Maskespill og nettdebatt - Nytt Norsk Tidsskrift

Magne Lindholms hjemmeside

2006 Maskespill og nettdebatt


Nytt Norsk Tidsskrift - 2006 - Nr 04 - "Maskespill og nettdebatt" av Magne Lindholm.

Last ned PDF
Tallene er fotnoter.

Internett er i ferd med å etablere seg som vår tids største kanal for offentlig debatt. Alle de større nettavisene har store debattsentraler. Den største ligger på VG.no, og rommet mer enn 15 millioner innlegg i september 2006. Aftenposten.no hadde over to millioner innlegg i sin debattsentral på samme tid.1 Her er ikke kommentarfeltene som ligger bak nyhetsartiklene regnet med. I tillegg kommer MSN og chattekanaler på andre nettsteder. Ingen kjenner omfanget av denne enorme tekstmengden.

Den voldsomme debattaktiviteten på Internett er en konsekvens av at Internett er det første massemediet som gjør det mulig med toveiskommunikasjon. Returkanalen har skapt et nytt fenomen, som kalles nettsamfunn. Nettsamfunnene styres for en stor del av brukerne selv. Det skjer ved at de legger deler av den brukerkulturen som omgir alle massemedier direkte inn i selve mediet.

Noe av det mest overraskende ved nettsamfunnet som kulturuttrykk er at brukernes eksponering av seg selv spiller mye større rolle enn noen kunne forutse. Denne selvframstillingen på nett er som regel anonym. Årsaken er søkemotorene. I det digitale rommet er glemselen opphevet. Enhver ytring er et digitalt spor, og alt kan googles. Deltakerne i nettsamfunnet får derfor et stort behov for å skjule sine spor. I stedet for eget navn bruker de et kallenavn, et «nick».

Anonymitet, i form av en fiktiv nett-identitet, blir nøkkelen til et aktivt liv i nettsfæren. Selv om nettstedene krever registrering, er rutinene for å sjekke identiteten av varierende kvalitet. Som regel lagres IP-adressen for å avsløre straffbare forhold. Men overfor hverandre er de fleste nettbrukere anonyme. Dette har store konsekvenser for debattkulturen på nett.

Debatt er bare ett av mange elementer i nettsamfunnet. Men i et politisk perspektiv er utviklingen av den nettbaserte debattkulturen svært viktig. Debatt er grunnleggende i et demokrati. Den debattkulturen som utvikles i nettsamfunnet vil prege framtidas offentlighet, for dette er de unges medium. Problemet er at den digitale debattkulturen, som bygger på anonymitet, kan spolere Internett som demokratisk medium. Hvis nettet etablerer seg permanent som den foretrukne offentlige arenaen for Internettgenerasjonen, og den anonyme debattkulturen fortsetter å dominere, vil hele den demokratiske offentligheten bli svekket.

Retten til å være anonym
Retten til å ytre seg anonymt er en viktig del av ytringsfriheten. Ytringsfrihet har liten verdi hvis den ikke blir brukt til å offentliggjøre ubehagelige sannheter. Men det kan føre til represalier, selv om ytringen er lovlig. Derfor må det være mulig å opptre anonymt, i unntakstilfeller.

Det er derimot ikke i strid med ytringsfriheten å bekjempe eller straffeforfølge utsagn etter at de er ytret. Skal det være mulig, må noen ha ansvar for det som blir sagt. Hva da når taleren er anonym? Dette er ett av ytringsfrihetens store dilemmaer.

Fram til 1814 var anonyme skrifter forbudt i Danmark-Norge. Struensees statskupp i 1771 førte til et kortvarig frislipp og deretter til en liberalisering med varierende strenghet. Etter at trykkefriheten ble grunnlovfestet i 1814, har pressen og rettsvesenet kranglet om anonymitetsrettens omfang. Stridens kjerne har vært det som kalles «pressens kildevern». Kildevernet består i at pressen nekter å oppgi sine kilder selv om retten dømmer den til å gjøre det. Rettsgrunnlaget for kildevernet er nettopp anonymitetsretten.2 Høyesterett anerkjente pressens krav om fullt kildevern så sent som i en dom fra 2004.3

Løsningen på anonymitetsrettens dilemma ligger i redaktøransvaret. Når en kilde eller skribent vil ytre seg anonymt, har redaktøren ansvar for å sjekke påstanden. Dermed overtar redaktøren ansvaret for utsagnets innhold. Det forutsetter en profesjonell etisk og kildekritisk standard fra redaktøren. Derfor kan bare profesjonelle pressefolk påberope seg kildevernet i Norge i dag. Private nettsider kan det ikke.

Spørsmålet er bare om denne trekantkonstruksjonen, der en profesjonell redaktør stiller som garantist mellom den anonyme kilden og publikum, overlever på Internett. Det kom klart fram høsten 2005, da Norsk Presseforbund skulle revidere Vær Varsom-plakaten.

Vær Varsom-plakaten
Vær Varsom-plakaten er Norsk Presseforbunds etiske kodeks, som forvaltes av Pressens Faglige Utvalg (PFU). Den siste revisjonen ble vedtatt 25. november 2005. Ett av forslagene fra revisjonskomiteen gjaldt redigering av nettdebatter. Den foreslo en ny ordlyd til punkt 4.17. Forslaget lød slik:

Digitale meningsutvekslinger er underlagt samme redaktøransvar som annen debatt. Som hovedregel skal innlegg underlegges redaksjonell vurdering før publisering, der hvor dette er teknisk mulig. Digitale debatter må overvåkes fortløpende, og krenkende innhold fjernes eller sperres så raskt som mulig.4


Dette var en sterk innskjerping i forhold til det gjeldende punkt 4.17. Vær Varsom-plakaten foreskrev ikke at nettdebattene skal forhåndsredigeres. Den lød da som nå:

Dersom redaksjonen velger ikke å forhåndsredigere digitale meningsutvekslinger, må dette bekjentgjøres på en tydelig måte for de som har adgang til disse. Redaksjonen har et selvstendig ansvar for så snart som mulig å fjerne innlegg som bryter med god presseskikk.5

Bakgrunnen for revisjonsforslaget var flere episoder. I Sverige var Aftonbladet.se bøtelagt for å publisere rasistiske leserbrev i 2001. I Norge ble Stavanger Aftenblad felt i PFU i 2003. Avisen hadde latt to leserbrev med beskyldninger om alkoholbruk i et fergeselskap ligge på nettsidene i flere døgn før de ble fjernet.6 Etter dette innførte avisen forhåndsredigering av alle innlegg på nett.

Etter det nye forslaget ville nettavisene bli pålagt å innføre papiravisenes praksis, slik at forhåndsredigering ble regelen. Snakkegrupper, eller chat, skulle overvåkes på linje med direktesendt radio. Et slikt tiltak ville fått store praktiske konsekvenser. Det normale i dag er at nettdebatter redigeres ved at uønskete innlegg siles ut i ettertid. Sidene har en varselknapp, der leserne kan anmelde upassende innlegg. Enkelte aviser gir utvalgte medlemmer fullmakt til å redigere deler av nettavisen. Dagbladets nettsamfunn Blink opererer med fire nivåer av brukere med redaksjonelle fullmakter.7

For den som er vant til papiravisenes journalistikk, virker forslaget nokså udramatisk. I nettavisene ble det derimot oppfattet som en underminering av nettets karakter. Kritikken ble hard, og forslaget falt. Årsaken til fallet viser hva konflikten dreier seg om.

Konsensus blir utfordret
Stipendiat Arne Krumsvik ved Journalistutdanningen på Høgskolen i Oslo gikk raskt ut mot forslaget i en kronikk i Dagens Næringsliv. Krumsvik har vært med på å utvikle nettjournalistikken både i VG og Dagbladet. Hans dom var ikke nådig:

Den nødvendige konsensus som kreves for at pressens etiske regelverk skal endres, er ikke til stede når tradisjonell presseetikk brytes mot etablert nettskikk i dette forslaget. […] For presseetikken isolert sett er hovedproblemet at den foreslåtte linjen neppe vil bli fulgt, og påtale ikke tatt ad notam. Det vil svekke både Vær Varsom-plakaten og selvdømmeordningen på en måte som bransjen ikke kan se seg tjent med.8


Krumsvik påpekte at en forhåndsredigering ville bli svært kostbar. Men det sentrale problemet var at store nettaviser ville sabotere bestemmelsen, fordi den bryter med innarbeidet praksis. Hvis ikke presseetikken tilpasset seg etablert nettskikk, kunne den etiske konsensus-en i norsk presse sprekke.

En slik utvikling ville bli et hardt slag for pressen. Det norske presseetiske systemet er en selvdømmeordning som bygger på konsensus. PFUs eneste virkemiddel er å skrive uttalelser som offentliggjøres. Sanksjonen er skam.

Konsensusregimet forutsetter at hovedaktørene i pressen er på linje med PFU. PFU kan ikke forvalte reglene så strengt at det ikke lenger en skam å bli felt. PFU kan heller ikke operere så lemfeldig at pressen anklages utenfra for å ta lett på etikken. Det vil true selvdømmet. Dette gjør den presseetiske praksisen til en strategisk balansegang som skal forsikre omverdenen om at en samlet bransje er verdig sine omfattende privilegier. Ett av privilegiene er retten til å forvalte anonymitet på kildenes vegne.

Det uanstendige nettet
Revisjonskomiteens innstilling ble holdt i en nøytral tone, med ett unntak. Begrunnelsen for å endre punkt 4.17 var fylt av patos:

For sine papirutgaver har de fleste anstendige aviser strenge debattreg-ler. Noen krever fullt navn og delvis adresse i spaltene, andre krever at redaksjonen i det minste skal vite hvem som står bak innlegget. […] I alle tilfeller redigeres innleggene, og underlegges redaktørens ansvar. […] Samtidig som redaktørene hevder at nettutgavene er underlagt de samme regler, og skal holde den samme journalistiske standard, som papirutgaven, gjør noen av dem et unntak for leserinnlegg på nettet. De utstyrer debattsidene, eller det enkelte innlegg, med en varefaktadeklarasjon om at innleggene står utelukkende for forfatternes regning. Noen utstyrer i tillegg hvert innlegg med en lenke til redaksjonen, til bruk for den som mener at innlegget er krenkende. Så sitter redaktørene der, med nyvaskede hender, og har overlatt en del av sin publisistiske virksomhet til gatens parlament.


Den ansvarlige redaktør skal ha høyere mål, etter utvalgets mening:

Det finnes mange som mener at det er galt å redigere disse debattene. Redaktøren bør ikke ha større ansvar for det som blir sagt i nettutgavens debatt-forum enn en kafévert har for det som blir sagt rundt bordene, er det blitt hevdet. Men redaktører har vanligvis ikke sett på seg selv som restauratører. De har forvaltet det frie ord under ansvar. […] Når redaksjonen varsler at de vil fjerne krenkende innlegg bare de blir gjort oppmerksom på dem, har avisen samtidig understreket at de har et redaktøransvar også for nettutgaven. Det blir bare så dyrt å utøve dette ansvaret med samme kvalitet som for papirutgaven.9


Redaktørene anklages altså for å gå i mammons tjeneste. Men det avgjørende argumentet for å innføre forhåndsredigering er sannhetskravet. Når en krenk-ende eller usann opplysning først er offentliggjort, hjelper det ikke med fjerning i ettertid. Etikk kan ikke måles med stoppeklokke. Det viser fellingen av Stavanger Aftenblad:

Det er innført en vilkårlig lengde for når god presseskikk brytes. I dette tilfellet var to døgn for lenge. Ville ett døgn vært akseptabelt? 12 timer? Tre kvarter? Er denne lengden avhengig av alvorsgraden i de opplysninger som publiseres, slik at jo mer graverende påstandene eller opplysningene er, desto raskere må redaksjonen reagere for å være på presseetisk trygg grunn?10


Dette er saftigere retorikk enn vanlig i norske saksdokumenter. En årsak er kanskje at utvalgets leder var Sven Egil Omdal, kommentator nettopp i Stavanger Aftenblad. Men den drevne skribent tyr bare til patos når store verdier står på spill. Det som sto på spill her, var intet mindre enn redaktørinstitusjonens status i norsk presse.

Redaktørstolen undergraves
Helt siden Ted Nelson utga sin Dream Machines/Computer lib i 1974, har skribenter drømt om at digital kommunikasjon skal skape et spesielt demokratisk medium. Tim Berners-Lee utviklet WWW i pakt med dette. En av de mest populære spådommene er at nettbrukeren blir en fri informasjonssøker.

Et felles trekk ved disse fantasiene er at de fokuserer på nettets mulighet til å flytte makt fra redaktøren til brukeren. Det unike med Internett er at alle noder er likestilt teknisk sett. Det har skapt forestilingen om at nettbrukeren selv skal ta full kontroll over kommunikasjonen.

Dette er en seiglivet utopi som neppe blir realisert. Den bygger på en misforståelse av nyhetenes karakter. Nyhetenes fortellingsbrokker forveksles med saksinformasjon.11 Dessuten er redigering en tjeneste. Jo større informasjonsflom, jo større blir etterspørselen etter redaksjonelle tjenester.

De digitale utopistene har også en tendens til å se bort fra økonomien. I dag er alle viktige nettaviser og nettsamfunn gratis. Et gratismedium selger ikke redaksjonelt stoff. «Innholdet» er en ren utgift. Det nettstedet lever av, er å selge publikums oppmerksomhet videre til annonsørene. Gjennom dette forskyves makten fra redaktør til markedsavdeling.

Orden gir mening
I boka The Language of New Media hevder Lev Manovich at alle digitale medier er databaser der informasjonene er lag-ret som moduler.12 Det som skiller de -digitale mediene fra de analoge er at lagringsmediet er skilt fra presentasjonsmediet. Lagringsmediet kan være en harddisk i nettet, mens presentasjonsmediet er en dataskjerm, en mobiltelefon eller en MP3-spiller. I digitale medier er alle modulene tilgjengelige sam-tidig. Analoge medier som avis, film og TV består også av moduler, men her er presentasjonen låst til det samme mediet som innholdet lagres på under overføringen, som sidene på avisens papir eller i fjernsynsnyhetenes tidslinje.

De digitale mediemodulene kan ordnes på ulike måter, og det er denne ordningen som fyller dem med mening. Dette gjør digitale medier til stridssoner der kampen står mellom ulike måter å ordne informasjonene i basen på. I et slikt perspektiv blir ideen om at brukeren skal opptre rasjonelt og suverent, på linje med en fri forsker, bare én av flere mulige strategier for å konstruere mening. Den er ikke selvsagt for alle brukere. Mening kan også konstrueres gjennom innlevelse eller bekrefting av myter. Uordnet informasjon blir avvist som kao-tisk støy.

Digitalt maskespill
I nettsamfunnet er den anonymiserte selvpresentasjonen en sentral form. Men hva er det som presenteres? Er det som skrives sant? Er den man diskuterer med den han gir seg ut for? Det er umulig å vite. Det er heller ikke så viktig. I det digitale nærværet er maskespillet regelen.

Maskespillet er nettsamfunnets kreative motor. Det lekes med psevdonymer, fiktive signaturbilder, signaturer og provokasjoner. Maskene er som regel en kombinasjon av frittflytende moduler fra kulturindustrien. Maskespillet preges av montasjer der allusjoner og intertekstuelle bånd er sentrale elementer i meningsproduksjonen. Betydningen markeres indirekte.

Et spill der alle bærer maske, åpner for utstrakt ironi. Dette gjør maskespillet tvetydig. Spillet kan være avansert, samtidig som trivielle klisjeer og ideologiske konvensjoner kan gjøre det til bærer av tradisjonelle forestillinger. Ingen har ennå utforsket dette systematisk. Men det skal ikke mer enn et par stikkprøver til før man finner at både selvpresentasjon og nettdebatt ligger langt unna de fleste idealer om deliberativt demokrati, bygd på rasjonalitet, åpenhet og autentisitet.

Nettsamfunnet som lojalitetsbygger

Det store problemet med forhåndsredigering av nettdebatten er ikke kontrollen, men forsinkelsen. Dersom man fjerner følelsen av umiddelbar tilgang, oppleves det som et kontraktsbrudd.

Arne Krumsvik spådde i sin kronikk at det foreslåtte debattregimet ville sette de tradisjonelle avisene på sidelinjen. Forhåndsredigering ville forskyve nettdebatten til medier utenfor Norsk Presseforbund. Dermed ville pressen gå glipp av nettsamfunnet som lojalitetsbygger. Et viktig mål med nettaktiviteten er nemlig at den skal skape sterke bånd mellom bruker og nettsted:

Norske aviser er i en særstilling internasjonalt med sine sterke posisjoner i nye medier, som til dels er vunnet gjennom aktiv bruk av interaksjon med og mellom brukerne. Dagbladets nettsamfunn Blink (med over 200 000) medlemmer) står for eksempel for over en tredjedel av nettstedets totale trafikk. Det representerer en vesentlig lojalitetsbygger i den nye kanalen. VG har landets største debattforum, som spiller en tilsvarende rolle for deres nettsted.13


Siden dette ble skrevet, har betydningen bare økt. Blink hadde 359 000 aktive brukerprofiler sommeren 2006.14

Høyt og lavt demokrati
Selv om de teknologiske mulighetene for en demokratisering gjennom Internett er til stede, må de realiseres gjennom kulturell praksis. Her er diskursive sperrer et stort problem. Dette er kulturelle størrelser som kan blokkere en demokratisk offentlighet, selv om den rent formelt er fri og åpen for alle.

Revisjonskomiteen omtalte redaktøren som den offentlige debattens ord-styrer, og plasserer seg i den delen av demokratiteorien som dyrker idealet om den opplyste samfunnsborger. Men sam-tidig hyller den anstendigheten og tar avstand fra «gatens parlament». En slik kopling mellom offentlig debatt og det høyverdige er problematisk.

Ut fra et funksjonelt perspektiv på demokratiet kan man hevde at det stiller krav til deltakerne. Demokrati betyr ikke bare folk, men også styre. Folk har alltid pratet ved vannposten. Skal diskusjonen fungere demokratisk, må den ikke bare skape meninger. Den må også føre til politisk viljedannelse. Folket må sette seg i stand til å utøve makt. Debattkulturen danner grunnlaget for begge deler.

Som kjent er den ledende tenker på feltet for tida Jürgen Habermas. Derfor er det viktig å huske at hans teori om kommunikativ handling ikke er en kommunikasjonsteori. Den er en normativ politisk teori, som forsøker å påvise at det finnes et grunnlag for demokratiske styringsformer som kan forsvares ut fra en rasjonell diskurs, uten å gå til grunne i rational choice-teoriens filosofiske ørken.

Den norske Ytringsfrihetskommisjonens innstilling fra 1999, ført i pennen av Francis Sejersted, er sterkt Habermas-inspirert. Sejersted argumenterer for å utvikle samfunnsborgerne til «det myndige menneske» gjennom debattens oppdragende virkning: «Frihet forutsetter altså en form for dannelse. Uten dannelse kan friheten perverteres».15

En slik demokratioppfatning kan virke paternalistisk. Innbyggerne må oppdras før de får bestemme. I et ekte folkestyre må vel innbyggerne kunne oppheve et slikt krav?

For å komme ut av et slikt dilemma må kravet om at en frigjørende debatt må føres med offentlig bruk av fornuften som ideal, skilles fra et krav om at den skal føres i en høyverdig stil. Hvis man begrunner kravet om argumentasjonsnivå med språk og stil, ender man i en livsstilsdom. Utsagn om «dannelse» favoriserer som regel utvalgte kulturelle varianter og bygger på skillet mellom høyt og lavt. Dette er ikke et skille mellom fornuft og ufornuft, men et smaksskille som følger sosiale skillelinjer. Derfor fungerer skillet mellom det høye og det lave antidemokratisk. Dette må ikke glemmes i vårt samfunn, hvor vi forholder oss til makt og klasse ved å uttrykke oss gjennom livsstil.


Livsstil og symbolsk makt
Livsstiler består av symbolsk ladete forbruksmønstre.16 I livsstilssamfunnet markerer man sin sosiale posisjon ved å omtolke samfunnets maktstruktur til symbolske mønstre. Disse symbolske møns-trene konstrueres ved å kombinere brikker fra forbrukersamfunnets vareflom, og slik kan de vises fram til andre. Masse-mediene er sentrale aktører i dette. Forbruk er et hovedtema i mediene, sam-tidig som mediene selv er symboltunge forbruksvarer. Livsstilenes kategorisystem representerer ikke bare en symbolsk fortolkning av maktforhold. Livsstil er også en form for maktutøvelse, som virker gjennom ut- og inndefinering.

Livsstilens erobringstokt i det offentlige rom har gjort Habermas’ svake punkt svært tydelig: Hans teorier er dårlig egnet til kulturanalyse. Franskinspirert kulturteori gir større innsikt, selv om resultatene er tristere. Litt forenklet kan man si at Habermas forteller hvordan demokratiet bør være, mens Bourdieu og Foucault forteller hvorfor det ikke er slik.

Skal man vurdere moderne nettdebatt politisk, må man kombinere disse tradisjonene. Symbolsk rangordning og diskursive sperrer bryter ned muligheten for å etablere Habermas’ ideal om herredømmefri kommunikasjon. Livsstilssamfunnets og den klassebestemte dannelsens skille mellom det høye og det lave, det verdige og det uverdige gjør offentligheten lagdelt. Men et krav om kunnskap og rasjonell dialog står ikke i veien for en likestilling av det høye og det lave. Høystil er ikke mer rasjonell enn lavstil.

Ett av de største hindrene for en fungerende demokratisk dialog på tvers av sosiale skiller er symbolsk maktbruk. Symbolsk makt kommer ikke nødvendigvis ovenfra. Den utøves av undersåttene selv, fordi samfunnets maktstruktur er internalisert i våre forestillinger.17 Forbausende ofte hører man at den undertrykte uttrykker lojalitet til den forskjellsbehandlingen som skaper undertrykkelsen. Vi finner den for eksempel i ordtak som: «En kan ikke alle konger væra. Noen må også påsan bæra». Slik språkbruk er antidemokratisk undersåttprosa. Denne undersåttprosaen er en form for symbolsk maktbruk som uttrykker lojalitet til det bestående ved å slå ned på avvik fra den konvensjonelle orden.

Det er derfor en avsporing å fokusere på dannelse, målt langs aksen som går mellom høy og lav stil, når man skal diskutere debattkultur. Det er langt viktigere å undersøke om debattkulturen styrker eller svekker den kulturelle lagdelingen i samfunnet.

Lavstil + aktørstempling = nettdebatt?
Debatten på norske nettsteder foregår ikke akkurat i den opphøyde stil Francis Sejersted selv dyrker når han beskriver den myndige samfunnsborger. Ut fra stikkprøver har undertegnede kommet fram til en liste over typiske trekk ved nettdebatten i brede massemedier:

Nettdebatten opererer hovedsakelig i lavstil
Nettdebatten er lite preget av saklighetsnormer
Nettdebatten inneholder sterke innslag av irettesettelse og personangrep
Nettdebattens fokus har en tendens til å dreie fra sak til person
Nettdebatten har en tendens til å være moraliserende og er ikke systemorientert
Maskespill er det dominerende modus i nettsamfunnet
Anonymitet er grunnlaget for maskespillets dominerende stilling
I mindre, saksorienterte diskusjonsgrupper er saklighetsnivået langt høyere enn i debattene i de brede mediene.
En slik liste må selvfølgelig etterprøves empirisk. Sjangersystemet på Internett er i rivende utvikling. Men hvis punktene er noenlunde korrekte, er det grunn til å bekymre seg for nettdebattens framtid.

Jeg vil demonstrere noen av punktene med to eksempler. De er tatt fra starten av to tråder fra nettdebatten i VG.no i juli 2005.18 Jeg har bare tatt med de første par innleggene. Den første tråden handler om den kristne politikeren Dagfinn Høybråtens besøk på det religiøse stevnet Sarons Dal:

Tema: Høybråten i Sarons Dal – steng dalen

Xanadu [2603] 18.07.05 13:30: Dagfinn Høybråten er på valgturne i Sarons Dal. Kan noen stenge dalen og svelge nøkkelen? Det haster!

caktus [6751] 18.07.05 13:45: Fordi?

Tsigalko [115] 18.07.05 15:27: Fordi da kommer han seg ikke ut igjen vel, dummen ...Først tenke, så overveie, så skrive, så sjekke at det ser noenlunde fornuftig ut, trykk send mens man klamrer seg fast til «Endre»-knappen i tilfelle man tross alle mulige forhåndsregler, fortsatt sitter med spor av bajs på leggen. Oioi, jeg er lei av å være på jobb! Sola skinner og havet skriker etter besøk, 35 minutter ...

caktus [6754] 18.07.05 15:33: Ja, å beskytte seg mot sola er ikke dumt. Forsøk caps, evt installere vifte – i vers-te fall borre hull i skallen for skikkelig gjennomlufting (hvis man da ikke, som det høres ut, allerede har gjennomført dette). Solstikk er ikke til å spøke med. Drikk mye vann. […]

Xanadus ironi er tydelig, men ikke spesielt elegant. Tsigalko overtar føringen ved å dreie fokus fra sak til debattant («dummen»), før han skildrer nettdebattanten som kjeder seg på jobb. Etter dette handler debatten bare om debattantene.

Tråd nummer to handler om krigen i Irak:

Tema: La oss ta saftig igjen ...

KaareKrapp [2257] 07.07.05 18:44: Vi har bombene. Spreng først hele Irak og Afghanistan til fillebiter. Hjelper ikke det, fortsetter vi. Mvh Krapp

gekka [2492] 07.07.05 18:45: Den strategien har jo tydeligvis ikke fungert foreløpig.

bligh [1199] 07.07.05 18:45: Med andre ord: La oss bombe alle som ikke tenker som oss. Det vil nok virke, tenker jeg.

dobrodan [240] 07.07.05 18:45: Idiot ...

jacksonen [475] 07.07.05 18:46: Noe må gjøres i hvert fall.

Kaare Krapps ironi er tung på labben. Det gjør saklighet til ironisignal, noe som Gekka utnytter i sin finte. Personkarakteristikken kommer etter ett minutt. Tidfestingen forsterker preget av duell. De kløktig uttenkte psevdonymene viser at anonymiteten er godt forberedt. Mange debattanter skriver flere innlegg hver dag.

Disse to eksemplene inneholder ingen forsøk på å sette debatten på et saklig spor. Slike forsøk finner man rett som det er. De som prøver, blir som regel mobbet ut.

Disse innleggene er ikke av de verste når det gjelder skjellsord. De yngler når emnet er innvandring. Men debatten tilhører definitivt det som kalles gatens parlament. Som retorisk spill er tekstene avanserte. Målt etter saklighetsnormer når de ikke høyt. Slike trekk gjør nett-debatten svært problematisk ut fra et demokratiperspektiv. Personfokuseringen og det lave saklighetsnivået fører til polarisering og støter ut enhver som vil ha en debatt basert på informasjon og offentlig fornuft. Det er lite som tyder på at aktørene i denne debatten ønsker å kople seg til de etablerte politiske prosessene i samfunnet. Hvis de trekkene jeg har beskrevet her får dominere i nettdebatten, vil den etablere seg som enda en form for maktesløs undersåttprosa og styrke lagdelingen av offentligheten ved å app-laudere klassedelingen nedenfra.

Best å ikke gjøre noe
Da sekretariatet i Presseforbundet skulle sammenfatte høringsrunden, var det klart at det store flertall i forbundet gikk imot revisjonskomiteen. Den fikk bare støtte fra Norsk Journalistlag, Fagpressen og Norsk Lokalradioforbund. Ingen av dem er tunge nettaktører.

VG nett og Mediebedriftenes Landsforening (MBL) kom med et felles motforslag, der nettavisene bare hadde plikt til å offentliggjøre sine regler og fjerne uønskete innlegg i ettertid. Det førte til en syrlig kommentar fra Presseforbundets sekretariat:

I motsatt ende står MBL (og VG Nett), hvis forslag representerer en total, redaksjonell ansvarsfraskrivelse. [...] Sekretariatet vil derfor advare mot formuleringer i pkt. 4.17 som reduserer redaktøren til et haleheng til brukeren. Er norsk presse virkelig tjent med en plakattekst hvor det grunnleggende prinsipp er at det er leserne som må si fra til redaktøren at han har publisert artikler som strider mot god presseskikk og derfor må fjerne dem? (Hva blir det neste? At det er leseren – og ikke redaktøren – som også skal ta seg av kildekritikken?) Man kommer ikke unna det som også NJ understreker i sin høringsuttalelse, at en redaksjon som påberoper seg redaktøransvar, ikke kan – i tillegg til å fraskrive seg redigeringsansvaret – også overlate ansvaret for overvåkingen til brukerne.19


Selv la sekretariatet seg på en mellom-posisjon, og foreslo en omstendelig nyformulering av punktet. Alle revisjonsforslagene falt. Punkt 4.17 ble stående som før, uten krav om forhåndsredigering av nettdebatten.

Digitale finlandshetter
Redaktørinstitusjonen har alltid levd utsatt til. Tradisjonelt har angrepene kommet ovenfra, fra myndighetene. De færreste var forberedt på at det alvorligste angrepet skulle komme nedenfra. Men det er nettopp det som har skjedd. Flommen av tekster lagt inn av anonyme brukere som de færreste nettredaktører ser ut til å ta på alvor, har underminert redaktørinstitusjonen i nettmediene.

Revisjonsutvalget forsøkte å løse problemet ved å gjeninnsette papiravisens gammelredaktør i nettavisene. Det var for sent. Både den tekniske, økonomiske og kulturelle utviklingen gjorde det umulig å få gjennomslag for dette.

Den lille trefningen om Vær Varsom-plakatens punkt 4.17 demonstrerte at vår norske presse prioriterer nettsamfunnets funksjon som lojalitetsbygger høyere enn pressens samfunnsrolle. Dette er logisk ut fra et økonomisk perspektiv. Problemet er bare at det leddet som skal sikre balansen mellom anonymitetsretten og kravet om at noen står til ansvar for offentlige ytringer, blir for svakt til å bære byrden.

Anonymitetsretten, som skal være en nødløsning, er blitt dominerende på nettet. Det er fritt fram for krenkende uttalelser. Den etiske standarden måles etter hvor raskt de fjernes.20

Mange vil mene at dette ikke er så farlig. Det skjer i den offentlige debattens nedre regioner, der ingen seriøs samfunnsaktør oppholder seg. Men den som mener dette, godkjenner samtidig at nettsamfunnet skal være klassedelt. Den store digitale debattarenaen, som skulle ha et så stort demokratisk potensial, blir overlatt til klovner og bøller som utkjemper verbale gladiatorkamper iført digitale finlandshetter. I dette klimaet formes den nye tids digitale debattkultur, mens den styrende eliten oppholder seg helt andre steder. Det kan neppe kalles noen demokratisk nyvinning.

Debatt under fullt navn
Problemets kjerne er at anonymitet er blitt normen på nett, samtidig som redaktørene abdiserer. Da er det på sin plass å minne om at medlemsbedriftene i Norsk Presseforbund har en rekke privilegier. De begrunnes med at pressen spiller en viktig rolle for demokratiet. Hvis den ikke tar denne oppgaven alvorlig på Internett, er det heller ingen grunn til at pressen skal beholde privilegiene.

Selv om pressens organisasjoner valgte å late som om ingen ting har skjedd, har ikke nettdebattens problematiske sider forsvunnet. Reaksjonene på nett-debattene dukket opp til overflaten på -nysommeren 2006, både i Dagbladet,21 Dagens Næringsliv 22 og Klassekampen.23 Temaet fikk likevel ikke oppmerksomhet i de tradisjonelt diskuterende lag, før -Aftenpostens debattredaktør Knut Olav Åmås gikk sterkt ut mot anonyme nett-debatter. I papiravisen, selvfølgelig.24 Med utgangspunkt i debatten etter Jostein Gaarders Israel-kronikk,25 oppsummerte han at innleggene i nettdebatten skilte seg radikalt fra papiravisens innlegg. Det gjaldt ikke bare stilen. Også standpunktene var stikk motsatte på nett og papir. Begge deler var nokså uproblematisk. Problemet var at nettdebatten sto i fare for å ende som «den seriøse debattens endestasjon og søppelkasse». Årsaken var anonymiteten. Mottiltak: Anonymiteten i nettdebatten burde opphøre.

Det er ikke vanskelig å slutte seg til et slikt forslag. Tiltaket er enkelt å gjennomføre. Alle nettmedier som vil bli tatt alvorlige som demokratiske aktører bør opprette en egen debattsentral, der alle som deltar må bruke fullt navn. Det vil etter alt å dømme heve saklighetsnivået. Dette er en typisk redaktøroppgave.

Et slikt tiltak betyr ikke at det blir slutt på anonyme debatter. Det er heller ikke sannsynlig at disse debattsentralene vil bli spesielt populære. Men det er nødvendig å etablere en debattform hvor alle står offentlig til ansvar for sine ytringer også på Internett, hvis vi skal utvikle en fullverdig, demokratisk offentlighet i vår digitale tidsalder. Slik debatt finnes allerede, men bare i fagorienterte diskusjonsgrupper. Det er et stort paradoks at på nettet kan man finne saklige diskusjoner under fullt navn om installasjon av grafikkort, men ikke om politiske emner. Det er også påfallende at det er de store, allmenne mediene som svikter sin oppgave. Det er bare store nettmedier som kan etablere landsomfattende offentlige arenaer. Norske nettaviser har dessverre prioritert å nærme seg nettdebatten ut fra rene kommersielle hensyn. Den brukes gjennomgående til å bygge lojalitet, for å vinne markedsandeler. Hvis norske nettaviser ønsker å bli tatt alvorlig som demokratiske institusjoner, må de endre denne praksisen og innrede minst ett stort digitalt fellesrom hvor gjestene tar av seg maska før de griper til tastaturet.


1 http://vg.transact.no/Group.asp http://debatt.aftenposten.no/Group.asp (21.06.2006).

2 Nils E. Øy (1994): Anonymitetsrett og kildevern. Institutt for journalistikk, Oslo.

3 Norges Høyesterett – Kjennelse 2004-09-15/HR-2004-01533-A.

4 Norsk Presseforbund (2005): Forslag til revisjon av Vær Varsom-plakaten. Innstilling til Norsk Presseforbunds styre fra revisjonskomiteen. Internt arbeidsdokument undertegnet PEK. Fjernet fra nettet etter revisjonsprosessen, men ligger på http://www.bt.no/-leserombud/article198822.ece (20.06.2006).

5 Vær varsom-plakaten, sist revidert 2005 http://www.presse.no/varsom.asp.

6 PFU-sak nr. 030/03 http://www.presse.no/etikk.asp.

7 http://blink.dagbladet.no/rules.html og http://blink.dagbladet.no/blink_kings.html (26.01.2006).

8 Arne Krumsvik: «Presse-nei til nettdebatt». Dagens Næringsliv 20.6.2005. Ligger på http://home.hio.no/%7Earnehk/ (20.06.2006).

9 Norsk Presseforbund op.cit.

10 Norsk Presseforbund op.cit.

11 Magne Lindholm (2001): «Nyheten, fortellingen og årsaksloven», Norsk Medietidsskrift nr. 2, 2001 s. 84–99.

12 Lev Manovich (2001): The Language of New Media. Cambridge, Mass.: MIT Press, s. 218.

13 Krumsvik op.cit.

14 Opplyst i epost fra redaktør Rune Røsten i DB Medialab 22.06.2006.

15 NOU 1999:27 s. 22.

16 Anthony Giddens (1991): Modernity and Self-Identity. Self and Society in the Late Modern Age. Cambridge.

17 Pierre Bourdieu (1994): Symbolsk makt. Oslo: Pax, s. 38.

18 Eksemplene ligger på: http://vg.transact.no/Search.asp?Row=&Group=&Username= &Period=4&Query=h%F8ybr%E5ten+sarons. Sjekket 06.11.2006. De finnes lettest med søkefunksjonen på http://vg.transact.no/group.asp.

19 Norsk Presseforbund (2005): Forslag til revisjon av Vær Varsom-plakaten. Innstilling til Norsk Presseforbunds styre fra revisjonskomiteen. Internt arbeidsdokument undertegnet PEK.

20 Et eksempel er meldingen om at spekulanten Idar Vollvik var død, framsatt i Hegnar Online 25.6.2006, og fjernet etter noen timer. http://n24.no/oppogfrem/article1367174.ece.

21 Mina Hauge Nærland: «Slutten for nettdebattene?» Magasinet på nett 18.06.2006, http://www.db.no.

22 Tellef Øgrim: «Ustyrlig nettdebatt». Dagens Næringsliv 08.07.2006.

23 Mona Ringvej: «Kjør debatt!»/Magne Lindholm: «Digital revolusjon?» Begge i Klassekampen 18.07.2006.

24 Knut Olav Åmås: «Offentlig, men likevel anonym». Aftenposten morgen 17.08.2006. http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/article1424414.ece.

25 Jostein Gaarder: «Guds utvalgte folk». Aftenposten 5.08.2006.