9 Hvorfor nyhetsoppleserne snakker så rart | Magne Lindholms hjemmeside

Magne Lindholms hjemmeside

9. Hvorfor nyhetsoppleserne snakker så rart


Når man reiser i utlandet er det aldri vanskelig å kjenne igjen nyhetene i radioen. Man trenger ikke engang forstå språket. Nyhetene tar man på tonen.

Nyhetstonen sitter hardt i nyhetsoppleserne. Den melder seg automatisk så snart de setter seg foran en mikrofon. Resultatet kan bli riktig rart. Man kan for eksempel la en Dagsnyttjournalist lese åpningen på Hamsuns Sult:

Det var i den tid jeg gik omkring og sultet i Kristiania, denne forunderlige by som ingen forlater før han har fåt mærker av den…

Ingen trenger å høre resultatet for å vite hvordan det låter. De kjenner nyhetstonen.

Nyhetstonen
Dette eksperimentet er faktisk gjennomført.[1] Under en diskusjon om fenomenet i NRK-messa etterpå dukket det opp en underlig påstand fra en rekke NRK-medarbeidere. Påfallende mange journalister oppfattet nyhetstonen som objektiv. Men kan et tonefall være objektivt?

Det kan. I journalistikken er objektivitet ikke navnet på et forhold mellom en gjenstand og en omtale. Objektivitet er navnet på en stil, som skal skape troverdighet. I etermediene er nyhetstonen denne stilens sikreste kjennetegn.

I Norge er nyhetstonen nokså lik i alle radio- og TVkanaler. Den ble utviklet i NRK-monopolets tid, under påvirkning fra andre lands nyhetstonelag. Da monopolet ble oppløst spredte den etablerte nyhetstonen seg sammen med sjangeren. I dag kan man bare registrere små variasjoner kanalene imellom.

Nyhetstonens tydeligste særtrekk finner vi ved begynnelsen og slutten av hver enkeltmelding. Starten består i en vanlig oppleserfeil: For å sikre seg nok luft fylles lungene til bristepunktet. Deretter lukkes alle kroppsåpninger hermetisk slik at den dyrebare lufta ikke skal lekke ut. Kroppen låses i krampe, mens stemmebåndene strammes som stålbånd. De er selve proppen som skal holde fire liter trykkluft på plass. Dette er kroppens urgamle refleks fra før mikrofonenes tid. Skal du nå mange må du rope høyt, og da trengs både muskelstyrke og drivgass.

I dag lever vi i mikrofonens epoke. Den offentlige lyden har endret karakter, og består ikke lenger av rop over torg og plasser. I stedet fylles tilværelsen av reproduserte verbale nærbilder. Idealet er blitt en naturlig, utvungen stemmebruk, som heller mer i retning av det innsmigrende enn det pompøse.

Det er vanskelig å få en trykkluftbombe til å låte utvungent. Grunntonen stiger når stemmebåndene strammes, og når demningen endelig brister låter oppleseren som om han angriper lytterne med et krigshyl. Møter man slike stemmer på nært hold signaliserer de angst eller aggresjon. Stemmen snakker sant, for dette er vanlige følelser i et radiostudio. Mikrofonens nærbilde bekrefter Oscar Wildes kloke ord: Å være naturlig er en forferdelig vanskelig stilling å posere i.

Når trykket har lettet avslutter nyhetsoppleseren meldingen med den såkalte nyhetskadensen[2]. Den er nyhetsmeldingenes store skilletegn, som varsler at en ny nyhetsmelding begynner i neste setning. I motsetning til overtrykkstarten, som er et vanlig stressignal, er nyhetskadensen spesiell for nyhetssjangeren. Den er en variant av durkadensen i musikken. Nyhetsoppleseren senker nest siste trykktunge stavelse i setningen ca en kvint under den vanlige taletonen, før det settes definitiv strek når man går opp igjen til grunntonen. Nyhetskadensen og durkadensen har samme funksjon. Kadensen lader ut spenningen som er bygd opp under det musikalske eller nyhetsmessige forløpet. Den avslutter en frase og gjenetablerer balansen ved å sirkle inn grunntonen som likevektspunkt.

Nyhetstonen klinger i perioden mellom anslaget og avslutningskadensen. Nyhetsmeldingene presenteres på en insisterende måte, med rytmisk trykk på viktige ord. Det skal forsikre lytteren om at teksten er full av viktig informasjon. Fordi nyhetsspråk er mer komprimert enn vanlig tale, kommer trykkmarkeringene tett. Denne trykkmarkeringen forsvares gjerne med at den skal gjøre det lettere å få med seg innholdet, men den har en annen, utilsiktet bivirkning. Norsk språk er innrettet slik at tonehøyden heves rett før en trykkmarkert stavelse. Trykkmarkeringene fører til at setningsmelodien blir opphakket og bølgende.

Den bølgende setningsmelodien har store konsekvenser for hvordan budskapet oppfattes. Tonehevingen foran en trykkmarkering fungerer nemlig som logisk skilletegn. Denne funksjonen styres av en egen liten delgrammatikk. Markerer man trykk for ofte, blir den logiske strukturen i setningen pulverisert, og innholdet blir vanskelig å oppfatte. Da står bare nyhetstonens overordnete budskap igjen: De insisterende trykkbølgene forteller at nyheter er noe fryktelig viktig.

Nyhetsspråket er ikke bare komprimert. Det er også upersonlig. Det er institusjonen selv som taler. Men hvordan kan en levende nyhetsoppleser formidle viktige budskap uten å bli personlig engasjert? Framføringen dementerer sentrale egenskaper ved det framførte.

Dette dilemmaet griper direkte inn et av de viktigste spørsmålene i moderne massemedieestetikk: konflikten mellom distribusjonsapparatets autoritet og ønsket om å skape personlig engasjement. Det upersonlige nyhetsspråket kolliderer med kravene fra oppmerksomhetsmarkedet, som blir stadig mer intimisert. Hvis man velger å intimisere nyhetsformidlingen for å øke inntjeningen går det ut over nyhetsinstitusjonens autoritet. Det ønsker ikke kan medieindustrien. En måte å nøytralisere dilemmaet på er å ritualisere språket. Nyhetstonen blir et signal om at mediet skifter gear en liten stund, og at nyhetsritualet er i gang.

Den som lytter vil legge merke til at det offentlige rommet er fullt av slike rituelle tonelag. Flyvertinnene leser sine advarsler på en merkverdig, bølgende melodi som dukker opp igjen på telefonsvarerne i flyselskapet. Prestenes tone har skaffet mange komikere smør på brødet. Dommernes søvndyssende opplesning av sin egen dom over andre menneskeskjebner er påfallende uengasjert. Selv skuespillere har sin egen språkmelodi. Den forteller publikum at de er skuespillere.

Disse ritualiserte setningsmelodiene finnes også i en folkelig amatørvariant, som brukes under dårlig opplesing. Dårlig opplesning kan umulig skyldes tilfeldig slurv. Da ville resultatet bli forskjellig fra gang til gang. Men alle som leser dårlig leser omtrent på samme måte. Grunnen må være at det eksisterer en språklig norm for hvordan dårlig opplesning skal låte, og at de dårlige oppleserne forteller om sine manglende ambisjoner ved å være lojale mot denne normen.

Men de som tilhører en gruppe med en fast setningsmelodi bruker den ikke i alle sammenhenger. Presten og flyvertinnen konverserer normalt i juleselskapet. I messa klager nyhetsoppleseren over sjefen med vanlig stemme. Man kan til og med få normale språklyder ut av skuespillere, hvis de er langt nok borte fra scenen.

I slike talesituasjoner er det talespråkets naturlige setningsmelodi som rår grunnen. Den hentes fram når mennesker møtes ansikt til ansikt. Det er først når den direkte kommunikasjonen blir brutt at de rituelle, yrkes- eller rollebestemte setningsmelodiene gror fram. Det vil si når dialogen avløses av monologen.

Hvorfor er det slik? Siden det oppstår slike systematiske variasjoner i setningsmelodien må den ha en bestemt funksjon. Denne funksjonen er en av talespråkets mest fascinerende sider: Vi sender ekstrasignaler til hverandre gjennom talens bærebølger. Dette ekstrasignalet sendes parallelt med ordene og forteller hvordan de skal tolkes.

Melodien som ble vekk
Setningsmelodien eller intonasjonen[3] har lenge vært stemoderlig behandlet av språkforskerne. Det kommer av at den er så vanskelig å fange på papiret. For å beskrive setningsmelodien må man ha godt gehør, spesialopplæring eller datamaskin. For å bruke den trenger man ingen av delene.

Alle naturlige språk opererer med varierende tonehøyder i talen. I norsk talespråk skiller tonelaget mellom ord som smilet og smile. I kinesisk kan samme ord uttales med minst fire forskjellige tonelag og ha like mange betydninger. Tonelaget markeres i ordbøkene, og det gjør det lett å tro at tonelag er en egenskap ved enkeltord.

Men når ordbøkene knytter tonelaget til enkeltord, er det bare fordi ordene står enkeltvis i bøkene. I levende tale preger tonelaget hele ordgrupper. Tonelagets funksjon kan derfor ikke bare være at det skiller mellom betydningen av enkeltord.

Det har lenge vært enighet om at setningsmelodien har betydning. Men fordi språkforskerne har vært så skriftorientert har de hatt vanskeligheter med å fange den. Setningsmelodien ble tolket vekk fra språkets hovedarena, og ut i grenselandet mot psykologi og sosiologi. [4]

Noen hevder at intonasjonen framhever viktige eller nye elementer i talen. En populær, men feilaktig teori går ut på at den skiller mellom utsagn og spørsmål. Setningsmelodien er også tilskrevet en grammatisk funksjon, som går ut på at setningsmelodien markerer hvilke elementer som hører sammen i kompliserte setninger. Videre skal intonasjonen være et sosialt signal, som forteller om den talende vil beholde ordet eller ikke. Og framfor alt er det mange som har hevdet at setningsmelodien avslører den talendes sinnsstemning.

En variant av det siste er teorien om at jo mer opphisset og ubalansert en person er, jo større blir svingningene i tonehøyden. Den store danske grammatikeren Otto Jespersen hevdet i 1938 at tonevariasjonen ikke bare økte i takt med sinnsstemningen. Den tiltar jo lenger sør man kommer (jfr. italienerne) og er mest utpreget hos usiviliserte folkeslag. (Jfr. råstanden om at nordlendinger «synger».) Jespersens teori er strengt tatt ikke en språkteori, men en variant av vår kulturs nokså spesielle holdning til kroppen og det fremmede. Tonevariasjoner blir et uttrykk for kroppslighet. Jo lavere sivilisasjonsnivået var, det vil si jo lenger fra teoretikeren selv man kom, jo mer makt fikk kroppen over ordet.

En glemt historie
Den store pioner i norsk intonasjonsforskning er filologen Ivar Alnæs. I 1916 utga han doktoravhandlingen Norsk Sætningsmelodi. Dens forhold til ordmelodien. En undersøkelse av østnorsk riksmaal. Alnæs begynte arbeidet med setningsmelodien fordi han var en ambisiøs norsklærer som ergret seg over dårlig opplesning. Han ville slå et slag for en naturlig, fri lesemåte bygd på det muntlige språkets setningsmelodi. Arbeidet ble da også gjennomført i den norske nasjonalismens storhetstid i årene etter 1905.

I tillegg til interessen for norsk språk og kunstneriske opplesninger var Alnæs en musikalsk mann. Han var bror av komponisten Eyvind Alnæs. Den musikalske lektoren fikk en parlograf av Fridtjof Nansen. Parlografen var en tidlig grammofonvariant som ble drevet av et urverk. Bevæpnet med sin gamle fiolin og notepapir ga han seg til å undersøke setningsmelodiens hemmeligheter. Alnæs hadde både teknisk innsikt og fantasi, og oppdaget snart at det lønte seg å snu drivremmen på parlografen. Når opptakene av Bjørnsons «Bergljot» ble spilt baklengs hørte han setningsmelodien ekstra godt. Resultatet av alt dette tekniske, musikalske og nasjonale strev ble en avhandling der han skrev ned setningsmelodien på noter, og drøftet funksjonen med henvisninger til tidens ledende faglitteratur.

Avhandlingen var så fremragende at den ikke ble epokegjørende. Den som skulle følge resonnementene måtte være musikalsk, og det norske kulturpolitiet hadde langt mer sans for ordensreglene i Alnæs´ uttaleordbok. Alnæs fikk sin premie og ble glemt. Resultatet var at norsk intonasjonsforskning ble nedlagt i samme øyeblikk som den var oppfunnet, etter en start som var så god at ingen forsto hva som hadde skjedd.

Først da dataindustrien gjorde det unødvendig for språkforskerne å ha gehør eller snu remmen på parlografene er det blitt fart på intonasjonsforskningen. Dette er et av de områdene innen språkforskningen som har størst vekstpotensiale. Den som skal bli neste generasjons Bill Gates må tilby systemer for talestyring, stemmegjenkjenning, automatisk oversettelse og syntetisk tale. I dag kan man godt få en datamaskin til å uttale skrevet tekst, men problemet er at maskinen bommer på intonasjonen. Den syntetiske talen er ikke bare kald og død. Det er vanskelig å forstå hva maskinen mener, fordi datamaskinene ikke behersker intonasjonsreglene. De kan ikke programmeres med historier om de villes sivilisasjonsnivå.

I Skandinavia arbeides det med intonasjonsforskning en rekke steder.[5] I Norge står Thorstein Fretheim sentralt i miljøet som har laget den såkalte Trondheimsmodellen. Den forsøker å forklare setningsmelodiens grammatiske funksjoner.

Setningsmelodiens elementer
Moderne intonasjonsforskning drives med datamaskiner som analyserer tonehøyden i talespråket, og gjengir setningsmelodien på skjermen som en grafisk kurve. Under kurven kan man skrive setningen, slik at setningsmelodien lar seg kombinere med vanlig språkanalyse.

Kurvene viser at setningsmelodien er noe langt mer enn en følelsesmarkør. Den legger inn et ekstrasignal i ordenes bærefrekvens, og signalet har en viktig grammatisk funksjon. Den skiller mellom de tekstgrammatiske kategoriene tema og rema, som litt forenklet kan forklares som emne og kommentar, eller kjent og ukjent informasjon. Setningsmelodien følger en delgrammatikk som virker sammen med språkets øvrige, mer kjente delgrammatikker.

Når vi snakker sender vi et kontinuerlig ekstrasignal, som skiller ut den nye informasjonen. Det gjør det lettere for tilhøreren å velge hva hun skal konsentrere seg om å forstå. Det som allerede er forstått kan hentes ut fra korttidshukommelsen, eller man kan gjette seg til det.

Trondheimsmodellen er først og fremst utviklet for østnorsk talemål, som er preget av såkalte lavtonedialekter. Norske dialekter kan deles inn i to undergrupper etter tonemønsteret. Svært enkelt kan man si at vestnorsk og nordnorsk er høytonedialekter, mens østlandsk og trøndersk er lavtonedialekter. Noe forenklet består forskjellen i at høytonedialektene opererer med høye toner i setningsmelodien der lavtonedialektene har lave toner. For eksempel uttales bynavnet Bergen med mønsteret L-H (Lav-Høy) av oslofolk med lavtonedialekt. Bergenserne bruker H-L (Høy-Lav) når de hyller hjembyen i sin høytonedialekt. Heldigvis oppfører høytone - og lavtonedialektene seg nesten som speilbilder av hverandre. Selv om høye og lave toner bytter plass, er det mulig å forstå tonelaget i en høytonedialekt med utgangspunkt i en lavtonedialekt, og omvendt. Men for en som bruker en lavtonedialekt vil det virke som om høytonedialekten «synger»[6].

Hovedtrekkene i modellen kan overføres til Vestlandets og Nord-Norge høytonedialekter, og der det er uregelmessigheter kan den brukes til å beskrive dem. Trondheimsmodellen er derimot ikke overførbar til andre språk. Det er umulig å lage en generell, internasjonal intonasjonsgrammatikk.

Modellen opererer med et begrepsapparat som kan forveksles med tradisjonelle begreper på området. Mange av de tradisjonelle begrepene er dessuten misvisende. Derfor kan det være nyttig å rydde i begrepsapparatet.

Trykk brukes gjerne om størrelser som styrke, lengde og tonehøyde. Vanligvis bruker vi ordet trykk om funksjonen å framheve et ord. I faglitteraturen snakkes det om flere trykkgrader, som hovedtrykk, bitrykk, normaltrykk, og om trykklett og trykktung posisjon.

Dette er nokså forvirrende. Det er lett å definere trykk fysisk. Når en stavelse får trykk øker man uttalelengden. I Trondheimsmodellen betyr trykk bare en forlenget stavelse. Trykket skaper setningens rytme. Trykk er en forutsetning for at et ord eller setningsledd skal framheves, men det trenger ikke nødvendigvis føre til framheving.

Framheving eller aksentuering er en funksjon som realiseres fysisk ved at grunntonen endres. Denne bevegelsen kalles både tonelag, tonem og ordtone i faglitteraturen. Norsk har to ordaksenter, som kalles tonelag 1 og 2. Den gangen forståelige norske begreper var tillatt i grammatikkundervisningen levde det lærere som kalte tonelag 1 for enkelt og tonelag 2 for dobbelt tonelag. Det er slik de høres ut. I østnorsk består tonelag 1 (som i substantivet smilet) av en lav tone (L) på første stavelse, mens tonelag 2 (som i verbet å smile) realiseres gjennom en glidning fra høy til lav tone på første stavelse (HL).

Tonelaget preger ikke enkeltord, men ordgrupper. En slik ordgruppe kalles en aksentenhet eller tonal fot. De tonale føttene er setningsmelodiens grunnelementer, slik verseføttene er grunnelementer i rytmisk poesi. En tonal fot innledes med en forlenget, trykktung stavelse, som framheves ved at man setter i verk tonelag 1 eller 2. Den tonale foten blir avsluttet med en karakteristisk heving av grunntonen, som kalles fraseaksent. Det er stigningen i fraseaksenten som gjør at tonelag 1 oppleves om enkelt og tonelag 2 som dobbelt. Som full frase får smilet tonefølgen Lav-Høy, (tonelag 1, enkelt). Smile får tonefølgen Høy-Lav-Høy (tonelag 2, dobbelt).

Tonehevingen i fraseaksenten forteller at det er slutt på den tonale foten. Men tonehevingen kan nå to ulike høydenivåer, og denne forskjellen er svært viktig. Den forteller hvilken status foten har.

Når stigningen er høy forteller den at innholdet i det som nettopp ble sagt er spesielt viktig. Dette kalles fokal aksent og fungerer som et stort skilletegn. Når grunntonen heves halvhøyt er ikke innholdet i foten så viktig. Slike ikke- fokale aksenter kan koples sammen til lengre fraser, som til slutt avsluttes med en høy tonestigning.

Norsk setningsmelodi er altså bygd opp av små melodiske enheter, som starter med en framhevet, trykktung stavelse og slutter med en markert toneoppgang. Dette ble skrevet ned på sirlige noter av Ivar Alnæs i 1916.

Logikk og intonasjon
Setningsmelodiens grammatikk likner ikke på vanlig skolegrammatikk. Den bygger på en konsekvent todeling. De tonale føttene samles i intonasjonsfraser. Disse intonasjonsfrasene er viktige logiske enheter. På nivået over ligger de såkalte intonasjonsytringene, som er de største enhetene i systemet. En intonasjonsytring kan bestå av en eller to intonasjonsfraser. En vanlig setning kan være mye større, og bestå av mange intonasjonsytringer.

Trondheimsmodellens intonasjonsgrammatikk består av seks tolkingsregler som setter grammatikeren i stand til å bestemme hva som pekes ut som kjent informasjon (tema) og hva som er ny informasjon (rema) i intonasjonsytringen. Det avgjørende elementet i denne grammatikken plasseringen av tonetoppene i setningsmelodien.

En vanlig språkbruker behersker denne grammatikken intuitivt. Men vil man ha et klarere bilde av hvordan den fungerer kan man gjøre et lite eksperiment, og tolke det med datamaskinens grafiske kurver.

Eksperimentet består i den gamle leken å uttale en setning flere ganger med trykk på forskjellige ord. Som de fleste vet skifter betydningen, selv om ordene er de samme.

La oss se på en slik setning fra Randi Alice Nilsens doktoravhandling Intonasjon i interaksjon. Den og handler (ikke tilfeldig) om Thorstein Fretheim, Trondheimsmodellens opphavsmann:

Thorstein snakker bestandig om intonasjon.

Trykket kan legges på tre steder

1) Thorstein snakker bestandig om intonasjon.

2)Thorstein snakker bestandig om intonasjon.

3) Thorstein snakker bestandig om intonasjon.

Disse setningene betyr tre forskjellige ting:

1) Det finnes en mann som heter Thorstein, som alltid snakker om intonasjon.

2) Thorstein, (som vi må forutsette at vi kjenner fra før) har den egenskapen at han (i motsetning til andre vi kjenner til) bestandig snakker om intonasjon.

3) Kan bety at det bare er preik med Thorstein, som bare snakker om intonasjonen. Men som regel betyr et slikt intonasjonsmønster at den som snakker går god for at det som sies er sant.

Intonasjonsgrammatikerne har utviklet et eget notasjonssystem, der tonale føtter, intonasjonsfraser og intonasjonsytringer beskrives ved hjelp av parenteser, tall og bokstavkoder. Bokstavkodene er avledet av de engelske fagtermene, og resultatet ser slik ut:

1) (((2ThorsteinF)(2snakker-beF)(1standig om intona-F)(1SJONF)IP)IU)

2) (((2THORSTEINF))IP((2snakker-beF)(1standig om intona-F)(1SJONF)IP)IU)

3) (((2ThorsteinF)(2SNAKKER-beF)IP)((1standig om intona-F)(1SJONF)IP)IU)

De fleste skolelever vil være glad for at dette ikke er innført i norskopplæringen. Men systemet er logisk. Hver parentes er en tonal fot, og markert med en senket F. De opphøyde tallene 1 og 2 forteller om foten starter med tonelag 1 eller 2. Store bokstaver betyr at foten er fokusert. Det vil si at setningsmelodien er hevet til en markert topp.

Parentesene er tredoble. På det ytterste nivået rammer de inn en intonasjonsytring (IU). Hver intonasjonsytring inneholder en eller to intonasjonsfraser (IP), som igjen kan bestå av en eller flere tonale føtter. En intonasjonsfrase slutter alltid med en fokusert tonal fot.

Når en vanlig amatør skal tolke formlene er det greit å begynne med å lete etter intonasjonsfrasene. Det er antallet intonasjonsfraser, og hvor delelinjene er plassert, som forteller hva setningen betyr. Dette er det lett å se på frekvenskurvene. Der ser man tydelig at tonetoppene fungerer som store skilletegn mellom intonasjonsfrasene.

intonasjon_

(Figuren er tegnet av for hånd etter datagenererte diagrammer i Nilsen 1992)

Tallene til venstre beskriver relativ tonehøyde, ikke frekvensen. De loddrette linjene markerer grensene mellom de tonale føttene. Skillelinjene mellom intonasjonsfrasene er markert med en tykkere linje. Vi ser at de tonale føttene er lette å kjenne igjen, og at forskjellen mellom halvhøy og høy avslutning av foten er lett å se. Vi ser også at tonebevegelsen i tonelag 1 og tonelag 2 preger hele den tonale foten, som alltid begynner med en trykktung stavelse. Hvis et ord begynner med trykklett stavelse blir det delt.

I setning 1 faller hele intonasjonsytringen sammen med én intonasjonsfrase. Den har såkalt vidt fokus. I setning 2 og 3 er det to intonasjonsfraser. De har delt fokus, såkalte dobbeltfokusstrukturer.

Det som gir setningene ulik betydning er ikke bare hvilke ord som er fokusert, men også hvor fokuset ligger i forhold til verbet. Her koples intonasjonsgrammatikken sammen med den vanlige grammatikken. I setning 2 står det fokuserte ordet forrest i setningen, foran verbet. Norsk er et leddstillingspråk, og denne plassen foran verbet er alltid en form for utheving[7]. Setningene 2 og 3 tolkes ulikt. Fokuseringen kommer foran verbet i setning 2, men kommer etter verbet i setning 3.

I følge denne teorien er betydningen avhengig av tonestigningen foran trykktunge stavelser. Det lar seg kontrollere gjennom eksperimenter med syntetisk tale. I sin doktoravhandling viser Randi Alice Nilsen at forsøkspersoner tolker en og samme setning ulikt når man lar datamaskinen uttale en setning, samtidig som man varierer den relative tonehøyden som avslutter en tonal fot.

Her skal vi ikke plage leserne med å gjengi Trondheimsmodellens tolkingsregler, men de spesielt interesserte får et lite sammendrag:[8]

Når en ytring bare har én fokustone helt til slutt, består hele intonasjonsytringen av én lang intonasjonsfrase. Da består hele ytringen av ny informasjon, det vil si rema.

Når det er to fokustoner, og den ene står i forfeltet, representerer den første tema (kjent informasjon) og den andre rema (ny informasjon).

Når det er to fokustoner og ingen av dem står i forfeltet får vi rema først og tema sist.

Ufokuserte føtter som kommer etter siste fokustone er alltid rema. Det finnes et unntak fra dette, som kalles «no big deal intonation». Det består i et påheng med jevnt fallende tone, som høres ut som om det ender i ingenting. Det inntrykket et er helt korrekt: Innholdet i en slik frase er aldri ny eller viktig.

Hvis noen skulle bli forvirret av alt dette kan de ta det med ro. Alle språkbrukere kjenner denne grammatikken fra før. I stedet for å pugge formlene kan de glede seg over talespråkets mangfoldighet og presisjon, og den fascinerende tanken at vi sender ekstrasignaler til hverandre gjennom talens bærebølger.

Det kjente og det nye
Hvorfor legger språket inn dette ekstrasignalet for å markere tema og rema, et begrepspar som er nesten ukjent i vanlig grammatikkundervisning?

Grammatikken tar ikke slutt når man setter punktum. Det finnes strukturer som binder sammen hele tekster, og dette kalles tekstbinding. Disse strukturene kan bestå av innhold, logikk, like lyder som rim og vokalklanger og repetisjoner. Et eksempel på det siste er den gamle oversettelsen av juleevangeliet.

En av de vanligste formene for tekstbinding er en jevn veksling mellom kjent og ny informasjon, det vil si tema og rema. Informasjonen i den ene setningen er kjent i den neste, som legger til en bit ny informasjon. Dette kalles tema/remaveksling: det som er rema (=ny informasjon) i den ene setningen blir tema (=kjent informasjon) i den neste.[9] Resultatet er en lett forståelig tekst som følger et enkelt logisk forløp. Det ser man av eksemplet nedenfor, der skillet mellom tema og rema markeres med en skråstrek. Første setning er alltid rema:

I skogen står et hus(R). I huset (T)/bor en gutt(R). Gutten(T)/ liker blåbær(R). Blåbærne(T)/ vokser i skogen(R).

En annen form for tekstbinding finner vi der stadig nye dimensjoner legges til samme fenomen. Tema ligger fast. Nye setninger legger til stadig ny informasjon, som altså er rema. Dette gir en messende effekt:

Huset er gult(R).

Huset (T)/ligger i skogen(R).

Huset (T)/er nedgrodd(R).

Huset (T)/er tomt(R).

Når man begynner å identifisere tema og rema på denne måten går man ikke bare ut over setningens grenser. Man tvinges ganske fort ut av teksten, og inn i en tolkning av den sosiale sammenhengen teksten fungerer i. Hvis noe er kjent eller ukjent må det være kjent og ukjent for konkrete mennesker i en konkret situasjon. Slik blir setningsmelodien noe mer enn et rent språklig tegn. Den blir en karakteristikk av samtalepartnerne,

Dermed kommer samtalesituasjonen i fokus. Det viser seg raskt at det er nødvendig å trekke veksler på samtalesituasjonen også i den grammatiske analysen. I Trondheimsmodellen har de innført en sunn fornuft-størrelse som kaller kontekstfilteret. Kontekstfilteret brukes til å klare opp i tvetydigheter. Derfor er det en fordel at talespråket er redundant, det vil si at det inneholder en overflod av informasjon. Man kan skape klarhet ved å sammenlikne ulike deler av budskapet.

Det er ingen fastlåst forbindelse mellom setningsmelodiens fysiske markeringer og de logiske kategoriene tema og rema. Det er fullt mulig å markere noe åpenbart kjent som nytt. Når min kone sier: «Jeg setter melka i kjøleskapet» en varm dag, er ikke det ny informasjon. Hun lager et ironisignal ved å markere det opplagte som ny informasjon. Slik forteller hun at jeg glemte å sette inn melka etter frokost.

Siden setningsmelodien peker direkte på samtalepartnernes kunnskaper kan det få alvorlige konsekvenser hvis man bruker en feilaktig setningsmelodi. Man tar ikke bare feil av hva som er sagt og hva som må forutsettes kjent fra før. Man tar feil av samtalepartnerens kulturelle kompetanse. En tale uten tonetopper er søvndyssende og vanskelig å forstå. Heves taletonen for ofte bryter den logiske strukturen sammen. Eventuelt kan den tolkes som en påstand om at tilhøreren ikke vet noe som helst fra før.

Dialog og monolog
Setningsmelodien gjør det lettere å forstå det som blir sagt, fordi den som snakker leverer budskapet ferdig prioritert og merket. Men samtidig blir talespråket knyttet til den konkrete samtalesituasjonen gjennom merkingen.

All kommunikasjon er avhengig av at i hvert fall deler av partenes situasjonsforståelse overlapper hverandre[10] Den justeres gjennom hentydninger, ironi, ivrig samtykke, manglende eller unnvikende svar, mumling, mimikk, grynting, kremting, avbrytelser og andre såkalte utenomspråklige elementer. Og altså gjennom setningsmelodien. Dette gjør talespråket til en langt mer effektiv kommunikasjonskanal enn skriftspråket.

Skriftmedienes formidlingsevne er nokså mager, selv om det lar det seg gjøre å rekonstruere deler av talespråkets brede strøm gjennom litterære virkemidler. Men skriftspråkets magre kommunikasjonsbånd er også skriftens største fordel. Mens den brede, muntlig kommunikasjonens bånd er knyttet til samtalesituasjonen, kan skriftspråket operere på et mer generelt og abstrakt plan. Det har ikke minst den moderne administrasjonskulturen nyttiggjort seg. Den er nesten utelukkende basert på skrift.[11] Men byråkratiets vekst har skjedd på den situasjonsbestemte dialogens bekostning.

I løpende dialog blir setningsmelodien nesten alltid vellykket. Det er langt verre å komponere en funksjonell setningsmelodi for den som leser opp en tekst eller holder et innlegg i en større forsamling.

I monologenes verden flyter tema/remamarkeringene i et sosialt tomrom. Løsningen har vært faste, sjangerbundne intonasjonsmønstre som kan tas for gitt, og som blir akseptert av tilhørerne fordi de er kjent.

Det er forsket lite på slike miljøbestemte, monologiske setningsmelodier, deres historie, funksjon, slektskap og logikk. Men de ser ut til å bygge på en kombinasjon av tradisjon og funksjon. Flyvertinnens upersonlige sikkerhetsinstruks signaliserer at det er trygt å fly, når hun framfører advarslene med en rituell setningsmelodi som gjør det umulig å oppfatte hva hun sier. Hun signaliserer det både hun og passasjerene helst vil tro at de vet: at advarselen er overflødig. Hvis sikkerhetsinstruksen ble framført i samsvar med innholdet ville det oppstå panikk blant passasjerene.

De faste, ritualiserte setningsmelodiene er beslektet med språkets øvrige klisjeer, slik man finner dem i festtaler, prekener, lederartikler og poplåter. Slike klisjeer er på ingen måte tomme, selv om det opprinnelige betydningsinnholdet er tørket inn. Klisjespråket flytter fokus fra det som omtales til tradisjonen bak talen. Klisjeen lader ordene med et stort knippe tilleggsbetydninger. Man kan ikke finne dem i noen ordbok. Man må kjenne den situasjonen og den tradisjonen klisjeen brukes i.

Nyhetsopplesernes dilemma
Etermedienes store fortrinn er at de er i stand til å formidle et bredt bånd av de såkalte utenomspråklige elementene som er så viktige for å forstå språket.

Samtidig står etermedienes språk midt mellom skrift og tale. Disse råvarene blandes i ulike doser i de forskjellige mediesjangrene. Det som sendes ut er tale, men svært ofte bygger det talte ord på skrevne manuskripter, som man leser opp eller har lært utenat.

Uansett er den normale muntlige kommunikasjonssituasjonen sprengt når et menneske henvender seg direkte til et massepublikum ved hjelp av radiobølger. Tilhørerne har jo ingen mulighet til å komme med sine løpende korreksjoner. Den naturlige setningsmelodien må erstattes med faste konvensjoner og individuell teknikk.

I en studiosamtale utvikles det en naturlig setningsmelodi. Resultatet er gjennomgående mer behagelig å lytte til enn en opplest tekst. Årsaken er at det er så mye lettere å følge med i hva som foregår. Dette kan være en av de aller viktigste grunnene til at studiosamtalene brer seg. Man viser fram dialoger i et udialogisk medium.

I nyhetssendingene har monologen høyest status. Saksforhold blir gjerne presentert gjennom monolog, mens dialogene journalistene imellom blir brukt til å presentere vurderinger og tilleggsinformasjon.

Nyhetenes setningsmelodi gjør ikke innholdet lettere å forstå. Fordi det legges trykk på for mange ord, blir setningene en strøm av forvirrende tonetopper.[12] Nyhetskadensen inviterer på ingen måte til dialog når meldingene avsluttes. I denne formen er nyhetene et apparatspråk. Det bør derfor ikke overraske noen at det er ytterst få som husker hva som blir sagt i nyhetene.

Dette er et problem i en medieverden som dyrker det personlige, og forsøker å skape identifikasjon for å holde på publikum.

Man skulle derfor tro at de elektroniske mediene forsøkte å endre nyhetssjangeren, slik at man kunne kvitte seg med nyhetstonen, øke forståeligheten og skape personlig engasjement hos nyhetsformidlerne og publikum.

Problemet er at man bryter ned nyhetsinstitusjonens autoritet samtidig. Den personlige tonen fungerer som et signal om at man driver med underholdning eller lavstil. Det kolliderer med nyhetenes objektivitetsestetikk.

En måte å håndtere dilemmaet på er å dele opp nyhetsformidlingen i undersjangre. Man har beholdt en sentralsjanger som presenterer nyhetsstoffet i sin mest offisielle variant. Nyhetstonen dominerer i større hovedsendinger og i de korte timesbulletinene som sendes i alle kanaler. Når nyhetshistoriene først er presentert på denne måten, er det fritt fram for magasinposter, debatter og andre sekundærnyheter. Slike programmer har tydelige innslag av journalistisk lavstil og løse samtaler. Da kommer den naturlige setningsmelodien av seg selv.

Det er også en klar rangordning mellom de som formidler nyhetene. Timesbulletinene formidles av anonyme studioproletarer. I mer sentrale presentasjoner velger man ut spesielle ankermenn og ankerkvinner. De er nyhetsbransjens mediepersonligheter, ofte seniorjournalister med høy rang. Når de åpner munnen klinger en setningsmelodi med en umiskjennelig klang av personlig vurdering og engasjement. De har gjort nyhetsinstitusjonens verdisett til sitt eget. Person er lik institusjon.

På samme måte som man ikke kan endre nyhetstonen uten å endre nyhetenes status, blir nyhetstonen påvirket av endringer i nyhetsinstitusjonen selv. Her fungerer CNN, Sky News og de andre døgnkontinuerlige nyhetskanalene som laboratorier, som utvikler den moderne nærværsestetikken. Den viser også en vei ut av nyhetsopplesernes dilemma.

I de moderne båndformete nyhetene er alle sendingene episoder i en evig føljetong om nyhetsredaksjonens nærvær. Redaksjonens medlemmer er på fornavn med hverandre. De sitter i en skog av monitorer og dyrker profesjonalisert smalltalk. Gjennom effektive dobbeltruter overvinner redaksjonen enhver geografisk avstand på direkten. Det overveldende nyhetsapparatet presenterer seg som de informertes privatsfære, som inkluderer seerne gjennom regelmessige opptredener gjennom nyhetsdøgnet.

Ved å gi småpraten et profesjonelt preg kan man dyrke en mer naturlig språktone uten å havne i den totale intimisering. Ender de i det private taper nyhetene sin kulturelle og økonomiske posisjon. Her står enorme økonomiske, kulturelle og politiske verdier på spill. Fordi de fungerer som medienes viktigste forankring i det faktiske, er nyhetene hovedleverandører både av troverdighet og politisk legitimitet. Dette er spesielt viktig for de statlige eller halvstatlige Public Service- kringkasterne, som har spesialisert seg på nyhetsformidling etter at kringkastingsmonopolene ble opphevet. Hvis nyhetsformidlingen taper autoritet mister hele medieorganisasjonen legitimitet.

Nyhetene er viktige for mange. De er legitimeringskilde for både politikere og offentlige allmennkringkastere. For de helkommersielle kringkasterne fungerer de som publikumsmagneter, samtidig som de beskytter mot beskyldninger om at kanalene bedriver den rene virkelighetsflukt. Men også nyhetene er underlagt oppmerksomhetsmarkedets lover. Det vil derfor være et kontinuerlig press for å senke nyhetenes stilleie, og gjøre dem enda mer konvensjonelle, sensasjonspreget og fiksjonsaktige.

Når nyhetstonen er så stabil som den er, kan det tas som et tegn på at sterke krefter ikke er interessert i en slik utvikling. Nyhetene bidrar med en verdifull symbolsk kapital som ikke må gå tapt for medieindustrien. De som forvalter nyhetene innad i medieindustrien skjermer sin sjanger med myndig hånd, for de vet hvilke verdier de forvalter. Det høres hver gang de åpner munnen.

Det virtuelle leirbålet
Intonasjonsgrammatikken bekrefter at språket er skapt for dialog.

Skriftspråkenes korte blaff i menneskenes historie kan beskrives som monologenes kamp mot dialogen. Skrift er et forsøk på å redde den enes tale fra de andres gjenbruk. Det har vært en overmåte vellykket strategi. Skrift er makt, over tanken, over materien og over de som kommer etter.[13] Skriftens trumfess består i at den bevarer en fiksert, autorisert versjon, som ikke lar seg endre av de andres tale. I ordreligionene har til og med gudene latt profetene ta diktat, eller skrevet teksten selv på steintavler.

Når skriftkulturens representanter skjelver av angst foran vår tids bildemaskiner er det fordi skriftens hegemoni er truet. Lyd- og billedteknologien har passert skriften og industrialisert talespråkets og kroppspråkets urgamle kommunikasjonsform. Ansikter, kropp og talespråk er forvandlet til råvarer for en vekstindustri. Den lever av å skape fascinasjonsobjekter som likner til forveksling på levende mennesker. Denne situasjonen er svært gammel og svært ny. De som snakker til det digitale kameraet i fjernsynsynsstudio i dag, bruker det samme språket og de samme virkemidlene som en gang ble utviklet rundt leirbålet.

Fjernsynsapparatet et virtuelt leirbål. Men i motsetning til leirbålets varme samlingspunkt er fjernsynets lys kaldt og autoritært. Fellesskapet rundt dette leirbålet er delt i en mektig produsentsone og en avmektig forbrukersone. Aldri før har så mange monologer blitt sendt til så mange samtidig over så lang tid. Selv når man sender samtaler er distribusjonen en monolog.

For produsentene gjelder det å dekke til denne situasjonen slik at monologen ikke blir plagsom for forbrukerne. Men det kan også virke fristende for forbrukerne å tenke seg en nyhetsformidling som blir holdt i et vanlig talespråk. Da vil det bli lettere å oppfatte det som sies. Kanskje ville publikum bli bedre informert. Det kan virke som en demokratisk tanke.

Det er likevel ikke så sikkert at et slikt nyhetsspråk vil være en fordel. En personlig nyhetsframføring uten nyhetstone vil sikkert øke forståelsen. Men det vil også føre til at innholdet endrer seg radikalt. Det er lite trolig at en slik endring vil gjøre informasjonskvaliteten i nyhetene høyere.

Det er heller ikke sikkert at nyheter som låter dagligdags blir populære. Nyhetsredaksjonene er en av de samfunnsinstitusjonene som utøver størst autoritet i dagens mediesamfunn. Med normal språkbruk vil nyhetene framføres som opp i enkeltpersoners høyst diskutable fortellinger, med svært varierende troverdighet. Det språklige metabudskapet vil være at det ikke lenger finnes noen nyhetsinstitusjon som hevder at den gjør fornuftige valg på publikums vegne. Et slikt nyhetsspråk vil også bryte forbindelsen til den skriftbaserte administrasjonskulturen som behersker det politiske feltet.

Demokratisering betyr at den vanlige samfunnsborger settes i stand til å betvinge samfunnets makt, modifisere den eller i beste fall å styre den. I et moderne samfunn er maktutøvelsen er abstrakt og skriftbasert. Skal vanlige mennesker betvinge maktutøvelsen og skape et fungerende demokrati, må de lære seg å beherske deler av den abstrakte administrasjonens språk og tenkemåte. Bare da kan de gjøre sin vilje gjeldende.

En uformell medieestetikk representerer derfor ingen demokratisering i seg selv. Maktutøvelsen forsvinner ikke om den presenteres i et innsmigrende setningsleie. Den blir bare dekket til.

Setningsmelodien finstilte mekanismer er tilpasset leirbålets kommunikasjonssituasjon. Der hadde ikke partene noe administrativt apparat å støtte seg til. De måtte drive kontinuerlig kvalitetskontroll av samtalepartnerne ved å lese ut den talendes egenskaper og holdninger av måten han la fram budskapet på. Sviktet setningsmelodien måtte det være noe galt et sted.

Når mediebrukerne ikke klarer å huske hva nyhetsoppleserne har sagt er det fordi opplesningen ikke har bestått denne setningsmelodiens steinaldertest. Den insisterende tonen og den opphakkete logikken, som kommer av alt for mange trykktunge ord, forteller at den som snakker verken er trygg på sitt eget budskap eller har peiling på hvem han snakker til. Et slikt budskap blir silt bort. Bare et svakt ekko av de fysiske svingningenes jevne dur når fram til bevisstheten, og forteller at et velkjent rituale er i gang.

I en tid da medietrykket koloniserer privatsfæren med industriframstilte monologer blir man ikke noen bedre demokrat av å øke medieforbruket. For den som vil tenke og forstå blir det stadig viktigere å skjerme seg mot oppmerksomhetsjegerne. Det er kanskje et sunnhetstegn at de fleste ikke husker noe som helst av nyhetene.

Noter

[1] I programserien Den elektriske ål i NRK P1 i 1990 gjorde undertegnede dette i et program om tonelaget i nyhetsspråket.

[2]Nyhetskadensen er et veletablert begrep i drøftingen av radiospråk, og er introdusert av NRKs tidligere språkkonsulent Finn-Erik Vinje.

[3]I denne teksten vil intonasjon, setningsmelodi og tonelag bli brukt om hverandre. Fagområdet kalles intonologi. Det assosiasjonsrike setningsmelodi er en vakker samlebetegnelse. Problemet er at melodien ikke følger det vi vanligvis forstår med setninger. Ved siden av å være latin og dermed «faglig» dekker intonasjon tonen både på ord- og setningsnivå. Tonelag, som også kalles tonem eller ordaksent, er et norsk faguttrykk som gjerne brukes om den innledende tonegangen i enkeltord, men som også kan prege større deler av setningen.

[4] Oversikten over teorienes historie og ulike teoretiske elementer bygger i hovedsak på denne artikkelens hovedkilde: Randi Alice Nilsens doktoravhandling Intonasjon i interaksjon. Sentrale spørsmål i norsk intonologi. Universitetet i Trondheim 1992. Tolkningene av teoriens betydning, samt betraktningene om andre emner står utelukkende for min egen regning.

[5]De sentrale miljøene er ved universitetene i Lund, København og Trondheim.

[6]Ut fra et strengt faglig perspektiv er denne framstillingen for enkel. Det er viktige forskjeller både mellom dialektgruppene og innenfor gruppene, men disse forskjellene har mindre betydning for en generell innføring som denne.

[7] I norsk bestemmes setningsleddenes funksjon hovedsaklig ut fra hvor de står i setningen, i motsetning til kasusspråkene, der leddenes funksjon markeres ved endelser.

[8] Den som vil ha en nærmere gjennomgang av tolkingsreglene henvises til Nilsens doktoravhandling.

[9] Dette er Trondheimsmodellens definisjon av tema og rema. Den grammatiske faglitteraturen opererer med et nokså brokete knippe definisjoner av begrepsparet, som først ble introdusert i 1928.

[10]For en utdyping av dette se Ragnar Rommetveit: Språk, tanke og kommunikasjon. Oslo 1972.

[11] Forholdet mellom skrift og tale i moderne administrasjonskultur er komplisert. Mens lover er skriftlige, er rettsforhandlinger alltid muntlige. Det som ikke kan presenteres muntlig i en rettssal tillegges ikke avgjørende vekt. På samme måte bygger statens administrasjon gjennom muntlige forhandlinger i et parlament, som er et samtaleforum. Det virker som om byråkratiets skriftbaserte maktutøvelse må legitimeres i en eldre, førbyråkratisk samtalekultur.

[12]En stikkprøve som Randi Alice Nilsen gjorde for meg i forbindelse med et radioprogram i 1990, viste at nyhetsopplesere i NRK Dagsnytt hadde en tendens til å dele opp budskapet for mye. Resultatet ble for mange intonasjonsytringer. Nilsen syntes likevel Dagsnytts medarbeidere var flinke til å dempe nyhetstonen, og roste språkrøkten i avdelingen.ß

[13]Skriftspråket er en forutsetning for den standardiseringen som ligger bak de store religionene og oppfinnelser som nasjonalstaten, det moderne statsbyråkratiet og moderne teknologi. Våre dagers samfunn kan ikke fungere uten skrift. Mens en snekker kan lage en stol etter hukommelsen, er det umulig å produsere en bil uten skrift