Lynkurs i ytringsfrihet

Magne Lindholms hjemmeside

2006 Lynkurs i ytringsfrihet

Klassekampen 20.02. 2006

Muhammedkarikaturene har gjort ytringsfrihet til et moteord. Moteord er bedragerske. Det er lett å pynte seg med dem, uten å tenke over hva de betyr. Etter all mediestøyen er det på tide å minne om at ytringsfrihet har en klar politisk betydning.

Enkelt uttrykt betyr ytringsfrihet at alle har rett til å si hva de mener om hva som helst, uten at staten har rett til å gripe inn. Vi har også rett til å søke, spre og motta informasjon. Slik er ytringsfriheten definert i punkt 19 i FNs menneskerettighetserklæring, som er det grunnleggende dokumentet om ytringsfrihet.

Ytringsfriheten er individuell
Ytringsfriheten er en individuell rett. Den er knyttet til hvert enkelt menneske, uavhengig av religion, etnisitet eller statstilhørighet. Den gjelder over alt, men er selvfølgelig viktigst i massemediene. Derfor er det viktig å være klar over at verken aviser, TV-kanaler eller organisasjoner har noen egen ytringsfrihet. Årsaken til at mediene ikke skal sensureres, er at de forvalter ytringsfriheten på våre vegne. Ytringsfriheten må ikke forveksles med mediebransjens rett til å tjene penger i annonsemarkedet.

Ideen om at det finnes individuelle menneskerettigheter er en moderne, vestlig oppfinnelse. Det filosofiske grunnlaget er opplysningstidas naturrett, som har felles røtter med kristen protestantisme. Når vi i Vesten hevder at slike tanker er allmenne blir det konflikt, både med stater, religiøse retninger og familieorienterte kulturer. Den normale tilstand i store deler av verden er derfor at ytringsfrihetens forkjempere sitter i fengsel. Den som vil kjempe for ytringsfrihet her hjemme, bør ta utgangspunkt i dette. Den største utfordringen består altså ikke i å markere en holdning hjemme i stua, men å nå konkrete resultater i land der kampen for ytringsfrihet koster store ofre. Hos oss kjenner man igjen ytringsfrihetens motstandere i argumentet om at ytringsfriheten skal ha en ”retning” eller ”beskytte de svake”. Det skal den på ingen måte. Friheten er godt nok mål i seg selv.

Ytringsfrihet er også en forutsetning for demokratiet. Det har Francis Sejersted diskutert i tre kapitler i Ytringsfrihetskommisjonens utredning (kap. 2-4 i NOU 1999:27, www.odin.no). De vil mange ha godt av å lese. Kommisjonen førte til at ordet ytringsfrihet nettopp har erstattet ordet trykkefrihet i vår egen grunnlov.

Problemet med FNs menneskerettighetserklæring er at den ikke har lovstatus, og de institusjonene som skal passe på at den blir etterlevd er svake. I Europa har heldigvis Europarådet skapt en egen menneskerettighetskonvensjon, som gjelder som lov i alle medlemsland. Den håndheves av menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, og dennes dommer er overordnet nasjonale lover. Domstolen i Strasbourg har styrket ytringsfriheten, også i Norge.

Ytringsfriheten er begrenset
Rent prinsipielt er ytringsfriheten et forbud mot at staten griper inn mot våre utsagn. Det skaper en stor frihet, som raskt kolliderer med andre legitime hensyn. Det kan være statens sikkerhet, personvern, privatlivets fred, antirasisme, injurieparagrafer, beskyttelse av barn, pornomotstand eller lojalitetskrav i arbeidslivet. Vi kan derfor se på ytringsfriheten som en stor kake, som andre formål skjærer store biter av. Den reelle ytringsfriheten er alltid begrenset. Grensene er et resultat av en konkret avveining mellom kolliderende formål, og det bør alltid stå politisk strid om hvor grenselinja skal gå.

I et land som Norge er de gode formål den største truselen mot ytringsfriheten. Hvis vi skal beskytte alt som er godt og sårbart med lovforbud, blir det ikke mye ytringsfrihet igjen. Derfor opererer mange med begrepet ytringsfrihetens kjerneområde. Det består av politikk, kunst og vitenskap. På disse områdene skal det svært grove overtramp til før man kan tillate at staten griper inn. Noen pressefolk er skeptiske til ideen om et slikt kjerneområde, fordi det angivelig gjør det lettere å begrense ytringsfriheten på andre felt. Skepsisen er størst hos redaktører som er mer interessert i sladder enn i politikk og vitenskap.

Redaktørenes frihet
En nødvendig konsekvens av ytringsfriheten er den såkalte redaktørfriheten. Den består i redaktørens retten til å redigere en avis eller et annet medium. Ingen kan pålegge en avis å trykke noe mot redaktørens vilje. Dette kan virke som et paradoks, for redaktørens frihet begrenser ytringsfriheten. Det vet alle som har vært refusert. Men redaktørfriheten er en forutsetning for at vi skal få brukbare medier, og har vært svært viktig i ytringsfrihetens historie. Her finner vi også karikaturstridens faglige kjerne. Den reiste spørsmålet om hvordan redaktørene skal utøve sitt redaktøransvar.

Det er nemlig ingen tvil at Muhammedkarikaturene er beskyttet av ytringsfriheten. De er politiske ytringer i kunstnerisk form, og tilhører ytringsfrihetens kjerneområde.

Spørsmålet om de skal publiseres handler ikke om ytringsfrihet, men om redaktørenes valg har vært etisk og politisk forsvarlige.

Lov og etikk
Når man diskuterer dette er det viktig å skille mellom lov og etikk. Ytringsfriheten er nedfelt i lovverket. Loven brukes til å sette den ytterste grense for vår oppførsel. Loven gir staten hjemmel til å bruke makt, og forvaltes av domstolene. Dette er et tungvint apparat, og i dagliglivet kan vi ikke handle som om vi risikerte tiltale hver dag. Hverdagen leves ikke på lovens grense, men i etikkens felt. Der styres handlingene våre av moralske regler. Alt som er lov er jo ikke god oppførsel. Det er heller ikke særlig lurt å kreve at dårlig oppførsel skal være forbudt ved lov. Normale handlinger må reguleres på uformelt vis, av folkeskikken og andre etiske koder. Den vanligste straffen er å få kjeft av mor eller naboen. Redaksjonelle avgjørelser er som regel av denne typen.

Hvis vi skal vurdere om tegningene skal offentliggjøres eller ikke, må vi altså ty til etiske og politiske argumenter. Hvis man sier nei, kan det for eksempel være fordi man mener det samme som jeg, nemlig at hele karikaturprosjektet var selvnytende, arrogant og bygde på uvitenhet. Den verste tegningen insinuerte at Profeten og hans tilhengere var terrorister med bomber i hodet. Ikke noe originalt standpunkt, akkurat. Men det illustrerer flere viktige poeng: Det krever en konkret vurdering av innholdet. Det er politisk. Det er diskutabelt. Og det dreier seg ikke om ytringsfrihet.

Debatt, ikke forbud
Ytringsfriheten gir ingen rett til å lyve. Men hvem skal avgjøre hva som er løgn? Den som blir rammet av påstanden kan ikke være dommer, for en som er anklaget vil alltid hevde at anklagen er gal. Veien ut av et slikt uføre kan ikke være lovforbud mot ubehagelige påstander, men enda mer ytringsfrihet.

I et åpent samfunn renses ikke lufta i det offentlige rom ved hjelp at ambassadebranner eller fengsel, men gjennom informasjon og debatt. De etiske og politiske avgjørelsene må forankres i en informert samtalekultur innbyggerne imellom. Dette er krystallklart hos Ytringsfrihetskommisjonen. En omfattende ytringsfrihet hviler på en tillitserklæring: Massemediene skal la informasjon flyte fritt, og belyse en sak fra alle sider. Meninger må brytes, slik at alle syn er representert. Da kan sannheten komme fram. En forutsetning for dette er at pressen er interessert i å bringe saklig informasjon, og ikke bare spre fordommer og billig moralisering gjennom sensasjoner. For Strasbourgdomstolen er det en klar forutsetning at den presseetiske standarden skal være høy. Hvis massemediene svikter på disse punktene, underminerer de ytringsfriheten.

Hvilket ansvar?
Dermed ender diskusjonen om ytringsfrihet i en tale om ansvar. Ansvaret går ikke ut på at pressen ikke skal fornærme noen. Fornærmelser er en viktig del av enhver politisk debatt. Det gjelder særlig i trosspørsmål, for både verdslige og religiøse troende forsøker å heve sine egne standpunkter over debatt ved å gjøre dem hellige. Men hvis debatten skal være fruktbar, må fornærmelsen ha en saklig forankring. Den som fornærmer andre, kan ikke regne med velsignelse fra motstanderen. Men hun skal heller ikke være redd for å bli drept.

Ytringsfriheten legger altså et stort ansvar på de mediene som forvalter den på våre vegne. Mediene må prioritere saklig informasjon, og åpne for en offentlig debatt som baserer seg på kunnskap. På disse punktene har de store norske medier mye å ta igjen. Vi vanlige innbyggere, som er ytringsfrihetens rettmessige eiere, bør huske at ytringsfrihet også er en rett til å skaffe seg kunnskap. Når kunnskapen er på plass, er det bare en ting å gjøre: å kaste seg ut i ordskiftet. Gjennom offentlig debatt forsvarer man seg selv, sine standpunkter og ytringsfriheten som prinsipp. Den som krever flere forbud, den som truer andre, og den som gjemmer seg, er frihetens fiender.