Hvorfor metodefriheten må begrenses

Magne Lindholms hjemmeside

2011.10.11 Hvorfor metodefriheten må begrenses

Innlegg på konferanse for skoleledere i Aust-Agder 11. 10. 2011

I sommer skrev jeg en kronikk i Aftenposten, der jeg kritiserte prinsippet om metodefrihet, som er grunnleggende i norsk skole, og en del av Kunnskapsløftet. Jeg mener prinsippet om metodefrihet er en form for faglig naivisme. Den skader elevene, og den bryter ned samfunnets tillit til skolen.

Kronikken i Aftenposten førte til flere reaksjoner. En av dem kom fra Odd Harald Jakobsen, som står som arrangør av dette møtet. Det aner meg at jeg er innbudt for å stramme opp den pedagogiske ledelsen på skolene i fylket. Jeg vet av egne erfaring er at det aldri er noe hyggelig å bli strammet opp. For å slippe unna, tyr de fleste til den såkalte BOHICA-effekten. BOHICA er et akronym for Bend Over, Here It Comes Again. Det brukes om utspill fra ledelsen som man helst vil unngå. Da gjelder det å dukke, og si: BOHICA! Helt til alt er som før.

Jeg håper dere ikke vil dukke, men løfte hodet og lytte.

Drømmen om den gode lærer
Alle som sitter i denne salen kjenner skoledebattens mest populære person. Det er ”Den Gode Læreren”. Hun ble også etterlyst i valgkampen, for det er hun som skal redde skolen. Men jeg vil stille et motspørsmål: hvorfor i all verden må lærerne være så flinke?

Hvis du oppsøker legesenteret for å sy et sår, kommer du ikke hjem og forteller at behandlingen var vellykket, fordi du var heldig og traff en lege som var spesielt flink, og valgte å desinfisere såret. Alle helsearbeidere desinfiserer sår, og de gjør det hver eneste gang. Selvfølgelig finnes det dyktige leger, men det er ikke en forutsetning for å få vanlig, god behandling at man treffer en av dem. Leger og sykepleiere bruker nemlig et kvalitetssikret diagnosesystem, og de opererer med standardiserte metoder.

Selv underviser jeg journalister. De har klare regler for kildekritikk og tilsvarsrett. Nå skal jeg være den første til å påpeke at journalister ikke alltid følger disse reglene. Men prinsippene finnes, og de som kritiserer journalistikken, kan lett finne fram til dem og bruke dem mot de som slurver. Mitt poeng er at slike teoretisk begrunnete, kvalitetssikrete prosedyrer er et felles trekk ved alle yrker som hevder at de holder profesjonell standard. Yrkesgruppa tar selv ansvaret for å vurdere tilgjengelige metoder, og anbefaler de som virker best. Der det er mulig, anbefaler man standardmetoder.

Dette arbeidet skjer som regel i nært samarbeid mellom yrkesorganisasjonene, forskere og eventuelle tilsynsmyndigheter.

Den eneste store yrkesgruppa som ikke opererer slik er lærerne. I norsk skole hersker nemlig et underlig prinsipp som kalles metodefrihet. Metodefriheten blir svært ofte praktisert som en individuell frihet. Det betyr at ansvaret for å velge undervisningsmetoder overlates til hver enkelt lærer. Ansvaret for pedagogikken er pulverisert, og resultatet er at kvaliteten i skolen blir avhengig av den enkeltes personlige dyktighet.

Jeg har hørt innvendinger om at det ikke går an å sammenlikne lærergjerningen med helsevesenet. Det er, for å si det mildt, det reneste sludder. Både leger, sykepleiere og lærere arbeider i fag der de skal utøve skjønn for å gripe inn i kompliserte situasjoner. Valgene de tar kan få konsekvenser for klientene gjennom hele livet. Det er nettopp i slike kompliserte situasjoner den enkelte yrkesutøveren er avhengig av å hvile på felles faglige standarder for å få et godt resultat.

Lærerne har valgt å ikke gjøre dette . Derfor er metodefriheten tung å bære. Hva skal den læreren gjøre, som velger feil? Han må skjule sine spor. Derfor er norske klasserom som regel lukket for innsyn. Det vet alle som har vært på et foreldremøte. Lærerne unngår med flid å diskutere hvordan de arbeider. En annen konsekvens er at metodediskusjonen lærerne imellom blir svak og tilfeldig. Det eksisterer ikke institusjoner som har ansvar for å føre den, og det faglige språket blir mangelfullt.

De fleste lærere er engasjerte mennesker, som tørster etter faglige impulser. Men fordi det ikke finnes noen som har ansvar for å drive systematisk metodediskusjon, blir lærernes metodevalg ekstremt følsomt for motesvingninger. Man går på kurs, og tar med seg metoden hjem i veska. Eller man blir offer for en fiks ide fra en handlekraftig minister, som da Gudmund Hernes hadde satt seg i hodet at gruppearbeid var en god, sosialistisk arbeidsform. Gruppearbeidet fører som regel til at de flinkeste må gjøre jobben for en stor gruppe gratispassasjerer.

Kurs er fint . Men er metoden du lærer på kurset god? Det vet ingen, for det finnes ingen institusjoner som evaluerer metodene. Selvfølgelig finnes det pedagoger som forsker på dette, selv om klasseromsforskningen er svak i Norge. Men eksisterer det forpliktende, faglig samarbeid mellom lærerorganisasjonene og forskerne? Og munner samarbeid ut i faglige råd? Forskningsinstituttet NOVA har vurdert Kunnskapsløftet. Har forskeren Anders Bakken vært her hos dere?

Store deler av metodikken læres gjennom praksis. Det betyr at helt sentrale deler av lærerfaget er basert på muntlig tradisjon. Det eksisterer derfor ingen oppdaterte oversikter over hvilke metoder norske lærere behersker, hvilke alternativer de vurderer når de bedømmer klassen, og om de tar sine valg ut fra et kvalifisert skjønn, eller ut fra gammal vane.

Kombinasjonen av tradisjon og metodefrihet er at vi har fått en skole som er bygd på blind tillit til lærerens person. Da er det ikke rart at man drømmer om å rekruttere lærere med helt spesielle personlige egenskaper.

Og ja, det finnes virkelig eksepsjonelt gode lærere i den norske skolen. Noen av dem er rene kunstnere. Jeg kjenner en av disse . Han har komponert et helt syngespill for å lære elevene den norrøne gudelæra. Dette kreative miraklet skjedde på en helt vanlig skole i Groruddalen. Men er det mulig å fylle skolen med slike personligheter? I norsk skole utføres det ca 100 000 lærerårsverk. De kan ikke være musicalkomponister alle sammen. Det er rett og slett så mange lærere at de alltid vil være normalfordelt. Drømmen om den gode læreren er en farlig illusjon, som forhindrer oss i å løse utfordringene i skolen.

Oppgavene i norsk skole må løses av helt normale, middels dyktige mennesker. dette har lærerne felles med alle vanlige andre yrkesgrupper. For at de helt normale lærerne skal gjøre en god jobb, må de støtte seg på gode standardiserte metoder for vanlige oppgaver, som å lære elevene å lese, regne og skrive, å vurdere argumenter og å forstå tekster, og ikke bare klippe og lime fra Wikipedia. Men gjør man dette? Nei, man dyrker metodefriheten mens man drømmer om den gode læreren som skal frelse oss alle.

Variasjonsbredden er problemet
Jeg skal nå snakke litt om variasjonsbredde. Jeg vil gjenta at det arbeider svært mange dyktige lærere i skolen. Jeg har ingen indikasjoner på at det generelle kunnskapsnivået blant norske lærere er for lavt. Det som imidlertid er helt sikkert, er at det er en svært stor variasjonsbredde når det gjelder metodebruken. Det er variasjonsbredden som er det store problemet.

På en skole der det praktiseres individuell metodefrihet er det stor risiko for at vegg i vegg med den dyktige læreren, står det en lærer som gjør noe helt annet. Denne læreren kaster bort tida på å la elevene lese høyt fra læreboka i timen, lar elevene skrive trykte typer i skriveopplæringa i første klasse, lar være å sjekke gloseprøvene, framstiller skjønnlitteratur som en slags rebus der oppgaven er å finne ut hva forfatteren ”egentlig” mener, introduserer demokrati som ”et vanskelig ord”, hevder at kalkulatoren har gjort det unødvendig å kunne hoderegning, eller sprer matematikkangst blant elevene ved å fortelle at matematikk ikke er så farlig som dere tror.

Jeg gjentar: Problemet med norsk skole er ikke det generelle kompetansenivået til lærerne, men den store variasjonsbredden i metodebruken.

Konsekvensen av dette er at det å begynne på en norsk skole er som å spille i lotto.

Om tillit
I et moderne samfunn har vi mange yrkesgrupper som leverer spesialtjenester: Leger, advokater, revisorer og lærere. De aller fleste slike grupper arbeider hardt for å få kontroll over sitt eget fag. Arbeidet for å få en kontroll er det sentrale elementet i dem prosessen som kalles profesjonsbygging.

Grunnlaget for kontroll over eget fag er at samfunnet har tillit til yrkesgruppa. Denne tilliten avhenger av en rekke faktorer. Yrkesutøverne må dokumentere at hva de driver med. De må også vise at det de driver med virker. I tillegg er det vanlig å etablere en yrkesetikk. Norske lærere har begynt arbeidet med en læreretikk . Men dokumentasjonen av egen virksomhet er det verre med. Den dokumentasjonen vi har tilgang til er negativ: skolen er pådyttet en rekke prøver og tester, som viser at vi får lite igjen for de ressursene som settes inn i skolen. Resultatet er at samfunnets tillit til lærerstanden minker.

Konsekvensene av denne mistilliten opplever skoleledere hver dag: Den viser seg i et stadig mer detaljert kontroll- og rapporteringssystem. Skoleeierne presenterer stadig mer avanserte flytdiagrammer, der rapportene strømmer fra rute til rute. Slike diagrammene kan også leses som kart over maktforhold. Makta følger pilene.

Når får vi se et motsatt flytdiagram? For eksempel for gode ideer og positive erfaringer? En støm av inspirasjon, fra klasserommene, gjennom skoleledelsen, og opp til fylkeskommunalt nivå? Slike diagrammer får vi ikke se, fordi systemet er gjennomtrukket av mistillit.

Mistilliten preger også den politiske debatten om skolen. Dere har kanskje lagt merke til at Høyre går inn for den såkalte kunnskapsskolen. Men dreier Høyres forslag seg om kunnskap? Neida. De dreier seg om kontroll: Hvordan skal Norge klatre på PISA-undersøkelsen? Når skal elevene begynne med karakterer? På hvilket detaljnivå skal resultatene av nasjonale prøver gjengis i avisen?

På den motsatte fløyen, der mange norske lærere oppholder seg, har vi fått en underlig reaksjon: Sosialismen er preget av et likhetsideal, er en del av folkeopplysningstradisjonen. Men i SV har man oppdaget at skolen sorterer mennesker på grunnlag av kunnskapstester. Derfor har de begynt å motarbeide kunnskapsformidling, siden kunnskap kan brukes til å sortere med. Og hva er resultatet? Jo, at mine barn, som har to godt betalte forskere som foreldre, og som lærer dem leksene hjemme, flyter på toppen av skolesystemet og kan velge og vrake i skattefinansierte studietilbud. Arbeiderbarna i nabolaget risikerer å synke til bunns i det samme systemet, fordi de ikke går på middelklassekurs rundt middagsbordet.

Karakterer og tester kan aldri forbedre skolen . Kontroll kommer alltid etter at skaden er skjedd. Den som vil være en god lærer, må derfor vende blikket et annet sted, nemlig til det som skjer før og i møtet med eleven, lenge før PISA og nasjonale prøver. Da gjelder det å være forberedt, og velge den metoden som er mest effektiv.

Men hvordan skal samfunnet vite at lærerne bruker effektive metoder? Det er skjult under metodefrihetens røykteppe. Når testene kommer, og resultatene ikke er som ventet, da blir resultatet mistillit.

Skoleledernes ansvar
Kunnskapsløftet er den siste i rekka av en lang rekke norske skolereformer som ikke er forskningsbasert. Under et slikt regime gjelder det å finne smutthull, der man kan bruke sunn fornuft. Det et er faktisk på ett nivå metodefriheten kan oppheves: Det er hos dere som sitter her i salen.

Skolelederne er faglige ledere. Dere er de eneste som kan sette en stopper for det pedagogiske lottospillet i norsk skole, og innføre et systematisk, begrunnet metodevalg. Dette skjer selvfølgelig ved en rekke skoler allerede. Min lokale skole, Årvoll skole i Oslo, hadde en gang en svært dyktig rektor. Hun var misfornøyd med lesetestene, og satte i gang en stor leseopplæringskampanje for alle klassene. Kampanjen var obligatorisk, og skolen steg på testene. Rektor hadde nemlig opphevet den individuelle metodefriheten. Dette skjedde i nært samarbeid med lærerne. Alle leste, alle trivdes. Dessverre ble hun pensjonist. Det som kom etterpå, kunne dere se i NRKs serie ”Lærerne”.

Mer kontroll?
Når jeg kritiserer metodefriheten, er det alltid noen lærere som tror at jeg ønsker meg mer statlig kontroll. De har misforstått. Mitt budskap er det motsatte: Jeg vil at lærerne skal ha større kontroll over arbeidet sitt. Men denne kontrollen må utøves av yrkesgruppa i fellesskap.

Forutsetningen for dette er at de sanerer metodefriheten slik den praktiseres i dag. I stedet må lærerne umiddelbart gå inn i et forpliktende samarbeid med de pedagogiske forskningsmiljøene og myndighetene for å utarbeide kvalitetssikrete metoder. I neste omgang må dette føre til at lærerne er med på å anbefale standardiserte metoder, akkurat på samme måte som helsevesenet opererer med standardprosedyrer for sine behandlinger.

Et slikt arbeid må pågå kontinuerlig. Men en gang må det begynne. Mitt håp er at dere begynner nå, i dag, at dere starter arbeidet med å demonterer metodefriheten og bygger opp systemer for å innføre standardiserte, kvalitetssikrete metoder. Det er deres ansvar.