7 Nyhet og tid | Magne Lindholms hjemmeside

Magne Lindholms hjemmeside

7. Nyhet og tid



Nyheten er knyttet til tiden. Men tid er noe langt mer enn det man måler med en klokke. Tiden er en av våre grunnleggende forståelseskategorier, nært knyttet til vår oppfatning av mening.

Rund tid og rett tid
Vårt forhold til tiden er dypt splittet. Da den moderne epokens tidsoppfatning ble innført ville ingen gi helt slipp på den gamle. Vi opererer derfor med en delt tidsoppfatning. Den ene gir tilværelsen mening på tradisjonelt vis, mens den andre gjør oss i stand til å beherske tilværelsen ved hjelp av moderne teknikk. Disse tidsoppfatningene kan vi kalle rund tid og rett tid.[1]

Den runde tid tegner et syklisk verdensbilde fylt av mennesker, handlinger og begivenheter. Den beskriver et meningsladet univers, der livets prosesser går i evig kretsløp. Den runde tid markerer begivenheter som døgnets gang, årstidenes skiftende rytme og livets stadier fra fødsel til død. Her er tiden ikke først og fremst et teknisk måleredskap, men et hjelpemiddel som skal skille viktig fra uviktig, og det meningsfylte fra det meningsløse. Den runde tid konstruerer orden i kaos ved å legge et merke ved det viktige og la resten fare. Det viktige er det som vender tilbake. Det enestående er dømt til å forsvinne, og av begrenset verdi. Den funnet et av sine vakreste uttrykk i Forkynnerens bok, kapittel 3: Alt som skjer under himmelen, har sin tid: En tid til å fødes, en til å dø, en tid til å plante, en til å høste (…)

Den runde tid løper ikke med jevn hastighet. Noen tidsintervaller er spekket med hendelser. Andre er nesten tomme. I et slikt system gir det også mening å snakke om parallelle tider med ulik rytme og hastighet. Den runde tid kan derfor ikke brukes til avanserte regnekunster. Den er et system for sortering og erkjennelse.

Den runde tid er lokal. Den er uløselig knyttet til rommet, og avstand defineres som tid: Oasen er tre dagsmarsjer unna. Man bor en halvtimes biltur fra sentrum. Denne helheten av tid og rom er knyttet til konkrete mennesker på bestemte steder. Et slikt lokalt tidsbegrep har overlevd langt inn i moderne tid. Så seint som i Alf Prøysens stubber fra norsk mellomkrigstid skildres en verden der man regner tida «etter bygden», en time foran «sann tid». Enkelte gårder opererte med sin egen tidsregning.[2] Den runde tids sirkel trenger ikke en gang å favne et gårdsbruk. Den kan være en helt privat tid.

I den runde tid er det nesten umulig å sammenlikne tidsforløp og beregne forholdstall. Den opererer ikke med noe generelt begrep om samtidighet. Det er uinteressant om hendelser på ulike steder foregår samtidig. Det er irrelevant. Først da man bygde ut jernbanen oppsto et akutt behov for å samordne lokale tider og etablere en landsdekkende tid. Denne nye fellestiden var en matematisk definert standard, forvaltet av nasjonalstaten, det moderne byråkratiets store politiske oppfinnelse.

Moderne tid er rett. Den er vitenskapens og målingenes tid. Den er en abstrakt tallrekke som raser mot oss fra framtidas ukjente mørke og river det lille, formbare nåtidsøyeblikket inn i fortidas stivnete bilde. Alt som berøres av den abstrakte tid er fortid, avsluttet, uforanderlig og ugjenkallelig. Forestillingen om et kontinuerlig framskritt er en metafysisk visjon bygd over det moderne tidsbegrepet. Det står i direkte motsetning til Forkynnerens sykliske skjebnetro.

Den rette tid er ute av stand til å skille mellom viktig og uviktig.[3] Alt kan telles. Alle intervaller er av samme type, og ligger åpne for å underlegge seg matematikken. I den tekniske rasjonalitetens navn er den rette tid opphøyet til modernitetens korrekte, «egentlige» tid.

I kraft av sin tørre, antisymbolske definisjon fungerer den rette tid som sentralt symbol for ingeniørenes kunst, målingenes nøyaktighet og forholdstallenes logikk. Dette lader den tilsynelatende tekniske størrelsen med en dyp symbolsk betydning. Den er et presist uttrykk for et mekanisert verdensbilde, der mennesket er jagd ut av tilværelsens sentrum.

Tilværelsens koordinater

Den abstrakte, rette tid er en av den moderne epokens viktigste oppfinnelser. Den la grunnlaget for verdensomspennende måling, standardisering og koordinering av alle handlinger. Sammen med lengde- og breddegrader, det metriske system og det internasjonale valutasystemet trekker den rette tid opp den moderne epokens koordinatsystem. Ved hjelp av dem kan alle hendelser identifiseres helt nøyaktig i forhold til hverandre. De danner modernitetens koordinater, som er en forutsetning for både produksjon, kommunikasjon og administrasjon. Nyhetene kan knyttes til de fleste av disse koordinatene.

Telegrafen, som banet veien for den moderne nyhetsindustrien, brøt den runde tids forbindelse mellom tiden og rommet. Når kablene var lagt, ble samtiden ble en levende realitet. Gjennom samtidighet ble alle verdens begivenheter koplet sammen. Det var en erkjennelsesmessig revolusjon,

Samtidighetsfølelsen ble raskt opphøyd til ideologisk størrelse, og har spilt en viktig rolle som politisk totem for framskrittstroen. Da Nordahl Grieg skrev: «Kringsatt av fiender gå/inn i din tid» i diktet Til ungdommen på 1930-tallet, mante han ikke bare til motstand mot fascismen. Han opptrådte også som moderniseringsprofet, som oppfordret sitt unge publikum til å bryte ut av den lokale tid, og oppfatte seg som aktører på samtidighetens abstrakte arena.

Ingen av modernitetens abstrakte strukturer har likevel klart å erstatte den runde tid og livets sirkel som kilde til mening i den enkeltes liv. Livets, døgnets og årets rytme er og blir en syklus. Modernitetens univers må fylles ut med tradisjonelle elementer for ikke å rives helt løs fra det levde liv.

Nyhetsindustrien kan betraktes som en formidler mellom den rette og den runde tid. De aller fleste nyhetshistorier oppstår innenfor lokal, rund tid, knyttet til døgnets og livets sirkler. Men når historier fra alle døgnets tidssoner koples sammen i nyhetsindustriens globale nettverk, oppstår det en døgnkontinuerlig nyhetsstrøm som er underlagt den rette tids logikk. Når lokale medier henter historier fra dette nettverket må de omforme dem fra rett tid til rund tid, ved å gjøre formidlingen til begivenheter i det lokale døgnet.[4]

Nyhetsindustriens konverteringsvirksomhet fram og tilbake mellom rund og rett tid er tvetydig. Noen ganger virker som om nyhetene er en moderniseringsagent som tvinger den lokale tid inn under den abstrakte tids hegemoni. Andre ganger, eller sett fra en annen vinkel, kan den lokale nyhetsformidlingen virke som en beskyttelsesmur, som skal forhindre at lokal tid og lokale forestillinger smuldrer bort ved å skjerme dem mot å brytes mot en videre horisont.

Nyhetens episykler

I alle medier følger nyhetene døgnets, ukas og årets sirkler. I de elektroniske mediene roterer man 24 ganger i døgnet, for der følger man timens syklus i tillegg.

Nyhetenes spiralbevegelsene gjennom døgnet likner de såkalte episyklene, som man en gang forestilte seg at himmellegemene fulgte. En episykel er en sirkelformet bane rundt et sentrum som selv går i en sirkelformet bane. Sluttbevegelsen blir en spiral. Dette matematiske kunstgrepet ble brukt til å forklare planetenes uregelmessige baner innenfor det gamle verdensbildet, der jorda sto i sentrum for himmellegemenes gudegitte, sirkelformete bevegelse. [5]

Denne dobbeltrotasjonen er særlig utpreget i nyhetskanalene og i den kommersielle radioen. De følger en streng timesyklus, markert av regelmessige nyhetsbulletiner[6]. Mens sendingene skrur seg gjennom døgnets storsirkel fungerer nyhetsbulletinenes rytmiske gjentakelse som orienteringspunkter. Også innenfor timen er sendeskjemaet strengt definert. I en ren nyhetskanal er det klart hva som skal sendes hvert eneste minutt hele døgnet, lenge før man vet hvilke historier som skal fylle strukturen.

Også i de radio- og TVkanalene som bærer allmennkringkastingens tunge ballast blir programmene tilpasset nyhetenes tidssyklus. Programtitlene forvandles til klokkeslett, og signaliserer at de formidler det tiden bringer: Nitimen. Titimen. Herfra til halv ti. Middagsstunden. Søndagsavisa. Ukeslutt. Dagsnytt atten. Atten tretti. Tjueen. Magasin Tjueen[7]. Under konkurransepresset skifter det ordnende prinsippet fra sak til tid, fra innhold til utvendig ramme. Dette henger sammen med endringer i befolkningens tidsbruk, politiske mentalitetsendringer og økonomisk liberalisering.

Det familiepolitiske idealdøgnet

Historien om disse endringene kan leses direkte ut av sendeskjemaenes utvikling. Hvis man for eksempel blar tilbake til et sendeskjema for NRK-monopolets tilbud fra tidlig sekstitall, ser man at det ble styrt av forestillingen om hva en normalfamilie burde foreta seg til døgnets ulike tider. Om morgenen ble man vekket av dansemusikk, men man skulle verken danse eller glede seg. Trekkspillkadensene fungerte som nasjonens revelje, mens en anonym stemme fadet seg brutalt inn i musikken hvert femte minutt for å fortelle hva klokka var. Når familien var vekket, vasket og utstyrt med matpakke, værmelding og kort nyhetsinformasjon, regnet programplanleggerne med at arbeidskraften var skysset på dør. Da fikk pensjonistene andakt. Deretter ble barna nøytralisert av barnetimen, slik at mor fikk ro til å rydde.

Om ettermiddagen kom nyhetenes hovedsending, i passe tid etter middagsluren. Etterpå var det tid for informasjon og kultur. Lørdag kveld fikk man lov til å le. Midt på hverdagen var det taust. Etter et femminutters foredrag om hygiene, husholdningsøkonomi eller hjemmefryserens velsignelser skulle husmoren arbeide til Eivind Grovens nasjonalromantiske pausesignal. Det signaliserte at radioen var korrekt innstilt på ingenting.

Formiddagens tomrom ble gradvis fylt gjennom forsiktige radioframstøt, helt til de som oppholdt seg utenfor produksjonslivet også var anerkjent som radiopublikum.

Da hadde fjernsynet for lengst meldt sin ankomst, og overtok raskt rollen som oppsummerende kveldsmedium. Etermediene delte døgnet mellom seg. Fjernsynet tok kvelden, mens radioen fikk monopol på morgenen. Dagsrevyen ble selve det nasjonale fellesritualet. Det markerte høydepunktet både i nyhetsdøgnets syklus og i idealfamiliens dagsrytme. Under nyhetsakten smeltet hus, heim og statens autorative framstilling av verden opp i en høyere tilstand av kollektivt konsensus.

Det klassiske nyhetsdøgnet

Nyhetsdøgnets sirkel er fortsatt rund, men i etermediene er døgnets timer i ferd med å bli likere. Monopolene er historie. Konkurransen og endret tidsbruk har gjort det uinteressant å skissere en normaldag på folkets vegne. Nyhetsredaksjonene har ikke lenger hovedsendinger, men sender døgnkontinuerlig. Reklamefjernsynet tar etter den kommersielle radioens sendemønster, mens public servicefjernsynet aper etter reklamefjernsynet. Tilsvarende har de trykte mediene endret sitt forhold til døgnet. Middagsavisene er utkonkurrert av radio og fjernsyn, og alle aviser av betydning trykkes rundt midnatt.[8] Resultatet av disse endringene er et blandingssystem, der et døgnkontinuerlig, elektronisk nyhetsmaskineri ligger ved siden av det tradisjonelle nyhetsdøgnets sirkelbevegelse. Effekten av dette er ikke lik i alle nyhetsdøgn. I de dramatiske nyhetsdøgnene tar de elektroniske mediene føringen fullstendig. Jo færre sensasjoner døgnet kan by på, jo mer likner det på det gamle. Hvis man vil forstå nyhetskonsumets døgnrytme er det derfor nyttig å ta utgangspunkt i det klassiske nyhetsdøgnet. Det består av tre faser.

Fase 1: Forberedelse av nyhetene

Nyhetshistorier er sjelden nye. Selv vulkanutbrudd og jordskjelv kan forutsies med en viss sannsynlighet. De fleste andre nyhetshistorier beretter om menneskelig aktivitet, som er forberedt over lang tid. Det er gjerne nyhetene også. Den langsiktige nyhetsproduksjonen skjer i et frivillig eller påtvunget samspill mellom kilder og nyhetsredaksjon.

En nyhetsjournalist sitter ikke og venter på at nyhetene skal dukke opp. Hun oppsøker etablerte utkikksposter, der hun har funnet nyheter før. Dette vet alle profesjonelle nyhetskilder, som sørger for å møte opp med tilrettelagt informasjon på journalistens utkikkspost. En offensiv holdning sikrer kilden en fordelaktig posisjon i nyhetsstrømmen. Svært ofte subsidierer kilden pressen ved å tilby ferdig bearbeidet materiale, pressereiser eller tilgang til vanskelig tilgjengelig informasjon. Dette er en vanlige teknikk for å styre politisk og økonomisk journalistikk[9].

Det ligger nedlagt i nyhetssjangerens system av mønsterhistorier at kildene tjener på å markere åpenhet. Skurkerollen er allerede ferdigskrevet, og ligger og venter på den som blir avslørt mens de forsøker å skjule noe.

Oppsiktsvekkende lite av stoffet i nyhetsmediene har oppstått i medienes egen redaksjon. Journalister er storforbrukere av halvfabrikata fra telegrambyråer og informasjonsavdelinger. Disse varmes opp i redaksjonen, danderes med et kjapt intervju og litt layout, og selges som ferskvare. Det er ikke bare et utslag av latskap. Et nyhetsmedium må skrive om det samme som konkurrentene for ikke å falle ut av nyhetsbildet. Alle medier bruker derfor store ressurser på å overvåke og følge med i andre medier, og tilsvarende mindre på å finne egne saker.

Det å forberede nyhetene er en vesentlig del av nyhetsproduksjonen. Denne oppgaven ligger i stor grad på kildenes hånd. I mange begivenheter er nyhetsdekningen kalkulert inn i selve arrangementet. Det mest slående eksemplet er sportsbegivenheter, der alt annet enn utfallet er kjent på forhånd.

Kildenes innflytelse over stofftilgangen har enkelte pressekritikere omtalt som «Kildenes tyranni».[10] En slik språkbruk bygger på overdrevne forestillinger om pressens selvstendighet og idealistiske karakter. Forholdet mellom pressen og den gode kilde er ikke preget av kritisk avstand. Den er en form for samliv der kilder og medier nyttiggjør seg hverandres tjenester.

Kildenes langsiktige strev for å tilrettelegge nyhetsstoffet på forhånd forteller mye om nyhetenes tvetydige forhold til tiden. Nyheter lanseres som nye. Men i nyhetens verden er det likevel viktigere å bli oppfattet som bemerkelsesverdig enn å være ny[11].

En nyhet må også være passe gammel. Nyhetene handler om det normales grenser, og hvis en historie skal vurderes som nyhetsverdig forutsetter det at nyhetsformidleren allerede har et begrep om hva som er normalt på området. Det vaktsjefen aldri før har hørt om blir sjelden noen nyhet.

Fase 2: Morgenslaget

En vanlig dag i Norge eksisterer det primære nyhetsmedier bare mellom midnatt og klokka ni om morgenen, med en effektiv kjernetid mellom seks og åtte. I disse timene utkjempes morgenslaget på nyhetsmarkedet. Under morgenslaget blir nyhetsbildet tegnet i samspill mellom avisene og radioens morgensendinger. Fjernsynet har meldt seg på morgenbanen, men spiller foreløpig en nokså perifer rolle.

Nye nyhetssaker blir nesten uten unntak lansert av avisene. Alle aviser som har ambisjoner om å forme nyhetsbildet kommer derfor ut om morgenen. De dominerende radio- og TVkanalene fungerer som dommere. Radioens morgennyheter kan betraktes som en sending med én nyhet, som heter nyhetsbildet.

Nyhetsbildet etableres som en kollektivt anerkjent størrelse om morgenen, og godkjennes gjennom stille akklamasjon. Det er hevet over konkurranse, og holder seg påfallende stabilt resten av døgnet.

I tidens løp har det oppstått en klar arbeidsdeling mellom skriftlige lanseringsmedier og elektroniske oppfølgingsmedier. Det er en helt annen arbeidsdeling enn man spådde da radioen kom, og senere da fjernsynet meldte seg på 60-tallet. Den gang trodde man at etermediene ville overta nyhetsformidlingen fordi de var i stand til å publisere stoffet raskt. Avisene ville gå over til å trykke bakgrunnstoff. Dagens situasjon er nøyaktig motsatt. Hvis vi ser bort fra sjeldne «breaking news», den forutsigelige sporten og diverse oppfølgingssaker, lanseres nyheter nesten alltid i skriftlig form.

Når spådommene ble så gale må forklaringen være at man trodde en nyhet først og fremst var ny. Men det er ikke så viktig. Det viktigste i nyhetsformidlingen er evnen til å finne, ordne og presentere de riktige nyhetshistoriene. Avisene er overlegne på alle disse punktene. I tillegg kan man bla i dem.

Etermediene er lineære og flyktige. Det er umulig å hoppe over et uinteressant innslag eller spille om igjen en radiosending eller TVreportasje. Dessuten er de tekstfattige. Dette gjør dem lite egnet til å forklare kompliserte saksforhold, og det er også vanskelig å bruke etermedier som kilde hvis man ikke har startet opptaksmaskinen før det interessante kommer. Derfor er det få profesjonelle kilder som lanserer sakene sine i radio og TV, hvis de da ikke er så tunge eller har et så enkelt budskap at de kan utnytte forhåndsannonserte direktesendinger[12]. Avisene derimot kan presentere sine saker i detalj. Avisen løser seg ikke opp i lufta når den er lest, og fungerer som oppslagsverk og kildeskrift for lesere og oppfølgingsmedier gjennom et langt nyhetsdøgn. Dette gjør avisene til perfekte lanseringskanaler.

På dette punktet må man skille mellom det langsiktige og det kortsiktige forholdet mellom nyhetsmediene. I det enkelte nyhetsdøgnet er avisen det overlegne lanseringsmediet. Men over tid bestemmer fjernsynet rammene for avisenes stoffvalg. Stasjoner som CNN og Sky News brukes også av avisredaksjonene til å overvåke nyhetsstrømmen. De står alltid på et eller annet sted i redaksjonen, og påvirker jevnt og trutt.

Når man diskuterer forholdet mellom mediene må man skille klart mellom normale nyhetsdøgn og nyhetsdøgn som preges av en sensasjonell nyhetssak. Mordene på president Kennedy i Dallas i 1963 og statsminister Palme i Stockholm i 1986 er slike saker. Når det inntreffer ekte sensasjoner slår de i stykker det etablerte nyhetsbildet, og de elektroniske nyhetsmediene dominerer arenaen fullstendig. Dessverre har slike saker plassert seg i sentrum av presseforskernes oppmerksomhet når de skal studere hvordan ulike medier blir brukt av befolkningen. Det har ført til at denne forskningen systematisk er misvisende.[13]

Under morgenslaget er det selve historienes gjennomslagskraft som teller. Morgenslaget er en kamp om dominans. Eierne søker dominerende markedsandeler. Den redaksjonelle ledelsen ønsker både markedsandeler og faglig dominans. Journalistene vil avansere på profesjonens interne rangstige. Nyhetskildene søker dominans for sin måte å framstille saken på. Alt dette vet aktørene i nyhetsmarkedet, og morgenslaget er sannhetens øyeblikk.

Den demokratiske offentlighetens interesse av mediene, som er å spre kunnskap og sette vesentlige spørsmål under debatt, er ikke noe sentralt mål for noen av aktørene under nyhetsdøgnets fase 1 og 2. Den diskuterende, demokratiske delen av offentligheten er henvist til å få dekket sine behov gjennom smuler som faller fra massemedienes innbyrdes kamp.

Fase 3: Bearbeidingsfasen
Når rotasjonspressen og avisbudet har gjort sitt, er det fritt fram for etermediene. Avisen ligger låst i sin egen trykksverte. Et noenlunde omforent nyhetsbilde er presentert i radioen. Det fungerer som en offentlig liste over det siste døgns trusler mot forestillingen om det normale. Når dette er presentert skal skurker dømmes, helter utropes, og en ny balanse etableres før publikum sovner. Alt dette skjer i løpet av nyhetsdøgnets bearbeidingsfase.

Etermediene er uslåelige i bearbeidingsfasen. De er så raske at de kan gjennomføre en lang debatt om nyhetsbildet lenge før avisene kan komme med neste utgave. De har også evnen til å formidle ikkeverbal informasjon i brede parallelle strømmer. Lenge før publikum har oppfattet noe som likner en tekst har radio og fjernsyn formidlet den talendes kjønn, språk, alder, geografiske, sosiale og etniske bakgrunn, reporternes holdning til stoffet, de diskuterendes sikkerhet og usikkerhet, de dementerendes klær, stil og mimikk, og eventuelt hvilket miljø de nyhetsverdige personene oppholder seg i. De elektroniske medienes største markedsfortrinn er nettopp evnen til å sende slik informasjon. Er man heldig med bildene, er det ikke engang nødvendig å la et intervjuobjekt si noe særlig. Det holder å eksponere stemmebruken.

I det tradisjonelle nyhetsdøgnets rituelle sirkel var de store fjernsynskanalenes nyhetssending om kvelden selve høydepunktet i bearbeidingsfasen. Her ble nyhetsbildet sluttbehandlet i et elektronisk plenum. I dag har de kontinuerlige nyhetssendingene jevnet ut bearbeidingsprosessen, slik at den både har flere aktører og et uklart klimaks.

De siste kveldsnyhetene fungerer fortsatt som avrunding. Reprisene demonstrerer at dette ikke er tidspunktet for lansering eller bearbeiding. Bare spesielt sterke og beregnende kilder lanserer sine saker her.[14]

Bearbeidingens formål er å bekrefte det normale ved å drøfte nyhetsmeldingenes historier om avvik. Vanligvis er det normale usynlig. Det springer først i øynene når man kommer inn i en annen normalitetssfære. Det kan skje ved forflytninger både i tid og rom. Et av de mest slående opplevelsene av dette får man ved å se gamle filmaviser, som er den norske utgaven av det internasjonale Newsreel formatet. De ble vist på kino med et nytt program hver uke fra 1945 til 1963, da fjernsynet utkonkurrerte dem.[15] Den lange produksjons-, distribusjons- og visningstida til Filmavisen førte til at man måtte bruke en helt annen estetikk enn det som skulle bli fjernsynsnyhetenes format. Både presentasjon og bearbeiding av nyhetshistorien foregikk i samme innslag.

Den komiske stemmebruken og den masete musikken gjør filmavisene til populær underholdning. Men i vår sammenheng er det klart ideologiske preget mest interessant. Ideologiseringen var sikkert merkbar den gangen innslagene ble laget. Men den må ha vært mer usynlig, for den var lojal mot estetiske og politiske normer som ble tatt for gitt.

Foreldet estetikk og gammel ideologi virker komisk. Men renser man vekk informasjonen om Landbruksveka i 1960, og ser på de implisitte politiske kodene som reportasjen er full av, stiger mistanken om at det kanskje foregår noe slikt i våre dagers nyhetsmeldinger. Også i dag blir det oversett fordi de kan tas for gitt. Først om noen tiår vi de stå fram som sin tids tale, i klart relieff mot en bakgrunn av en annen tids selvfølgeligheter.

Etermedienes flyktighet

Etermedienes kombinasjonen av hurtighet og flyktighet er på mange måter et handikap. De er uslåelige når de skal formidle forutsigelige begivenheter som fotballresultater, regjeringslister og valutakurser, eller når en tung nyhet knuser et etablert nyhetsbilde. I andre situasjoner bruker etermediene opp stoffet sitt like fort som det blir publisert.

Når etermediene inntar banen for alvor etter morgenslaget har de valget mellom tre alternativer:

1. Gjenta morgenens nyheter, og gjøre seg stadig mindre interessante.

2. Videreutvikle morgenens nyheter.

3. Presentere stadig nye nyheter dagen gjennom.

Man kunne tro at alternativ 3 ville gjøre etermediene til uovertrufne nyhetsformidlere. Men alternativ 3 er umulig.

Enhver nyhetsbulletin er en kommentar til forrige nyhetsbulletin, og en helt ny bulletin vil dementere den forrige. Hvis innholdet i den nye bulletinen ikke har vesentlig større nyhetsverdi enn den gamle, forteller dementiet at vurderingene bak forrige bulletin var verdiløs. Siden den nye bulletinen er laget av samme redaksjon, og ikke er noe mer interessant enn den forrige, blir det samlete budskapet at begge bulletinene er like verdiløse, og at redaksjonens vurderinger ikke er til å stole på.

Et stadig skiftende innhold ville tømme redaksjonene for troverdighet på rekordtid. Samtidig blir nyhetsbildet pulverisert og går i oppløsning som sosial fellesreferanse. Et nyhetsmedium som oppdaterer nyhetstilbudet sitt kontinuerlig produserer ikke mening, men forvirring.

Sekundærnyhetene

Den totale stoffmengden i massemediene har økt dramatisk, samtidig som det er begrenset for hvor mange saker det generelle nyhetsbildet kan tåle å bære. Dette har ført til en eksplosiv vekst i sekundærnyhetene. Denne stofftypen dominerer i bearbeidingsfasen, og fyller stadig større deler av etermediene. Det sentrale programformatet er aktualitetsmagasinet.

Aktualitetsmagasinet griper tak i stoffet på veien mellom morgennyhetenes offentlige lys og glemselens mørke. Underveis utviskes skillet mellom nyhet og kommentar. I aktualitetsmagasinene fungerer stoffet fra primærnyhetene som råstoff for ideologisk bearbeiding og personlig fargelegging. En markert programleder med en personlig tone henter inn rapporter og gjester, leder dueller og sørger for at det felles verdidommer.

Virtuell nærhet er et sentralt elementet i aktualitetsmagasinets estetikk. Mikrofonen plasseres så nær programlederen at stemmen får en intim klang. I radio ordner man dette ved hjelp av mikrofonplasseringen.[16] Når man flytter en mikrofon mot den som snakker øker bassen mer enn diskanten, og lytteren opplever balansen mellom bass og diskant som fysisk avstand eller nærvær.

I fjernsynet sørger lesemaskinene for at programlederne kan ha øyekontakt med seerne. Selv i verdens største nyhetskanaler omtaler reportere og programledere hverandre ved fornavn mens de småprater på todelt skjerm. Gjennom estetiske markeringer av intimitet og nærvær dementerer man etermedienes autoritære distribusjonform. Samtidig fyller aktualitetsmagasinet ut nyhetsbildet med menneskelig varme, personlig engasjement og alle de verdiladete elementene som objektivitetsestetikken har skrelt bort. I aktualitetsmagasinet smelter tid og rom sammen i en etterlikning av den runde tids sosiale arena, og objektiviseringen settes i revers.

Varen oppmerksomhet

I kringkastingsmonopolenes tid kunne staten forsøke å styre allmennhetens tidsbruk etter familiepolitiske idealer. I den kommersielle offentligheten har tid først og fremst kommersiell verdi.

Fri tid er ingen vare. Den er en naturressurs, på linje med luft og blåbær i skogen. For å få kommersiell verdi må tiden fanges og ordnes, slik at den kan måles og omsettes på markedet, på linje med luft i trykkflasker eller blåbær i spann. Først når den kan måles og kontrolleres kan en fri ressurs omsettes på markedet.

Oppmerksomhet oppstår når en persons knytter sin tid til en bestemt hendelse eller gjenstand. Vanligvis er det gjenstanden som står i sentrum for oppmerksomheten. Slik oppmerksomhet er spesifikk og flyktig. Den er knyttet til et bestemt menneske, en bestemt hendelse, en tid, et sted. Den kan ikke overføres eller selges. Når den opphører ligger bare minnet igjen.

Når oppmerksomheten skal måles og bli en salgbar vare skifter fokuset fra gjenstanden til den oppmerksomme. Oppmerksomheten må rives løs fra oppmerksomhetens gjenstand, og registreres i en generell, utvendig form. Varen oppmerksomhet består derfor av målt tid, befridd for sine spesifikke egenskaper. Markedsforskningsinstituttene måler tidsbruken, samtidig som de registrerer de faktorene som gir oppmerksomhetens markedsverdi: mediet, publikums alder, kjønn, økonomi, geografi, utdannelse, kjøpsadferd osv. Alt dette er størrelser som sikrer at oppmerksomhetskjøperne kan finne igjen oppmerksomhetsgiverne langs andre kanaler. Når måledataene er på plass kan avisen eller TVkanalen som produserte oppmerksomheten selge framtidig oppmerksomhet til annonsører, produktplasserere og sponsorer. Dette gjør måleinstituttene til oppmerksomhetsindustriens nøkkelledd.

Når mediene blir integrert i oppmerksomhetsindustrien fører det også til at kundeforholdet blir snudd på hodet. I oppmerksomhetsøkonomien er ikke lenger lesere, seere og lyttere medienes kunder. De forvandles til råvarer. Mediene reelle kunder er annonsørene, som kjøper den tiden mediet har klart å tappe ut av råvarene.

Hovedproduktet i kommersielle medier, som lever av å produsere oppmerksomhet, er ikke programinnholdet. Slagordet «Content is king» kan virke misvisende. Det betyr ikke at mediene er opprettet for å spre et bestemt innhold. Slagordet slår fast den indre rangordningen mellom ulike innsatsfaktorer i oppmerksomhetsproduksjonen. Det forteller at man må ha et pragmatisk forhold til innholdet, som er den sentrale innsatsfaktoren når man produserer oppmerksomhet. Programinnholdet kjøpes helst fra tredjepartsleverandører, og siden det er en ren produksjonsutgift bør det være så rimelig som mulig.

Dette skaper problemer for idebaserte aviser og gamle allmennkringkastere. De ble opprettet ut fra stikk motsatt logikk: oppmerksomheten var et middel til å få spredt et budskap. Det går helt galt for slike medier når de skal konkurrere med kommersielle medier, og innfører de kommersielle medienes opplags- og lyttertallsmålinger som mål for sin egen prosess. Da utsletter de seg selv i håp om å overleve.[17]

Samtidig som oppmerksomhetsmarkedet snur forholdet mellom mål og midler i offentligheten på hodet, slår de kommersielle aktørene samfunnets kollektive tidsskjema i stykker. Tidsmarkedet segmenteres, samtidig som den enkelte forbruker får større frihet til å knytte tidsbitene til sitt eget livsprosjekt. Dette oppleves som en individuell frigjøring. Men den blir nøye overvåket av oppmerksomhetshandlerne, som samler inn tidsbrokkene igjen ved hjelp av fleksible medieporteføljer. På denne måten blir også fritid penger.

Tid, rom og nærvær

Satellitteknologien ble i sin tid utviklet for å overvinne rommets begrensninger. Hvis batteriene er i orden kan man sende TV direkte fra alle verdens avkroker. Ønsket om å gjøre verden mindre var en drivkraft bak utviklingen. Men fokus ble raskt overført fra rommet til tiden. Satellittene ble «kapret for å være med på å overvinne tiden», som den kanadiske nyhetsredaktøren Mark Starowicz hevdet etter Golfkrigen[18].

Denne forskyvningen av fokus fra rom til tid har stor betydning for innholdet i fjernsynets nyhetssendinger. En romorientert distribusjon formidler et mer eller mindre representativt utvalg nyheter fra alle verdens kanter. I et tidsorientert distribusjonssystem er en slik geografisk og kulturell spredning uinteressant. I stedet sender man gjentatte ganger fra et lite antall hendelser. Konkurransen om oppmerksomheten går på fascinasjonsnivå og overføringshastighet.

Golfkrigen ga den internasjonale nyhetsindustrien en ny innsikt: når overføringstiden går mot null, skaper samtidigheten en opplevelse av nærvær. Den har langt større markedsappell enn gamle nyhetsidealer om saklighet, relevans og vesentlighet. Golfkrigen ble en orgie i nærværsestetikk. Begivenhetenes sentrum ble definert av sendingen selv, og fjernsynsbildet fikk sitt eget liv. Det var live.

Følelsen av konkret nærvær blir sterkere jo mer fortellingens tid nærmer seg hendelsenes egen tid. I de direktesendte medieføljetongenes epoke kan man oppleve reportere som forteller hvor kjedelig det er å vente når ingenting skjer. På denne måten gjenoppretter fjernsynet det gamle dramatiske prinsippet om tidens og stedets enhet. Reportasjen skal foregå så nær åstedet som mulig. Fortellerens tid og hendelsenes tid presenteres som sammenfallende med publikums seertid.

Det kan virke forunderlig at man produserer lange sammenkjedete reportasjer i en epoke da nesten alle innslag blir kortere og kortere. Men livetiden må ikke nødvendigvis eksponeres på skjermen så lenge av gangen. Den løper kontinuerlig i bakgrunnen, for nyhetssendingen blir aldri avsluttet.

Hele nyhetspresentasjonen er bygd opp rundt denne fortellingen om nyhetsredaksjonens kontinuerlige årvåkenhet. Monitorer og teknikerne vises bak nyhetsformidlerne i studio, og alle avslutninger viser til neste sending. Slik forsikrer livefjernsynets evige nyhetsbånd seerne om at de er koplet til selv om de kopler av.

På denne måten nærmer nyhetssendingenes dramaturgi seg de såpeoperaene de fletter seg inn i. Den lange historien om nyhetsredaksjonens nyhetsdekning når sjelden forløsning. Den er et bånd av korte tablåer, presentert slik at seerne skal holde seg til kanalen til tross for reklameavbruddene.

Gjennom nærværsestetikken har fjernsynets nyhetsformidling flyttet hovedfokus fra ord til bilde. Ord og bilder har ulikt forhold til tiden. Språket er mer eller mindre lineært, sammensatt av en streng enkeltord som ordnes pent langs tidsaksen. Bilder kan også arrangeres slik. Men samtidig serverer bildene langt større mengder av parallell informasjon som peker i alle retninger. Det er mye lettere å få aksept for store hopp i tid og rom mellom bilder, fordi man kan skape sammenheng gjennom assosiasjonsprinsippet. Dette er en av de viktigste forutsetningene for det springende preget i postmoderne estetikk.

Nærværsestetikken krever at åstedet og hendelsen er spesielt interessant. I et vanlig nyhetsdøgn er det ingen nyhetshistorier som tåler en slik intens fokusering. Dessuten må forbrukerne fortsatt arbeide, slik at tilgangen på fritid som kan bli oppmerksomhet er begrenset. På vanlige dager formidler også de mest moderne nyhetsmediene en variant av nyhetsdøgnets tradisjonelle rytme. Med timespuls.

Noter

[1] Forholdet mellom tid og rom er sentral i Giddens´ modernitetsteori. Se Anthony Giddens: Modernitetens konsekvenser. Oslo 1997. Tidsbegrepet er også drøftet i kapitlet «Live» i Stig Hjarvard: Internationale TV-nyheder. København 1995 s. 333-347, som har gitt opphav til en rekke av tankene i dette avsnittet. Den generelle diskusjonen av tidsbegrepet trekker veksler på Anders Johansen: «Dag, time, stund», Dugnad 3/4 1990 volum 16 s. 21-44. Se også Trond Berg Eriksen: Tidens historie Oslo 1999.

[2]Alf Prøysen: «Matklokka» i Jinter je har møtt. Oslo 1972 s. 14

[3]Tidens rette og krumme linjer er beslektet med litterære komposisjonsprinsipper, som har stor betydning for nyhetssjangeren. Men når man snakker om en lineær fortelling må man være klar over at den benytter seg av den runde tids logikk. Slik er f.eks. danningsromanens forløp hjemme-ute-hjemme en sirkel eller spiral. En rettlinjet historie i tråd med moderne tid vil oppfattes som absurd. Den begynner, utvikler seg og slutter på tilfeldige steder.

[4] Internett har gitt samtidigheten en radikalt ny dimensjon, fordi den gir forbrukerne muligheten til å bevege seg raskt i samtidighetens virtuelle rom. E-post og websider farer jorda rundt uten hensyn til tidssoner. Dermed svekkes den lokale tid som referanseramme. Dette har ført til et økt behov for et globalt mål for samtid. Et slikt mål kan ikke knyttes til noen nasjonalstat, så i tidens ånd trer de private aktørene inn. Urfirmaet Swatch etablerte en egen Internett-tid høsten 1998. Den har til og med sin egen tidsenhet, som bruker titallsystemet i stedet for det analoge urets variasjoner over tolvtallsystemet. Døgnet er delt inn i 1000 «Swatch beats», hver på 1 minutt og 26,4 sekunder. Og den styrende meridianen? Den går gjennom firmaets hovedkvarter i Sveits. Se http://www.swatch.com/

[5] Planetene kunne ikke kunne følge noen annen bane enn en fullkommen sirkel, fordi de var satt på himmelen som tegn på Guds ufeilbarlighet. Episyklene holdt seg som forklaringsmodell i astronomien til Kepler lanserte teorien om planetenes elliptiske baner i 1609.

[6]I radiospråket er en nyhetsbulletin en kort nyhetssending på 1-3 minutter.

[7]Dette er titler hentet fra NRKs radio- og TV-programmer i siste halvdel av 1990-tallet. NRKs kontinuerlige nyhetskanal har det enklere. Den heter Alltid Nyheter.

[8] Aftenposten utgir fortsatt en ettermiddagsutgave, men den er profilert som lokalavis. Denne markedsnisjen lå åpen lenge i hovedstaden fordi de andre hovedstadsavisene redigeres som riksorganer.

[9]En grundig studie av kildenes styringsteknikker er Sigurd Allern: Når kildene byr opp til dans. Oslo 1997.

[10]Se for eksempel Per Olav Reinton: «Kildenes tyranni» Nytt norsk Tidsskrift 4/1984 eller hans bok 30-åring skutt i hodet. Pressens frivillige slaveri. Oslo 1990, Allern, Sigurd: Kildenes makt. Ytringsfrihetens politiske økonomi. Oslo 1992 eller Jo Bech-Karlsens pamflett Ubehaget i journalistikken. Oslo 1996. Et mer pragmatisk perspektiv finner man i Knut Lindh: Østenfor VG og vestenfor Blindern. Myter om nyheter. Oslo 1984.

[11]Hendelser som blir produsert for å skape medieoppmerksomhet blir ofte kalt «pesudobegivenheter», et begrep som ble lansert av Daniel J. Boorstin i The Image. A guide to pseudo-events in America. New York 1961/1992. Se Allern 97 s. 40. Begrepet er en tvilsom konstruksjon, fordi det forutsetter at man kan skille mellom «virkelige» og «arrangerte» hendelser. En slik oppfatning undervurderer tegnkarakteren i all menneskelig virksomhet. Den forteller også om en lengsel tilbake til tiden før det journalistiske syndefallet, da kildene ikke visste hvordan nyheter ble laget. I dag er det uråd å operere med et klart skille mellom «pseudobegivenheter» og «ekte» begivenheter.

[12]Med vekslende hell har enkelte politikere forsøkt å oppnå direkte TVdekning ved å legge pressekonferanser til Dagsrevyens første sendeminutter. Selve mesterstykket i slik medieregi sto statsminister Gro Harlem Brundtland for da hun annonserte sin avgang 23. oktober 1996. Bomben ble sluppet som første punkt i Stortingets aller første uforberedte spørretime, som for første gang skulle sendes direkte på TV i NRK. Denne nyheten var så tung at den slo i stykker det etablerte nyhetsbildet den dagen.

[13]Se for eksempel Svennik Høyers gjennomgang av litteraturen om samspillet mellom ulike medietyper og muntlig kommunikasjon i Små samtaler, store medier. Oslo 1989 s. 78-83. Eksemplene er jordskjelv, vulkanutbrudd og mord på statsledere. Alt dette er utypiske nyheter.

[14]En som utnyttet dette var Finlands tidligere president Mauno Koivisto. Hvis han ville presentere et viktig politisk utspill gikk han ut i det kommersielle fjernsynets sene kveldssending kl. 22, for å få ut budskapet så lite forvrengt og kommentert som mulig. Koivisto unngikk bevisst hele bearbeidingsfasen. Aftenposten 19. 10. 1995.

[15]Filmavisen ble opprettet av de tyske okkupasjonsmyndighetene som et propagandainstrument, og startet produksjonen i januar 1944. Forbildet var det tyske Wochenschau. Norsk Film overtok utstyret i mai 1945 og viste sin første produksjon 21.5. 1945. Filmavisen ble etablert i en gjennompolitisert atmosfære som satte sterkt preg på sjangeren. Etter seiersrusen fikk filmavisen den nasjonale gjenreisning som gjennomgangstema. Se Bjørn Sørensen: «The voice of Reconstruction» i Helge Rønning and Knut Lundby (red): Media and Communication Oslo 1991

[16] De fleste mennesker har en intimitetsgrense på mellom en halv og en hel meter. Setter man mikrofonen nærmere, f.eks. 10 cm fra programlederen, oppleves det som om taleren har krysset denne grensen. Det merkes på frekvensgangen. En radiostemme med tett mikrofon er et estetisk uttrykk for etermedienes privatisering. Den offentlig lyttingen forvandles til intimt fellesskap.

[17] Dette er situasjonen i den norske statskringkasteren NRK, som har innført lytter- og seertall som et grunnleggende element i alle sine måldokumenter. Den indre splittelsen er delvis påført av de politiske myndigheter. De har ikke lagt opp til noen klar politisk begrunnelse for lisensfinansieringen. Det ville også stride mot tidens rådende journalistideologi. Konsekvensen av dette blir at lisensen blir avhengig av stor publikumsoppslutning: Hvis ikke NRK har mer enn 50 % markedsandel, regner NRK-ledelsen med at den må dele lisensen med konkurrentene. Slik invaderes den lisensfinansiserte institusjonen av kommersiell logikk.

[18]Sitert etter Hjarvard 1995 s. 283/284. Se også kapitlet «Live» s. 333 ff.