Tar journalistene hele Vær Varsom-plakaten på alvor?

Magne Lindholms hjemmeside

2007 Tar journalistene hele Vær Varsom-plakaten på alvor?


Det er sikkert svært mange ulike meninger om dette blant journalistene. Ingen har spurt dem heller, og jeg vil ikke påta meg å svare på deres vegne. Men norsk presse har et presseetisk apparat som skal håndheve presseetikken. Jeg skal se litt på dette apparatets praksis for å forsøke å sirkle inn et foreløpig forslag til svar, og for å sette i gang en diskusjon.

Det er tid for å å diskutere presseetikk. Det er nok å nevne Håavard Melnæs’ bok om Se og Hør: En ganske vanlig dag på jobben (Melnæs 2007) og Valla-saken. Disse to sakene er svært ulike, men reiser beslektete spørsmål:

Se og Hør: Etter at Melnæs kom med sine avsløringer, som heller bør kalles tilståelser, raste det inn med kommentarer om at dette ikke var noe nytt. ”Alle visste” at Se og Hør drev med sjekkheftejournalistikk i stor stil, betalte for taushetsbelagt materiale på en måte som bare kan kalles korrupsjon, og styrte Sven O Høiby som rene KGB-agenter.[i] Alle er enige om at dette er dypt uetisk framferd. Hvis betalingen for taushetsbelagt materiale har skjedd etter siste lovendring på korrupsjonsområdet, er dette etter alt å dømme straffbart.

Det viktige i vår sammenheng er at det ”alle visste” ikke ble fanget opp av pressens etiske apparat. De faglige sidene ved Melnæs’ bekjennelser ble ikke en gang tatt opp av Norsk Journalistlag, som viste en merkelig tilbakeholden oppførsel da boka kom. Det viser at det er noe galt ved pressens etiske apparat. Sjekkeheftejournalistikken granskes av Norsk Presseforbund først i ettertid.[1]

Valla: Valla-saken er et skoleksempel på såkalt drevjournalistikk, der pressen jager et bytte i flokk. Resultatet ble norgeshistoriens mest omfattende heksejakt, i ordets helt bokstavelige betydning. Nå er det mange som vil hevde at Gerd- Liv Valla selv gjorde det hun kunne for å bevise at hun var en ekte heks. Uansett hva man mener om dette, vil Gerd-Liv Valla leve videre som informasjonsrådgivernes kroneksempel på dårlig mediestrategi (Cappelen 2007).

Men omfanget av pressedekningen, den monomane hamringen på Vallas personlige egenskaper, koplet til en påfallende mangel på kritisk holdning til det Vallas kritikere hadde å bære til torgs, forteller at norsk presse har store problemer. Disse problemene er etiske. Det er ikke slik at man kan hakke løs på et offer i det uendelige, selv om offeret viser seg å være av den ”uverdige” typen, som for eksempel hekser. Et usympatisk presseoffer opphever ikke kravet om balanse, vurdering og kildekritikk. Drevjournalistikken kan heller ikke forsvares med at offeret har stor fallhøyde. Omfanget i seg selv er et etisk problem. Det var ikke krig i Norge fra 11. januar til 9. mars 2007. Men det kunne se slik ut, og det virket også som om angriperen var leder i LO.

Ett oppslag i Vallasaken er klaget inn for PFU. Men det måtte fem medieforskere til for å reise saken. Saken er ikke tatt opp av pressens egne etiske organer.

Det presseetiske apparatet
Siden mange på dette seminaret ikke jobber med spørsmålene til daglig, vil jeg først skissere det presseetiske apparatet i Norge. Organiseringen kan delvis forklare hvorfor situasjonen er som den er.

Det presseetiske apparatet i Norge er drevet av sekretariatet i Norges Presseforbund. Pressforbundet er en bransjeorganisasjon som omfatter både arbeidsgivere og arbeidstakere. Mediebedriftenes Landsforbund er blant medlemmene. Dette gir Presseforbundet et sterkt preg av næringsorganisasjon. Organisasjonsformen blir vanligvis regnet som en styrke, fordi den fører til en enhetlig etisk standard. Men den enhetlige standarden har en pris. Den omforente standarden, må ligge på et nivå som deles av alle. Den etableres som et kompromiss mellom yrkesetiske, profesjonsstrategiske og næringspolitiske vurderinger. Dette fører til det Odd Raum med et treffende uttrykk har kalt Termostatetikk (Raaum 2003:41). Termostatetikken er et pragmatisk politisk virkemiddel, som særlig brukes for å unngå statlig kontroll over pressen.

Pressens formelle etiske kodeks heter Vær Varsom-plakaten (VVP). Den håndheves av Pressens Faglige Utvalg (PFU), som vurderer innmeldte saker. PFU består sju personer, fire fra pressen og 3 representanter for allmennheten. Alle utnevnes av Presseforbundet. Den eneste sanksjonsformen er uttalelser om innklagete presseoppslag. Her er alternativene brudd på god presseskikk, kritikkverdig eller ikke brudd på god presseskikk. Fellende uttalelser må offentliggjøres i det innklagete mediet, i sin helhet i trykte medier, eller i et relevant omfang i andre medier. Sanksjonen er altså skam.

Det er viktig å merke seg at PFU ikke dømmer noen. VVP er ingen lov. PFU kommer med fellende uttalelser eller kritikk, i et kollegialt system.

Det presseetiske systemet er altså et konsensussystem. Det er virksomt så lenge de som blir felt skammer seg over det. Hvis journalister og redaktører synes PFU blir for strenge, vil ikke lenger PFUs uttalelser ha noen virkning. Konsensusen og det svake sanksjonssystemet bidrar til at PFUs linje gjennomgående er svært forsiktig. Dette skjer innenfor rammer hele bransjen må akseptere.

I tillegg til VVP vedtar PFU uttalelser om prinsipielle spørsmål som rett- og kriminaljournalistikk, reklamebilag og incestsaker. For tida gjelder ni slike uttalelser. Pressens organisasjoner har også bestilt større rapporter om viktige saker: Rød-Larsen-saken i 1997 (Østbye og Jensen 1997), Hedrum-saken i 2000 (Brurås og Røssland 2000), Orderud-saken i 2003 (Brurås og Røssland 2003) og Tønnesaken i 2003 (Hjeltnes m.fl. 2003). Både Hedrum-rapporten og Tønne-rapporten har påvirket den presseetiske tenkningen i Norge.

I tillegg til Vær Varsom-plakaten har vi også to andre plakater: Redaktørplakaten, som regulerer forholdet mellom medienes eiere og redaktørene, og Tekstreklameplakaten, som regulerer forholdet mellom redaksjonelt stoff og annonser. Her er Redaktørplakaten spesielt viktig, for den åpner med det etiske påbudet: ”En redaktør skal alltid ha pressens ideelle mål for øye”. Hvorfor dette ikke er tatt inn i Vær Varsom-plakaten er en gåte.

Alt dette materialet er samlet i et hendig lite hefte utgitt av Norsk Presseforbund, noe som viser at det må sees i sammenheng (Norsk Presseforbund 2006). Det er også tilgjengelig på http://www.presse.no/.

Profesjonsbygging
Et annet viktig poeng er at presseetikken har vært et sentralt element i den profesjonsbyggingen som har pågått i Norsk Journalistlag siden 1970-tallet. Etikken har vært et sentralt virkemiddel for å vinne faglig autonomi. (Rauum 1999:32) Dette har vært en vellykket strategi. Det viser at presseetikken er noe langt mer enn regler for god oppførsel. Den er et strategisk virkemiddel i profesjonenes kamp for selvråderett, eller autonomi, som det heter i akademia.

Vær Varsom-plakatens oppbygging
oppsto i 1936 som et ark med nokså tilfeldige regler for god presseskikk. Den var inspirert av de svenske presseetiske reglene, som ble vedtatt i 1923. Svenskene etablerte verdens første presseklagenemnd i 1916

Vær Varsom-plakaten er revidert en rekke ganger. I dag er den en lovliknende tekst med 4 hovedavsnitt:

1.Pressens samfunnsrolle

Her er det 5 punkter. I dette avsnittet ligger de såkalte faneparagrafene, som:

1.1.Ytringsfrihet, informasjonsfrihet og trykkefrihet er grunnelementer i et demokrati. En fri, uavhengig presse er blant de viktigste institusjoner i demokratiske samfunn.
1.2.Pressen ivaretar viktige oppgaver som informasjon, debatt og samfunnskritikk.
(…)

2.Integritet og ansvar

Her er det 9 punkter. Disse omhandler ansvarsforhold, dobbeltroller og forholdet til annonsører.

3. Journalistisk atferd og forholdet til kildene.

Her er det 10 punkter, som dreier seg om kildevern, sitatbruk og journalistisk medode.
På dette punktet er reglene ganske tekniske og detaljerte.

4.Publiseringsregler

Dette er det mest omfattende avsnittet, med 17 punkter. De handler om presentasjon, beskyttelse av barn, bildebruk og tilsvarsrett.
Her er reglenne enda mer teknisk, og konkret.
Den velkjente, manende sluttappellen lyder:
Ord og bilder er mektige våpen, misbruk dem ikke

PFUs praksis
Hvordan blir Vær Varsom- plakaten anvendt? Presseforbundt legger ut statistikk for de siste fem årene på sine nettsider. http://www.presse.no/Klagestatistikk%202006.htm

Her er den offisielle statistikken fra de siste 5 år. Uthevelsene er gjort av Presseforbundet. Dette er punkter av spesiell interesse.

PFU-UTTALELSER
Brudd på god presseskikk eller kritikk (Lastet ned 30.3. 2007)
Begrunnelser PFU


Vi ser av tabellen at andelen fellende uttalelser på grunnlag av de to første avsnittene i Vær Varsom-plakaten er mikroskopisk. Det er nesten bare de to siste avsnittene som blir brukt. Det er seks punkter som utmerker seg med hyppig felling. Jeg har derfor slått disse sammen i en egen tabell:
Begrunnelse  2 PFU



Statistikken viser noen klare mønster. Det ene er at beskyttelse av barn blir prioritert. Dette er prioritert også i statens mediepolitikk, og denne konsensusen viser at pressen tilslutter seg visse felles grunnverdier i samfunnet. Punktet er forholdsvis nytt i Vær Varsom-plakaten.

Avsnitt 1 og 2 blir nærmest ikke brukt, bortsett fra noen få fellinger av tekstreklame og sponsing. Ut over dette er det følgende faglig/tekniske spørsmål som blir prioritert:

Kildekritikk

Presentasjon

Identifikasjon

Imøtegåelse


Dette er problematisk. Det dreier seg særlig om disse punktene:

Skjevfordeling
PFU lar de første to avsnittene i Vær-varsom-plakaten ligge nesten døde. Første avsnitt trekkes likevel inn i svært mange uttalelser, men da som et mer eller mindre uutalt premiss for at pressen har rett til å gå inn i saker. Da henvises det som regel til formuleringen ”Det er pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold.” (pkt. 1.4.) Avsnitt 1 vendes nesten aldri mot pressen selv.

Jusifisering
Vær Varsom-plakaten er i dag utformet som en lov full av paragrafer. Slik blir den også praktisert. Dermed kan man også forledes til å tro at det som ikke er direkte forbudt, også er god etikk.

Marginalisering av etiske grunnbegreper
I Vær Varsom-plakaten finner man ordet respekt. Men man finner ikke ord som medmenneskelighet, menneskeverd, forståelse, rettferdighet, innlevelse og tilgivelse. Søker man etter verdighet finner man troverdighet, som til gjengjeld står fire ganger. Dette henger sammen med at presseetikken ikke er en del av den allmenne etikken, men består av regler for spesiell virksomhet, som går ut på å snuse i andre saker og offentliggjøre resultatet. Dette er en viktig del av journalistikken, og slik virksomhet må definitivt reguleres. Men dette fører til at presseetikken står i et merkelig dobbelt forhold til den allmenne etikken. Den er ikke en del av allmennetikken, men samtidig kan den ikke ligge for langt unna allmennetiske vurderinger. Da vil pressen miste legitimitet i opinionen. Dette er et interessant tema, som dessverre er for omfattende til å utdypes her.

Forveksling av moral og etikk
Norsk presseetikk består i håndheving av ganske klart definerte regler, og det er noen få av reglene som dominerer i de fellende uttalelsene. Dette henger kanskje sammen med at det norske presseetiske regimet forveksler begrepene moral og etikk. Moral er regler for handling. Etikk er systematisk refleksjon rundt moralske problemstillinger. Vær Varsom-plakaten er et regelsett, som ikke er utfylt av en slik systematisk refleksjon. Når man leser PFUs uttalelser inneholder de selvfølgelig etiske vurderinger, men jusifiseringen og regelorienteringen gjør denne grunn og ufullstendig. Dette henger igjen sammen med marginaliseringen av etiske grunnbegreper. Vårt presseetiske regime er et moralsk regime, ikke en etikk.

Vær Varsom-plakatens første avsnitt kan legge et utmerket utgangspunkt for etisk refleksjon. Men det skjer sjelden. Dette er et viktig kjennetegn ved det presseetiske regimet i Norge.

Jakten på ”overtramp”
Regelfikseringen viser seg i at det pressetiske regimet i Norge består i en jakt på såkalte ”overtramp”, det vil si brudd på regler for god presseskikk. Dette fører til en svært spesiell etisk debatt, og til den konsentrasjonen om spesielle punkter i Vær Varsom-plakaten som viser seg i PFUs egen statistikk. På den måten har pressen utviklet en kultur for å isolere og støte ut avvikere. Det man derimot ikke har utviklet, er en kultur der man diskuterer de etiske aspektene ved den normale journalistiske virksomheten. Man får altså en innsirkling av det normales felt, Dette har et viktig strategisk element: Ved å jakte på ”overtramperne” fritar man de som er innenfor overtrampslinja fra kritikk. Men igjen blir det klart at man nøyer seg med å praktisere en moral, og avskjærer seg fra en etisk diskusjon om profesjonenes og bransjens normale virksomhet.

Rapportenes betydning
Jakten på overtramp på spesielle, klart definerte punkter har ført til en utarming av den presseetiske debatten i Norge. Presseetikken er blitt som et hult tre, der det bare er liv i den ytre sonen, rett under barken. Dette er et problem som sentrale aktører i pressens organisasjoner har sett. Man kan regne de resonnerende, dyptpløyende rapportene om Hedrum-saken og Tønne-saken som forsøk på å fylle dette etiske tomrommet. Rapporten om Tønne-saken er for eksempel full av ekte etisk refleksjon (Hjeltnes m.f. 2003).

Reaksjon mot den etiske refleksjonen
Tønne-rapporten førte til en interessant reaksjon. 15.mars 2003 skrev Dagbladets John Arne Markussen innlegget ”Den gode smak” (Markussen 2003). Der beskrev han rapporten slik: ”For i Brurås-rapporten savner jeg tydeliggjøring av de normene utvalget har arbeidet etter. Her er knapt noen henvisninger til bestemmelsene i Vær varsom-plakaten. Dermed får vi et dokument som - med all respekt - er sterkt preget av alminnelig synsing.”

I innlegget avviser Markussen rapportens generelle vurderinger, og vil ha klare avgjørelser med henvisning til konkrete punkter i Vær Varsom-plakaten:

”Tønne-saken anses som så spesiell at den ble løftet ut av det organ som i alle andre saker forteller oss hva som er god presseskikk. Det er en situasjon vi ikke kan leve med. Jeg ber derfor om at Tønne-saken blir tatt opp til vurdering i PFU.”

Markussen ønsket altså å anke den etiske refleksjonen inn for en moralsk domstol (!). Heldigvis ble dette ikke fulgt opp av PFU. Reaksjonen hans viser hvilke konsekvenser den regelorienterte, jusifiserte praksisen i norsk presseetikk kan få. Hos Markussen førte den til at han avviste den etisk refleksjon som irrelevant synsing, og stemplet den som et uttrykk for ”den gode smak”.

Presseetikkens tvetydighet
Det er ikke slik at alt er galt i norsk presseetikk. Systemet fungerer bra på mange måter. Men det dreier seg om et tvetydig system med store mangler.
Pragmatisk fornuft preger aktørene. Dette gir rom for sunt skjønn i mange saker, men også for en bransjepolitisk tilpasning av etikken.
Presseforbundets generalsekretær tar fra tid til annen initiativ til å belyse saker, og han deltar aktivt i den offentlige debatten. Initiativet til rapporter som ”3 uker i desember” (om Tønnesaken) må betraktes som svært verdifulle etiske utfyllinger av den stort sett moralske diskursen i PFUs daglige virksomhet. Samtidig er det uklart hvor stor innflytelse Presseforbundets organisasjonsform har på det presseetiske arbeidet. Presseforbundet har jo lojalitetsbånd både til den sterke fagprofesjonen i Norsk Journalistlag, til redaktørene som både er bedriftsledere og fagprofesjon, og til medieeierne. Den konsensus som kreves i en slik konstruksjon, må påvirke presseetikken sterkt.
Etikken har et tydelig strategisk element. Det er helt klart at presseetikken er blitt brukt aktivt i journalistenes profesjonsbygging gjennom flere tiår. Dette kan føre til at man framelsker fokuseringen på marginale fenomener og ”overtramp”. Kritikk av kolleger i normalsfæren blir dempet tilsvarende ned.
Resultatet av dette blir en pragmatisk, funksjonell bransjemoral. Denne bransjemoralen preges av en mangel full etisk refleksjon om fagets innhold. Her skiller pressen seg fra omsorgsprofesjonene. Dette er svært betenkelig.
Pressen demper ned sitt verdimessige utgangspunkt. Dette står uttrykt i flere av de sentrale pressetiske dokumentene. Redaktørplakaten åpner med at redaktøren alltid skal ha pressens ideelle mål for øye. I Vær Varsom-plakaten står det at pressen skal avdekke kritikkverdige forhold. Men hva er kritikkverdig? Kritikk må alltid utøves i forhold til en norm. Hvilke normer skal pressen utøve sin kritikk på grunnlag av? Dette diskuteres aldri.
Presseetikkens akutte problemer
Jeg vil antyde noen problemer som bør forfølges videre i den presseetiske debatten:

Jusifisering. Tendensen til paragrafisering gjør den prinsipielle etiske debatten marginal. Dette kan virke som en strategi for å skjerme pressen mot grunnleggende verdidebatt. Gjennom jusifiseringen defineres journalistikkens sentrale etiske utfordringer ut av det etiske feltet, det vil si PFU.
Skjevfordeling. Avsnitt 1 og 2 i Vær Varson-plakaten tas ikke i aktivt bruk, eller de tas bare i bruk for å legitimere at pressen går inn i saker. De brukes sjelden mot pressen.
Jakt på overtramp. Dette fører til at fokus flyttes vekk fra journalistfagets grunnleggende etiske spørsmål.
God etikk er å ikke bli felt av PFU. Dette er en konsekvens av jusifiseringen, og fører til en rekke paradokser. For eksempel kan VG smykke seg med å være svært gode på presseetikk, fordi de blir klaget inn langt skjeldnere enn konkurrenten Dagbladet. VG blir også felt i færre av klagene.[ii] Men ingen kan hevde at VG har en høyere etisk standard enn for eksempel Dagsvisen. En slik forestilling kan bare oppstå under dagens regime, hvor ”god presseetikk” betyr å gå så langt ut mot grensa for det tillatelige som mulig, uten å bli felt av PFU.
Uavklart forhold til næringspolitikk og profesjonsbygging. Dette henger sammen med de organisatoriske forholdene i Norsk Presseforbund. Rent teoretisk kunne man kanskje anbefale at presseetikken fulgte fagorganisasjonene, og ble helt løsrevet fra næringsdelen. Men resultatet kunne da bli at man får en langt mer uetisk presse, fordi Norsk Journalistlag ikke er sterkt nok til å tøyle næringsinteressene. Hvis ikke eierne også føler seg bundet av bransjemoralen (presseetikken) kunne en slik deling svekke etikkens stilling. Men koplingen er problematisk, og bør diskuteres kontinuerlig.
Hva kan gjøres?
Bruke punktene i VVPs første avsnittogså til å kritisere pressen. Dette er en helt innlysende endring av PFUs praksis, som kan settes i verk med en gang. Problemet er at det vil true konsensusen i Norsk Presseforbund. Det vil antakelig være et gode det også, fordi vi vil få en mer aktiv etisk debatt.
”En redaktør skal alltid ha pressens ideelle mål for øye”. Det er en gåte at varianter av denne setningen ikke er tatt inn i Vær Varsom-plakaten. Om den ikke er like viktig for eierne, er den vel helt sentral for journalistene?
Sette fokus på pressens normalvirksomhet. Dette krever en kulturendring både i pressen og det pressetiske apparatet. Det vil si at man begynner å diskutere normale redaksjonelle avgjørelser som de etiske problemen de er. Det er en møysommelig prosess, men den er helt nødvendig. I alle andre profesjoner er dette en helt naturlig del av den profesjonsetiske debatten. I deler av pressen vil dette bli avvist som svekkelse av i redaktørfriheten. Men man avskaffer ikke en frihet ved å diskutere de avgjørelsene som tas i frihet.
Strengere sanksjoner. Det er vanlig å kreve skjerpet straff for ting man ikke liker. Det virker som regel dårlig. Derfor er ikke dette det sterkeste kravet i denne forslagsrekka. Skam blant kolleger er dessuten en meget sterk straffereaksjon, selv om den ikke biter like sterkt på alle. Det bør likevel være mulig å vurdere strengere sanksjoner, som tidvis eller permanent utestengning fra organisasjoner, inndraging av pressekort osv. En journalist er jo ikke fratatt ytringsfriheten selv om man ikke kan vise pressekort.
Hva med konsensusen?

Her ligger er det store problemet. Hvis bare noen av de tingene jeg foreslår her blir gjennomført, vil det antakelig føre til store konflikter innad i mediebransjen. Det kan bli en stor påkjenning for Norsk Presseforbund. Men er det så galt? Kanskje er det nødvendig å ofre konsensusen på etikkens alter. Det motsatte er langt mer alvorlig.

Litteratur:
Brurås, Svein og Lars Arve Røssland: Kompiser i krim. Aktører, strategier og relasjoner i mediedekningen av Orderudsaken. Norsk Journalistlag 2003
Cappelen, Anders: ”Vallas grove feil”. Dagens Næringsliv 16.01.2007
Hjeltnes, Guri, Svein Brurås og Henrik Syse: 3 uker i desember. En kritisk gjennomgang av medienes rolle i den såkalte Tønne-saken. Norsk Presseforbund 2003.
Markussen, John Arne: ”Den gode smak” Dagbladet 15.05.2003
Melnæs, Håvard: En ganske vanlig dag på jobben. Oslo 2007
Ottosen, Rune: Fra fjærpenn til Internett . Journalister i organisasjon og samfunn Oslo 1996
Raaum, Odd: Pressen er løs! Oslo 1999.
Raaum. Odd: Dressur i pressen: selvjustis i internasjonalt perspektiv. Oslo 2003
Østbye, Helge og Roy Tore Jensen: Rød-Larsen saken i mediene. Institutt for medievitenskap, UiB, Bergen 1997
Ord og bilder er mektige våpen. Misbruk dem ikke! Presseetikk med Vær Varsom-plakaten. Norsk Presseforbund 2006

[1] Saken forberedes gjennom en undersøkelse gjennomført av Gunnar Bodahl-Johansen ved Institutt for Journalistikk på initiativ av Norsk Presseforbund, og skal tas opp i en høring 11.6. 2007. http://www.kampanje.com/medier/article54706.ece
[i] Fædrelandsvennen skrev i sin leder 09. 2. 2007 under tittelen ”Eier ikke skam”:
”Det er klart man kan legge fra seg Håvard Melnæs' bok «En helt vanlig dag på jobben» med et gjesp og et skuldertrekk - visste vi det ikke.
Jo, det er klart at «alle visste» at Se og Hør bruker arbeidsmetoder som resten av pressen ikke vil vedkjenne seg.”
[ii] http://www.presse.no/Klagestatistikk%202006.htm besøkt 2007-05-03
28 Sep 2007 at 22:22