2011.07.05 For mye lærerfrihet
Kronikk i Aftenposten 05.07.2011I skoledebatten blir økt lærerkompetanse framstilt som rene mirakelkuren. Den skal heve kunnskapsnivået i samfunnet og jevne ut sosiale forskjeller. Ingen er likevel i stand til å fortelle hvorfor akkurat lærerne må være så mye dyktigere enn andre yrkesutøvere.
Som vanlig når man foreskriver mirakler, er det noe galt med diagnosen. Hovedproblemet i norsk skole er ikke det gjennomsnittlige kunnskapsnivået til lærerstaben. Hovedproblemet er variasjonsbredden i den pedagogiske metodebruken. Kvaliteten på det som skjer i to klasserom vegg i vegg på samme skole kan være som natt og dag. Å begynne på skolen i Norge i dag er som å spille i Lotto.
Lite effektivt
Alle foreldre kan bekrefte dette. Pedagogikkprofessor Peder Haug i Volda har oppsummert at det er minst like stor variasjon mellom klassene som mellom gode og dårlige skoler. Forskningsinstituttet NOVAs rapporter om Kunnskapsløftet sier det samme.Når variasjonen er stor, er det lite effektivt å løfte hele feltet for å fjerne den svakeste delen. Man må gjøre variasjonsbredden mindre. Dessverre er dette i strid med norsk skolepolitikk.
Metodefrihet
I norsk skole hersker et prinsipp som kalles metodefrihet. Metodefriheten er et av de sentrale elementene i Kunnskapsløftet. Ifølge veiledningene på den offisielle nettsiden skolenettet.no står det at «læreren (...) velger innhold, aktiviteter og arbeidsmåter som utvikler elevers kompetanse, det vil si hva de skal mestre.» I praksis er det opp til hver enkelt lærer å velge pedagogisk metode. Bare når skoleledelsen er svært aktiv, er det skolen som styrer metodevalget. Noen sentral vurdering av pedagogiske metoder eksisterer ikke.På dette punktet skiller lærerne seg fra alle andre profesjoner. Oppsøker du legesenteret for å sy et sår, kommer du ikke hjem og forteller at det gikk bra fordi du traff en lege som var så flink at han valgte å desinfisere såret. Det gjør alle helsearbeidere. Selvfølgelig finnes det dyktige leger, men det er ikke en forutsetning for å få god behandling at man treffer en av dem. Leger og sykepleiere bruker et kvalitetssikret diagnosesystem og standardiserte metoder.
Klare regler
Selv underviser jeg journalister, som har klare regler for kildekritikk og tilsvarsrett. Slike teoretisk begrunnede, kvalitetssikrede prosedyrer er et felles trekk ved alle yrker som hevder at de holder profesjonell standard. Gjennom sentral vurdering av anbefalte metoder tar yrkesgruppen et felles ansvar for kvaliteten til utøverne av faget. Som regel skjer dette i dialog mellom yrkesorganisasjoner, forskere og eventuelle tilsynsmyndigheter.I norsk skole er det motsatt. Metodefriheten overfører ansvaret for kvaliteten til hver enkelt lærer, slik at den blir avhengig av den enkeltes personlige dyktighet. Resultatet er at ansvaret for pedagogikken er pulverisert.
En slik frihet er tung å bære for mange lærere. Det er ikke det minste rart at norske klasserom er lukket for innsyn. En annen konsekvens er at metodediskusjonen blant lærerne blir svak og tilfeldig, fordi ingen har ansvar for å føre den. De fleste lærere tørster etter faglige impulser. Men fordi det ikke finnes noen systematisk metodediskusjon, blir lærernes metodevalg ekstremt følsomt for motesvingninger.
Unntaket virket
Metodefriheten er ikke absolutt. Som foreldre på en barneskole i Oslo opplevde vi for noen år siden at en våken rektor var misfornøyd med lesenivået. For å lære alle barna å lese, laget skolen et opplegg med lesetrening, synliggjøring av resultatene og belønning til gode klasser. Alle lærerne gjorde det samme. Det ga resultater. Årsaken lå i dagen: Skoleledelsen opphevet den enkeltes metodefrihet, og påla lærerne en effektiv pedagogisk metode.Denne kampanjen ble slått opp i lokalavisen som noe helt spesielt, og prosjektet fordampet da skolen fikk ny rektor. Det må være lov å spørre hvorfor den metoden som virket var unntaket, og hvorfor de som ikke virket var det normale.
Umulig ideal
I teorien kan man forsvare metodefriheten. Alle klasser er forskjellige. Den gode lærer må derfor ha full frihet til å velge den metoden som passer best til situasjonen.Dessverre er et slikt ideal umulig å gjennomføre i praksis. Det forutsetter at alle lærere behersker et rikt arsenal av metoder, at de klarer å analysere klassens utfordringer, og at de velger riktig metode hver gang.
Hvor skal lærerne få en slik metodekunnskap fra? Studieårene er fulle av annet pensum, og i den nye lærerutdanningen er det fordyping i enkeltfagene som styrkes. Hvis lærerne skal tilegne seg nok kunnskap til å bruke metodefriheten, må alle ferske lærere utvikle pedagogikkfaget fra grunnen av, med elevene som forsøkskaniner.
Ingen lærere har tid til slikt, og ikke er de kvalifisert for det heller. Lærerne er henvist til å hente metoder fra andre kilder, som tradisjonen i lærerværelset eller erfaring fra egen skoletid. Resultatet blir at hver lærer øver inn et lite utvalg metoder, som de bruker overalt. Slik blir ulikhetene i den pedagogiske kvaliteten sementert.
Kvalitetssikring
Man trenger ikke gå lenger enn til NOVAs rapporter om Kunnskapsløftet for å oppdage hva som går igjen i vellykket undervisning: En tydelig skoleledelse, klare læringsmål, høyt tempo, og rask og tydelig tilbakemelding til elevene. Alt dette er avgjørende for god læring. NOVA-forskernes punkter er for grovmasket til å fungere som beskrivelse av god pedagogisk metode. Men det er fullt mulig å bruke slike funn til å utvikle et sett faglig begrunnede, profesjonelle standardmetoder. Det mest presserende i dag er å utvikle effektive løsninger for ferdigheter som lesing og regning. Når kvalitetssikrede metoder skal anvendes, må de tilpasses. De trenger slett ikke å gå ut over kreativiteten.Standardiserte metoder kan ikke innføres over natten. Hvis departementet bare lager enda et rundskriv, vil det ende med forferdelse. Profesjonelle standarder må etableres i et samspill mellom forskere, lærerorganisasjonene og myndighetene. En slik prosess vil tvinge frem en faglig diskusjon alle er tjent med.
Kontroll?
Hvis metodefriheten i skolen oppheves, blir det sikkert stemplet som enda et tiltak for å kontrollere lærerne. Det er ikke riktig. Arbeidet med å etablere standardiserte metoder for grunnleggende ferdigheter vil gi lærerne bedre kontroll over sin egen situasjon, fordi det løfter lærerfaget opp på nivå med andre spesialiserte yrker. Lærernes organisasjoner er selvskrevne deltagere i en slik prosess. Men hvis lærerne ikke går inn for å oppheve metodefriheten i norsk skole, tar de hverken elevene eller sitt eget fag alvorlig.---
Tillegg: Avisdebatt etter kronikken
I Aftenposten ble det en kort replikkveksling etter kronikken. Jeg legger den inn her. Vær oppmerksom på at titlene er laget av Aftenposten, og at i Bjerkestrands avisinnlegg er forkortet av redaksjonen. Jeg har derfor lagt inn innlegget hennes slik det ble offentliggjort på Utdanningsforbundets nettsider.
Aftenpostens morgennummer, 7. juli 2011:
Ulike metoder for lærerne
Magne Lindholm tar i Aftenposten 5. juli til orde for å innskrenke lærernes rett til å velge metode i undervisningen. Lindholm påstår at innføring av standardiserte metoder for grunnleggende ferdigheter vil gi lærerne bedre kontroll med kvaliteten på lærerarbeidet.Lindholm påstår at metodefriheten er tung å bære for lærerne, og at dette er grunnen til at de stenger klasserommene for innsyn. Hvor har Lindholm dette fra?
Vi er enige med Lindholm i at norsk skole har mange utfordringer. Lærerne arbeider hardt for at alle elever skal få enda mer ut av sitt læringspotensial. Utdanningsforbundet er i gang med å utvikle klarere etiske standarder for lærerprofesjonen slik som journalistene har gjort. Men vi bør ikke innføre standardiserte metoder. Det finnes haugevis av eksempler på skoler og kommuner som har prøvd seg. Ofte er de inspirert av slike pedagogiske moteretninger som Lindholm selv kritiserer.
Det forskningsbaserte grunnlaget for å påstå at noen pedagogiske metoder virker bedre enn andre er svakt. Imidlertid er det klare indikasjoner på at lærernes kompetanse varierer når det gjelder evnen til å begrunne og bruke forskjellige metoder.
Lindholm påstår at den viktigste kvalitetsforskjellen i norsk skole er mellom ulike lærere. Egentlig vet vi lite om på hvilken måte forskjellene internt på skoler er knyttet til ulike lærere.
Vi har som mål at lærerstanden skal beherske et sett av ulike metoder. For å komme dit trengs grunnkompetanse på masternivå, kompetanseutvikling underveis og tid til kollektiv faglig refleksjon, blant annet om metodebruk
MIMI BJERKESTRAND
leder, Utdanningsforbundet
---
Aftenpostens morgennummer, 7. juli 2011:
Styrk lærerutdanningen!
I en kronikk 5. juli stiller Magne Lindholm spørsmålstegn ved lærernes metodefrihet, og etterspør sterkere nasjonal styring. Dette er ikke nøkkelen for å skape en bedre skole.En skole med større metodisk variasjonsbredde skapes ikke ved føringer ovenfra, men ved å styrke lærernes kompetanse. Ingen har mulighet til å ha innsikt i alle metodene som finnes, men lærerne må gis verktøy til å kunne begrunne og endre egen praksis i søken etter forbedring. For å skape teoretiske begrunnede, kvalitetssikrede prosedyrer, som Lindholm mener lærerprofesjonen mangler, er det lærerutdanningen som må forandres.
Dette er noe av grunnen til at Pedagogstudentene i Utdanningsforbundet i flere år har kjempet for å bringe grunnskolelærerutdanningen opp på masternivå. Det vil gi en mer forskningsog utviklingsorientert lærerutdanning. Et styrket fokus på forskning og utviklingsarbeid vil styrke den kompetansen Lindholm etterspør i lærerprofesjonen.
Føringer ovenfra vil ikke gi en bedre skole, men en styrket grunnutdanning vil bidra til lærere med kompetansen som trengs for å skape en bedre skole.
IDA SANDHOLTBRÅTEN
leder, Pedagogstudentene i Utdanningsforbundet
---
Bjerkestrands innlegg i Aftenposten var redigert ned av redaksjonen. På Utdanningsforbundets nettsider finner vi hele hennes innlegg:
Lærernes metodefrihet
(opprettet 07.07.2011)Mimi Bjerkestrand, leder i Utdanningsforbundet, svarer på et innlegg i Aftenposten om lærernes metodefrihet.
Magne Lindholm, stipendiat ved Senter for profesjonsstudier, Høgskolen i Oslo, tar i Aftenposten 5.juli til orde for å innskrenke lærernes rett til å velge metode i undervisningen. Lindholm påstår at innføring av standardiserte metoder for grunnleggende ferdigheter vil gi lærerne bedre kontroll med kvaliteten på lærerarbeidet.
Lindholm påstår at metodefriheten er tung å bære for lærerne, og at dette er grunnen til at de stenger klasserommene for innsyn. Hvor har Lindholm dette fra? Har han eller andre foretatt undersøkelser som kan støtte opp om en slik påstand?
Vi er enige med Lindholm i at norsk skole har mange utfordringer. Lærerne arbeider hardt for at alle elever skal få enda mer ut av sitt læringspotensial. Det er mange ting vi kan gjøre bedre. Utdanningsforbundet er i gang med å utvikle klarere etiske standarder for lærerprofesjonen slik som journalistene har gjort. Men vi bør ikke innføre standardiserte metoder som kan fungere som en oppskrift for læringsarbeidet. Det finnes haugevis av eksempler på skoler og kommuner som har prøvd seg. Ofte er de inspirert av slike pedagogiske moteretninger som Lindholm selv kritiserer.
Det finnes lite forskningsbasert grunnlag for å påstå at noen pedagogiske metoder virker bedre enn andre. Imidlertid er det klare indikasjoner på at lærernes kompetanse varierer når det gjelder evnen til å begrunne og bruke forskjellige metoder. Et eksempel i så måte er det tidligere pålegget om å drive undervisning i form av prosjektarbeid i en viss prosent av opplæringstiden. Det er ingen ting i veien med prosjektarbeid som metode, men den fungerer lite effektivt dersom den brukes av lærere som ikke behersker den.
Lindholm påstår at den viktigste kvalitetsforskjellen i norsk skole er mellom klasserom, underforstått mellom ulike lærere. Det vi vet fra PISA er forskjellene i læringsresultater i hovedsak finnes innenfor hver enkelt skole og ikke mellom skoler. Derimot vet vi mye mindre om på hvilken måte forskjellene er knyttet til ulike lærere.
Standardmetoder har på ingen måter forhindret ulik kvalitet og at alvorlige feil begås i helsevesenet. Vi har som mål at lærerstanden skal beherske et sett av ulike metoder. De skal kunne begrunne valget mellom dem med utgangspunkt i forskjeller mellom elevene, lærerens egne styrker og svakheter og materielle omgivelser. For å komme dit trengs grunnkompetanse på masternivå, kompetanseutvikling underveis og tid til kollektiv faglig refleksjon, blant annet om metodebruk.
Innleggets nettadresse:
http://www.utdanningsforbundet.no/Hovedmeny/Taler-og-innlegg/Alle/2011/Larernes-metodefrihet/
---
Aftenpostens morgennummer, 11. juli 2011:
Faste metoder gir større kontroll
Utdanningsforbundet vil fortsatt at den enkelte lærer skal velge undervisningsmetoder fritt, uansett om de virker eller ikke. Det bekrefter forbundsleder Mimi Bjerkestrand her i avisen 7.7. Den metodefriheten hun forsvarer, fører til at ansvaret for undervisningen i skolen blir pulverisert.I et moderne samfunn må alle spesialiserte grupper ha en yrkesorganisasjon som går inn i arbeidet for å utvikle og standardisere fagets metoder. På den måten får yrkesutøverne selv kontroll over sin egen virksomhet. Alternativet er mer kontroll fra statlige organer, fordi tilliten til fagutøverne svinner. Standardiserte metoder vil altså gi lærerne større kontroll over egen hverdag, ikke mindre. Men det forutsetter at Utdanningsforbundet er med på å lage dem.
Bjerkestrand skriver at det forskningsbaserte grunnlaget for å påstå at noen pedagogiske metoder virker bedre enn andre er svakt. Dette er underlig. Forskningslitteraturen på feltet er stor. I evalueringen av Kunnskapsløftet er også konklusjonene klare. Det virker nesten som om det er sin egen uvitenhet lederen i Utdanningsforbundet beskriver.
Magne Lindholm
Stipendiat, Senter for profesjonsstudier, Høgskolen i Oslo