulike aviser prioriterer stoffet. Blant avisene er utvalget lagt opp annerledes. Mens Hille konsentrerer seg om de Oslo-avisene som kan kalles riksaviser, har Pressens verdier også tatt for seg en stor regionavis og en rekke lokalaviser. I tillegg til den nokså overflatiske opptellingen av artikkeltall, spaltecentimeter, kildevalg og kildenes kjønn er undersøkelsen utfylt av en mer beskrivende del i fri form. Her blir de ulike avisene kommentert. dermed nærmer man seg en kvalitativ vurdering.
Fordi utvalget i Pressens verdier er annerledes, kommer det fram et viktig funn som ikke er synlig i Hilles undersøkelse: Norske lokalpresse skiller seg fra rikspressen.[13] Lokalavisene har en utstrakt dekning av lokalpolitiske saker, som gjør dem til et nøkkelledd i det som kan være en fungerende politisk offentlighet på lokalplanet. De mange debattsidene viser også at avisene er et aktivt debattforum. Med bakgrunn i dette funnet konkluderer undersøkelsen med at norsk presse prioriterer samfunnstoffet høyt, og at den både tar informasjonsoppgaven og diskusjonen på alvor.
Dette er vel og bra. Men likevel står man igjen med en rekke spørsmål: Hvilken virkning har lokalpressens dekning av kommunepolitikken når de tunge samfunnsendringene foregår på riksplan eller overnasjonalt nivå? Hvordan skal man vurdere de mange spaltemetrene med politiske stoff i riksavisene, når en vesentlig andel av dem blir brukt til politiske gladiatorkamper og heksejakt på klønete politikere? Hva formidles i fjernsynet? Eller i musikkanalene i radio? Og hva skjer med konklusjonen hvis man trekker inn opplaget? Løssalgsavisen VG blir vurdert som nokså tvilsom i undersøkelsen. Den har et opplag på 364 000. Det er større enn alle de andre avisene i utvalget til sammen.[14]
Det er nettopp slike spørsmål som avgjør om den vanlige borger er i stand til å holde tritt med samfunnsutviklingen, forstå hva som skjer, og eventuelt omsette sin mening i demokratisk maktutøvelse. Og informasjonskvalitet må alltid vurderes i sammenheng med størrelsen på opplaget.
Allerns undersøkelse fra 1999 avkrefter på ingen måte konklusjonene i Hilles undersøkelse fra 1995. Det er metoden og vurderingen som er ulik. Noe annet er heller ikke å vente. Vi lever i oppdragsforskningens tid, og både problemstilling, valg av forskermiljø og rapportenes faglige retning er sterkt påvirket av hvem som betalte for oppdraget.[15]
Trivialiseringen av mediene er en komplisert prosess. Bildet består av markedsvekst, endrete stoffprioriteringer, en klar dreining i retning av estetikk, og av sterke ideologiske endringer både i presse og samfunn.
Det er også viktig å understreke at trivialiseringen er i en løpende prosess, og ikke et ferdig resultat. Den foregår ujevnt, har mange ulike stadier, og har forskjellige utslag i ulike medier. Det er heller ikke slik at trivialiseringen fører til det trivielles totale seier. I denne sammenhengen er dommedagsprofetiene like uproduktive som forfallsmytene.
Det ser heller ut til at trivialiseringen henger sammen med en ny type lagdeling av publikum, der den gamle klassedelingen erstattes med ulike smakskulturer.[16]
Saksinformasjon er ikke bare fakta. Når man signaliserer at man er interessert i saksopplysninger produserer man også et sosialt definert tegn. I kraft av å være tegn fanges saksopplysningene inn av smakskulturenes forestillingsverden. Denne smakskulturen behandler samfunnets rangorden, men omformulerer den til en stige av rene symboler. Innenfor smakens system er det ikke informasjonene selv som er interessante. Dyrker man saksinformasjon blir det tolket som et bevis på at man dyrker sin egen fortreffelighet. Informasjon blir et livsstilsymbol.
Etterhvert som trivialiseringen skrider fram fører livsstilens logikk til at de som dyrker informasjon blir isolert i små grupper. De er såre fornøyd med det, for isolasjonen betyr samtidig at de ligger høyt på rangstigen. De får levert sine eksklusive, informative livsstilsymboler på døra, på jobben eller over nettet. Dette er kjøpesterke mennesker, så leveransene blir sikkert opprettholdt. Til gjengjeld holder de trivialitetene i de brede mediene på trygg avstand.[17] Denne isolasjonen er en stor fordel for mediekonsernene, som høster hovedinntektene sine i den trivielle sektoren. På grunn av lagdelingen er det alltid mulig å finne en akademiker som kan legitimere splittelsen ved å vitne om mangfoldet, og forsikre om at fornuften lever i beste velgående på hans eget kontor. Ekte saksopplysninger skal til og med være observert i fri flukt gjennom det offentlige rom, båret på kronikkens vinger. Men dette avkrefter på ingen måte trivialiseringen. Problemet er ikke at fornuften er utryddet. Problemet er at den stenges ute fra de brede mediene.
De ideologiske endringene er sentrale i denne prosessen. Det skjer en omideologisering, som fører til at de gamle idealene om en rasjonell og diskuterende offentlig samtale mellom informerte, myndige borgere viker plassen for en annen type offentlig kultur. Den kan beskrives som en form for offentlig barnsliggjøring. Man dyrker det nære, det varme, kroppsfunksjonene, enkle gleder i sport og fjas, gamle og nye eventyr, sagn og myter, og stiver opp intimitetens bløte klima med trivielle forestillinger som gjentas i det uendelige. I psykologenes fagspråk kalles dette regresjon, en tilbakevending til et tidligere psykologisk stadium.
Motsetningen til regresjon er progresjon. Og dermed bringer dette begrepsparet oss tilbake til konfliktens kjerne. Det som åpner veien for medienes kollektive regresjon er nettopp at framskrittstroen har mistet sin kraft. Når retningen er borte har det samme virkning som å oppheve alderen. I en slik verden er det bare gøy å være barnslig.
Trivialiseringen en også renessanse for det private. Private temaer eksponeres i det offentlige rom. Nå er det høyst tvilsomt om mediebruken foregår i noe offentlig rom. De fleste medier brukes hjemme. Det som kunne vært en offentlighet, blir i stedet felles bilder av privatlivsvarianter, som distribueres til et høyt antall privatsfærer. De knyttes ikke sammen gjennom offentlig diskusjon, men mellom markedets bånd av anonyme penger.
Denne vendingen mot det private gjør forbrukerstoffet til fanebærer i trivialiseringen. Men privatiseringen trenger også inn i journalistikkens hardere områder. Store politiske spørsmål blir tolket som personkonflikter. Det viktigste spørsmålet i økonomijournalistikken er ikke konsekvensene av oppkjøpsraidene, men hvem som vant børsduellen. Det er ikke lenger regler eller ideologier som blir viet alminnelig oppmerksomhet. Det handler om tillit.
Det som taper i denne utviklingen er det administrative og politiske stoffet. Prosesser, prinsipper, administrasjon, ideologi og politikk er i ferd med å tape hegemoniet, mens sladderens forståelsesformer er i ferd med å erobre offentligheten. Slik mister det brede publikum kontakten med den reelle maktutøvelsen i samfunnet. Det som skulle legge grunn for allmennhetens kritiske debatt blir en særinteresse for ekspertmiljøer. Men et demokrati som bare er for spesielt interesserte er ikke lenger et demokrati.
Undersåttkulturen
Trivialiseringen kan beskrives som en omideologisering av samfunnet. Men denne omideologiseringen har også viktige sosiale konsekvenser. Resultatet av trivialiseringen er at man splitter offentligheten, og utvikler en todelt kultur. På toppen oppstår det en administrasjonskultur, som flyter som en øy over en allmenn undersåttkultur. Historien har vist at slike administrasjonskulturer klarer seg bra, men også på dette feltet kan Norge vise seg å være et annerledesland. De norske likhetsidealene perforerer den beskyttende hinnen mellom elitekulturen og undersåttkulturen. Etter folkeopplysningens fall har de trivialiserende kreftene annektert likhetstanken. Det er klare tegn til at også eliten blir infisert med trivialkulturen. Da blir den ikke lenger funksjonsdyktig.
Trivialiseringen er en kamp om rang og kulturelt hegemoni. Det har aldri manglet triviell informasjon i samfunnet, men den er holdt nede av sterke kulturelle tabuer. Den utstrakte trivialiseringen oppløser disse tabuene og setter inn det trivielle som den normale standard. Resultatene kan man se hver eneste dag i norsk journalistikk.
Nå er ikke elitekulturens trivialisering noe stort problem. Eliter er det nok av, og hvis den norske eliten bryter sammen er det nok av andre som gjerne vil kontrollere oljefeltene. Ut fra et demokratisk perspektiv er det langt viktigere å bekymre seg for undersåttkulturen. Man kan trekke paralleller mellom den moderne undersåttkulturen og det antropologiske begrepet fattigdomskultur. Dette er kulturformer som lå på bunnen av vårt gamle standssamfunn, og yngler friskt i storbyenes moderne slumområder. Men en slik sammenlikning får fram store forskjeller. Undersåttkulturene i rike, høyteknologiske samfunn kan på ingen måte beskrives som en mangelkultur. De kan heller ikke tolkes som et fravær av andre alternativer.
Fellestrekkene finner man i den skapende oppfinnsomheten som preger begge kulturformene. De utnytter tilgjengelige muligheter, og setter dem sammen på nye måter. Og begge er utviklet med et felles premiss: den politiske avmakten. Men her skiller den moderne undersåttkulturen seg ut. Den representerer et mer eller mindre bevisst valg, bort fra alle utopier om å erobre politisk makt. På denne måten velger man bort et velkjent alternativ som har vært markedsført gjennom århundrelange kampanjer. Avvisningen skjer i et intrikat samspill mellom folkelig smak, private livsstilsprosjekter og massemedienes industriprodukter. Resultatet er en kulturform som er både dynamisk og konservativ på samme tid, selve nøkkelelementet i det moderne forbrukersamfunnet.
Denne kulturen har klare politiske trekk. Et av de sentrale elementene er forholdet til individets personlige myndighet. Her ser vi en klar glidning i forhold til gamle politiske idealer. I den klassiske politiske teorien gjør et myndig menneske sin vilje gjeldende i offentlig aktivitet, bygd på diskusjon og forhandlinger. I undersåttkulturen demonstrerer man myndighet og handlekraft gjennom individuelle prosjekter. Disse prosjektene koples til omverdenen på markedet, gjennom pengenes anonyme bånd.
Når man beskriver situasjonen på denne måten, blir beskrivelsen en del av det bildet som beskrives. Den framsettes i en bok, i et massemedium i et høymoderne mediesamfunn. Den blir også en livsstilsmarkør. Hvem er jeg, som tillater meg å si noe slikt om andres liv? Er ikke dette enda et tegn på at den intellektuelle middelklassen oppfatter seg som mye bedre enn alle andre?
Det er ikke det som er poenget. Demokrati går ut på at den vanlige borger kontrollerer og styrer makthavernes disposisjoner. Skal det være noen realisme i et slikt prosjekt må man insistere på sak og funksjon, og tenke mindre på stilen. Men også en funksjon er et tegn, som slukes av livsstilsmarkørenes altomfattende system. Dette er en av mediealderens viktigste ideologiske mekanismer.
Symbolenes kretsløp
Når trivialiseringen har så radikale konsekvenser, kan man fristes til å tro at det hele er avtalt spill, styrt av skjulte krefter. Men slike konspirasjonteoriene har lite å bidra med i slike spørsmål. Man må lete etter årsakene i mekanismene som styrer mediesamfunnets symbolske kretsløp, der samfunnets forråd av felles forestillinger justeres kontinuerlig.
Da rotasjonspressen ble innført midt på 1800-tallet førte det til en voldsom inflasjon på markedet for det trykte ord. Ord ble forbruksvare. En konsekvens av dette var at lesehastigheten økte, og statusen sank tilsvarende. I dag har denne utviklingen gått så langt at man ikke kan forbruke mer tekst uten å sove mindre. I radio og fjernsyn blir til og med tekstene lest høyt for kundene, som får dem gratis. De skal da heller ikke legge igjen mer enn et svakt avtrykk i sinnet.
De devaluerte tekstene sirkulerer i massemedienes evige kretsløp, som består av elementene medieproduksjon - salg - forbruk - forbruksovervåkning - tilpasning av medieproduksjonen - nytt salg osv. Det likner påfallende på kretsløpet i en forsterker. Det er kretsens egenresonans som avgjør hvilke symboler som blir forsterket.
I medienes krets løper informasjon en råvare som forbrukes i svimlende fart. Ny informasjon mates inn kontinuerlig for å kastes ut i markedet. En stor del av denne informasjonen havner umiddelbart i glemselens mørke. Litt av den fanges opp av en annen type kretsløp: Brukernes små samtalesirkler, som foregår ansikt til ansikt.
Mens enkeltinformasjonene forbrukes, er kategorier og verdioppfatninger av et mer bestandig materiale. De kan koples tilbake i stadig nye runder. Fordi de er abstrakte og generelle, opptrer de som tilnærmet faste størrelser i forhold til de flyktige enkeltsakene. De kategoriene som skaper størst resonans hos publikum bygger seg gradvis opp i kretsløpet, og lades med stadig nye, tillokkende saksinformasjoner.
Publikum er tilsynelatende den avmektige part. Men siden det dreier seg om et kretsløp som følger forsterkernes logikk, virker publikum som et styrende filter. Hvis det ikke ligger andre filtre i kretsen, er det publikums reaksjoner som bestemmer kretsens egenresonnans, og dermed hva som forsterkes. Mekanismen fungerer utmerket selv om forbrukerne ikke snakker med hverandre. Det er summen av enkeltindividenes forbruksmønster som teller.
Nå er ikke publikums smak det eneste filteret. Produsentmiljøene og distributørene styrer også symbolstrømmen. Det kan dreie seg om politisk og religiøs kontroll, eller de kulturelle tabuene som kalles kvalitet. I de politiserte mediekretsløpene lå det ekstremt sterke føringer på produksjonsleddet, som stoppet signaler og informasjon som ellers ville skapt resonans hos publikum.
Hvis filtrene til produsenten og forbrukerne kommer i utakt kan resonansen i kretsen stoppe nesten helt opp. Resultatet blir en nisjeavis, et menighetsblad eller en kulturkanal. Det er ikke tilfeldig at slike nisjemedier ofte blir rost som gode eller velredigerte. Det betyr at andre fagmiljøer liker det filteret produksjonsleddet har lagt inn.
Dempingsmekanismen på forbrukersiden lar seg ikke fjerne, og det er svært tungt å justere. Den som ønsker maksimal resonans må derfor justere det som foregår på produsentsiden slik at det passer publikums smak. Slikt krever teft. Det er derfor ikke noe vanskelig å kombinere eiernes ønske om maksimal inntjening med formell redaksjonell fristilling. Finansielle eiere har sjelden teft for innhold. Blander de seg, går det ut over lønnsomheten.
Smak er alltid lagdelt. En tilnærmet fri redaksjon som jager etter maksimal suksess vil derfor oppfattes som en nedbrytende kulturell kraft. Den som tilpasser produksjonen til forbrukerne maksimalt bryter med sterke tabuer, og det skaper store problemer. Eierne og produsentene er nesten alltid rekruttert fra høyere sosiale lag enn forbrukerne, og de blir naturligvis støtt av slikt. Men man risikerer også å støte de som står lavere ned på den kulturelle rangstigen. Oppfatningen av hva som er høyt og lavt, passende og upassende er en felles forestilling som stort sett deles av hele befolkningen. Den må ikke provoseres.
Det er derfor grenser for markedstilpasning. Løsningen på dette er en lagdeling i høy- og lavstilmedier. Det er det samme Schibstedkonsernet som gir ut både Aftenposten og Verdens Gang.
Den nedbrytende tendensen i et markedsorientert symbolsk kretsløp er stort sett kulturkonservativ, med en klar høyrepopulistisk tendens. Det har historiske årsaker. Det kulturelle systemet disse mediene bryter ned er bygd opp av opplysningstidens disipler. Som de liberale framskrittsvennene de var, ville de erstatte mytiske og tradisjonelle forståelsesformer med saksopplysninger og fornuftig dialog. På den måten bygde de opp en elitekultur i frihetens navn.
Store deler av den høyrepopulistiske kulturstrømningen er en reaksjon mot denne liberale elitekulturen, som er et ektefødt barn av den tidlige moderne epoken. Høyrepopulismen vil ha oppreisning. Her trer de brede massemediene inn med sine tilbud. De appellerer til tradisjonalismens mytiske fortellingskultur. På den måten erobrer de kjøpekraften til et politisk avmektig publikum, og utnytter svekkelsen av framskrittstroen på den måten. Siden framskrittstroens ideologiske filter er frakoplet, står de fritt til å gjøre dette.
En slik utviklingen griper inn i både det ideologiske systemet og kunnskapsnivået i samfunnet. Når man påpeker dette, betyr ikke det at det er noen grunn til å mimre over partiavisenes overlegne kvalitet. De var slett ikke så gode. Det som er gått tapt er først og fremst den ideologiske tydeligheten. Man flytter noen av de viktigste styringsmekanismene i det symbolske kretsløp bort fra det åpent diskutable og inn i det implisitte og skjulte. I stedet for partijournalistikkens åpenlyse taktikkeri, blir verden framstilt gjennom et villniss av moralske fortellinger og journalistiske vurderinger.
Det som produseres i journalistikkens kretsløp kan ikke kalles annet enn ideologi.[18] Samtidig er forestillingen om at journalister ikke har noen spesiell ideologi en hjørnestein i journalistenes egen profesjonsideologi. Dette paradokset er en av journalismens mest verdifulle egenskaper. Det gjør profesjonen riktig fleksibel når den skal ut og selge sine tjenester.
Symbolsk makt
Vi lever ikke direkte i verden, men i våre forestillinger om verden.
Dette er ikke en påstand om at den fysiske verden ikke finnes. Den minner bare om to enkle fakta: Selv den minste landsby er et så komplisert sosialt apparat at man bare kan forholde seg til den gjennom å lage en modell inni hodet. Og et moderne samfunn er fullstendig umulig å fatte hvis det ikke beskrives som abstrakt system. Når vi navigerer i samfunnet, er vi derfor nødt til å navigere indirekte, i forhold til den modellen vi har inne i hodet. Selvfølgelig justeres den symbolske orden kontinuerlig, men hvis man forsøker å erstatte den med rene sanseerfaringer blir resultatet total forvirring.
Samtidig er den symbolske orden vanskelig å se. Når vi opplever at våre forestillinger om verden stemmer, blir de gjennomsiktige. Forestillingene «er» verden når vi oppfatter dem som riktige. Dette forholdet mellom den symbolske makt og den materielle verden er også en forutsetning for maktutøvelsen i samfunnet. Det er ikke politiet som hindrer flertallet i å stjele, eller trusler om hevn som holder oss fra å slå naboen i hodet. Det er forestillingene som hindrer oss: Forestillinger om hvordan verden er, om hvilke mekanismer som virker, om rett og galt.
En konsekvens av dette er at våre forestillinger er en del av samfunnets maktstruktur. Det er dette som ligger bak det Pierre Bourdieu kaller symbolsk makt[19]. Symbolsk makt er ikke liksommakt, eller makt som «bare» ligger som et betydningsløst pyntelag over en "virkelig" makt. Symbolsk makt er en av maktens aller viktigste former, og helt avgjørende for å forstå trivialiseringens konsekvenser.
Bourdieu deler maktens struktur i to plan. Det ene planet består av velkjente materielle og økonomiske strukturer som fabrikker, økonomiske og politiske styringssystemer, forsvar, politi, banker, fengsler, grensekontroller og lover. Dette betrakter han nokså tradisjonelt som den fysiske og institusjonelle makt. Kolliderer man direkte med denne delen av maktstrukturen er reaksjonen håndfast, fysisk og ubehagelig.
Som alle vet er det bare outsiderne som opplever slikt. Et vanlig hverdagsmenneske som kjenner samfunnets virkemåte kan leve et helt liv uten å bli dengt opp av politiet. Man kan til og med leve i årevis uten parkeringsbøter. Da lever man i tråd med samfunnets symbolske orden.
Den symbolske makt ligger i forholdet mellom den symbolske orden og maktens fysiske orden. Den virker sterkest når innbyggerne opplever et sammenfall mellom sine egne forestillinger om verdens tilstand, og måten den materielle maktstrukturen er bygd opp på. Da oppleves ikke lenger maktstrukturen som maktstruktur, og undersåttene blir selvundertrykkende: “symbolsk makt er denne usynlige makten som bare kan utøves med delaktighet av de som ikke vet at de ligger under for den, eller endatil ikke vet at de utøver den”[20]. Slik makt er enkel å utøve, og det viktigste vedlikeholdet skjer på det symbolske plan.
Doxa. En omvisning
Når verdens struktur og forestillingene om verden faller sammen til en gjennomsiktig helhet, gir det en opplevelse av doxa. Doxa er en grunnleggende størrelse når man skal forstå begrepet symbolsk makt. I den moderne betydningen av ordet betegner det den enorme mengden av forestillinger som det aldri settes spørsmålstegn ved, og som man derfor ikke har noe begrep om. Doxa kan sammenliknes med grammatikken. Alle bruker den, men de færreste kan beskrive den.
Opprinnelig er ordet gresk og betyr den alminnelige mening. Opplevelsen av doxa er enkel. Den består i at man føler at verden er som den er. Det er like fruktbart å formulere problemer som å søke om fritak fra tyngdeloven. Samfunnets orden og naturens orden glir sammen til ett.
Doxa er gammelgresk og betyr den alminnelige mening.[21] Med dette forstår man det alle vet og holder for sant. Derfor er det heller ikke nødvendig å begrunne doxa. Doxa har vist seg brukbar i praksis. I klassisk gresk filosofi er doxas motsetning episteme. Episteme er kunnskap som er vunnet gjennom fornuftens hjelp og logisk bevisføring, og forløperen til vår tids vitenskapelig erkjennelse. Svært enkelt kan man hevde at opplysningens framskrittstro var basert på en enkel utopi: Episteme skulle erstatte doxa. Overtro vek for viten. Slik skulle man bane vei for fornuftens herredømme og det gode samfunn.
Parallellen mellom gresk filosofi og vår tids vitenskapsdyrkende kultur må ikke trekkes for langt. Vi dyrker en empirisk vitenskap, der måling og sanseerfaring er sannhetskriterier. Platon betraktet derimot sanseerfaringer som ufullkomne skygger av ideenes fullkomne verden. Hos Platon er doxa mindreverdig fordi den alminnelige mening bygger på sanseerfaring. Episteme er å foretrekke fordi det bygger på ren tenkning.
I Aristoteles retorikk finner man en mer forsonlig holdning til doxa. Han innførte riktignok endoxa, en spesialvariant for filosofer. Den vanlige doxa var en praktisk halvinnsikt, et første steg på veien mot sann innsikt.
Doxabegrepet forsvant tidlig inn i historiens halvmørke. I dag bruker vi det stort sett i avledet form, når vi snakker om paradoks (= utenfor den alminnelige mening) eller ortodoks (= den rette mening). Paradoksets motsetning er doxa selv. Motsetningen til ortodoks er heterodoks (= avvik fra den rette lære), og brukes av og til om kjetteri. I vår empiriske tid må doxa nødvendigvis få et annet innhold enn hos Platon. Bourdieu bruker doxabegrepet til å beskrive det som blir tatt for gitt. [22] En slik doxa er ikke den alminnelige mening som blir formulert på gater og torg. Den doxa som må tas for gitt, er så alminnelig at den ikke formuleres klart i det hele tatt. Doxa er det som er, en sum av uformulerte svar på spørsmål ingen stiller seg. Det betyr at de færreste har noe begrep om doxa. Så fort et spørsmål eller saksforhold formuleres eksplisitt, rives det ut av doxa.
Opplevelse av doxa må ikke forveksles med manglende kunnskap. Det er heller omvendt: Forutsetningen for en opplevelse av doxa er nettopp at man har en bestemt kulturell kunnskap. Uten doxa vil heller ikke samfunnet fungere, for bare en ytterst liten del av samfunnets virksomhet er regulert av formelle regler.
Først når det dukker opp en konkurrerende virkelighetsoppfatning, som setter spørsmålstegn ved tingenes orden, rykkes elementer ut av doxa. Da blir både reglene og den symbolske makten synlig. Kvinnesaken er et typisk eksempel på en slik utfordring. Den reiste ikke bare en rekke konkrete krav. Den største utfordringen var kanskje at den provoserte etablerte holdninger på grunnleggende vis. En synliggjort symbolsk makt er svekket, og man må sette inn andre, mer fysiske maktformer: Politi, terrorgrupper, propaganda. Eller i norsk målestokk: Skolereformer, karakterer, narkotikahunder og billettkontrollører.
Opplysningstradisjonens fornuftsdyrking har alltid utfordret det tradisjonelle samfunns symbolske orden. Våre moderne samfunn har dynamikk, konkurranse og endring som sentrale dyder, og skapt en egen legendetradisjon som dyrker kjettere og avvikere. På denne måten er endring opphøyet til et gode i seg selv. Men en slik prosess lar seg aldri stoppe. Rasjonalismens evige forandringsmani er en Molok som spiser sine egne barn.[23] Det er en av grunnene til at det er blitt så vanskelig å forsvare framskrittstroen. Når framskrittstroen svinner, er det vanskelig å forsvare fornuften som det godes prinsipp. Dermed mister også rasjonalismens systematiske angrep på doxa mye av sin gamle legitimitet.
Det er umulig å vite om en forestilling som hører til i doxa er sann eller gal. Det er vanskelig å fastslå om den eksisterer i det hele tatt. Doxa virker indirekte, gjennom en “følelse for spillet” som deltakerne har felles, fordi de har tilegnet seg de samme doksiske forestillingene. Selvfølgelig kan man ikke rådføre seg direkte med doksiske forestillinger. Da måtte de formuleres, så de blir diskutable og rykkes ut av doxa. Doksiske forestillinger kan man bare rådføre seg med på indirekte vis, gjennom assosiasjoner, paralleller, eksempler, mønsterhistorier eller andre mekanismer som appellerer til magefølelsen. Bekreftelsen av doksiske forestillinger skjer også indirekte. Bourdieu snakker derfor konsekvent om en opplevelse av doxa. En slik opplevelse av doxa er nært beslektet med opplevelse av mening.
Bourdieus doxabegrep er en del av hans generelle handlingsteori. De sentrale størrelsene i denne teorien er det sosiale feltet, habitus (eller preg på norsk), pluss symbolsk makt, som vi har nevnt. I følge Bourdieu er samfunnet organisert i felt. Et felt er en kombinasjon av materielle og kulturelle strukturer som styrer bestemte områder eller funksjoner i samfunnet. Man kan snakke om det byråkratiske feltet, det kulturelle feltet, det akademiske feltet, det økonomiske feltet osv. Feltbegrepet er skalerbart, slik at man kan finne små felt inni store felt, og omvendt. Alle felt består av økonomiske og fysiske størrelser, og av et sett regler som bestemmer hvem som skal rå over ressursene, hvordan det gjøres osv. Feltet likner på et spill, som forutsetter både bane og regler. Mens feltet er en kollektiv sosial og fysisk størrelse, er habitus eller preget det enkelte individets tilpasning til feltet[24]. Hvis vi holder oss til spillmetaforen, er habitus det som gjør at den enkelte spiller passer inn i spillet. For å lykkes i et felt må man være preget til feltet. Man må ha den rette habitus. Ellers går det dårlig, som når en person uten byråkratisk erfaring forsøker å trenge inn i det byråkratiske felt, eller litteraturprofessoren slår vitser blant drosjesjåfører. Habitus må ikke forveksles med formell kunnskap om regler. Spillet er mer sammensatt enn de formelle reglene, siden praktisk erfaring har etablert strategier, motstrategier og tabuer. Den som har den rette habitus mestrer det sosiale spillet intuitivt, slik en god fotballspiller leser spillet. Preget etableres når feltets normer og forestillinger sosialiseres inn i hodene på hvert enkelt individ. Siden de preges på nesten samme vis vil ulike individer opptre nokså parallelt i like situasjoner. Samtidig er det også mulighet for individuell frihet og variasjon.
Bourdieus teori om den personlige habitus og feltets struktur er dermed en teori om viljens frihet i et system av sosiale lover. Han kaller habitus et “fast installert prinsipp for regulerte improvisasjoner[25]”. På denne måten står Bourdieus handlingsteori i klar opposisjon til mål/middeltenkingen som dominerer i angelsaksisk nytteteori, sosialøkonomien og store deler av vestlig samfunnsvitenskap.
I en lek kan man tre ut og inn i spillets univers etter eget ønske. Det er langt mer risikabelt å gå ut av et sosialt spill. For å bli godtatt i et sosialt spill må deltakerne akseptere feltets kollektive tro. En sentral bestanddel i denne kollektive troen er feltets doxa.
Der motsetningen til det antikke doxa var filosofenes episteme, er motsetningen til Bourdieus doxa diskursens eller diskusjonens univers. Diskusjonens univers er heterodoksiens rom. Her opptrer det alternative oppfatninger, som trekker forestillinger ut av doxa og setter spørsmålstegn ved dem. Man kan ikke lenger stole på at den symbolske makt sørger for ro og orden. Man må bruke makt eller argumenter for å få gjennomslag for sitt syn. Diskusjonen eller diskursens univers er et felles åsted for demokratiets diskusjoner og diktaturenes maktmisbruk, for her er konfliktene synlige.
Bourdieu beskriver på ingen måte doxa som en liten klump middelalder, i ferd med å smelte bort under fornuftens harde lys. Tvert imot tegner han doxa som en stor, ubestemmelige masse av enormt omfang. Der hviler flertallet av våre forestillinger trygt. Diskusjonens univers ligger innleiret i doxa som små lommer, åpnet for strid eller dialog.
Diskusjonens univers forutsetter heterodoksi. Men når kjetteriet først har skapt sine konflikter kan det like gjerne møtes av ortodoksi som av saklige argumenter. Ortodoksi må altså ikke forveksles med doxa. Ortodoksien er en autoritær strategi for å opprettholde bestemte standpunkter ved å undertrykke heterodoksien. Den doksiske situasjonen blir ikke gjenopprettet før siste rest av utfordringen er glemt.
Et samfunns hukommelse krever et apparat. Glemselen går derfor fortere i samfunn som er basert på muntlig tradisjon, særlig hvis de tradisjonelle strukturene er i sterk endring. Skriftkulturen fungerer som hukommelsens bremsemekanisme, som gjør det nesten umulig å bilegge et stridsspørsmål for alltid. I skriftkulturene ser man da også at det er vanlig å legitimere nye standpunkter ved å vise til gamle skrifter.
Striden om skriften møter man igjen i vår tids kjekling mellom folkelige, høyrepopulistiske strømninger og den administrative eliten. Dette er på mange måter en strid mellom ulike hukommelsesteknikker. Den administrative eliten hersker ved hjelp av byråkratier som er skriftbasert og abstrakt organisert. Den høyrepopulistiske opposisjonen henter sitt raseri fra underlegne grupper som ikke føler den samme tilknytningen den skriftbaserte kultur, eller opplever den skriftbaserte maktutøvelsen som en undertrykkende blokk. De legitimerer sine handlinger ut fra mytiske tradisjoner, som er langt mer orientert mot muntlig tradisjonsoverføring.
Det finnes liberale måter å møte heterodoksi på. Man kan forsøke å fjerne striden ved å søke enighet gjennom argumentasjon. Man kan lete etter kompromisser, som man legitimerer ved hjelp av faste prosedyrer. Eller man kan la heterodoksien leve videre gjennom toleranse. Dette er demokratiets og toleransens prosjekt. Men demokratiet, dialogen og toleransen lever like fullt innleiret i doxas univers. I doxas verden kjenner man ikke til demokratiets idealer. Her rår enstemmigheten, for det har aldri vært noe å stemme over.
Doxas reparatører
Doxa berøres sterkt av det høymoderne samfunnets dynamikk. Nye elementer skubbes kontinuerlig ut av det gittes favn, og rives inn i diskusjonens univers. Samtidig har diskusjonens univers begrenset kapasitet. Jo raskere nye forestillinger trekkes ut av doxa, jo raskere må de gamle temaene i offentligheten skubbes ut av fokus og ned under oppmerksomhetsterskelen. Her, i den totale glemselens forgård møtes mislykkete PR-framstøt, gamle slagere, strandete debatter og avdankete moter. Men selv om de er forlatt av nyhetsmediene, er disse symbolske uttrykkene for en forbigått verdensorden ikke uten oppmerksomhet.[26] De kan fortsatt gå sine runder i den folkelige primærkommunikasjonens kretsløp, i samtaler ansikt til ansikt.
Den folkelige primærkommunikasjonen reiser en rekke politiske spørsmål. Hvis denne kommunikasjonen bare foregår på det private plan, eller mangler kontakt med organisasjoner som kan gi den et politisk uttrykk, eller dreier seg om emner som har liten betydning for maktutøvelsen i samfunnet, da danner den ikke noen velfungerende offentlighet. Likevel kan det som kommuniseres på det private plan ha sterk virkning over tid, fordi det vil endre samfunnets symbolske orden. Skal et tema etablere seg i den allmenne doxa, må det impregneres med en sterk folkelig interesse.
Det moderne forandringsraseriet kan få den symbolske uorden til å sprike på ubehagelig vis. For å unngå dette må doxa repareres og nydannes kontinuerlig. I et samfunn der endringene skjer sakte kan reparasjonene skje ved at glemselen fikserer utfallet av gamle konflikter. Det moderne samfunnets dynamikk krever et helt annet tempo i prosessen. Reparasjonene må skje aktivt, med stor hastighet. Det kan skje etter de samme prinsippene som når doxa overføres fra generasjon til generasjon. Doxa ligger jo ikke i genene, det må læres som all annen kultur. Men siden doxa ikke kan formuleres, skjer læringen indirekte, som det skjulte pensum i annen virksomhet.
Fortellinger er velegnet til dette å behandle doksiske forestillinger. Gjennom paralleller og assosiasjoner virker de tvers gjennom det beskyttende laget av unevnelighet som omgir doxa, på samme måte som man kan rengjøre innsiden av et akvarium fra utsiden ved hjelp av magnetiske børster. På denne måten kan man bekrefte og justere forestillinger uten å hente dem ut av doxa og belyse dem i diskusjonens univers. Her er massemedienes evige strøm av mønsterhistorier et perfekt virkemiddel.
Leter man etter årsakene til det økte medieforbruket kan man finne en god forklaring i det økte behovet for å vedlikeholde doxa i det moderne forandringspresset. Ved forrige århundreskifte kunne man synge den samme skillingsvisa i årevis for å skape ro i sine urolige forestillinger. I dag er den daglige sensasjonsavisa blitt for lite. Behandlingen skjer i en kontinuerlig nyhetsstrøm.
Nå er det i stor grad massemediene selv som river forestillinger ut av doxa gjennom en uendelig strøm av nyhetsprovokasjoner. Det er de samme aktørene som utfører skaden og reparerer den. Slik skaper de sitt eget marked.
Det ser ut til at den økte forandringstakten har skapt et behov for å skille mellom det spesifikke og det generelle i vedlikeholdet av doxa. Detaljer og enkeltsaker kommer og går på oppmerksomhetsmarkedet. Å forsvare dem er fåfengt. Det er heller ikke nødvendig. Det er systemet av generelle kategorier, som skillet mellom det høye og det lave, det sosiale kjønn, det gode og det onde, det vakre og det stygge, vinner og taper, ære og vanære som må vernes og justeres. Det er ikke tilfeldig at det er slike kategorier som resirkuleres i medienes symbolske kretsløp.
Resultatet av dette er at de ulike strategiene for å bekjempe heterodoksien skiller lag i mediesamfunnet. De ortodokse strategiene som har preget både det politiske og det religiøse presteskapet blir utilstrekkelige. De er ikke dynamiske nok til å holde tritt med situasjonen, fordi de henger seg opp i forsvaret av helt spesielle symboler, som spørsmålet om kontantstøtte eller kvinnelige prester. De ortodokse har en hang til å forveksle symbolenes uttrykk med symbolenes innhold, slik at de låser seg i en utmattende strid om detaljer. Resultatet er at den løpende kulturelle endringsprosessen rister dem av seg, selv om de ortodokse kan gripe inn med stor kraft når anledningen byr seg.
Massemediene tilpasser seg utviklingen ved å legge seg på en fleksibel strategi. De har tilsynelatende ingenting å forsvare. Det gjør dem i stand til å formidle enhver saksopplysning, være åpen for alle impulser og behandle ethvert spørsmål. Men dette gjelder vel å merke de spesifikke, konkrete og derfor flyktige elementene som virvler gjennom medienes kretsløp for å forsvinne i neste sekund. Målet for behandlingen er gitt av det generelle kravet om at doxa må forsvares: det nye skal innordnes i det velkjente, slik at det underliggende kategorisystemet blir bekreftet. Det skiller seg altså ikke nevneverdig fra de ortodokses mål. Men siden denne fleksible strategien skiller mellom uttrykk og innhold, tidsbestemt symbol og dypereliggende forestilling, er den i stand til å tilpasse seg sterk kulturell endring. Hvis man klarer å utføre dette arbeidet kontinuerlig, midt i medieflommen, er man en vellykket doksisk operatør.
Ortodoksiens handikap på mediemarkedet fører til at både politiske, religiøse og akademiske grupperinger glir ut på sidelinjen. Selv de som ikke betrakter seg som spesielt ortodokse etterlyser prinsipielle holdninger, klare resonnementer eller et bevisst forhold til verdier. Det fører til at de holder en altfor lav samtalehastighet, og blir ute av stand til å behandle mediestrømmens provokasjoner. Slik treghet kan tolkes som et tegn på ortodoksi i seg selv.
Selvfølgelig lykkes man aldri hundre prosent i å bevare doxa. En symbolsk orden med stor kulturell gjennomstrømming vil det alltid ha en viss avdrift. Når endring er et stabilt trekk ved kulturen blir vissheten om dette også en del av den konvensjonelle visdom. Men gjennom det kontinuerlige justeringsarbeidet sikrer man at endringsprosessen skjer uten at det går erkjennelsesmessige ras i den symbolske orden. Her er ortodoksien en langt mer risikabel strategi. Den fører til at det skjer katastrofale endringer i den symbolske orden når demningen brister.
Men også endringen må framstilles som stabilitet. Endringer i den kollektive tro må uttrykke lojalitet mot den tradisjonelle orden. Det er derfor uhyre viktig at den ikke virker kalkulert, eller er begrunnet med logisk argumentasjon. Slike begrunnelser framstiller resultatet som noe relativt og foranderlig, og da blir ikke lenger troen noen tro. Endring skal vokse organisk fram, slik at også den blir doksisk, det vil si «ekte».
Fortellingens gjenkomst
Når de brede massemediene fungerer som doksiske operatører er det ikke uproblematisk for mediene selv. Historisk er avisene barn av opplysningstid og skriftkultur, og knytter mye av sin egen selvoppfatning til opplysningstidens angrep på doksiske forestillinger. Men opphavet er blandet. Skillingsviser og religiøse traktater er et like markant innslag i nyhetsmedienes stamtavle. Sev om slektskapet forties ved høytidelige anledninger, viser det seg på forsiden av sensasjonsavisene hver eneste dag.
Avisenes splittelse mellom resonnement og opplysning på den ene siden, og skillingsvisenes moralske eksempelhistorier på den andre siden, har gått i arv til både radio og fjernsyn.
Dette er varianter av en av de dypeste kulturelle konfliktene i vår moderne epoke. Striden gjelder hvilket prinsipp som skal ha rett til å ordne tilværelsen og gi den mening. De moderne fornuftsdyrkerne har holdt fram vitenskapen som gyldig meningsprodusent. I tradisjonelle samfunn var det ikke vitenskapens årsakslov, men fortellingen som skapte mening. Fortellingen har overlevd i modernitetens rasjonalisme, men i følge den tidligmoderne tankegangen som er blitt så umoderne i dag, var dette forbigående parenteser, som religion, kunst eller tidtrøyte. Overtro og triviallitteratur var ugras som folkeopplyserne fikk ansvaret for å utrydde.
Men som den franske filosofen Jean-François Lyotard har påpekt er heller ikke den moderne vitenskapens strategi for å skape mening befridd fra fortellingens makt[27]. Når den vitenskapelige tenkemåten begrunner sin overlegne posisjon, skjer det også med en fortelling. Denne fortellingen er til gjengjeld holdt i den helt store stil: Vitenskapen bygger på Den Store Fortellingen Om Menneskehetens Frigjøring Gjennom Økt Kunnskap. Den klassiske moderniteten holdt seg også med et knippe andre storslagne fortellinger, som den om Historien som noe mer enn en serie historier, eller den politiske fabelen om Nasjonenes liv, som består av fødsel, modning, kriser, alderdom og død.[28]
Lyotard påpeker at de færreste tror på disse store historiene lenger. Dermed er et av de sentrale trekkene ved den tidlige modernitetens epoke borte, og det han kalte den postmoderne tilstand er inntrådt. I hans tilfelle har navnet vært en større suksess enn forståelsen. Lyotard hentet begrepet postmodernisme fra arkitekturen og brukte det for å beskrive hvordan det var oppstått et nytt legitimeringsgrunnlag i en fagfilosofisk rapport om kunnskapens vilkår i våre mest avanserte samfunn. Andre har tolket begrepet som om det hyller et normløst samfunn.[29]
Når de store fortellingene bryter sammen er de ikke lenger i stand til å legitimere vitenskapens opphøyde posisjon. Dette får alvorlige følger for den symbolske orden. Konsekvensene er synlige for enhver: Historiefaget og nasjonalstaten strever for å opprettholde sine posisjoner. Vitenskap anerkjennes ikke lenger et gode i seg selv. Selv legenes kjemiske mirakler må vike plass for den alternative medisinens mirakuløse historier.
Tjue års debatt om postmodernismen har vist at navnet er villedende. Den postmoderne epoke er like moderne som den gammeldagse moderniteten, og bør heller kalles høymodernitet. Men vår tids høymodernitet har mistet den tidlige modernitetens forestilling om at alle samfunnets forandringer fører oss framover. Uten framskrittstroen er høymoderniteten retningsløs og forvirrende.
I det offentlige rom er det likevel ikke noen mangel på retningsvisere. De står overalt, og peker i alle retninger: Gjør ditt, og nå dine mål. Reis til datt, så møter du lykken. Mén sterkt, så mener du godt.
Disse retningsviserne fyller mediene til randen, og alle er formet som historier. De store historienes død har altså ført til de små historienes oppblomstring.
Enhver som har arbeidet i en moderne journalistisk bedrift kan bekrefte at jobben stort sett består i å finne gode historier. Man kan ha så mange andre vektige grunner. Men uten en sterk historie er det vanskelig for å få stoffet på. Den kilden som har et standpunkt eller en saksopplysning han vil dele med andre, må produsere en historie som kan bære budskapet over medienes oppmerksomhetsterskel.
Når massemedienes kretsløp fylles opp av et uendelig antall småhistorier. De kan grupperes til et lite knippe av mønsterhistorier.[30] Dette legger samtidig vesentlige premisser for den offentlige samtalen.
Det første som skjer når de små historiene fyller massemediene er at den vitenskapelige diskursen blir fortrengt fra det offentlige rom. Den møysommelige oppbyggingen av argumentasjonskjeder, den organiserte dialogen over lang tid, etterprøvbarhet og saklighetskrav har ingen plass i historienes verden. Vitenskapen blir selv redusert til et knippe mønsterhistorier om gale professorer, dødsbakterier og stjernekrig. Sammen med den vitenskapelige diskursen fordrives også idealet om den rasjonelle dialogen, med sin vekt på åpen debatt, sine underbygde argumenter og pålitelige saksopplysninger. Men selve forbildet for den demokratiske debatten i det offentlige rom nettopp er forskningens vitenskapelige diskusjonskultur.[31]
Medienes flyktighet er en viktig faktor i dette. Innenfor en resonnerende tradisjon må argumenter begrunnes, og påstander må belegges med eksempler. Det gjør en slik debatt til et tregt maskineri. Historier begrunner seg selv, i samme øyeblikk som de fortelles.
Fortellinger har også en annen viktig egenskap som skiller den fra årsaksloven tungvinte logikk. De bygger ikke direkte på hverandre, og kan ikke avkrefte hverandre. Svært ulike fortellinger kan lett legges inntil hverandre. Da støtter de hverandre, selv om de forteller svært forskjellige ting. På denne måten danner fortellingen store biblioteker som bare fortsetter å vokse. Når en ny historie legges til, er det ikke nødvendig å etterprøve de gamle. Men det er nettopp en slik etterprøving som er kjernen i den vitenskapelige erkjennelsen.
Når den vitenskapelige tenkemåten fordrives til periferien av det offentlige rom får den moderne medieindustriens høyteknologiske formidlingsapparat et påfallende arkaisk preg, til tross for at den benytter seg av moderne høyteknologi. Dette kommer kanskje aller mest dramatisk til uttrykk i dataspillene, der man må kjøpe verdens mest avanserte elektronikk for å tre inn den nyeste huleboerfabelen.
Mens personer og hendelser strømmer forbi, klumper de stadig gjentatte mønsterhistoriene seg sammen. De danner familier og føder kopier av seg selv. Mens medienes kretsløp går sin faste gang rundt døgnets akse, fester disse historiefamiliene seg i publikums felles bevissthet, og blir mer og mer lik mytenes urgamle krets. Mønsterhistoriene blir faste skjemaer som publikum kan legge sine daglige erfaringer inn i. På denne måten gjeninnsetter mediekretsløpet den mytiske fortellingen som den høymoderne epokens sentrale meningsproduserende mekanisme.
Frekkheten som skiftet side
Etter det som er sagt til nå, skulle man tro at den folkelige smaken bare er systemlojal, konservativ og lite interessert i frihet. Slik er det selvfølgelig ikke. Den folkelige smaken er preget av det grunnleggende makt/avmaktsfoholdet mellom maktens systemer og den enkelte undersått. I forhold til de maktutøvende systemene er undersåttene gjennomgående desorganisert og svake, hvis de da ikke har bygd opp slagkraftige folkelige organisasjoner. Men i dag bygges disse organisasjonene ned i rakt tempo.
Den uorganiserte folkelige smaken har utviklet en mengde frihetsstrategier som bygger på unnvikelse, ulydighet og omtolking i den lille skala. Dette gjør tilfeldighet og frekkhet til viktige frihetskilder.
I dag har både tilfeldigheten og frekkheten fått innskrenket spillerom. Tilfeldigheten levde en gang fritt i ly av den klassebestemte kulturens illusjoner, som gjorde at verken snobber eller folkeopplysere var i stand til å se det kulturelle terrenget. I lagene under øvrighetens høystil kunne all slags folkelig småkryp gnage rom for sin egen såkalte dårlige smak.[32] Der fråtset de i grove kroppsuttrykk, frekke replikker og simpel underholdningslitteratur. I dag er illusjonenes skjold gjennomhullet av markedsmålernes kulturelle spionasjevirksomhet. Tilfeldigheten blir utradert av målgruppejegernes etterretningsvesen.
Frekkheten ga en gang de underlegne en mulighet til å markere små, motkulturelle lommer av dårlig smak, som levde i skjul av i en lagdelt kultur. De opposisjonelle fra høyere kulturlag svermet lenge for denne folkelige frekkheten. Den sto fram som en motkraft mot ortodoksien i den etablerte makt. Frekkhetens nådegave har aldri vært sterk nok til å velte en maktstruktur, men den har alltid klart å så tvil der det oppsto sprekker i maktens overflate.[33] Derfor er ikke den gamle kulturradikale alliansen mellom prostituert og bohem, pornoannonse og kulturkritikk noen tilfeldig kombinasjon.
I dag er denne alliansen sprengt. Den moderne medieindustrien har ekspedert de ortodokse makthaverne til offentlighetens perifere soner, samtidig som den har lagt ned stor energi i å overta kontrollen over den gamle, folkelige frekkheten. De språklige ufinhetene, kroppslydene og den seksuelle fikseringen er kolonisert av reklamebransjen, løssalgspressen og TV-stasjonene.[34] Bohemeri er blitt en profileringsstrategi. Venstrefløyen har mistet kjønnsdriften. Den skrumper i gold isolasjon, mens reklamebyråene formerer seg hemningsløst. Det hjelper selvfølgelig at ungdomskulturen er blitt alle tings mål, slik at pubertetsproblemer står fram som markedets dypeste eksistensielle spørsmål.
Den folkelige frekkheten er en improvisasjonskunst, sterkt bundet til tid og sted. Den lar seg ikke forene med prinsipielle betraktninger, formålsparagrafer og strategiske planer. Den underminerer alle formaliteter. Når de moderne mediene skulle kolonisere den folkelige frekkheten måtte de derfor ha brutt båndene til politiske og religiøse organisasjoner.[35] De kunne ikke la seg styre av fornuftsbaserte eller ideologiske sensorer.
Men de samme massemediene er fortsatt maktapparater. Etter at den ble undertvunget sine nye herrer er ikke lenger frekkheten en fri, undergravende kraft. Den er tvunget til å leve et ynkelig liv som slave på oppmerksomhetsmarkedet, under den økonomiske maktens målrasjonelle herredømme.
Det trivielles triumf
Det vi ser når vi åpner for medieflommen er ikke et bilde av verden. Det vi ser er restene av en knust drøm.
De gamle folkeopplysernes visjon om sannheten som frigjørende kraft ligger i støvet. Arbeiderbevegelsens gamle utopi om at frigjøring skjer gjennom arbeidskamp er død.[36] I dag vinker den tradisjonelle arbeiderbevegelsen seg ut av historien, i en siste kamp for senket pensjonsalder. Fornuften ble ikke menneskehetens forløsende kraft. I stedet er fornuften redusert til en teknisk orientert rasjonalitet, som lukker seg inne i uforståelige ekspertsystemer. Samfunnets kollektiv utopier er under radikal ombygging. Frihetsdrømmen lever videre, men denne gangen i privatisert form, omformulert til estetikkens kategorier.
Kan man ha frihet uten demokrati? Selvfølgelig kan man det. Forutsetningen er at man lever under et tilstrekkelig liberalt regime, som er i stand til å levere en jevn strøm av forbruksvarer, reisemuligheter og andre tegn på at man lever et fritt liv. Samt at man kan betale for leveransene.
I et slikt samfunn er kjøpekraften den sterkeste politiske kraft. Men ethvert samfunnssystem må produsere noe annet, i tillegg til varer og tjenester. Det må produsere mening. Hvis samfunnet ikke kan produsere mening kan det ikke begrunne sin egen eksistens, og går mer eller mindre i oppløsning.
Men hvor skal man finne mening? Framskrittstroen ga mening. Den la en retning inn i tilværelsen. Verden lot seg ordne langs akser. Når man visste forskjell på fram og tilbake, opp og ned, ga det mening å tale frihetens og rettferdighetens sak mot barbari og reaksjon.
Men frigjøringens profeter var også undertrykkere. De bekjempet ikke bare undertrykkelsen. De bekjempet myte og fortelling, religion og tradisjon. De forlangte at de undertrykte skulle skifte ut innmaten i hodene sine. Den kulturformen som gjorde at de kunne holde ut undertrykkelsen og kanskje akseptere den som naturlig, måtte vike plass for frihetens hjerneinnhold. Slik kom frigjørerne også til å bekjempe de undertrykte. Og når det viste seg at denne gamle varianten av undersåttkulturen ikke lot seg utrydde, kunne den i det minste stemples som mindreverdig.
Men frigjøringsprofetene har ikke klart å innfri sine løfter. De politiske og kulturelle rangstigene som ble bygd opp av fornuftens utopier er i ferd med å falle sammen. Da kommer reaksjonens tid.
Hovedstøtet settes inn på fornuftsdyrkernes kjerneområde, mot alt snakket om kunnskap og fornuft.
I Norge ble startskuddet avfyrt at en konservativ kulturminister, som paradoksalt nok var kjent som en av de få filosofisk skolerte skjønnånder i det norske Høyre. Han brøt kringkastingsmonopolet i 1981, og slapp løs en lavine av dårlig smak, tomprat, listepop og snikreklame som han knapt kan ha ant eksisterte.
Dette kan virke som et stort paradoks. Den kulturkonservative skjønnånd gir det trivielle fritt leide i det offentlige rom. Men alliansen mellom den høykulturelle konservative og lavkulturens industriherrer er logisk. Det dreier seg om en knipetangsmanøver mot framskrittsdyrkernes bastioner, som falt nesten uten motstand. Når felttoget var satt i gang, gikk resten av seg selv. Hæren levde av landet det erobret, på klassisk vis.
Da skjønnåndene hadde sluppet trivialitetene ut fra fangenskapet på bunnen av kunnskapens stige, der de radikale fornuftstroende hadde holdt dem innelåst i hundrevis av år, viste det seg at det trivielle hadde en livskraft som kunne ta pusten fra de fleste. Trivialitetene bærer ikke lenger de enkle innsikters beskjedne maske. Trivialitetene har vist en forbløffende evne til å alliere seg med moderne høyteknologi. De høymoderne trivialitetene tar i bruk alle de siste grafiske, lydlige og visuelle effektene for å oppfylle tidens krav. Med overlegen mine sprenger de seg inn på det tradisjonelt høyverdiges område, i politikk, vitenskap og kunst. Det har til og med utviklet seg en rik tradisjon for medieironi, der trivialitetene legges skjevt oppå hverandre, i lag på lag, slik at bare eksperter på triviell informasjon kan oppfatte nyansene. Slik gir den trivielle kulturen brukerne et tilbud om å oppleve kontakt med det sublime, trygt innenfor det trivielles grenser.
Man kan innvende at slike trivialiteter ikke er trivielle lenger. Men når det gjelder innhold og tankefylde står selv den mest avanserte trivialironien trygt plantet på det trivielles grunn.
I denne prosessen vinker man farvel til de store, utbygde ideologiene som har formet mer enn to hundre års moderne historie. Mange tolker denne utviklingen som en avideologisering. Men et samfunn kan ikke avideologiseres. Det kan bare omideologiseres. Når vår tids omideologisering er så utydelig, skyldes det at den er vellykket. Den kan presentere seg som sunn fornuft.
I dag ser vi at denne tilsynelatende sunne fornuften er en triviell fornuft, som fyller avisen, blafrer over TV-skjermen og sludrer ustoppelig i radioen. Alt dette sludderet er tilsynelatende meningsløst? Men det er nettopp det ikke er. Det produserer mening.
Mening oppstår når man kan sette verdens kaotiske inntrykk i system. Men hvilket system skal man velge, når tilværelsen er uten retning? Grensesprengernes tid er forbi. Da er det på tide å søke ned på trygg grunn, til det kjente. Til det trivielle.
Hver gang man snakker om dette, må man insistere på skillet mellom konvensjon og funksjon. Det trivielle er en funksjon av kjent og ukjent. Det er bare her framskrittstroen innførte en klar rangordning, og det er på dette planet at forestillingene om høyt og lavt, fram og tilbake er i ferd med å bli opphevet. Smaken er en sosial konvensjon, og den er like lagdelt som før. Man kan fortsatt finne en retning i sitt eget liv, ved å redde seg oppover smaksskalaen, vekk fra de vanliges framrykning. Både medieindustriens og de andre livssstilsindustrienes enorme symbolproduksjon gir næring til dette. Resultatet er ikke en kulturell demokratisering, men en voldsom inflasjon på symbolmarkedet.
Når fornuftstroen kjølner svekkes demokratiet. Fordi det trivielle vinner stadig større innpass i den symbolske orden synker informasjonskvaliteten i de brede mediene. Grunnlaget for en fornuftig offentlig debatt blir svekket. Befolkningens egne organisasjoner brytes ned, og politikken forvandles til et oppslutningsmarked. På politikkens markedsplass konkurrerer elitene om makten. Valgresultatet blir en statistikk over markedsandeler.
Når politikken er forvandlet til et oppslutningsmarked, følger den også markedets lover. Det mange kaller politikerforakt, er ikke annet enn rasjonell kundeadferd i et system der man aldri er sikker på om leverandørene leverer de tjeneste de tar betalt for. Vil man ha innflytelse lønner det seg ikke å gå til valglokalet. Man engasjerer en lobbyist.
Det trivielles verdensbilde peker ikke mot noen uviss framtid. Det forteller ikke at man skal stole på de uoversiktlige ekspertsystemene eller byråkratienes labyrinter. Det bygger bro mellom folkelig skepsis og folkelig konservatisme, fordi det bare peker rett nedover, mot seg selv. Alle kjenner det trivielle. Ingen andre kulturelle ordningsprinsipper kan tilby noe tilsvarende. Ingen annen kulturell størrelse kan tilby en så stor, felles resonansbunn. Ingen danner et tryggere grunnlag for å innordne det ukjente i det kjentes kategorier.
Ingen kunne forestille seg det trivielles suksess. I all sin banale enkelhet har trivialitetene gått i tjeneste hos vår tids mektigste ideologiske maskineri. Bygd på en urokkelig grunn av uomtvistelige, enkle sannheter står det trivielle klar til å innordne modernitetens evige strøm av provokasjoner inn i det konvensjonelles rammer. Båret opp av moderne medieteknologi, finansiert av gigantiske mediekonserner og elsket av enorme markedssegmenter har det trivielle fordrevet alle sine intellektuelt overlegne konkurrenter. Det er i ferd med å utradere den vurderingsskalaen som plasser det trivielle på bunnen, og klart å gi seg selv status som det normale. Slik har det trivielle klart å erobre det offentlige rom. Dette er det trivielles triumf.
[1] Arne Garborg: Trætte Mænd, utgitt Cristiania 1891 kap XLI, sitert etter Trette menn, Oslo 1991 s 218-219. Rettskrivningen er modernisert.
[2] For en detaljert gjennomgang av den norske pressens overgang fra partipresse til å bli elementer i de store mediekonsernenes sortiment se Odd Raaum: Pressen er løs! Fronter i pressens faglige frigjøring. Oslo 1999.
[3] Denne modellen kalles gjerne Shannon & Weavers kommunikasjonsmodell. Dette navnet er nokså misvisende. Den tekniske pioneren Claude E. Shannon, som har betydd svært mye for digital kommunikasjon og databehandling, ga en utførlig presentasjon av modellen i en avhandling om overføringskapasiteten i digitale telefonsystemer i Bell System Technical Journal i 1948. Forskningsbyråkraten Warren Weaver brukte Shannons strengt tekniske modell som utgangspunkt for en spekulativ artikkel, der han utropte den til en generell kommunikasjonsmodell i høystemte ordelag. Weavers spekulasjoner fikk stort gjennomslag. Begge skriftene er gjengitt i: Claude E. Shannon/ Warren Weaver: The Mathematical Theory of Communication. Urbana 1949. I senere utgaver er Warrens bidrag typisk nok plassert foran Shannons.
[4] En underholdende studie i slike teknikker finner man i John Fiskes Understanding Popular Culture (London 1989) og tvillingbindet Reading the Popular (London 1989).
[5] Selvfølgelig opererer bransjen med trendforskning, smakspaneler og andre tjenester som krever en dypere forståelse. Men disse reperesenterer punktnedslag, krever intensiv tolking og er vanskelige å generalisere. Den mer seriøse, innholdsorienterte medieforskningen kommer opp i store metodeproblemer når den prøver å skape generaliserbare resultater. Et godt eksempel er Höijer, Birgitta och Olle Findahl: Nyheter, Förståelse och minne. Lund 1984.
[6] Fremmedord og synonymer, Kunnskapsforlaget, Oslo 1986.
[7]Operaen er et unntak. Her likner intrigen påfallende mye på skillingsvisene, som er en av lavstilens sentrale sjangre. Når operaen får plass i den høye stil må det skyldes sosial arv, musikkhistoriske tilfeldigheter, eller at at det er så vanskelig å forstå hva som blir sunget.
[8] Se f.eks. Neil Postman: Vi morer oss til døde, Oslo 1985.
[9] Se Hans Fredrik Dahl og Henrik G. Bastiansen: "Ytringsfriheten i det 20. Århundre." I Ytringsfrihetskommisjonen. Særskilt vedlegg til NOU 1999:17, s. 124 ff.
[10]John Hille: Framtiden i våre hender. Rapport 7/95. 54 s. Oslo 1995. Rapporten opererer med et mer finmasket sjangersystem enn det som er referert her.
[11] Arbeiderbladet ble senere omdøpt til Dagsavisen.
[12] Sigurd Allern (red.):"Pressens verdier" Institutt for Journalistikk, 1999. Utgitt som bilag til Journalisten 8.10. 1999 .
[13] Man bør kanskje heller si at lokalpressen skiller seg fra løssalgsavisen VG og nisjeavisen Dagens Næringsliv. Aftenposten er ikke med i utvalget. Denne avisen ville gitt utvalget en mer seriøs profil.
[14] I det vurderende avsnittet står det blant annet: "Avisen har med uregelmessige mellomrom selvstendige politiske reportasjer og nyheter om regjerings- og stortingspolitikk. Større hendelser dekkes bredt. På sitt beste er denne journalistikken analytisk og kritisk. For øvrig er dekningen mest konsentrert om motsetninger og konflikter, spesielt personkonflikter. Dekningen av feltet blir derfor noe fragmentarisk. Avisen er generelt mer opptatt av det politiske spillet på Stortinget, enn saksinnholdet i politikken. Et klart minus er at avisen har åpnet for ukritisk bruk av anonyme uttalelse, inkludert personkarakteristikker, i den politiske journalistikken. Ingen som ønsker å følge med i rikspolitikken blir i dag allsidig og godt informert gjennom å lese VG." Pressens verdier s. 18. Ført i pennen av Sigurd Allern og Gunnar Bodahl Johansen.
[15] Institutt for Journalistikk er presseorganisasjonenes bransjeinstitutt, som driver både kursvirksomhet og forskning. Framtiden i Våre Hender er en idealistisk miljøorganisasjon.
[16] Bak smakskulturene ligger det økonomiske og kulturelle skiller som like gjerne kan beskrives som klasseskiller. Men de oppfattes ikke like lett som klasseskiller av befolkningen, slik man gjorde det i de tradisjonelle klassekonfliktenes epoke.
[17] Denne kulturelle segregeringsprosessen kommer ypperlig fram i denne bekjennelsen: «Et av mine kategoriske imperativer har vært å avvise VG. Jeg har nesten aldri kjøpt eller lest VG, bare fulgt et basic indtinct som sa meg for lenge siden at VG, TV3, Frp og Se og Hør er ekle tegn i endetiden. Nå har jeg prøvd å la liv følge lære, ved å nærme meg VG med undring og visdom. Jeg har satt min fordom på prøve ved å tvangslese VG i tre måneder. Og la meg røpe med det samme: Fordommen besto. Jeg har fått bekreftet at VG er Norges farligste tanketyv og sjelevandrer.» Per Fugelli, professor i samfunnsmedisin og ivrig samfunnsdebattant, i Pressens verdier s. 18. Det er verd å merke seg at de mediene denne ivrige samfunnsdebattanten har avsondret seg så totalt fra er Norges mest leste avis og Norges mest leste ukeblad. Han leste dem ikke før han ble medlem i den regjeringsoppnevnte Verdikommisjonen.
[18] Her brukes ordet ideologi om abstrakte tankemodeller som både beskriver verden og legitimerer handlinger. Når man forstår dem på denne måten er ideologier et uunnværlig tankeredskap, som finnes over alt hvor det eksisterer kompliserte sosiale systemer. Det betyr også at ideologisk debatt må stå helt sentralt i en fornuftig samfunnsdebatt. Ideologier må begrunnes, og selv om de sjelden er et klart definert system når de konstrueres, må man forsøke å formulere dem så klart som mulig i ettertid. Bare da kan de legges ut til offentlig diskusjon. Den utbredte marxistiske ideen om at ideologi er en form for falsk innsikt er lite fruktbar. Ingen kunne være i tvil om at marxistene mente de selv satt inne med den «ekte» innsikten, som ga dem spesielle moralske og politiske fullmakter.
[19]Se Pierre Bourdieu: Symbolsk makt, Oslo 1996 s 38.
[20] Bourdieu 1996 s.st.
[21] En systematisk drøfting av Bourdieus doxabegrep med tilløp til en formell definisjon finnes i Pierre Bourdieu: Outline of a Theory of Practice, Cambridge 1977 (fransk utgave 1972) s 164 ff. Se også Pierre Bourdieu:The Logic of Practice , Cambridge 1977 s 68-69.
[22] En annen teoretiker som bruker det gitte som analytisk grunnbegrep er etnometodologen Alfred Schutz. Han opererer med begrepet «Things taken for granted». Se «On Multiple Realities» i Schutz: Collected Papers vol 1. The Haag 1962. I sin klassiske pressestudie Making News (New York 1980) bygger Gaye Tuchman på Schutz´ teorier, men Tuchmans drøfting av emnet er svært kortfattet. I innledningen advarer hun til og med sine amerikanske lesere mot å lese bokas mest interessante avsnitt!
[23] 3. Mos. 20, 1-5.
[24] Habitusbegrepet er blant annet brukt av Norbert Elias på 30-tallet. Bourdieu har han lånt det og omdefinert det etter eget behov. Se Norbert Elias: The Germans Cambridge 1996 s. ix.
[25]Bourdieu: Outline of a Theory of Practice, Cambridge 1977 s. 78. Se også The Logic of Practice s 59.
[26] Et interessant eksempel på hvordan kulturmateriale oppbevares i folkedypet finner man i den norske lastebilsjåføren Sputniks sangreportoar. Han har hatt enorm suksess i det norske kulturlivets aller laveste sjikt. Reportoaret består for en stor del av eldgamle slagere, sunget som en blanding av lavkirkelige sanger, countrylåter og skillingsviser. Suksessen vitner om at disse slagerne er bevart i svært mange menneskers minne, selv om de er stemplet som utrangerte av både kultureliten og nyhetsmediene. En parallell til Sputnik er LP-serien Frem fra Glemselen. Den inneholdt skillingsviser, og solgte i hundretusener på 1970-tallet.
[27] Se Jean-François Lyotard: The Postmodern Condition: a Report om Knowledge Manchester 1986 (Fransk original Paris 1979)
[28] Historiefaget står i en interessant mellomposisjon mellom fortelling og vitenskap. Det viser at slike motsetninger er skjematiske forenklinger av kompliserte situasjoner.
[29] For en drøfting av norske intellektuelles overflatiske kritikk av de seriøse deler av postmodernismen se Eivind Røssaak: Det postmoderne og de intellektuelle. Oslo 1998.
[30] En oversikt over de danske TV-nyhetenes 12 faste mønsterhistorier står i Klaus Kjøller: Den TV-skabte virkelighed: TV-avisernes 12 historier København 1992.
[31] Den norske Ytringsfrihetskommisjonen uttrykker dette helt klart: «Vi understreket vitenskapens rolle som normerende for den offentlige politiske samtale og moralske samtale». Ytringsfrihed bør finde Sted, NOU 1999:27, s. 29.
[32] Den beste norske analysen av den folkelige frekkhetens kulturelle og sosiale rolle er en roman: Alf Prøysens Trost i Taklampa. Oslo 1950. Se også hans Muntre minner fra Hedmarken. Oslo 1958.
[33] Se f.eks. Kjartan Fløgstad: «Den vanlege mann. Om Michel de Certau.» I Kjartan Fløgstad: Antipoder. Oslo 1996
[34] Om den kynisk fornuft se Peter Slooterdijk: Kritikk av den kyniske fornuft. Oslo 1989. (Forkortet utgave på dansk.) Fullstendig tysk utgave: Frankfurt a.m.1983.
[35] I de landene som alltid har holdt seg med en uavhengig løssalgspresse, har frekkheten vært et av denne industrigrenens viktigste kjennetegn siden rotasjonspressen ble oppfunnet. Se Svennik Høyer: Pressen mellom teknologi og samfunn Oslo 1995.
[36] Se Jürgen Habermas: «Velferdsstatens krise og uttømmingen av de utopiske energier.» I Jürgen Habermas: Kraften i de bedre argumenter. Oslo 1999.