2005 Evig svingende Arild | Magne Lindholms hjemmeside

Magne Lindholms hjemmeside

2005 Evig svingende Arild

Det er ikke så lett å være humorist i Norge. Det er jo ingen som tar deg alvorlig. 
Når det gjelder Arild er det ikke vanskelig å finne et alvor å peke på. Det er nok å åpne Ungdom. En helsvart og rasende selvbiografi, der ikke en eneste av brøkene går opp. Men likevel full av humor. Så det går nok ikke an å si at Arild var mørkemann, likevel. Slik at han får en stor R ved navnet når norskingene skriver litteraturhistorien sin.
Det var ikke så lett å få tak på Arild. Han vandret omkring på sitt eget vis, evig skrivende, delvis syngende, mens den tunge barten og de blide øynene liksom vippet hver sin vei, uten at man kunne være sikker på hvilken side de kom til å dette ned på. Det var kanskje det han ikke ville. Dette ned. Slik at folk kunne få tak på ham.
På mange vis gikk han inn i klovnens rolle. Klovnen er den eldste og den edleste av alle artisteriets varianter, evig svingende mellom den svarteste sorg og den blankeste glede, mellom himmelropende drøm og livets kalddusj. Nesten alltid til musikk. Bak klovnens maske ligger det en dyp innsikt.
Arild var mest kjent som forfatter. Men han ville neppe vært den fremragende dikteren han var, hvis han ikke hadde hatt en billedkunstner i bånn. I Norge har billedkunsten alltid vært mer åpen for internasjonale strømninger enn skriften har vært. Og Arild Nyquists format får man først øye på hvis man tar av seg den traurige norske realismens briller, og måler ham med modernismens internasjonale målestokk.
Hvem var Dikter Arild? Var han den godslige fyren som satt i jordbæråkeren og skreiv, til han tusla inn for å ta en rødvin med sin kjære Anne-Kari? Var han mannen med fiskestang på bokomslaget? Artisten på scenen? Personen i bøkene? Alle bærer de samme navn. Men de er ikke den samme. 
Det er et sentralt grep i det moderne kunstprosjektet at kunstneren iscenesetter sin egen person. Det skjedde også her. Nettopp i spenningen mellom de mange variasjonene over temaet Arild skapte dikteren seg et frihetens rom, der han kunne invitere leserne inn og utforske vårt felles forhold til det underlige som heter tilværelsen. Og når han selv dukket så ofte opp i tekstene for å hilse på leseren og si god dag, var det ikke bare fordi han var en hyggelig fyr, som han jo også var. Han satte seg selv på spill. Han tok en kalkulert risiko, og gikk inn i verket for å dele skjebne med det. 
Ironien er skrivekunstens viktigste substans, og Arild var en fullblods ironiker. Hans ironi gikk tvers gjennom teksten, helt til bunns, der man ikke finner noen fast grunn, men en enda større splittelse. Som han la en vennlig bro over, for å vise at livet er verd å leve, nettopp på våre felles, vaklevorne broer over avgrunnen. Denne typen ironi er noe annet og mer enn morsom språkpynt. Den er en filosofisk grunnsubstans. Om livet ikke har noen mening, er det desto større grunn til å fylle blomsterkjerra. Og ikke minst: å vite hvorfor man gjør det.
Gjennom iscenesettelsen og den dype ironien plasserte Arild sine tekster midt i en internasjonal, modernistisk tradisjon. Samtidig som han kunne være hylende morsom, er det viktig å understreke at dette dreier seg om en kunsterisk tradisjon. Uansett hvor uformell, fleipete og tilsynelatende barnslig han var, insisterte Arild på at det var kunst han bedrev. Tekstene hans var pinlig nøyaktig slipt til, slik at de skulle holde selv i de bråeste svingene. Alt som minnet om konvensjonell moteskriving bød ham i mot. Et av mine fineste TV-minner stammer fra den gangen Arild nesten ødela et Brikt Jensen-program, fordi han insisterte på at litteratur tross alt skulle være kunst, midt inne i all TV-kosen. 
Denne holdningen gjorde ham til litt av en litterær motstandsmann. Men Arilds motstand var av den vennlige typen. Som en judomester lot han motstanderne snuble av farten i sitt eget angrep. Hvem kan stå for Nå er det jul igjen i dag? Det er underlig å tenke på at det diktet en gang skapte skandale på avisenes førstesider. Et fantastisk kulturelt stunt.
Nå er alle Arilds blide stunts gått inn i historien, og vi står igjen med bilder og en formidabel haug med bøker. En ufattelig raus gave, som er langt større enn den ser ut ved første blikk. Arilds tekster er nemlig av den typen som aldri ligger i ro. Leser du om igjen en gammel tekst du trodde du kjente, vil du se at den åpner seg på ny, og forteller deg noe du ikke visste at du ikke visste. 
Hva er hemmeligheten bak dette? Jeg vet ikke. Det er noen hemmeligheter man ikke kan finne ut av, som må ligge i det skjulte for å utøve sin magi. Men Arild ønsket oss alle velkommen likevel. Kom inn! Kom inn! ropte han. Og den som går inn i hans verk med et åpent sinn, vil høre tonen i teksten. Den svinger. Det måtte svinge. Mente Arild.