Intervjuets elendighet

Magne Lindholms hjemmeside

2006 Intervjuets elendighet


Jeg blir kvalm av intervjuer. Det kan virke rart at en journalistlærer sier noe slikt. Men en av grunnene til at jeg ikke lenger er journalist, men journalistlærer, er nettopp at jeg ikke lenger klarte å lage intervjuer. Jeg jobbet til og med i radio, slik at jeg var nødt til å kringkaste dem.

Journalister i radio og fjernsyn har et spesielt problem. De er nødt til å offentliggjøre spørsmålene sine slik de blir stilt. De kan ikke skrive dem om, slik at de virker fornuftige, slik man gjør i avisen. Som regel er denne offentliggjøringen ytterst pinlig. Intervjuobjektet er det ikke så farlig med. Det er jo han (man intervjuer fortsatt flest menn) som skal pines.

Intervjuet dominerer fullstendig i etermediene, både som datainnsamlingsteknikk og presentasjonsform. I disse mediene faller ofte disse to tingene sammen i intervjusituasjonen. Skriver man, er de som regel adskilt. Siden etermediene er våre største medier, dominerer intervjuet overalt i pressen. Det er derfor rikelig anledning til å bli kvalm.

Når intervjuet er blitt så vanlig blir det usynlig. Det er en form journalisten griper til uansett hva oppgaven består i. Det er en avgjørelse man ikke trenger å tenke over. Nettopp derfor er det grunn til å gjøre nettopp det.

Det første man må gjøre seg klar over at intervjuet ikke er en samtale. En samtale har to parter. Ofte er de likestilte. Man drøser fram og tilbake, snart har den ene overtaket, snart har den andre det. Intensiteten og engasjementet kan skrus opp eller ned, man overbevise, imponere, overtale eller gi blaffen i den andre. Det gjelder begge veier.

Intervjuet likner et forhør. Intervjueren representerer alltid en institusjon, akkurat som dommeren eller politiet. Siden intervjueren er institusjonens mann (eller stadig oftere en kvinne, siden journalistikken er i ferd med å bli feminisert og proletarisert, to prosesser som henger nøye sammen,) er ikke intervjueren personlig involvert i resultatet. Hun representerer mediet, og spiller en rolle. Denne rollen er en maktrolle. Det er intervjueren som bestemmer hvordan intervjuet skal gå, om og hvordan det skal offentliggjøres.

Intervjuobjektet er underordnet, og skal svare pent på det han blir spurt om. Unntaket er selvfølgelig hvis objektet representerer en institusjon som er mektigere enn intervjuerens institusjon. Da lirer intervjuobjektet som regel av seg noen innholdstomme fraser. Dette heter å ”gi” et intervju. Det er en slags moderne audiens. Som regel er den fullstendig meningsløs, hvis den da ikke tolkes som pynt, som den er.

Selvfølgelig kan et intervju være personlig. Jeg har hatt kolleger som har levd etter regelen: Intervjuet begynner når flørten er i gang. De levde godt på det. En slik intervjuer er helt avhengig av å kontrollere intervjuobjektet seksuelt. I anstendige former selvfølgelig, for opptaksutstyret står jo på. Den store mester i denne offentlige forføringens kunst var Erik Bye. Han hadde en utrolig teknikk når han intervjuet unge damer det var noe spesielt ved. Jeg skjønner dem godt. Det må ha vært som å bli invitert inn i hiet av bamsen sjæl. Kanskje er min motvilje mot intervjuet en lett gjennomskuelig sjalusi, fordi jeg skjønner ham enda bedre.

Intervjuet er et offentlig rituale, og et regissert spill. Dette spillet tjener en rekke formål det er viktig å ha klart for seg.

La oss begynne med etermediene. De har store problemer med språket. Når medarbeiderne leser opp tekst, stivner setningsmelodien slik at den låter unaturlig. Det er aller mest plagsomt i nyhetene, som har utviklet et eget tonelag. For tida er det mest utpreget, og derfor mest irriterende, i TV 2. De fleste yrkesgrupper som lever av å framføre monologer utvikler slike tonelag. Flyvertinner og prester er gode, det vil si dårlige eksempler. Disse tonelagene blir etablert fordi setningsmelodien i en vanlig samtale markerer skillet mellom kjent og ny informasjon. Dette må justeres kontinuerlig i samarbeid med samtalepartneren. Når man ikke har noen samtalepartner, må man lage faste intonasjonsmønstre i stedet. Resultatet blir det profesjonelle tonelaget, som blir etablert som en fast konvensjon i bransjen. Det gir trygghet, og forteller alle at det er rituell tale på gang.

Men slike tonelaget er problematiske, siden de går ut over forståelsen. I tillegg gjør det lytteren og seeren oppmerksom på at det er et apparat som snakker, og ikke et menneske. Dermed blir publikum minnet på massemedienes klassiske makt/avmaktsforhold. Det er definitivt ikke et konkurransefortrinn i vår intimiserende tid. For å dempe ubehaget sørger man for å lese opp så lite tekst som mulig, og framfører planlagte dialoger i stedet. Inn vandrer intervjuet. Når intervjuet kan foregå i en sofa, kan man til og med mime seernes oppførsel i stua. Der TV-en står. Så derfor gjør man det sånn. I TV.

Dette iscenesatte intervjuet er en form for drama. Dette dramaet er iscenesatt av intervjueren og hans medhjelpere. Ofte er det produsenten som fyller rollen som regissør i real time. Dramaet skal jo sendes mens det blir skapt, slik at det virker enda mer autentisk. Rollene er utdelt på forhånd. Det er en katastrofe hvis intervjuobjektet tar makta og begynner å stille spørsmål til intervjueren. Det gjør de færreste. De innordner seg, og spiller rollen sin. De vet at dette er en forutsetning for at de blir innbudt og tildelt sendetid. Medieopptreden er alltid en byttehandel. Intervjueren kan derfor regne med å vinne intervjuet.

Det lille dramaet har også en annen funksjon. Det er nemlig blitt slik i dag at journalister ikke har lov til å mene noen ting. De skal framstå som fullstendig meningsløse. Selvfølgelig mener de en hel masse, men det får de ikke lov å vise åpent, av hensyn til noe som kalles ”troverdighet”, som kan oversettes med mediets evne til å virke attraktivt på mange ulike målgrupper samtidig, slik at eierne kan få kontroll over så store deler av annonsemarkedet som mulig. Når journalisten skal uttrykke meningen sin, og det gjør de ustanselig, siden de er de mest prominente medlemmene i middelklassens skravlende sjikt, må de gjøre det gjennom et lite rollespill. Dette rollespillet er altså intervjuet. I intervjuet er det nemlig intervjuobjektet som får skylda for de standpunktene som blir framsatt. Intervjueren framstår som skyldfri. Derfor innkaller journalisten som regel et intervjuobjekt som kan si det hun mener.

Å bare innkalle én mener er et lett gjennomskuelig triks. Derfor bør journalisten innkalle to menere som kan motsi hverandre. Den ene spiller ”good guy”, og er gjerne en sympatisk og kunnskapsrik aktivist fra middelklassen, som arbeider i en organisasjon som er opprettet for å holde liv i slike aktivister. Den andre er en ”bad guy” som framføres til skrekk og advarsel. Dette kan være en politiker eller byråkrat. Alle organisasjoner med en mediestrategi har derfor ansatt informasjonsbærende skuespillere som kan stille opp på kort varsel og bekle disse rollene. Dette kalles debatt. Manus er kjent, siden Amnesty og Oddekalv alltid sier det samme. Man må være teaterkyndig for å komme i hu at det er regissøren som har ansvaret for budskapet.

Intervjuet kan brukes på denne måten både i avis, nettavis, radio og TV. Slik blir det også brukt. Det er den viktigste såkalte ”objektiviseringsteknikken” i vår tids medier. Slik tjener det til å opprettholde myten om at vår tids ekstremt verdiladete medier kan være ”objektive” eller nøytrale. Dette er mer enn en myte. Det er en forretningsidé. Det er også en verdimarkering i seg selv.

Siden intervjuet er så nyttig, blir det brukt hele tida. Det brukes ikke bare som presentasjonsform, men også som teknikk når journalisten skal finne informasjon. Når journalistene får en sak opp på skjermen, er første innskytelse: ”Hvordan kan jeg finne et intervjuobjekt som kan si noe om dette, slik at jeg framstår som meningsløs og skyldfri?” Det er ikke så viktig å vite noe selv, hvis man har evnen til å finne et passende intervjuobjekt. Heldigvis finnes det mange tålmodige og kunnskapsrike mennesker her i verden, som tar seg tid til å fortelle uvitende journalister hvordan ting henger sammen. Det føres derfor mange gode samtaler mellom journalister og kilder hver dag. Dette kalles research. Problemet kommer når deler av samtalen skal trekkes ut og presenteres som intervju. Det er god skikk at journalisten markerer dette med spørsmålet ”kan jeg sitere deg på det?” Mange synder her, slik at tilfeldige deler av en lang, famlende samtale blir gjengitt som knallharde kommentarer. Gjennom dette markerer mediet sin overhøyhet over fagpersonen.

Et av de store problemene med intervjuet som innsamlingsmetode er at svært mye av informasjonen i vårt samfunn er skriftlig. Dette hopper journalisten greit over, for den slags er det intervjuobjektets oppgave å slite med. Derfor blir den journalistkulturen som bygges opp rundt uendelig mange korte intervjuer tilsvarende grunn. Den skraper bare i overflaten. Og siden det viktigste nyhetskriteriet i dag er i spørsmålet: ”Kan vi peke en skurk i denne saken?” blir dette overflatelaget gjennomtrukket av enkel historiedramaturgi og moralsk fordømmelse. Dette er en av grunnene til at det er så viktig for mediene å legge alt ansvar for det som blir sagt over på intervjuobjektet. Bare slik kan de klare kunstykket å moralisere uten selv å måtte forsvare den moralen de forfekter.

Selvfølgelig er det veldig lett og behagelig å plaske rundt på grunna. Vannet er som regel varmere der, og det er kort vei til iskjosken. Men etter hvert som man vokser til, blir man lei. Det var det som skjedde med meg. Dessuten hadde jeg studert både litteratur og samfunnsfag, og siden jeg både anmeldte bøker og jobbet med store, fordypende radiodokumentarer, lærte jeg meg en god del ting i mine år som journalist. Derfor opplevde jeg stadig oftere at jeg visste mer enn intervjuobjektene. Det ga en ekkel følelse av å være overutdannet. Og hvorfor måtte jeg alltid snakke med en som var dummere enn meg for å forklare det jeg hadde på hjertet?

Til slutt gikk det ikke lenger. Jeg bare satt der foran telefonen, og klarte ikke å ringe opp til et eneste intervjuobjekt lenger. Det var ikke særlig greit, siden jeg hevet lønn i NRK. Jeg hadde derfor ikke noe alternativ. Jeg måtte slutte som journalist. Det viktigste ved dette var at jeg også klarte å bytte side. Siden jeg nå er lærer, deltidsforsker og kan opptre som ekspert, er det jeg som blir intervjuet. Når jeg kan snakke selv, blir jeg ikke lenger kvalm.