Michel Butor: Modifikasjonen

Magne Lindholms hjemmeside

1992.04.10 Michel Butor: Modifikasjonen


(Gyldendals Vita-serie)

Kritikertorget, NRK P2 10. 04. 1992

Intro:

Norsk kulturliv har alltid hatt et vanskelig forhold til den såkalte franske nyromanen. En gren av den modernistiske som altså slett ikke er så ny lenger, det dreier seg om bøker som be skrevet i løpet av femtitallet. I det siste tiåret har norske forlag vært opptatt med å gjøre godt igjen en masse unnlatelsessynder fra femti-og sekstitallet. Den siste på lista er Michel Butors MODIFIKASJONEN. Som kommer ut i Gyldendals Vita-serie, 35 år etter at den kom på fransk.

Studio:

Det klareste fellestrekket ved de franske nyromanene er en spesiell, nedkjølt stil. De nekter på en måte å forføre leseren. Slik er det også i «Modifikasjonen», selv om handlinga springer ut av, ja,- erotikk.

Den franske salgsdirektøren for en italiensk skrivemaskinfabrikk sitter på toget til Roma. Men denne gangen er han ikke på vei til det vanlige, månedlige ledermøtet. Nei, han skal oppsøke elskerinnen sin i Roma for å hente henne til Paris, bryte ut av den gørrkjedelige familien sin og starte et nytt liv. Romanen er nøyaktig like lang som togreisen. Underveis gjennomgår han forholdet til kona, familien og elskerinnen og, drømmer seg inn i planene om sitt nye liv. Men det underlige skjer at jo nærmere han kommer målet, jo mindre blir motet. Og når han er kommet fram til Roma har han oppgitt hele planen. Og det er Modifikasjonen.

Det blir altså ikke noe nytt liv på skrivemaskindirektøren. Forfatterens lille onde ironi ligger kanskje i dette: at den elskovssyke direktøren er en like småborgerlig fyr som sin småborgerlige kone, og egentlig ute av stand til å gjøre selv noe så supersmåborgerlig som å skille seg fra en middelaldrende kjerring og gifte seg med en ung sekretær.

Men en slik innsikt er ikke nok til å bære en hel roman. Det er noe annet som bærer «Modifikasjonen». Og det er selve skrivemåten. Ja, i denne romanen er skrivemåten minst like meningsbærende som den ytre handlinga.

Dette er en tekst som er renset for patos. Forfatteren har kjølt ned språket helt bevisst. Det dreier seg om en slags kritisk kjedsomhet: Også Michel Butor er motstander av de store fortellingene, som forfører leserne med stor, følelsesladet dramatikk. I stedet framstiller han verden som en lang, lang serie detaljer. Slik kommer for eksempel en medpassasjer inn av døra:

Sit s. 12:

«Plutselig vender alles blikk seg mot døren....

...og gir seg til å betrakte bildene.»

Sånn fortsetter det. Hele veien til Roma. Og med en gang hovedpersonen gikk inn på toget måtte jeg tenke på en annen stor jernbaneskildring fra femtitallet, nemlig åpningskapitlet i vår egen Agnar Mykles «Lasso rundt fru Luna». Og selv om Mykle også var en moderne forfatter som dyrket detaljen, ja, han ble faktisk forfulgt av rettsvesenet på grunn av sin sans for erotiske detaljer, så er det noen forskjeller mellom disse togreisene som kan fortelle mye om hvorfor vi nordmenn har så store vansker med å akseptere moderne romaner.

Selvfølgelig ligger nøkkelen i religionen. Når Agnar Mykles alter ego Ask Burlefot reiser hjem til Trondheim med nattoget, er han en protestantisk synder som reiser hjem for å få sin dom. Han er gudløs, men likevel en god lutheraner. For ham finnes det ikke noe beskyttende presteskap, ingen helgener mellom ham og den grusomme guden som kan dømme synderen til evig fortapelse fordi han har forsøkt å finne lykken. Og den fyktelige, strenge guden er ubehagelig nærværende.. Den dømmende guden er nemlig familien og lokalsamfunnet.

Slik er de aller fleste norske romaner. Det vi nordmenn liker aller best å underholde oss med er ikke humor, men moraliserende irettesettelser.

Enda viktigere for å forstå Norge er det at vi har en helt spesiell form for samfunnsform. Det ser vi når den dømmende guden ikke bor i himmelen, men i familien og lokalsamfunnet. Når Ask Burlefot tar toget hjem, reiser han inn i et gammelt, førborgerlig samfunn, som kjennetegnes ved at det er helt fremmed for formell, byråkratisk organisasjon, styrt av urbane omgangsformer og skriftkultur. Slik det europeiske borgerskapet er. Defor er Norge et så ukurant land, enten det dreier seg om valg av storflyplass, om EF eller romaner.

I franskmannen Michel Butors roman derimot oser det av skriftkultur og gammel borgerlighet. ja, denne borgerlige skrift- og malerikulturen er selve råmaterialet som han lager teksten av. Og på en togtur til Roma er det jo også vanskelig å overse en mer enn to tusen år gammel administrativ tradisjon. Som ikke minst knytter seg til den katolske kirke, som jo har sørget for å regulere enkeltmenneskets forhold til Gud gjennom et enormt eksistensielt byråkrati av prester og helgener. Og selv om den kjærlighetshungrige direktøren Léon er en synder også i katolsk forstand, tenker han svært lite på synd og fortapelse. Han beveger seg i en verden av former. Og ikke minst i en verden av skrift.

Derfor er også et av hovedærendene til en forfatter som Michel Butor å utforske og kritisere nettopp skriften. Det er skriften, og ikke livet utafor skriften som ligger under forfatterens lupe. Den verden som skildres er en verden som allerede er ferdig behandlet av mennesker før vi møter den: Enten i en av hans egne skrivemaskiner, eller som kunst og litteratur.

Og når den feige løven Léon dropper den romantiske planen sin, er det det da et personlig,moralsk svik? Nei da. Det er en logisk konsekvens av Parisboerens forhold til byen Roma som historisk fenomen.

Også i litteraturen er Norge er et råvareorientert land. Vi har brukt skriftspråket så kort tid at vi liker å tro at språket er gjennomsiktig, at språket er et magisk redskap som gjør oss i stand til å møte selve tingen når vi snakker om den. Eller ser den på TV.

Men språket er jo ikke sånn. Det vi har inni hue, i hvert fall jeg, det er språkbiter som er velbrukt og godt tygd av andre før jeg fikk dem inn i skolten. Så da kan jeg slutte meg til vår hjemlige lutherske tradisjon og bekjenne: at Michel Butors «Modifikasjonen» slett ikke var noen forførende leseropplevelse. Men nyttig, det var den.