2011.08.17 Nettdebatt under fullt navn (Kort versjon)
Etter terroraksjonen 22. juli har mange aviser strammet inn debatten på nett. Når hverdagen vender tilbake bør vi begynne å diskutere eventuelle reformer på mer permanent basis.Det kan ikke være noe mål å stoppe innlegg vi ikke liker å lese, eller ikke liker at andre leser. Politiske ytringer tilhører ytringsfrihetens kjerneområde, og har et sterkt vern. Ytringer kan bare stoppes når man oppfordrer til voldelige handlinger.
Mange hevder at nettet fungere som en sikkerhetsventil. Det er en illusjon. Ekstreme meninger fordamper slett ikke når menerne har tømt seg. I et velfungerende demokrati kan uønskete standpunkter bare korrigeres gjennom åpen diskusjon.
Det sentrale i en debatt er ikke enkeltstandpunktene, men dialogen. Mediene påvirker oss sterkest når mediebudskapet blir plukket opp i hverdagens små samtaler. Dette virker også den andre veien: Når jeg skriver i avisen, forteller venner og kolleger om det var klokt eller dumt. Denne toveis koplingen mellom medier og daglig samtale er en av den demokratiske offentlighetens viktigste funksjoner. Det sentrale bindeleddet er skribentens navn. Derfor bør vi alltid fortelle hvem vi er når vi ytrer oss offentlig. Det gjelder også på nett.
Hvis noe skal reformeres, bør det gå ut på at norske aviser innfører et krav om at all nettdebatt foregår under fullt navn. Dette vil ikke stoppe de verste uttalelsene. Det er heller ikke meningen. Formålet må være å forbedre debattklimaet.
Dessverre ha det spredt seg en aggressiv tone i mange avisers kommentarfelter. En konsekvens av dette er at debattanter med liberale meninger blir tause. Noen liberale røster tar selvfølgelig til motmæle, men få orker å holde på med dette i lengden.
Min erfaring er at kommentarfeltene er blitt en arena hvor man flasher en umiddelbar reaksjon, nokså uavhengig av hva de andre skriver. Resultatet blir ikke dialog, men en serie korte monologer med svakt underbygde verdidommer.
Resultatet er blitt en lagdeling av offentligheten, hvor nettdebatten har liten kontakt med den mer innflytelsesrike politiske debatten. Mange vil hevde at dette er ”elitens” skyld. Så enkelt er det ikke. Nettdebattantene har selv skapt en debattkultur som alle med ansvar eller dårlig tid gjør klokt i å skygge unna.
En demokratisk debatt forutsetter at det folket som diskuterer har kontakt med det politiske beslutningssystemet. En lagdelt offentlig debatt er i strid med demokratiets grunnleggende ide.
Anonymiteten oppsto ikke med internett. I 1835 overtok Henrik Wergeland redaktørstolen i den beryktete avisen Statsborgeren, som var full av anonyme ærekrenkelser. Siden da har presse og rettsvesen drevet tautrekking om retten til å publisere anonyme ytringer. Resultatet har blitt en balanse mellom redaktøransvar og anonymitetsrett, i trykte medier.
Det normale er å ytre seg under fullt navn. Retten til å ytre seg anonymt er en viktig del av ytringsfriheten, fordi den beskytter varslere. Men ansvaret for ytringen blir overtatt av redaktøren når kilden er anonym.
Denne balansen kan ikke overføres direkte til Internett. På nett er det vanlig å opptre anonymt, og redaktørinstitusjonen er svekket. Resultatet er uklare ansvarsforhold. Dette gir bøllene stort spillerom. De kan neppe kalles varslere, og har ingen gode grunner til å kreve anonymitet.
Mange nettdebattanter hevder at fullt navn vil ta fra dem ytringsfriheten, fordi mediene sensureres ut fra ”politisk korrekthet”. Dette er sludder. Mange hevder innvandringsfiendtlige standpunkter under fullt navn. Det eneste de risikerer er motargumenter.
Facebook og Google Plus krever allerede fullt navn av sine medlemmer. Norsk presse har vært treg, men noen få tenker nytt. A-pressen utvikler nettsamfunnet Origo, mens Dagsavisen kombinerer nettdebatten med redaksjonelt stoff på en nyskapende måte. En diskusjon om nettdebattens framtid kan med fordel ta utgangspunkt i disse forsøkene. Først når anonymitet blir unntaket og ikke regelen, vil nettdebatten bli en viktig utvidelse av den demokratiske offentligheten.