2015-06-17 Kildevern
Klassekampen "I dag" 17.06.2015Etter razziaen hos filmskaperen Ulrik Imtiaz Rolfsen har enkelte journalister hevdet at kildevernet er hellig. Den slags prat bør de overlate til prestene.
Kildevernet er ikke noe vi tilber, ment et juridisk prinsipp pressen har kjempet for i to hundre år. Kampen er vunnet på viktige punkter, men kildevernet er fortsatt ikke absolutt. Det er heller ikke hogd i stein hvem som kan påberope seg kildevern.
Kildevernets kilde er anonymitetsretten, som er en viktig del av ytringsfriheten. Retten til å si ting anonymt gjør det mulig å opptre som varsler. Derfor må pressen ha lov til å skjule til kilden. De opplysningene hun kommer med er derimot ikke vernet.
Kildevernet er en forutsetning for at kilden skal ha tillit til journalisten. Uten det blir intervjuet en politiforklaring når snuten banker på døra.
Som hovedregel nekter pressen å utlevere upublisert materiale til politiet, fordi det kan avsløre kildene. På dette punktet er det fortsatt uenighet mellom rettsvesenet og pressen. I praksis har de en slags våpenhvile. Politiet foretar nesten aldri razziaer i redaksjonslokaler.
Kildevernet skaper et problem for rettsstaten. Den kolliderer med vitneplikten. Sannheten skal fram i retten. Journalister kan likevel nekte å vitne. Dette har ført til årelang strid mellom pressen og rettsvesenet.
Kildevernet er altså en skjør balanse mellom motstridende hensyn. For å forsvare sitt kildevern støtter avisredaksjonene seg til jus, ressurser og advokater. De frie produsentene har det verre. De lever i en juridisk gråsone, utenfor de etablerte redaksjonene. Politiet kan se en filmprodusent er en vanlig næringsdrivende. Dessuten er en enslig frilanser lett å overrumple på hjemmekontoret.
Dette er et politisk problem, på grunn av den kringkastingspolitikken som føres her i landet. Statens politikk er at NRK og TV2 skal stimulere eksterne produksjonsmiljøer. Derfor blir de mest kontroversielle dokumentarene ikke produsert av kanalenes egne redaksjoner, men av frie produsenter. Det er innlysende at de har større behov for kildevern enn de fast ansatte kjendisreporterne.
Dette gjør razziaen hos Ulrik Imtiaz Rolfsen til en prøvestein for både pressen og den norske rettsstaten. Den vil vise om de journalistene som har aller mest behov for pressens kildevern, er beskyttet av det samme kildevernet.