10 Når språket sladrer | Magne Lindholms hjemmeside

Magne Lindholms hjemmeside

10. Når språket sladrer


Under asalen
I det nordvestre hjørnet av det store universitetsområdet på Blindern i Oslo står en skog av ung asal, plantet i sirlige rader. I slutten av mai blomstrer denne skogen, og fyller den tunge eksamensatmosfæren med en emmen lukt. Her, innhyllet i det blåaktige grønnsværet,ligger Henrik Wergelands hus.

Den som går til fots langs hovedaksen i universitetsområdet og ønsker seg dit, må først vende ryggen til det samfunnsvitenskapelige fakultet og etterkrigstidas angloamerikanske åndsliv. Deretter forserer man en bred trapp som fører opp mot et høyere intellektuelt nivå. Men på den forblåste plassen foran høyhuset til den norskdanske nyplatonisten Niels Treschow (1751–1833) er det likevel lite som minner om 1700-tallets internasjonale debattklima. Det er tryggest å søke ly i den innerste kroken foran lesesalen til runeforskeren Elseus Sophus Bugge (1833–1907). Klarer man å bane seg veien gjennom kaoset av terrengsykler som står der kan man få øye på en overbygget hulvei, med knudrete brostein under et forfallent tak. Veien inn til nasjonens grunnvoller går her. Den som vil inspisere dem har ingen annen utvei enn å forlate rasjonalismens tørre, luftige atmosfære og krype inn i dette hullet, som fører ned i den norske filologiens organiske, germanske klima.
Den romantisk forfalne grotta fører en inn i et funksjonalistisk parklandskap, omkranset av mursteinsrøde mausoleer over pionerene fra det nasjonale gjennombrudd. Hvis man ser til høyre under vandringen kan man motta vennlige nikk fra den regnvante Ivar Aasen (1813–1896), som står vonlaus, kroppslaus og berrhuva i hjørnet av forhagen til sin nokså tvilsomme allierte Peter Andreas Munch (1810–1863), som i kraft av å tilhøre en solid embedsmannslekt fikk oppført eget hus til ære for seg her i utkanten av Christiania. Bondetampen, som var av internasjonalt format, slapp aldri inn i varmen.

Henrik Wergeland (1808-1845), som etterlot seg en rekke tvilsomme byggeprosjekter i hovedstaden da han døde, har omsider fått fast bopel for sitt like tvilsomme ettermæle ved enden av gangveien. Det er utformet som en funksjonalistisk kasse av den typen som blir fredet tretti år gammel fordi ingen lenger kan tenke seg å bygge noe slikt. Men om hans urolige sjel noen gang fløy inn gjennom den grå glassdøra er et åpent spørsmål.

Den som ikke ønsker å vandre åndens dunkle vei til fots kan gjøre som folk flest og ta bilen. Er man en av de utvalgte med parkeringstillatelse kan doningen settes på baksida av huset, som viser seg å være forsida, og derfor er dominert av en stygg parkeringsplass. Her, direkte tilknyttet veinettet og den virkelige verden, uberørt av universitetsområdets system av gangveier som fører fra realfagenes tekniske triumf og ender i ingenting, danner Henrik Wergelands hus den ene pol i en norsk forestillingsakse. Som forestillinger flest kan den bare realiseres indirekte, ved å stille sammen fysiske gjenstander. Her der den realisert som installasjon i form av to blokker som står fasade mot fasade i den akademiske bygningsmassen, med et stygt skur som støtte på midten. Denne installasjonen er ennå ikke innhyllet i kunstkuratorenes språk, og har derfor bevart en særegen, umiddelbar uttrykkskraft. Den trekker opp de grunnleggende koordinatene i det norske kulturelle felt. I dette feltet svever en eventyrlig blanding av geografiske, litterære, språklige, klimatiske, pedagogiske, religiøse, fiskerifaglige, kringkastingshistoriske, geologiske, meteorologiske og moralske forestillinger. De holdes fast av installasjonens imaginære spenning mellom et nyfunksjonalistisk hus fullt av gamle bøker og et gammelfunksjonalistisk hus fullt av nye datamaskiner. Som eksistensielle poler vender fasadene mot hverandre i utfordrende positur, på hver sin side av Problemveien, en uanselig asfaltstripe som skiller ånd og materie, hug og heim, folk og land, språk og territorium, melding og værmelding, Nordisk Institutt og Meteorologisk Institutt.

Nordisk institutt eksisterer riktignok ikke lenger. Det er effektivisert inn en enhet med det hendige navnet Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap, seksjon for nordisk språk og litteratur. Denne oppvisningen i administrativ nytale, som er kommet i stand for å skjule avgrunnen mellom to diametralt motsatte fagtradisjoner, har selvfølgelig ikke klart å etablere noen reell faglig sammensmelting. I ly av navnet med de 76 bokstavene lever Norges viktigste nasjonalistiske presteskole trøstig videre i Wergelands hus. Her arbeider landets fremste norskfilologer.

Nå er det ytterst få som vil medgi at Universitetets sindige opplæringsanstalt for morsmålslærere har noe særlig med nasjonalisme å gjøre. Bjørnson er gått av moten, og i gangene har man hvisket om Jaques Derridas dekonstruksjonisme i mange år. I Henrik Wergelands hus er toleranse opphøyet til den høyeste av alle dyder. Få steder finner man større forståelse for mikroskopiske dialektale avvik enn blant norske språkforskere. De kjæler med palatalisering og r-lydens ulike realisasjoner, og verner om lokale varianter av svake hunkjønnsord som om de var deres personlige skatter. Den norske politiske orden er et ikketema, løst opp i talemålets hav av varianter. Bare ytterst få av de som arbeider her er villige til å tre ut i åpent forsvar for en nasjonal skriftnorm. Den mest markante i dette mindretallet er professor Finn-Erik Vinje (1936–).

Den som søker på Vinje, Finn-Erik i universitetsbibliotekenes bokbase BIBSYS får en fangst på over hundre titler. Han har utgitt studier av praktisk språkbruk, en språkhistorie og et kompendium i norsk grammatikk. Ut over dette velter det fram titler med språkråd av alle slag: journalistspråk, lovspråk, kringkastingsspråk, språk i offentlig forvaltning, generelle og spesielle skriveregler, rettskrivningsordliste og talespråksnormering. Kåserier, essays og andre herbarier fra ulike språkspalter handler om samme uoppslitelige emne.

Dette er noe han kan. Ingen slår professoren i kunsten å slå raskt og konsist ned på manglende predikativkongruens eller det preposisjonsstyrte infinitivsuttrykkets feilaktige plassering i en flokete setningsknute. Send ut et pronomen med svevende henvisning, og professoren skyter det ned før du rekker å sette punktum. Han leverer språkliket pent tilbake, sammen med en fjellstø forklaring i et mildt insisterende toneleie.

Det norske språkmarkedet skriker etter slike tjenester. Frihet er tung å bære, og den norske valgfriheten i syntaks og rettskriving ser ut til å være den største av alle byrder. Skriftprodusentene stønner seg gjennom akutte anfall av grammatisk forstoppelse og rettskrivingsflimmer. Avdelingsledere, språkkontakter og gode venner vet råd. De står i Vinjes bøker.

Bøkene handler om sakprosa i administrasjon og presse. Her er han en konsekvent talsmann for et funksjonelt språkideal: språket skal være stilistisk og sosialt nøytralt, logisk og enkelt, uten tvetydighet, vaklende formvalg eller andre friksjonselementer. Det er saksforholdet som skal fram, klart og uten omsvøp. God sakprosa er nærmest gjennomsiktig. Så får man eventuelt tilsette en knivsodd eleganse til slutt, hvis man har evnen. Og det er ingen skam å sette punktum.

En mann med en slik dragning mot språknormeringens inferno får selvfølgelig en historie. Som ung språkkonsulent i NRK pådro Vinje seg alle språkretteres vrede ved å uttale en elementær faglig innsikt offentlig: en språkfeil blir korrekt når den gjentas ofte nok. Etter mer enn tjue års resultatløst strev i NRK ble han løst fra forbannelsen, og etablerte seg som de samme språkretternes skriftefar. Selv får han være i fred, for selv dialektvennene har gått lei av å hakke på sin gamle yndlingsmotstander. Han står fritt til å framstå som ekte og ærlig og personlig opprørt når han refser det språklig subbestellet i aviser og kringkasting.

Det har han gjort i den veldokumenterte rapporten Med alle skalker lukket.[1] Den megetsigende intetsigende tittelen er en autentisk språkblomst fra Aftenposten. Rapporten bygger på et halvt års systematisk lesning av Aftenposten og Dagbladet på oppdrag av Skolefokus, bladet til Lærerforbundet. Når det gjelder språket, er det seriøse og det tabloide organ like ille. Med noen få, hederlige unntak er det dette journalistene byr leserne, i følge Vinje:

«En livlig yngel av klisjeer og pretensiøse moteord og -uttrykk, haltende setninger, uryddig periodebygning, stereotype setningsstrukturer, svevende henvisninger, mislykket billedbruk, sammenblanding av lydlike vendinger, upresist ordvalg, grammatisk ustøhet, ortografisk virvar og tegnsettingskaos. Noen ganger er galskapen så skjærende at man skulle tro at journalisten ikke er riktig vel bevart.» (s. 22).

Det er ingen grunn til å tvile på at dette er sant. Dokumentasjonen i rapporten er overveldende. Vinje dokumenterer at det norske avisspråket holder et skandaløst lavt kvalitetsnivå, etter både offisielle og uoffisielle standarder. Han må dele framstillingen inn i mer enn femti underkapitler for å systematisere alle språkfeilene. Det bør heller ikke overraske noen at professoren erstatter språkforskerens profesjonelle undring med språkretterens oppgitte fordømmelse, etter å ha løpt i rettleiingas motbakker et kvart århundre: «De jammerprodukter slike folk leverer, bør snarest ekspederes til slaktehuset – til gagn for språket og fedrelandet.» (s. 15).

Men hvorfor i all verden komme trekkende med nasjonalismen når man skal drøfte en faglig rapport om vårt begredelige avisspråk? Er ikke det en enda større galskap?

Repetisjon om nasjonen
Sporet ligger åpent i teksten.

Språket og fedrelandet. Det likner til forveksling på vendinger som tas fram en syttende mai med fruktblomstring i Hardanger. Språket er nasjonens viktigste nasjonale symbol. Det er langt viktigere enn konge og flagg, som er historiske levninger fra føydalismen, en epoke da ingen hadde tenkt på å konstruere noe så rart som en nasjonalstat.

I en tid da ordet nasjonalisme brukes om øldrikkende snauskaller og halvmilitære bander på Balkan er det nødvendig å repetere hva det betyr. Nasjonalisme er ikke nødvendigvis navnet på en hobby for brutale høyrebøller. Den er en av vår tids mest innflytelsesrike politiske ideologier, og en viktig forutsetning for både det internasjonale statssystemet og den interne politiske strukturen i alle moderne land.

Nasjonalisme er det knippet av ideologier som begrunner ideen om nasjonalstaten. Nasjonalstaten er en politisk konstruksjon som hviler på ideen om at en stat er legitim bare hvis den bygger på et etnisk, kulturelt eller juridisk fellesskap. Det er nesten alltid et språkfellesskap. De fleste nasjonalismer knytter dette fellesskapet til et bestemt territorium, med mer eller mindre skjebnebestemte bånd. Morsmål og fedreland danner sammen folkets hjem.

Det er når de skal bestemme fellesskapets karakter at de ulike nasjonale retningene skiller lag for alvor. Høyrenasjonalismen dyrker det biologiske og etniske skjebnefellesskapet, mens den mer liberale varianten vil ha et åpent fellesskap basert på statsborgerlige rettigheter.

Siden de nasjonale bevegelsene bruker et rikt billedspråk er det vanlig å forveksle nasjonalismen med nasjonale symboler. Da forstår man lite. Det er ikke folkloren, men nasjonalstatens politiske orden som er sakens kjerne.

Moderne nasjonalismeteori er splittet langs mange linjer, men samstemt på ett punkt: Nasjonalstaten henger nøye sammen med framveksten av en moderne, skriftbasert statsadministrasjon[2]. De mange omgående bevegelsene nasjonalistene har tatt inn i fiksjonens, historiens og naturens landskap var nødvendig for å skape den nasjonale myten. Gjennom myten ble en moderne, politisk nyordning presentert som historisk skjebne. Og det som binder alle de ulike faktorene sammen er språket.

De aller fleste nasjonalismer kan betraktes som svar på det samme politiske problemet: Når statsmakten utøves gjennom byråkratiets skrift på papir, hvilket språk skal man da skrive? Det må være et språk undersåttene forstår. Altså ut med latinen, middelalderens praktiske, internasjonale elitespråk, og inn med folkemålet.

Men folkemål er talemål. I en verden av talemål eksisterer ingen «språk». Det finnes bare språkfamilier, et flytende kaos av dialekter, sosiolekter, innflytternes kreolspråk og grensehandelens pidgin.[3] Når enkelte varianter i denne plastiske språkmassen blir opphøyd til skriftspråk av den byråkratiserte staten, ble dominerende folkegrupper enda mer dominerende.

Resultatet er en rekke utskillingsnasjonalismer, der etniske og språklige grupper som kom dårlig ut krevde å få sin eget stat. I praksis vil det si et eget byråkrati.

Men selv en stat med innbyggere fra samme språkfamilie inneholder store dialektvariasjoner. De fleste av dagens store nasjonalstater er heller ikke basert på et etnisk eller språklig fellesskap. De er gamle erobringsriker man har forsøkt å bygge om til nasjonalstater.

De aller fleste nasjonalstater har derfor forsøkt å standardisere både språk og kultur innenfor sine egne grenser, og bekjempet minoriteter gjennom indre kolonisering. En spøkefugl definerte en gang et språk som en dialekt med egen hær. Men han glemte at staten også trenger et indre gendarmeri som slår ned kulturell uorden. Dette er lærernes besettelseshær.

Den indre koloniseringen har vært knallhard. Mange steder har minoritetenes barn ikke en gang fått snakke sitt eget språk i skolegården.[4] Men denne kulturelle maktbruken har vært forholdsvis enkel å legitimere, siden den har vært knyttet til nasjonalismens likhetsideal. I forhold til sin mor nasjonen skal alle medlemmer av det nasjonale fellesskap behandles på like fot. Dette har gjort nasjonalismen til en av modernitetens viktigste frihetsideologier. Men i virkelighetens ubarmhjertige verden er forutsetningen for likeverd vanligvis at man oppfører seg likt. Den som vil nyte fellesskapets goder må tilpasse seg den rådende norm.

Ordenes orden
Forholdet mellom språk og makt står altså i sentrum av nasjonalstaten som politisk konstruksjon. Men som ellers i samfunnet utøves makten sjelden på fysisk vis. Den daglige maktutøvelsen skjer gjennom den symbolske orden.

Det er på dette planet den nasjonale myten utøver sin politiske kraft. Den knytter et usynlig bånd mellom heim og hug, natur og kultur, og i Norges tilfelle mellom lavtrykk og grammatikk. Den nasjonale myten dyrker en gyllen fortid. Men en moderne nasjonalstat forutsetter påfallende moderne styringsmidler. Territoriet måles nøyaktig opp. Staten forvalter de abstrakte standardene tid og valuta. Det skjer ved hjelp av en formell administrasjon, som forutsetter skolegang og gode kommunikasjoner.

Språket er nødvendig for å organisere alt dette. Men språket er ikke bare et tegnsystem som består av symboler. Språket er et symbol selv.

Når en nasjonalstat velger en språklig norm, utroper den samtidig den geografiske og sosiale gruppa som bruker dette språket til nasjonens opphøyde sentrum. Sammenfallet mellom elite og riksspråk er på ingen måte fritt eller tilfeldig. Det er en gammel innsikt at språket følger makten. Det gjelder også når nasjonalstaten har overtatt maktens etablerte premisser, som språket i den første bibeloversettelsen eller hovedstadens beliggenhet.

Det er derfor helt galt å framstille den norske språkstriden som en ren kamp om rettskriving. Den har i like stor grad vært en kamp om sosialt hegemoni og symbolsk makt, ført gjennom rettskrivingsreformer. Kampen gjaldt hvem som skulle utpekes av den nasjonale myte som samfunnets rettmessige herskere. Språkstridens kvintessens var ikke spørsmålet om man skulle skrive frem eller fram, men om hvem som hadde rett til å bestemme. Dette har et fåtall sentrale aktører på riksmålssiden vært klar over.[5]

Men når kampen gjelder symbolsk makt, som bare virker godt dersom den symbolske orden ligger innhyllet i doxa, måtte stridens hovedtema skjules i mørket.

Som alle standardiseringstilhengere vet er det liten hjelp i å fastsette en norm. Den vanskeligste oppgaven er å få folk til å følge den.

Også denne delen av det nasjonale prosjekt har en praktisk og en symbolsk side. Den praktiske er enkel å se. De praktiske fordelene ved en felles språknorm er åpenbare, i hvert fall hvis man ser det fra administrasjonens synspunkt. Den symbolske siden er vanskeligere å se, men har viktige politiske konsekvenser. Hver gang innbyggerne bruker normen, er de lojale mot nasjonens viktigste symbol. Innbyggernes trofasthet mot den nasjonale skriftnorm blir et symbol på hvor vellykket det nasjonale prosjektet er

Når den norske språksituasjonen var vært så konfliktfylt, skyldes det at den borgerlige norske eliten var for svak til å sikre seg hegemoniet i den symbolske orden i den nyetablerte nasjonalstaten. Det ble etablert et konkurrerende kulturelt sentrum, som klarte å stable på beina en nynorsk variant av den nasjonale mytologien. Den gamle språklige orden fra danskenes overherredømme fikk ikke gli langsomt over i en ny, borgerlige orden, slik den pragmatiske reformatoren Knud Knudsen (1812–1895) og hans etterfølgere gikk inn for. Anarkisten Arne Garborgs ideologiske arvinger ville forfølge nasjonsprosjektet til historiens ytterste nes, og stokke om den vonde røynd i samsvar den gode myte. Siden har de klart å opprettholde uroen rundt innholdet i den nasjonale myten.

Språkstriden utviklet seg til en utmattende, resultatløs konflikt. Ikke minst har den vært irriterende for byråkratene som har vært selve stridens eple. De ville ha skrivingen unna, og ikke bare diskutere hvordan man skulle skrive. Det har derfor ikke vært noen mangel på forslag til hvordan man skulle avslutte språkstriden.

En av de mer instruktive episodene i dette effektiviseringsstrevet er samnorsken. Den ble lansert av en gruppe naive teknokrater fra arbeiderbevegelsen, som ville skape en felles skriftnormal «på norsk folkemåls grunn». Ideen hadde de hentet fra folkeminneforskeren Moltke Moe, som sto sentralt i en liten, men innflytelsesrik krets av nasjonale borgere i Christiania rundt århundreskiftet.[6] Samnorskreformatorene valgte å se bort fra at språket fungerer som et sosialt tegn, men fordi de var blinde for dette kom de nettopp til å produsere et uhyre provoserende sosialt tegn. Samnorsken ble framstilt som et fornuftig kompromiss, men det alle kunne se og høre var at man opphøyet språket til den laveste pøbel i de mest fordervede egne, det vil si gatespråket til Christianiaborgerskapets egen tjenerstand, som ikke helt tilfeldig var forslagsstillerne egne forfedre, til riksnorm. Samnorsken kunne verken trekke veksler på riksmålets økonomiske og kulturelle kapital eller nynorskens nasjonale og mytologiske kapital. Den ble henrettet på torget av en rasende folkemengde, og skylt bort i en flodbølge av hån og spott.

Neste framstøt var langt mer vellykket. Man valgte å lede kamphanene ut i valgfrihetens hengemyr, der de drukner langsomt. Snart kan alle skrive som de vil, og hevde at det er korrekt norsk. Den bitre striden mellom bokmål og nynorsk i statsadministrasjonen er redusert til skråstreker mellom e og a på postverkets blanketter.

Selv om språkstridens kamphaner kaver kraftløst rundt i språkpolitisk mudder, forsvinner ikke behovet for en språklig norm. Spørsmålet er nå som før hvem som skal fastsette normen.

Her kommer Vinje med et interessant innspill. I Med alle skalker lukket hevder han at språkstriden er endelig avblåst, med det moderate bokmålet Vinje selv dyrker som samlende kompromiss. Den historiske begivenheten skjedde da Aftenposten åpnet for moderate bokmålsformer i 1993.[7] Den gamle riksmålsavisen begynte å skrive nå og fram, samtidig som den åpnet for både hunkjønnsformer og anstendige slanguttrykk. Men dette var ikke et resultat av en demokratisk prosess i folkevalgte organer. Fredsavtalen besto i en intern forordning i Schibstedkonsernet, Norges største mediekonsern.

Kanskje er Vinjes påstand korrekt. Da har den praktiske språkfreden en interessant politisk side. Når lærerne retter og gir elevene karakterer er det en form for maktbruk. Slik maktbruk må forankres i demokratisk fattede vedtak for å bære legitim.

Når en demokratisk stat står bak normen er ikke det noe problem. De retter på vegne av det nasjonale fellesskap, i praksis av et faglig utvalg som har godkjent normen med mandat fra folkevalgte organer. Men hvem retter lærerne på vegne av når Schibstedkonsernet styrer språkutviklingen? Har vi ikke da gitt et privat firma status som lovgiver? Har lærerne rett til å gi dårlig karakter til de som velger annerledes enn mediekonsernet?

Slike spørsmål blir ikke betraktet som særlig viktige av de som hevder et teknisk språksyn. I stedet framhever man administrasjonens behov for såkalt friksjonsfri kommunikasjon. I Finn-Erik Vinjes språktekniske univers blir underordning til frigjøring fordi det er praktisk:

«Valg av skrivemåte og former skal være automatisert; reglene skal internaliseres som ryggmargsdisposisjoner. Vi har sannelig problemer nok å slåss med når vi skal formulere oss. Hvis noe kan gjøres pr. ryggmarg, desto bedre.» (s. 11)

På dette punktet smelter professorens argumentasjonslinjer sammen: Når han argumenterer for sitt funksjonelle, friksjonsfrie språk står han også fram som god demokrat. Den som vil fremme sine interesser i et byråkratisert samfunn må mestre skriftspråket. Aldri har vel et land kastet bort mer talent på ørkesløse diskusjoner enn Norge under språkstriden. Etter fredsslutningen får landets talenter frigjort kreftene til noe mer fornuftig. Når nasjon og funksjon smelter sammen i ryggmargen, blir fedrelandet et godt sted å være.

Men slik gikk det ikke. I samme øyeblikk som seieren var inne, gikk alt galt.

Subbestellets mysterium
Angrepet kom fra uventet hold.

Det kom ikke fra nynorskinger eller samnorskinger. Det kom ikke fra noen som hadde ytret sterke meninger om språk i det hele tatt. Det kom fra selve språkmaktens kjerneområde, de mediekonsernene som forvalter den nasjonale norm etter at de politiske organene har spilt seg ut over sidelinja. Den nasjonale norm er i ferd med å fortæres innenfra, av en vill horde journalister som legger etter seg språklig skrot i uhorvelige mengder. Til tross for at standen er nyprofesjonalisert.

Hva tenker de på? Tenker de i det hele tatt? Eller skriver de bare slik de ikke tenker? Dårlig, dumt, slurvete, ulogisk og hjelpeløst er språket deres i alle fall. Det er grundig dokumentert. Riktignok finnes det noen bevisste skribenter i avisene. De har stil og vet hva ordene betyr. Vinje nevner dem ved navn på side 7, og avslører at det hovedsaklig dreier seg om en liten gruppe redaksjonelle ledere og avgåtte redaktører, som er på full fart mot pensjonistenes rekker.

Mot dem står røkla. Det er de menige journalistene, de unge språkproletarene som produserer brødtekst. I følge rapportens dokumentasjon lar de setningene skjene hit og dit, lastet til randen av slappe, motepregete og klisjefylte vendinger. De bryr seg knapt om ordenes betydning, langt mindre om å tynge setningene med brysom logikk.

Dermed har det oppstått en ny språkstrid i norsk presse, som også omfatter radio og fjernsyn. Striden står ikke mellom radikalt og konservativt språk, samnorsk og riksmål, høystil og lavstil eller talemål og skriftnormal. Den står mellom godt og dårlig språk. Dette skillet kan defineres etter kriterier som de fleste bevisste språkbrukere vil erklære seg enig i. Det kan virke som om det ikke er selve språknormen, men selve den språklige bevisstheten som er hovedmål for angrepet .

En slik oppdagelse får selvfølgelig en språkprofessor som leser på oppdrag for Lærerforbundet til å slå alarm. Rent statistisk er Det Norske Skriftspråk lik Det Norske Avisspråk. Tre av fire skrevne ord på norsk står i avisen. Subbestellet i avisene er derfor i ferd med å forvandle Det Norske Skriftspråk til Et Dårlig Skriftspråk. Selv den relativt seriøse Aftenposten ligger godt under pari.

Hvorfor i all verden er det slik? Mens levestandarden, utdanningsnivået, journalistlønningene, opplagene og antall TV-kanaler fyker til himmels, synker språket til bunns. Dette dokumenterer Vinje, og skriker i faglig smerte. Men forklare det kan han ikke.

Subb som sjanger
Mangelen på forklaring er enkel å forklare. Språket er og blir et uforståelig fenomen når det bare forstås som et teknisk redskap for å overføre saksinformasjon. Den oppgaven er bare en bitte, bitte, bitte liten del av språkets mange funksjoner.

Vinje redegjør utmerket for sitt faglige utgangspunkt når han beskriver avisenes språk som sakprosa: «Kvantitativt er den saksorienterte prosaen dominerende i avisene. Effektiv her er den stil som er klar og uten forstyrrelser overfører budskapet; eleganse kan være et biprodukt.» (s 14)

Mer feil kan ingen ta. Misforståelsen er riktignok utbredt, fordi den passer inn i pressens bransjeideologier. Men den saklige informasjonen i en avis eller nyhetssending er alltid mangelfull og upålitelig. Nyhetsmeldinger er ikke noe godt utgangspunkt for handling.

Som regel er manglene uten betydning. De fleste avistekster forteller om personer og steder leserne aldri kommer i nærheten av. Ingen går rundt og husker all denne informasjonen. Det har de heller ingen grunn til.[8]

Hvem dyrker friksjonsfri kommunikasjon utenfor kontorblokkene? I det daglige liv er språkbruken i stor grad et språkspill, der måten du snakker på teller mer enn hva du sier. Dette språket er hovedsaklig talespråk. Talespråket er et sosialt instrument som peker på deg og meg, og ikke minst på seg selv. I praktisk bruk står det tilsynelatende friksjonsfrie, avsymboliserte språket ut som et skrikende avvik. Det symboliserer at man underordner seg byråkratiets rådende orden.

En slik underordning går inn i et klart idéhistorisk mønster. Den viser at man er en del av den tidlige modernitetens utopiske landskap, der de sosiale drømmene gikk ut på å vinne friheten ved å kontrollere verden gjennom fornuft og administrasjon. Denne frihetsdrømmen var felles for både sosialister og høyresidens mer tekniske utopister. Skulle man ta del i friheten, måtte man slutte seg til det systemet som kontrollerte kaos.

I dag ligger denne frihetsdrømmen på sotteseng. I høymodernitetens tid er det blitt normalt å akseptere kaos. For undersåttene betyr denne aksepten en form for indirekte anerkjennelse. I framskrittstroens tid var de ikke bare offer for verdens kaotiske tilstand. De var kaos. Det var sosialister og konservative skjønt enige om. De konservative valgte å skjerme seg mot kaoset i folkedypet, som de mente var uforbederlig. Sosialistene ville reformere folkedypet, og avskaffe kaos ved å skape nye mennesker. Det var ikke bare fattigdommen som måtte bort. De fattige og deres livsform skulle også utryddes.

Når slike forestillinger får virke over tid trenger de dypt inn i samfunnets symbolske orden. De forplanter seg også inn i språkets sjangersystem, som er konstruert for å holde orden på alle offentlige ytringer.

Språksubbet har alle kjennetegnene til en språklig sjanger: Det er bundet til en spesiell brukssituasjon i aviser, radio og TV. Det har etablert et internt normsett, som er en del av de daglige massemedienes øvrige sjangersystem. Det er spesielt utbredt i sportsjournalistikken, nyhetsreportasjen og etermedienes aktualitetsmagasiner. Sjangeren har etablert en intern tradisjonsoverføring, for det er åpenbart at språksubberne etterlikner hverandre.

Sett i et slikt lys er Vinjes rapport ikke noe mindre enn en systematisk første beskrivelse av en ny, hittil ubeskrevet sjanger, bygd på en ny type språkspill i en nyetablert kommunikasjonssituasjon. Det dårlig mediespråket ser ut til å henge nøye sammen med vårt avpolitiserte og konserndominerte mediebilde.

Blant forskere flest er slike beskrivelser en sjelden og lykkelig opplevelse, på linje med å beskrive et ukjent insekt eller en ny plante. Men oppdagelsen blir oversett, fordi professoren er sendt ut som speider for lærernes rådville armé.

Vår tids medier opererer på et oppmerksomhetsmarked. På oppmerksomhetsmarkedet skyves byråkratenes sakprosa stadig lenger ut av fokus, mens man importerer språktrekk fra den muntlige samtalekulturen. Resultatet er at den saklige informasjonen blir underordnet i forhold til stil- og verdimarkeringer. Det er nettopp de signalene som språkfunksjonalistene kaller språklige forstyrrelser som bærer det viktigste betydningsinnholdet. De såkalte forstyrrelsene blir viktigere jo striere informasjonsflommen er. Når kampen om oppmerksomhet hardner til fungerer saksinformasjon som støy. Det er friksjonen som får publikum til å stanse opp ved budskapet, og gjøre kommunikasjon mulig overhodet.

Språksubb er slik friksjon. I sludderbøttenes selvsentrerte mumling ligger det gjemt et signal: Hør på meg. Jeg er en som ikke krever at du skriver deg inn i byråkratiets orden. La oss ta et frikvarter sammen. Jeg er her. Jeg er nær. Jeg er verd din oppmerksomhet.

Frihet og medieslurv
Slurv kan virke banalt. Men slurv kan også være en frihetsstrategi, og hvis slurvet er systematisk blir det en livsholdning. Denne formen for slurv har en egen estetikk og sin egen etikk.

Slurv bygger på et enkelt prinsipp: Det gjelder å sabotere systemet når man har anledning til det. Slurv er alltid undergravende, men får sjelden større konsekvenser enn litt rot. Dette rotet koloniseres umiddelbart av slurveren, som utnytter det som en personlig frihetssone. Friheten trenger ikke være stor eller særlig anvendelig. Det viktigste er at den får slurveren til å føle seg fri.

Filosofer kan diskutere lenge om en slik unnalurernes frihet er virkelig frihet, eller om unnaluring er frihetens eneste virkelige form. Slurveren tar det ikke så nøye. Han vet at hans frihet er den billigste på markedet.

En slurver utfører den samme nytte/kostnadsvurderingen som enhver annen økonom, men hans investering er negativ. Han trekker fra i stedet for å legge til, og lar de systemlojale betale differansen. Skal slurvet være bærekraftig må det ikke true systemet selv, for det er den rådende orden som forsyner slurverens uorden med ressurser. Åpen opposisjon er uforenlig med slurv.

Drevne slurvere kjenner hverandre igjen på håndlaget, og inngår gjerne taktiske allianser. Når to rotete frihetssoner legges inn mot hverandre blir det en kontaktflate mindre mot den rådende orden. Over tid kan slurverne samle seg i store kolonier, som lammer hele organisasjoner gjennom systematisk ineffektivitet.

Det hviler en skinnhellig glans over de som fordømmer slurvet. Alle har gitt sitt bidrag til verdens slurv. Det er dessuten tvilsomt om noe system kan fungere hvis det bare følger sine egne formelle regler. Her kommer slurvet til hjelp. Det skaper glidesoner og sosiale støtdempere, og sørger for at ressurser strømmer til steder som planleggerne aldri har hørt om. Det tilfører også et menneskelig element. Uten slurv ville tilværelsen blitt et totalitært mareritt, fullstendig kolonisert av vellykkete planer.

Slurvet har stor symbolsk betydning. Det markerer at slurveren er et uavhengig individ som ikke lar seg innordne i systemet, selv om systemet har full kontroll i praksis. Derfor har slurvet gode livsvilkår i livsfaser der avmakten er påtrengende, som for eksempel på skolen. Selv den dummeste er i stand til oppfatte at den skoleflinke ikke belønnes fordi han er så intelligent, men fordi han er lojal mot den rådende orden.

Som vi allerede har sett, har troen på at man kan vinne frihet ved å få kontroll over den rådende orden mistet sin utopiske glans. Samtidig har det skjedd en utvikling som ingen sosiale reformatorer kunne forutse: Undersåttene har fått kjøpekraft, men de er fortsatt undersåtter. Dette har skapt helt nye vilkår på markedsplassen.

Moderne medier er forbruksvarer som henvender seg til et bredt publikum. De tjener pengene sine på å sanke inn privat fritid og selge den videre til annonsører. De forsøker å treffe publikum hjemme, og siden de da forlater den offentlige sfæren er de ikke tjent med noen offentlig autorisert språknorm. Det er umulig å få en skeptisk undersått til å kjøpe en avis eller vie tjue minutter pluss reklametid til en nyhetssending hvis man snakker som en skolelærer. Det vil si korrekt, logisk, normalisert og saksorientert. Den som bruker et slikt språk aksepterer ikke de kjøpesterke forbrukernes levende kaos.

Samtidig som mediene strekker seg inn i privatsfærens lune kroker, tar de i bruk privatlivets språkvarianter. De dyrker slang og innforståtte improvisasjoner, rømmer fra sakprosaens resonnementer og inn i uformelle følelsesmarkører. Mediespråket strever for å erobre de personlige tonefallene, og markerer avstand til elitens og systemverdenens språk.

Men når det forsøker seg på dette får mediespråket et stort problem. De folkelige språkvariantene er intimt knyttet til konkrete situasjoner, miljøer og mennesker. Hver ny setning siterer gjengens eller familiens språkbruk i går eller for et minutt siden. Slik blir det levende talespråket delt opp i et utall lokale, situasjonsavhengige varianter.

Slang og gruppespråk er avanserte konstruksjoner. De bygger på sitatkunst, ironi og paralleller som ordnes med sylskarp logikk. Men mediene kan aldri formidle dette avanserte gruppespråket, siden det er intimt knyttet til deltakernes lokale situasjonsforståelse. Medienes industriprodukter produseres langt borte, i fjerne miljøer. Hvis man skulle treffe en gruppe hjemme, blir resultatet knapt tilgjengelig for andre.

Mediespråket kan ikke nyttiggjøre seg slangens presisjon. I stedet må den produsere en standardisert etterlikning, uten klingende ordspill og spesifikke referanser. Mediene må nøye seg med å etterlikne stilleiet og tonen. Bare den uærbødige omgangen med den offentlige normen står igjen. Resultatet likner påfallende på vanlig slurv.

Dette industriproduktet følger slurvets allmenne lover. Det kan ikke bryte ned den rådende orden, eller utfordre den på et dypere ideologisk plan. Men fordi medieslurvet er en fjern, masseprodusert og standardisert størrelse blir også det en abstraksjon, på samme måte som læreboknormalen. Medieslurvets abstraksjonen er riktignok negativ, og fornekter både lærebøker og normaler. Den er like fullt knyttet til en rådende orden, som i dette tilfellet består av medienes kombinasjon av eierstruktur, mediemyter og bransjeideologier.

Sportsjournalistikken har vært en viktig utviklingsarena for dette språkspillet. Den er en rituell litteraturform, der ordmengden er overdimensjonert i forhold til den saksinformasjonen som skal overføres. Det fører til stor slitasje. Språkforbruket er høyt, og uttrykkene må formere seg raskt. De har kort levealder og raske generasjonsskift. På samme måte som bakterier låner de arvestoff fra hverandre uten blygsel, noe som fører til at livskraftige endringer i språkmaterialet oppformeres hurtig. De mislykte variantene forsvinner sporløst.

Sportsjournalistikken har ledet an i utviklingen av en egen, profesjonell stil, knyttes til den journalistiske sjangeren som er i raskest vekst: omtale av ting det ikke er viktig å bry seg om. De følges tett av nyhetsjournalistene, som også øker ordmengden mens saksmengden holdes konstant.

Selvfølgelig er det alltid noen seriøse sjeler i redaksjonene som vil bremse denne utviklingen, og forsøke å normere bort det dårlige språket. Språkslurverne sitter taust og lar dem prate til de er ferdig. Så fortsetter de som før. De vet at det er slurverne som tjener inn lønna til språkkontakten.

Det banales innmarsj
En slik innsikt kan selvfølgelig ikke uttales offentlig. Da vil man bryte med usynlighetsprinsippet. Alt profesjonelt utført slurv forutsetter at man ikke utfordrer det systemet som gir slurvet næring. Derfor er det heller ingen av utøverne som drømmer om å kalle slurvet for godt språk. De vil på ingen måte bli forkjempere for en ny orden. Slurverne respekterer skillet mellom høyt og lavt, og viser det ved å kalle språkpolitiet for åndssnobber. Selv er de ekte demokrater som dyrker de edle villes begrensete intelligens.

Selv om språkslurvet trykkes i avisen hver dag og kringkastes i beste sendetid, blir det aldri opphøyet til noe mer enn et uoffisielt bisignal. Ingen har gjort feil med vilje. Neste dag er allting glemt. Likevel viser opplaget og ratingen at kontakt er oppnådd, og slurvernes hemmelige kode mottatt. Produsentene satser på at ingen er så dumme, humørløse eller gærne at de begynner å rette Aftenposten og Dagbladet som om de var skolestiler. Helt til en professor gjorde nettopp det.

Slurvestilen henger nøye sammen med fristillingen av massemediene, og er en konsekvens av at journalistene har styrket sin stilling som selvstendig profesjon. I partipressens tid ble publikum behandlet som en saueflokk som skulle gjetes av ideologiske hyrder i presse og kringkasting. Selv de som drømte om å utrydde alle fordommer talte fra organisasjonenes usynlig kateter. I en fristilt presse blir publikum fortsatt behandlet som sauer. Men de ideologiske gjerdene er revet ned, og de opphøyde gjeterne er byttet ut med unge fehuer. Kreaturene skal føle at de er blant sine egne når de samler seg rundt mediekonsernenes fargerike saltsteiner.

Denne utviklingen foregår over hele den vestlige verden, og det kommersielle fjernsynet er en av de viktigste pådriverne. Etableringen av det kommersielle TV2 i 1992 er derfor en av de viktigste språklige og politiske begivenhetene i Norge i etterkrigstida. Men også andre pionerer er verd å nevne.

Avisene og NRK tok det store spranget inn i det uvesentliges univers med få års mellomrom. En av de viktigste datoene i norsk pressehistorie er 2. januar 1963, da den lille, konkurstruete avisen Verdens Gang la om til tabloidformat. I det papirproduserende landet Norge regnes som kjent den journalistiske kvaliteten som proporsjonal med størrelsen på sidene. Det banales storoffensiv satte inn med full kraft fra 1. juni 1966. Denne vakre sommerdagen tok Schibstedkonsernet full kontroll over VG, og etablerte en aviskolleksjon som svarte til de reelt eksisterende maktforhold i landet: Den seriøse abonnementsavisen Aftenposten var for de som har makt eller ønsker å få det. Undersåttavisen er sensasjonsavisen VG. Det bør ikke overraske noen at undersåttavisen er størst. Arbeiderpressens små aviser holdt på å bli klemt i hjel mellom Schibstedkonsernets jernkjever da man begynte p distribuere VG utenfor hovedstadsområdet.[9] En av de viktigste grunnene til at man innførte pressestøtte i Norge var at man ville redde arbeiderpressen fra VG.

I NRK brøt man med oppdragelsesestetikken på samme tid. Reformen foregikk i det stille. Men virkningen ble desto større fordi man punkterte et av fundamentene for NRKs programpolitikk: Det familiepolitiske idealdøgnet.

En sommer midt på sekstitallet fikk noen unge raringer tigget seg til den tause timen mellom ni og ti. Til da hadde denne vært fylt av familiepolitisk korrekt taushet. Siden folket hadde fri om sommeren, fikk de lettsindige lov til å erstatte Eivind Grovens nasjonale plingplong med musikk og lett underholdning. Reiseradioen var født. Dette uformelle tøyset ble så populært at man fortsatte sendingene da høsten kom. Siden ferien var slutt måtte programmet få nytt navn, og man endte med Nitimen. Programmet kom til å sette en ny standard for navngiving i radio og fjernsyn. Det sa ingenting ut over klokkeslettet. Det passet bra, for programmet satte også en ny standard for manglende programinnhold.

Nitimen skulle vise seg å bli det mest revolusjonerende radioprogrammet i Norsk Rikskringkastings historie. Det epokegjørende var at det ikke handlet om noe som helst. Det var ikke en gang morsomt. Det skulle bare være hyggelig. Det ble en kjempesuksess.

Siden da har all radioutvikling i Norge bestått i et systematisk arbeid for å få større og større programflater til å likne Nitimen. Etterhvert som fjernsynet har sunket i stilnivå har også billedmediet blitt nitimisert. Hyggens time har vokst fra å være pausefyll i nasjonens tempel til å bli normsetter for all offentlig samtale. Nitimen har spist nyheter, værmelding, reportasjer, portrettprogrammer, ungdomsprogrammer, litteraturprogrammer og musikkprogrammer. Som gjøkunger flest har Nitimens kloninger skjøvet ut konkurrentene brutalt ut av reiret, for deretter å skrike etter budsjett og sendetid på sin mest innsmigrende måte. I dag er den offentlige lyd underlagt programflatenes og det rene nærværs diktatur. I skrivende stund presenterer Nitimen seg som Norges nasjonalprogram, uten det minste snev av ironi.

VGs overgang til tabloid og etableringen av Nitimen var to av de viktigste kulturelle og politiske begivenhetene på sekstitallet. VGs sensasjonsjournalistikk og nitimiseringen av etermediene slo en kile inn i de såkalte seriøse medienes estetikk. I samme grad som den åpenlyst trivielle kommunikasjonen var nødvendig for å oppnå suksess, ble den anerkjent som legitim også i samfunnets sentrale medier. Denne utviklingen har nådd en svimlende fart etter at kringkastingsmonopolet ble opphevet. I dag er trivialitetens kile blitt en nesten heldekkende sirkel.

I alle medier som er beregnet på et bredt publikum er den trivielle kommunikasjonen i ferd med å erobre hegemoniet. Den omslutter små reservater av seriøs kommunikasjon, kunst og vitenskap. Eliten får sitt, kanskje i større grad enn før. Rett som det er får eliterepresentantene opptre i en gjesterolle i lavstilsmedienes eksempelhistorier. Men de får klar beskjed om å holde sine innsikter for seg selv.

På denne måten er den kommersielle orden i ferd med å bryte ned det nasjonale prosjektet. Det skjer ikke fordi de kommersielle mediene yter noen prinsipiell motstand mot nasjonen i seg selv. De vil gjerne bruke alle de nasjonale symbolene de kan få tak i, hvis de kan tjene på det. Bruddet skjer fordi det nasjonale prosjektet var bygd rundt en drøm om å bygge en samfunnsorden på politisk basis. En slik orden forutsatte at det fantes en nasjonal elite, som arbeidet for nasjonens beste, mens undersåttene innordnet seg i det nasjonale fellesskap. Limet i det hele var en felles fortelling, som måtte gjentas om og om igjen.

I dag forteller massemediene helt andre fortellinger. I jaget etter undersåttenes kjøpekraft glir de bort fra nasjonenes felles temaer, svekker den politiske diskusjonen, støter eliten fra seg og senker standarden for offentlige ytringer.

Etter å ha kapslet inn alle tendenser til intellektuell refleksjon, pusser den trivielle kommunikasjonen på fasaden. Det nødvendige slurvet dyttes kledelig under teppet, og presenteres som et permanent arbeidsuhell. Alt er tilsynelatende i orden. Men i hvilken orden?

Når språket sladrer
Heller ikke den trivielle orden er stabil.

Nøyaktig slik den nasjonale orden blir underminert av slurvets estetikk, blir slurvernes trivielle orden utlevert til publikum. Begge blir de forrådt av sitt eget språk.

Dette skjer fordi de har gjort seg avhengige av talespråket. Talespråket har alltid vært en av nasjonalismens mest uregjerlige allierte, og det er medieindustriens mest upålitelige ledd. Talespråket er dårlig egnet til tekniske kontrollprosjekter. Det er en anarkistisk allmenning, utenfor standardiseringens rekkevidde. Det snakker ustanselig i kortene til den som snakker.

La oss forestille oss et radiostudio, for eksempel på et middels norsk distriktskontor i den statseide, formelt uavhengige stiftelsen NRK. Dette er et av de stedene i den norske medieverdenen hvor språkslitasjen er størst, fordi det blir investert færrest kroner pr. uttalt ord.

La oss forutsette at dagens programleder ikke er en språkslurver, men en av de mange yngre kvinnene som er etterlatt i radioens lavstatussone. Pliktoppfyllende og grundig som hun er, har hun forsøkt å forberede seg til et såkalt aktuelt magasin. Det betyr at programlederen er tredjemann på nyhetene, og skal formidle velkjent stoff på syltynt grunnlag. Siden staben er skåret ned og sendetidene blåst opp, blir det å sette seg i studio med lokalavisen, nyhetene på skjerm, en aktuell gjest og de platene datamaskinen gir deg lov til å spille. [10] Gjesten bør helst være gratis, så derfor velger man en som har en nyutgitt bok eller plate å reklamere for. Håpet er at gjesten ikke bare har noe å selge, men kan snakke også.

I samme øyeblikk som rødlyset tennes og den stakkars radioproletaren åpner munnen for å utstøte sitt etter forholdene vel forberedte budskap, lander en skygge på skulderen hennes. Det er talespråkets nokså lurvete gudinne. Med en gang radioprateren presenterer åpningsstikket begynner det kråkeliknende gespenstet å legge inn ekstrasignaler i ordlyden. Klisjeer og moteord, innholdstomme fraser og halve setninger blir veltet ut av den stakkars radioproletarens munn. Friske anslag blir tomme fakter som ender i den løse luft. Setningsmelodien stivner. Etterhvert som situasjonen blir ubehagelig blir entusiasmen forsert, så alle kan høre at den ikke er ekte.

Talespråkets gudinne sladrer på alle språkets ekstrakanaler. Hun røper alt det som ikke skal røpes: nyhetenes temaer er like uttværa som de musikalske temaene i listepopen foran og bak, den elektroniske hyggen er ikke annet enn en tynn snerk over en masse røyk, banning, stress og telefoner helt opp til sending. Her snakkes det uten å tenke. Her skal ingenting skje som ikke like godt kunne latt være å skje.

Kanskje forsøker radioproletaren å løse oppstemningen ved å danse i studio slik de gjør i ungdomskanalene, eller forsøker å få hormonene på sin side ved å legge kvinnelig ynde eller et slør av heshet på stemmen. Men ikke en gang Bjørge Lillelien kunne redde et dårlig hopp. Selv ikke i radio.

Selvfølgelig blir resultatet forferdelig. Det er forferdelig på verdens tristeste måte. Det er ikke opprørsk. Det er ikke ulydig. Det er bare dårlig. Signalene om hva som foregår tyter ut på alle kanter. Den svake logikken, klisjeene, den kunstige setningsmelodien og de misforståtte ordene stikker seg fram som den mest sannferdige delen av budskapet.

Det var ikke slik de tenkte seg framtida, verken Henrik Wergeland (1808–1845), Peter Andreas Munch (1810–1863), Ivar Aasen (1813–1896) eller Knud Knudsen (1812–1895) den gangen de trakk i hver sin ende av en uferdig norsk skriftnormal.

Massekommunikasjonens pionerer kunne neppe forestille seg at noe slikt skulle foregå i full offentlighet, eller produseres av voksne, velutdannete mennesker. På dette punktet ville de være skjønt enige, den biske gammelredaktør Christian Friele (1821-99) i Morgenbladet, og riksprogramsjef i NRK, målmann og norskprofessor Olav Midttun (1883-1972). Men publikum liker det.

En vår satt altså en av Knud Knudsens praktisk anlagte elever på sitt kontor dypt inne i asalens rapaskog og analyserte elendigheten. Til sin forferdelse fant han at ikke en gang de store mediekonsernenes normeringsmakt var i stand til å redde juvelen i nasjonens krone. Hver gang en språknormal har funnet sin form, skjærer brukerne hull i bunnen på den. Og lærerne retter mens de gråter.

Noter

[1] Finn-Erik Vinje: Med alle skalker lukket, Institutt for Journalistikk, Fredrikstad 1995. Vinje framførte en nesten likelydende kritikk av NRK-språket på Kringkastingsrådets møte 17. januar 1996. Foredraget er ikke publisert, men hovedpunktene er gjengitt i intervju i Dagbladet 17.1.96 og i Vinjes kronikk i Aftenposten 19.2. 1996, under tittelen «Subbestell med språk og stil i NRK.» Kritikken av NRK-språket faller i alt vesentlig sammen med innholdet i avisrapporten.

[2]Nasjonalismelitteraturen har eksplodert på 90-tallet, særlig etter de mentale sjokkene som fulgte etter oppløsningen av Sovjetunionens indre og ytre imperium. Gode innganger til tradisjonen er Benedict Anderson: Imagined Communities London 1983/1991 (Norsk utgave: Forestilte fellesskap Oslo 1997), eller Anthony D. Smith: National Identity London 1991. Benedict Anderson mener den viktigste forutsetningen for nasjonalismens framvekst både i eldre tid og i våre dagers u-land er print-capitalism, altså en kombinasjon av kapitalisme og trykkerier.

[3]Kreolspråk er blandingsspråk som brukes i dagligtalen. Pidgin er blandingsspråk med en enkel struktur, som brukes i kontakt mellom grupper som bruker andre språk i det daglige. Russenorsk og til dels den begrensete, internasjonale varianten av engelsk er et typiske eksempler.

[4] Slik var situasjonen for samene i Norge fram til 60-tallet.

[5] Se J. B. Hjort: Sprogstridens kvintessens. Oslo 1963. S. 66-68.

[6] Dette er den såkalte «Lysakerkretsen» som hadde Fridtjof Nansen som sosialt og politisk tyngdepunkt. Se Stenseth 1990. Samnorsken fikk politisk tyngde da sosialdemokratene i Arbeiderpartiet opphøyde det til en kampsak gjennom rettskrivingsreformen i 1936 og under språkstriden på 1950-tallet.

[7] Se s. 11-12. Selvfølgelig har avviklingen av språkstriden skjedd trinnvis, med Vogtkomiteens innstilling i 1966 og opprettelsen av Norsk Språkråd som et viktig veiskille. Siden da har den språklige spenningen gått mot null fordi valgfriheten går mot uendelig.

[8]All nyhetsforskning viser at de fleste nyheter er glemt straks de er hørt eller lest. Vinje har selv sneiet innom spørsmålet i rapporten Vanskelige ord i nyhetene. Oslo 1980. Her dokumenterte han at publikum hadde store vansker med å forstå alle fremmedordene og fagtermene i NRKs nyhetssendinger. Det mest interessante i ettertid er at nyhetsspråket ikke er forandret, selv om denne og liknende rapporter ble gjort kjent i nyhetsmiljøet. Man må også spørre hvorfor publikum fortsetter å se, lese og lytte til meldinger de verken forstår eller husker.

[9] Se Martin Eides monumentale jubileumsskrift Blod, sverte og gledestårer. Verdens Gang 1945-95. Oslo 1995, s. 235 ff. Aftenposten beholdt et uforholdsmessig stor markedsandel også i lavere sosiale lag, fordi avisen erobret et tilnærmet annonsemonopol i Oslo-området under krigen. Dessuten har avisens ledelse voktet seg vel for å utfordre sine lesere ved å legge seg på et for høyt intellektuelt nivå.

[10]De fleste radiostasjoner legger nå inn popmusikken i en database med prioriterte spillelister. Et dataprogram forteller hva som skal spilles i hvert radioprogram. Dette kalles musikkformatering.