Løgn og forbannet journalistikk | Magne Lindholms hjemmeside

Magne Lindholms hjemmeside

2016.08.16 Løgn og forbannet journalistikk

Klassekampen “ I Dag” 16.08.2016

I Morgenbladet har Simen Sætre publisert en lang artikkel om Daniel Butenschøn, skandalejournalisten som ble tatt for plagiat og kildejuks både i 2015 og 2005.
De fleste har framstilt jukset som en gåte. Butenschøn var en respektert journalist, som ikke tjente på å fuske med fakta. Sætre skildrer fuskets logikk. I utgangspunktet ville Butenschøn være seriøs, skrive om viktige spørsmål, presentere en helhetsforståelse, og jaget etter ”den fantastiske følelsen når teksten sitter”.
Slike ambisjoner vil alle skribenter kjenne igjen. Men det er vanskelig å forene dem med jobb i et helgemagasin i en norsk avis. Siden internettet har gjort det vanskelig å tjene penger på nyheter, som det ikke er opphavsrett på, fyller norske aviser helgebilagene med en strøm av journalistisk kitsch det er ulovlig å kopiere. Blanke magasinsider svulmer over av pretensiøse artikler om livsstilsamfunnets bagateller. Milelange intervjuer, som kunne vært levert på rull, leder leserne til annonsene.
Dette var Butenschøns verden. Han forteller at han følte en gryende forakt for faget, særlig når temaene var trivielle. Men han sluttet ikke. Han begynte å fuske.
Dermed brøt han et av de strengeste tabuene i moderne journalistikk. Faktapåstander skal være korrekte. Selv om alle vet at budskapet i nyhetsmediene sjelden er korrekt.
Denne merkelige motsetningen henger sammen med at journalister holder seg med et atomistisk sannhetsbegrep. Budskapet i en artikkel kan være både misforstått, skjevt og kildestyrt. Men så lenge enkeltpåstandene er riktige, blir teksten respektert som journalistikk. Bare ved å tviholde på at enkeltfakta er korrekte, kan journalistene hevde at de forteller sannheten.
Den gryende forakten fikk Butenschøn til å tenke motsatt: Var helheten korrekt, kunne han bløffe om detaljer og stjele sitater. Dermed var han på vei over i skjønnlitteraturens logikk. En dikter må lyve for å få fram en kunstnerisk sannhet. Som regel lodder den dypere enn det nyhetsmediene serverer.
I Morgenbladet serverer Daniel Butenschøn én åpenbar løgn: Først påstår han at han ikke hadde litterære ambisjoner. Deretter beskriver han en skjønnlitterær ambisjon. Som han dyrket ved feil tema, i feil sjanger, i feil medium. Med katastrofalt resultat.
Hvis han da er sitert korrekt.