Redaktøransvar på nett

Magne Lindholms hjemmeside

2008.01.25 Redaktøransvar på nett


Av Magne Lindholm, høgskolelektor ved Journalistutdanningen ved Høgskolen i Oslo. Underviser i presseetikk og medieteori [25.01.2008 - 07:44]

Journalistens redaktør Helge Øgrim forsøker å stå fram som en heroisk forkjemper for det frie ord i lederen 11. januar. Årsaken er at PFU nylig felte Aftenposten.no, fordi nettavisen lot en sterkt injurierende påstand om et dekkfirma ligge på sitt debattforum i to måneder uten å fjerne den. Det skjedde selv om firmaet «åpenbart selv fulgte debatten uten å protestere overfor redaksjonen», ifølge Øgrim.

Det kan godt hende at firmaet leste om seg selv, men det har lite med saken å gjøre. PFUs poeng er enkelt: «Etter utvalgets mening må det i det påklagede tilfellet være åpenbart at redaksjonens rutiner for på selvstendig grunnlag å fange opp slike innlegg, har sviktet. Utvalget mener det ikke er presseetisk akseptabelt å overlate overvåkingen av umodererte nettdebatter til publikum alene.»

PFU ber rett og slett nettredaktørene å skjerpe seg når de modererer nettdebattene. Dette framstiller Øgrim som et maktovergrep fra engstelige mørkemenn.

For å forstå hvor feil Øgrim tar, må vi ta et historisk tilbakeblikk. Retten til anonyme ytringer var en av de store demokratiske nyvinningene i grunnloven fra 1814. Bakgrunnen for anonymitetsretten er at hvem som helst skal kunne varsle om kritikkverdige forhold uten at det fører til represalier. Men det betyr ikke at det er fritt fram for å si hva som helst. Den som kommer med usanne beskyldninger kan fortsatt straffes i ettertid. Hvordan kan man få til det når ytringen er anonym? Jo, ved at redaktøren overtar ansvaret for det som blir sagt. Det er fordi redaktørene gjør dette de har rett til å verne sine kilder. Dette prinsippet håndheves også av menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, som har utvidet pressens ytringsfrihet. Men denne friheten forutsetter at pressen utøver etikk og kildekritikk på et profesjonelt nivå.

Redaktøransvaret er altså en del av et større byggverk, som legger grunnen for viktige størrelser som utvidet ytringsfrihet og rett til kildevern. Hvis redaktørene sier fra seg ansvaret, finnes det ikke lenger noen grunn til å gi pressen slike privilegier. Kildevernet blir underminert, og dette vil svekke demokratiet i Norge. Så stor er denne saken, selv om det akkurat nå handlet om en løs beskyldning i en diskusjon få gadd å lese.

PFUs kjennelse sier at redaktøren skal ta det fulle ansvaret også på nett, mens redaktør Øgrim mener at det beste er å modernisere seg bort fra det hele. Hans argumentasjon er todelt. Han ene argument går ut på at internett har mangedoblet menigmanns muligheter til å ytre seg offentlig. Her er det lett å være enig. Det er viktig å pleie og videreutvikle nettdebatten som demokratisk arena.

Men den medisinen han foreskriver, vil føre til det motsatte. Hans andre argument er nemlig at alle ser forskjellen på nettdebatten og den tradisjonelle debattens tyngde og injurierende kraft. Det kan umulig bety annet enn at den tidligere nettredaktøren Øgrim mener nettdebatten verken har tyngde eller injurierende kraft. Derfor skal det heller ikke være så farlig å påstå at et firma svindler kundene sine, slik det sto i de påklagede innleggene.

Skal vi følge Øgrims logikk, bør ikke nettredaktørene investere tid og penger i å overvåke sine egne debatter. Det er bedre å la det skure, helt til noen klager. Dette er en farlig vei å gå. Den vil føre til at nettdebatten blir uten politisk betydning, samtidig som pressens frihet blir underminert. Nettavisene har allerede gått langt i å bagatellisere nettdebatten, siden de gir søkemotorene beskjed om ikke å indeksere den. Dette er en fallitterklæring for et medium med et fantastisk demokratisk potensial. Hvis nettdebatten skal marginaliseres enda mer, blir den en rendyrket avmaktens arena. Det kan neppe kalles frigjøring.