12 Landet Origo | Magne Lindholms hjemmeside

Magne Lindholms hjemmeside

12. Landet Origo

Når man skal beskrive en velfungerende demokratisk offentlighet er det vanlig å kalle fram et bilde av en gresk småby i antikken. Her vandrer frie, opplyste borgere rundt på torget, mens de diskuterer forstandig om vesentlige spørsmål. I mørke portrom rundt torget står partsrepresentantene og fallbyr sine standpunkter med slående retorikk. Av og til stikker borgerne innom disse meningsselgerne for å hente tilbudene deres ut i diskusjonens avslørende lys. Der avlives de dårlige standpunktene, mens de gode blir tatt opp i den offentlige mening år de skal legitimere statens maktbruk arrangerer borgerne valg.

Vil man beholde lignelsens klassiske skjønnhet kan man forestille seg at valget foregår ved at de frie borgerne samler seg rundt sine ulike ideologiske merkestenger, slik at størrelsen på flokken viser styrken. Men flaten i midten må holdes åpen. Den er forbeholdt den fri meningsutvekslingen.

Dette er selvfølgelig en idealisert forestilling som ikke eksisterer i noen småby, og som heller ikke fantes i antikken. Men den formidler en rekke sentrale innsikter om den offentlige samtalens vilkår. Hvis diskusjonen skal utfolde seg fritt, må diskusjonens arena holdes åpen. Den må ikke koloniseres, verken av partene selv eller de som har interesse av å stoppe diskusjonen.

Så lenge det er fri adgang til diskusjonens arena kan selv ekstreme standpunkter fra fornuftens randsoner gjøre diskusjonen fruktbar. De tilfører diskusjonen nødvendig energi, de viser spennet i de valgmulighetene som foreligger, og de forteller at evnen til fornuftig diskusjon må holdes ved like.

Vår tids moderne samfunn likner ikke mye på dette bildet. Torgene er omgjort til parkeringsplasser, og det offentlige rommet er blitt en uoversiktlig labyrint. De frie borgerne har dårlig tid. De har overlatt til pressen å sanke impulser på vegne av oss alle, for å avnyte resultatet privat i de tusen lenestoler.

Den gangen avisene var bundet til politiske partier, sto de lenket til meningsselgerne i kanten av diskusjonens åpne arena. Mange har derfor trodd at pressen ville ivareta sin kritiske informasjonsoppgave på en bedre måte når den slapp fri. Når de ble befridd fra ideologienes fotlenker ville journalistene gjennomlyse samfunnet på uavhengig basis.

Det har ikke skjedd. Journalistene har ikke vist noen påfallende interesse for å fylle det offentlige rom med kritisk journalistikk. De sa slett ikke ja til friheten, men gikk rett fra partienes ideologiske styring til å underlegge seg mediekonsernenes inntjeningsdiktatur. I dag kan man daglig iaktta store journalistflokker på vandring, i samme retning som reklameguruer, skuespillere, kjendisadvokater og PR-teknikere. Det rare er at de alle går hånd i hånd med de politikerne journalistene nettopp skilte seg fra. Men også politkkerne har endret ganglag. Alle er de på veg inn mot oppmerksomhetens sentrumhvor oppmerksomhetsindustrien har rigget opp et tivoli på det som en gang var diskusjonens torg.

På den tidligere diskusjonsarenaen blir folkemassene tettere, dørene høyere, portene videre, og fargene dusere jo nærmere sentrum man kommer. Under de pastellfargete takene er klimaet så inkluderende at man knapt merker hvor den ene mediesfæren slutter og det andre begynner. De eneste som holder rede på slikt er tellekorpset, som lister seg diskret omkring for å registrere hvem som trekker flest mennesker.

Det eneste som er blitt mindre hyggelig er debattklimaet. Den som oppsøker oppmerksomhetens sentrum for å få i gang en god gammeldags meningsutveksling oppdager fort at slikt ikke hører hjemme her. I den intime atmosfæren får ethvert verdistandpunkt en moralsk bismak. Saksopplysninger stikker seg ut som et sikkert tegn på sviktende sosial intelligens. Sammenhengende resonnementer er kjedelige pr. definisjon, og driver tilhørerne på flukt.

Den som vil diskutere må bevege seg ut i periferien, og oppsøke de som er forvist fra offentlighetens lys. Her kryper en underlig forsamling av fallerte åndsaristokrater, ensomme prester, desillusjonerte aktivister og kryptiske avantgardekunstnere sammen i halvmørket, mens de varmer seg på et sammenraskete bål av ukurante kulturgjenstander. Disse sosiale avvikerne bekjempet hverandre en gang med nebb og klør. Nå har nøden tvunget dem til å søke sammen i løse grupper, som lever på stadig flyttefot mellom nedlagte industrilokaler, obskure kultursentre og andre kondemnable bygninger. Så snart tomtene er byggeklare jages de videre.

Norges dyreste kart
Det er oppmerksomhetsindustriens fagarbeidere som har okkupert det offentlige rom. Denne industrien er bygd opp rundt en enkel forretningsidé. Den går ut på å fange befolkningens tid, måle den og selge den videre. Til å fange tiden bruker de massemediene. Til å måle resultatene bruker de markedsforskningsinstituttene. Til å orientere seg bruker oppmerksomhetsindustrien Norsk Monitors verdikart.

Norsk Monitor er en undersøkelse der det norske folks holdninger er kartlagt i detalj. Verdikartet selges av Markeds- og Mediainstituttet (MMI) og koster den nette sum av 330 000 kroner, fakturert over to kalenderår.[1] Det ble tegnet første gang i 1985.

Norsk Monitor gjøres ut fra den fornuftige antakelsen at holdning kommer før handling. Dette gjør den til et nyttig hjelpemiddel for strategisk markedsplanlegging, en aktivitet som er felles for både merkevareprodusenter og aktørene på oppmerksomhetsmarkedet.

Undersøkelsen ble tatt i bruk umiddelbart av de store organisasjonene og massemediene. Det har gjort den til en av de viktigste politiske premissleverandørene i norsk samfunnsliv. Men til forskjell fra de fleste andre politiske premisser er Norsk Monitor privat eiendom, og holdes skjult for alle som ikke kan bla opp 330 000 kroner. Heldigvis er det utgitt en fattigmannsversjon i boka Nordmenn og det gode liv. Norsk Monitor 1985-1995. Den er skrevet av undersøkelsens faglige leder, professor Ottar Hellevik. Men sånne bøker er det få som leser.

Rent faglig er Norsk Monitor en imponerende undersøkelse. Hvert annet år kartlegger Markeds- og Mediainstituttet befolkningens holdninger ved hjelp av et spørreskjema på 150 sider, som det tar svarerne mellom fire timer og fire dager å fylle ut. Utvalget teller mer enn fire tusen personer. Dette store antallet spurte gjør det mulig å regne på små markedssegmenter med stor nøyaktighet. Til sammen ligger det mer enn tolv millioner enkeltmålinger til grunn for hver utgave.[2]
Monitor verdikart 2008

Norsk monitors verdikart fra 2008, med de politiske partiene inntegnet.

Verdikartet er konstruert for å gjøre det mulig å håndtere den enorme datamengden på en oversiktlig måte. Svarene på de tre tusen spørsmålene er gruppert og regnet sammen til 25 indekser som beskriver hver sin holdningsvariabel. Tyngdepunktet på den ytterste negative og den ytterste positive fjerdedelen av variabelens skala blir plottet inn som en firkant på kartet, slik at man sitter igjen med et bilde av 50 holdninger på kartoverflaten. Kartet er konstruert slik at det er like mange personer pr. flateenhet. Denne jevne folketettheten på alle deler av kartet er viktig å merke seg. Det er ikke trengsel i midten. Midtpunktet origo er et balansepunktet for alle holdningene. Når større folkegrupper endrer holdning, slår det ikke ut i at deler av kartet blir tettere befolket mens det tynnes ut i andre. I stedet flytter firkantene som markerer verdiene seg.

Både fordelingen av holdninger og graden av enighet i befolkningen kan leses rett ut av kartet. Der ytterpunktene i holdninger er langt fra hverandre ligger firkantene i verdiparet langt fra hverandre. (Eksempel: verdiparet materialisme og ikkematerialisme.) Der befolkningen er preget av enighet vil begge firkantene ligge nær midten. (Eksempel: verdiparet likhet/ulikhet.) Når to verdier ligger ved siden av hverandre, er det stor sannsynlighet for at en person som har den ene holdningen også har den andre. Men for å si noe sikkert om dette må man gå ned i grunnlagsmaterialet og se etter om det stemmer.

Det er nettopp denne muligheten til å gå ned i materialet for å finne ut om det dreier seg om en ekte sammenheng, og ikke bare en tilfeldig samvariasjon, som skiller Norsk Monitor fra en bunke med femti vanlige markedsundersøkelser. All informasjon er koplet sammen på individnivå. Derfor kan man beregne pålitelige sammenhenger mellom alle målte variabler. Den som forsøker det samme ved å slå sammen vanlige markedsundersøkelser står i fare for å trekke alvorlige feilslutninger.

Det interessante skjer når man sikter inn en målgruppe eller en bestemt forbrukeradferd på kartet, og regner seg nedover i fjellet av enkeltdata for å finne hvordan holdningene fordeler seg i gruppa. Siden gruppene raskt blir små etterhvert som utvalget deles opp, er det store utvalget spesielt verdifullt.[3] Gjennom slike målgruppeanalyser kan man finne sammenhenger mellom holdninger og adferd, og kople dette mønsteret til sosialgrupper, alder, kjønn og bosted. Når man kjenner disse ytre kjennetegnene er det lett å finne igjen holdningsbærerne ute i samfunnet. Det er ikke mange andre steder man kan kjøpe informasjon med slik datakvalitet.

For å gjøre det lettere å kjøre analyser kan man kjøpe Norsk Monitor ferdig installert på PC, med analyseprogram og full datapakke innlagt på harddisken. Slik kan enhver lage verdiprofiler for alderssegmenter, finne geografiske målgrupper i ulike handelsområder, lete etter forholdet mellom holdning og forbruksmønster, inntekt, stemmegivning, kjønn, yrke, utdanning osv. Oppmerksomhetsmarkedets viktigste variabler er rikt representert i Norsk Monitors grunnlagsmateriale.

De fleste betydningsfulle partier, massemedier og organisasjoner er eller har vært abonnenter på Norsk Monitor.[4] Alle som kjøper undersøkelsen får stille egne spørsmål. Alle svar er tilgjengelige for alle abonnenter. Derfor er brukere av kjente varer, medlemmer av store organisasjoner, mediebruk og stemmegivning plottet inn på verdikartet. Slike egenskaper blir brukt som lett gjenkjennelige orienteringspunkter i informasjonsmassen, eller som metaforer som beskriver ulike mennesketyper. Så når man leser i avisene at et typisk bokklubbmedlem er kvinne, jobber i helsevesenet og leser Dagbladet, er det noen som har studert livsstilen til en kundegruppe på verdikartet.

For å gjøre det lettere å orientere seg er det lagt inn to akser på kartet. En loddrett akse går fra de mest tradisjonelle verdiene i bunnen mot de mest moderne verdiene på topp. En vannrett akse går fra idealister på høyre side til mer egoistiske materialister på venstre.[5] Aksene deler befolkningen inn i fire kvadrater med like mange innbyggere i hver: En gruppe tradisjonelle materialister nede til venstre (typisk velger: Fremskrittspartiet), en gruppe tradisjonelle idealister nede til høyre (typisk velger: Kristelig Folkeparti), en gruppe moderne idealister oppe til høyre (typisk velger: Venstre, typisk organisasjon: Norsk Journalistlag Men det betyr ikke at alle journalister stemmer Venstre). Oppe til venstre finner vi en gruppe moderne materialister. De samler seg ikke om noe parti. Med slike verdier kaster man ikke bort verdifull fritid på møter.

En enkel beskrivelse av verdikartet ut fra aksene forteller ikke stort mer enn hvilke verdier man valgte å framheve da aksene ble valgt. Kartet kan roteres fritt, uten at det innbyrdes forholdet mellom holdningene endres. Man kan lage et annet aksesystem hvis man vil hvis man synes det gir bedre mening å ordne samfunnets meningsunivers etter andre motsetningspar enn moderne/tradisjonell og idealisme/tradisjonalisme. Men selv om man står fritt til å legge aksene skjevt i forhold til de MMI ha satt opp, kan man ikke endre det innbyrdes forholdet mellom verdiene. De er plassert ut fra en utregningsformel som tar utgangspunkt i hvor stor sannsynligheten er for at de ulike variablene skal opptre sammen.

Norsk Monitors verdikart tegnes annethvert år, og serien av undersøkelser viser at holdninger er en treg materie. Både holdninger, adferd og organisasjonstilknytning er forholdsvis konstante størrelser. Men likevel kan man måle langsomme endringer. På kartet viser det seg ved at sentrum i aksesystemet flytter seg langsomt. Det har glidd mer i materialistisk retning i løpet av 1990-tallet.

De politiske partienes tyngdepunkter er naturlige orienteringspunkter på et verdikart. Spredningen langs modernitetsaksen bør ikke overraske noen. RV og SV troner på modernitetens absolutte topp, mens Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti er tunge tradisjonsforsvarere. Spredningen langs egoisme/materialismeaksen er langt mer interessant. Trekker man inn den, er ikke Kristelig Folkeparti et sentrumsparti, men et like ekstremt fløyparti som SV.[6]

Det er også et interessant poeng at tyngdepunktet i de fleste aldersgruppene ligger tett inntil modernitetsaksen. Det er altså ikke noen markert forskjell mellom aldersgruppene i forhold til egoisme/materialismeaksen. Modernitetsaksen er en nokså jevn aldersfordeling med de unge på toppen, førtiåringene midt i krysset og de eldste på bunnen.

Hvor ligger så Arbeiderpartiet og Høyre? Siden begge hevder å være hovedmotstandere i norsk politikk skulle man tro de lå som poler på hver sin side av det politiske landskapet, og dro velgerne i hver sin retning.

Slik er det ikke. Det å være hovedmotstandere i norsk politikk i dag består i å krangle om hvem som skal besette samfunnets ideologiske sentrum. På kartet faller Arbeiderpartiets tyngdepunkt nesten nøyaktig midt i. Der ligger partiet og gomler velgere, mens et misunnelig Høyre ligger ved siden av og skuler. Høyre og Arbeiderpartiet er de reelle sentrumspartiene i norsk politikk.[7]

Med et overflatisk blikk kan det virke som om dette mønsteret har slått store sprekker på 1990-tallet. Den dramatiske velgerflukten fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiets eksplosive vekst høsten 2000 ser ut til å bekrefte dette. Utviklingen beskrives ofte som om velgerne er på vandring. Det er de neppe. All forskning viser at store velgergrupper skifter mening ytterst langsomt. Det nye er at velgerne tillater seg å skifte parti, selv om de helt sikkert har beholdt sine gamle meninger. Det som har endret seg er ikke velgerne, men deres oppfatning av partiene. Velgerne har kanskje tatt de politiske partiene på ordet. Når de presenterer seg som svake ideologibærere kan man oppføre seg på samme måte i valglokalet som i supermarkedet. Det er ingen ting som tyder på at velgerne selv er avideologisert, hvis vi bruker et kulturelt ideologibegrep, og ikke forbeholder ordet for det som står i partiprogrammenes første kapittel.

Denne påstanden bekreftes av at de partiene som har opplevd de største politiske bølgetoppene i det turbulente 90-tallet var de samme som presenterte seg som sterke ideologiske partier. Det gjelder både Senterpartiet, Kristelig Folkepartiet og Fremskrittspartiet. De har alle presentert seg som partier som ville kjempe for gamle, tradisjonelle verdier av ulikt slag. Suksessen var stor, men kortvarig. Disse ideologiske blaffene har ikke ført til store praktiske resultater, men er mer et uttrykk for ideologisk nostalgi.

Den som vil nå politiske resultater kan ikke stille seg opp på et gammelt utsiktspunkt i periferien og rope høyt. Når de nysgjerrige har sett seg ferdig går de hjem igjen. For en aktør som har maksimal oppmerksomhet eller varig oppslutning som mål er samfunnets ideologiske sentrum selve drømmeposisjonen. Samme hvilken vei vinden blåser driver det store folkemasser forbi. Hvis det holdningsmessige tyngdepunktet i samfunnet flytter seg, trenger ikke nullets hersker bevege seg langt for å sige etter. Samme hvilken vei kappen vender står man med halve folket i ryggen.

Smigeren i sentrum
Når de tyngste politiske aktørene søker inn mot det ideologiske sentrum har de annammet skreppekremmernes gamle innsikt: Det er lettere å komme til kunden enn å få kunden til å komme til deg. I stedet for å stå i utkanten av en åpen diskusjonsarena og rope at velgerne må skifte sinn, forsøker de å erobre makten ved å løpe inn på torget og snakke flertallet etter munnen. Resultatet blir en systematisk sentrumsvridning.

Sentrumsvridningen henger nøye sammen med medienes kommunikasjonsstrategi, som bygger på en form for systematisk smiger. En smigrer når alltid sine mål ved å skjule sine egne hensikter. Det han sier er ikke sin egen mening, men det han tror den smigrete liker å høre. Smigreren forsøker å nå sine egne mål indirekte, ved å bygge opp en generell velvilje hos den smigrete. Ut fra denne velviljen skal smigreren lokkes til å gi smigreren det ettertraktete godet.

I hoffintrigenes tid ble smigreren framstilt som en smilende person, halvveis gjemt bak et forheng. Fra denne fordekte posisjonen hvisket han honningsøte ord i kongens øre. I dag er situasjonen nokså annerledes. De moderne smigrerne står midt i oppmerksomhetens sentrum og henvender seg til et bredt publikum. Men tiltaleformen er den samme.

Når man legger oppmerksomhetens sentrum til det ideologiske sentrum løser man et av oppmerksomhetsmarkedets største paradokser: Selv om man lever av å tiltrekke seg maksimal oppmerksomhet, må det ikke klebe noe diskutabelt ved den som tiltrekker seg oppmerksomheten. Også mediesmigreren må opptre skjult, som alle smigrere før ham. Formidleren må vekke oppmerksomhet, men likevel virke gjennomsiktig. Hvordan utfører man kunststykket å skjule seg samtidig som man står rett foran alles øyne? Det kan man bare ved å gjøre ved å stille seg opp i lyset, og kle seg i bakgrunnens farge. Det er lettest å få til der alle konflikter er utladet og alle konturer er uklare. Den som står midt i holdningenes trådkryss kan presentere seg selv som grå og usynlig, for dette er det normales tyngdepunkt.

Noen vil kanskje tro at det ideologiske sentrum er et tomrom. Det er det ikke. Holdningenes nullpunkt er like fullt av verdivalg som enhver annen posisjon. Forskjellen er at akkurat dette ene settet holdninger er så lett å unndra diskusjon, fordi det ligger der spenningen mellom fløyene utlader hverandre.

Når alle vender seg mot sentrum stopper diskusjonen opp. Når de ikke blir utfordret synker selv de mest fornuftige vurderinger mot det konvensjonelles ubegrunnete mørke. Særingene i utkanten av holdningskartet er derfor blant de viktigste forsvarerne av den offentlige fornuft, selv når de bevislig har forlatt fornuften. Utfordringen fra det ufornuftige må til for å holde fornuften våken.

Man kan innvende at det er vanskelig å få folk til å skifte mening, og at de fleste urtfordrende utspill er bortkastete krefter. Men den offentlige samtalen er ikke avhengig av omvendelser for å være vellykket. Det er spennet mellom provokasjon og motstand som skaper diskusjonens rom. Og når diskusjonen flammer opp i periferien, vil også konturen til de som leker gjemmeleken i sentrum bli tydelig.

En slik tydelighet er slett ikke i mediesmigrernes interesse. De vil helst drive sin virksomhet i fred. Derfor står de hardt på målgruppetenkningen, som er et effektivt middel til å holde den offentlige debatten i tømme. Med holdningskartet i hånd henviser meningspolitiet alle som utfordrer sentrumsmeningene til periferiens kulturreservater. Når utfordrerne er isolert på denne måten, får opinionslederne fred til å lede de tunge markedssegmentene mot landet Origo.

Landet Origo
Landet Origo er et lykkelig sted. Her er ingen krangel, og de fantastene som finnes er ønsket velkommen for å sette farge på tilværelsen. Innbyggerne er befridd fra vareproduksjonens byrder, for alle forbruksvarer kommer fra fattige uland. Økonomien er ikke bygd på produksjon, men på distribusjon. Det offentlige rommet er fylt av logistikk, ikke av politikk.[8] Den økonomiske forskyvningen har gått så langt at økonomene har vært nødt til å forandre språket. Tjenester er omdøpt til produkter, slik at forflytningsøkonomien skal står fram som produktiv. På denne måten skal både forbrukere og administratorer slippe å bli minnet om at alle gjenstander må produseres et eller annet sted.

Siden nærkampen med materien er overlatt til fattige mennesker i andre verdensdeler blir ikke lenger den fysiske verden oppfattet som noen utfordring. I landet Origo har både befolkning og næringsliv konsentrert seg om å kontrollere innbyggernes psykologi. Derfor er medieindustrien en sentral del av økonomien. I landet Origo er tilværelsen så medieformidlet at virkeligheten blir framstilt som om den var en virtuell størrelse. Hvis virkelighetsbildet blir for kjedelig svitsjer man lett over til fiksjonen, som er anrettet på nøyaktig samme vis som virkelighetsbildene. Alt som distribueres til origanerne er nøye avstemt med målgruppenes egne preferanser, så kundene får alltid opp et idealbilde av seg selv på skjermen. Både drøm og virkelighet er anrettet slik at symbolene skal gli gjennom informasjonskanalene med minimal friksjon. Ingen tilfeldigheter, ingen kulturkonflikter, ingen tverrgående kanalbygging fra folkeopplysere eller ideologiske forstyrrelser fra utdaterte organisasjoner får lov til å skape turbulens i strømmen av forestillinger. Den store fordelen med dette systemet er at ingen har noen moralsk rett til å kritisere tilbudet andre får, siden de tilhører en fremmed målgruppe.

Økonomien i forestillingsindustrien er organisert slik at de grunnleggende økonomiske transaksjonene foregår i det skjulte. Jo mer tid forbrukerne bruker på et tilbud, jo mer får de av det samme. Det hele leveres gratis. Denne hverdagsmagien er mulig fordi forholdet mellom forbruker og produsent er byttet om uten at publikum merker det. Befolkningen forestiller seg at de er medienes kunder, men i virkeligheten er de forvandlet til råvarer. Medienes virkelige kunder er annonsørene, som kjøper den tiden befolkningen har slått i hjel under medieforbruket.

I landet Origo finnes det en rekke organisasjoner, men de er ikke lenger bygd opp for å føre meninger fra grunnplanet opp til myndigheter og beslutningstakere. Ingen forbruker er villig til å betale for så tungvint og usikker saksbehandling. I stedet er organisasjonene forvandlet til sentrale leiebyråkratier som selger tjenester til medlemmene. Medlemskortene likner mer og mer på kjøpekort. En av de viktigste tjenestene på dette markedet er å forhandle med andre, konkurrerende byråkratier.

Origanerne har ingen organisasjoner som kan forvandle ord og ideer til handling. Samfunnet er organisert etter prinsipper som sikrer at innbyggerne verken har oversikt eller kontroll over hvordan samfunnet fungerer. Det viktigste av disse organisasjonsprinsippene er forbruksmønsteret. Innbyggerne har delt seg i smaksgrupperinger, som markerer avstand og nærhet til hverandre gjennom forbruksmønsteret. Disse løst sammensatte flokkene består av forbrukere som oppfatter seg selv som suverene individer. Markedsførernes overvåkningstjeneste følger nøye med i hvordan flokkene beveger seg over markedsplassen, for de følger godt opptråkkete stier som leverandørene må kjenne til.

Origanernes politiske system er todelt. Det meste av makten utøves gjennom et spesialisert administrasjonssystem, som er like vanskelig å få oversikt over som strømforsyningen og datanettverkene. Mediene forteller hver dag at maktutøvelsen i denne jungelen er like vanskelig å forstå som fiberoptikk. Det viktigste er at den virker. Når den ikke gjør det, forteller mediene skrekkhistorier om hvordan feilen oppsto, og forsøker å tvinge sjefen til den som gjorde feilen til å slutte i jobben for å tjene som sonoffer. Mer skjer det ikke.

Den politiske delen av systemet er dominert av firmaer som selger politiske tjenester til publikum. Poenget med dette er at det alltid skal være konkurrerende politiske firmaer tilgjengelig på markedet, slik at de som har behov for deres tjenester kan engasjere en politisk operatør som ikke allerede er engasjert av motstanderen. Det er ikke så viktig hvilken politisk leverandør man engasjerer, for leverandørene tilbyr de samme tjenestene. Den som vil ha en sak gjennom vil som regel ha all fordel av å holde saksbehandlingen helt utenfor det politiske systemet, for ikke å bli innblandet i de mange markeringsduellene de politiske leverandørene bruker i markedsføringen. Det er ikke vanskelig å unngå dette, for den politiske delen av maktsystemet får mindre og mindre makt.

I en slik atmosfære er politiske diskusjoner irrelevante. Prinsipper finnes fortsatt, men de fungerer som moralske oppstrammere og brukes hovedsaklig av psykologiske grunner,. Den reelle maktutøvelsen kan bare omtales ved hjelp av tekniske betegnelser som måloppfyllelse, ledelsesteknikk og administrasjonsrutiner. Fordi det politiske tyngdepunktet er flyttet til markedet, er kredittilsynet i ferd med å overta rollen til parlamentet, mens sentralbanken overprøver regjeringen. Opposisjon er lite produktivt. Underordning er lik frihet, så lenge systemet er leveringsdyktig.

Kritikk er likevel ikke direkte uønsket. Ytringer betraktes først og fremst som livsstilssignaler, for innholdet har liten betydning uansett hva man sier. Taleren selv er ufarlig, for han har definert seg selv som et marginalt individ i utgangspuinktet fordiu han kommer med kritikk. Hvis opposisjonen er forfriskende framført, er den et velkomment innslag i mediebildet. Tilløp til mer opprivende diskusjoner blir pent pakket inn og kvalt av sentrums hyggeprat med seg selv.

Etter en slik beskrivelse skulle man tro at landet Origo var den konvensjonelle gråhetens rike. Det er det på ingen måte. Blant origanerne er det bare den offentlige standarden som ligger på et lavt nivå. Likheten er offentlig og ulikheten er privatisert. Den offentlige standardiseringen danner en perfekt bakgrunn for personlige utopier. Alle oppfordres til å flykte fra det alminnelige for å skape mening i sine liv.

Dette skjer i en nyskapt sosial sone, som har oppstått gjennom en intim sammenfiltring mellom privatsfæren og mediesfæren. Her knyttes private drømmer og forestillinger sammen med et nøye tilrettelagt tilbud av masseproduserte kulturprodukter. Det elektroniske logistikksystemet formidler ferdige drømmer og utopier, mens det mekaniske logistikksystemet formidler fysiske gjenstander som kan bevise at drømmen er oppfylt. Elementene koples sammen av forbrukerne, for å bekrefte at deres dyrebare livsprosjekter er i ferd med å bli virkelighet. Resultatet er at privatlivet fylles av en ustoppelig jag etter distinktive symboler.

Midt inne i alt medieståket som preger landet Origo hersker en stor stillhet. I selve nullpunktet ligger selve balansepunktet for samfunnets likevekt. Her møtes alle akser. Her er alle krefter er utliknet. Denne balansen må skjermes mot enhver rystelse. Enhver bevegelse, enhver retning representerer både en drøm og en trussel, for alle fører bort fra Origo.

Den som tar denne stillhetens tomhet inn over seg tar en stor risiko. Man risikerer at stillheten blir uutholdelig. Tilstanden kan bare forløses gjennom et sprang, som er fysisk og metafysisk på samme tid. Spranget går på tvers av alle akser, inn i den grenseprengende Opplevelsen, det personlige Uttrykket, den grenseløse Kjærligheten, det utrolige Kicket, den store Reise

Men ingen kan svare på spørsmålet om det store spranget går ut av, eller inn i, ingenting.

Noter
[1] Norsk Monitor er den norske versjonen av en internasjonal serie holdningsundersøkelser. Undersøkelsen selges for to år ad gangen. Prisen inkluderer et visst antall spesialanalyser pluss opplæring. Prisen synker noe ved annen og tredje gangs abonnement. De som ikke abonnerer kan kjøpe spesialanalyser fra Monitor-materialet, som da virker som en meningsmåling med spesielt stort utvalg. (Kilde: Erik Dalen i Markeds- og Medieinstituttet (MMI), intervju 16.03.99). Se også Ottar Hellevik: Nordmenn og det gode liv. Norsk Monitor 1985-1995 Oslo 1996.

[2] I 1999 var utvalget i Norsk Monitor på 4257 personer. I en vanlig spørreundersøkelse spør man 1000-1200 personer. Spørreskjemaet i Norsk Monitor er på 150 sider. I følge Hellevik stilles det ca 3000 spørsmål, men antallet varierer noe fra år til år. Responsen på spørreskjemaet er svært god.

[3] I en vanlig gallupundersøkelse spør man ca. 1000 personer. For et parti med 3% oppslutning vil det si 30 mennesker. Hvis man er interessert i skillet mellom kvinner og menn på landet og i byene, fordelt etter landsdel og alder, sitter man raskt igjen med en eller to personer i hver undergruppe. Da er det meningsløst å regne videre på tallene.

[4] NRK radio abonnerte på Norsk Monitor i forbindelse med kanalomleggingen i radioen i 1993. NRK Fjernsynet har ikke brukt den. Radioledelsen sa opp abonnementet en tid etter kanalomleggingen. (Kilde: E. Dalen i MMI)

[5] Se Ottar Hellevik: Nordmenn og det gode liv. Norsk Monitor 1985-1995 Oslo 1996. Aksesystemet er justert noe i de siste undersøkelsene på 90-tallet, og samtidig har man gått bort fra slike beskrivende navn. De styrer assosiasjonene, slik at brukerne får en tendens til å finne igjen sine egne fordommer når de skal gjøre sine analyser. Hovedmønsteret er likevel entydig. Derfor brukes de gamle betegnelsene her, slik Hellevik også gjør i sin bok.

[6] I forlengelse av valgsuksessen i 1997 tok Kristelig Folkeparti mål av seg til å overta Høyres tradisjonelle rolle, og etablere seg som et ledende kristeligdemokratiske parti etter sentraleuropeisk modell. For å få til dette måtte partiet foreta en dramatisk forflytning på verdikartet, og dette er en av de tyngste oppgavene et parti kan ta på seg. Det er ikke dokumentert at partiet har lykkes med en så krevende flytteoperasjon. Det middelmådige resultatet ved kommunevalget i 1999 tyder på at denne politiske planen var dårlig fundert.

[7] Verdikartet viser at den tradisjonelle høyre-venstremodellen som opererer med en sosialistisk og en konservativ pol med små liberale partier i midten er misvisende. Hvis man ikke synes Monitors aksesystem har god nok forklaringsverdi kan man innføre en trekantet politisk partimodell for norsk politikk. Den har en restsosialistisk dimensjon (deler av Arbeiderpartiet/SV), en konservativ dimensjon (Høyre, deler av Fremskrittspartiet) og en nasjonalistisk dimensjon (Senterpartiet, Venstre, deler av Kristelig Folkeparti og deler av SV). Den siste kalles ofte den grønne pol. Men argumentene i EU-motstanden og forsvaret for gamle fellesordninger viser at det ideologiske hovedelementet er restene av en liberal, folkelig nasjonalisme fra organisasjonssamfunnets glansdager.

[8] Logistikk er læren om effektiv distribusjon og flyt av gjenstander og andre fysiske ressurser.