Fredrik Skagen Purpurhjertene

Magne Lindholms hjemmeside

1988.03.17 Fredrik Skagen Purpurhjertene


Fredrik Skagen
Purpurhjertene
Utgitt 1987, avslørt 1988


Avsløringen ble publisert av NTB 16. 03. 1988, så da er vel kommentaren fra denne dagen eller dagen etter.
Notabene NRK P2

Intro: Vi skal være glad for at skandalen ble så total i tilfellet "Purpurhjertene", sier vår kommentator Magne Lindholm. For nå må vi få en opprydning i forlagenes lettvinte sammenblanding av begrepene fakta og fiksjon.
--

I dag har Norge fått en ny skandalehistorie av klasse. Hva dreier denne historien seg om?

Den dreier seg om Norge, som har fått hardtslående medier opp i hendene uten å ane hvordan disse sterke leketøyene virker. Historien om Purpurhjertene har avslørt en enestående lettvinthet i omgangen med sannhetsbegrepet hos alle de som skal stå som garantister for at det som lanseres som sannhet i bokform i Norge, virkelig er sant

Dette har alvorlige følger for to parter. Først og fremst for den stakkars "John", som er Fredrik Skagens kilde. Han blir nå hengt ut som løgner. Det er han selvfølgelig. Men han har levert en beundringsverdig løgn.

Midt i en dyp, fortvilt depresjon har han diktet opp en kjemperoman. Den er et imponerende vitnesbyrd om hva menneskesinnet kan yte selv når det er i en akutt krisesituasjon.

Men denne romanen burde selvsagt ikke kommet ut i bokform. Her har Johns psykiater Leif Hauge gjort en katastrofal vurdering, ved å sette i gang hele prosessen uten å ha sjekket sannhetsgehalten i Johns historie. Da Notabene sjekket denne saken i høst, viste det seg at alle utgivernes vurderinger av sannhetsgehalten i boka bygde på det samme grunnlaget: at psykiater Leif Hauge gikk god for historien. Slik har psykiateren påført sin egen pasient unødvendige lidelser, fordi han ikke har beskyttet ham mot hans egen fantasi.

På dette skrøpelige grunnlaget har alle de andre ansvarlige. Og dermed har de avslørt en grunnleggende svakhet i systemet: Den norske forlagsverdenen er nemlig basert på forutsetningen at alt er i orden.

Konsulentapparatet er svakt, honorarene dårlige og derfor blir kontrollen summarisk. Bruken av fagkonsulenter er svært varierende. I Cappelen forlag har de ikke vært i stand til å gjennomføre det som er barnelærdom både for historikere og journalister: En historie er ikke bekreftet før den er dobbeltsjekket. Den misforståtte tilliten til at alt er i orden har fått katastrofale følger i dette tilfellet.

Denne tilliten er ikke bare farlig for ulykkelige personer som den talentfulle skrønemakeren John. Den angår oss alle. I dette spillet er det vi, det norske samfunn, som er den andre skadelidende parten. For vi er vitne til en langsom uthuling av selve sannhetsbegrepet. Når enn løgnhistorie er premiert som den beste dokumentarboka på Cappelen i 1987, er dette bare det mest dramatiske utslaget av denne tendensen til nå.

En av de boktypene som det ligger mest penger i er biografier og fagbøker. De har tatt romanens plass på bokmarkedet, og blir lest som underholdning, men med hele historievitenskapens prestisje i ryggen. I dette markedet har det oppstått en egen sjanger som heter "faction" på godt amerikansk. Det er bøker som skildrer faktiske hendelser i skjønnlitterær form. I slike bøker trekkes det ingen klar grense mellom hva som er fakta og hva som er fiksjon. Nå er dette ei grense som det ofte er vanskelig å trekke. Men man må i hvert fall påpeke at den fins. Ellers svikter hele grunnlaget for rasjonell tankevirksomhet.

Men det er også store penger å tjene på å utviske dette skillet. I den skjønnlitterære dokumentarboka kan man markedsføre personlige og tidsbestemte vurderinger, og gi dem den falske tyngden av fakta. Dette er grunnlaget for at denne sjangeren er så inntektsbringende.

Det er ingen grunn til å legge skjul på at det har passet svært godt for både pasifisten Skagen, og sikkert også de andre liberalerne i forlaget og juryen, å tro på Johns Vietnamhistorie. Den har nemlig vært en glimrende bakgrunn for deres egen antikrigsholdning. Det er interessant å merke seg at de første som reiste kritiske innvendinger mot "Purpurhjertene" var folk med stor våpeninteresse. De fant at detaljene ikke stemte.

Skandalen med "Purpurhjertene" bør derfor være en alvorlig vekker.

Denne gangen var det Cappelen som dummet seg ut, men det er ingen grunn til å tro at de er dårligere der enn i andre forlagshus.

Det finnes ingen unnskyldning for de svake sjekkrutinene i forlaget. Allerede prisjuryen ba om en sjekk, og det finnes hundrevis av historikere og journalister her i landet som vet hvordan slikt skal gjøres.

Når ikke dette ble gjort, kommer det av en misforstått Kardemomme By-mentalitet. Denne mentaliteten passer som hånd i hanske med forlagenes økonomiske interesser. For så lenge det ikke blir skandaler av det, er de svært interessert i å la det gode gamle spørsmålet HVA ER SANNHET ligge og flyte i det uvisse. En slik uklarhet er en alvorlig trussel mot vår alles kollektive bevissthet. derfor skal vi egentlig være glade for at skandalen ble så fullkommen som den ble i tilfellet "Purpurhjertene". For nå må en opprydning komme.