2013.06.29 Vårt daglige skum
Klassekampen "I dag" 29. 06. 2013
Det er sommer i radioen. I NRK betyr det at de faste programmene blir nedlagt. I stedet setter de eldre medarbeidere til å lete i opptaksarkivet, for å snekre sammen programmer som fyller sendeskjemaet uten å belaste vaktbudsjettet.
Derfor strømmer en gammal sang med Ernst Rolf gjennom eteren denne morgenen. En norsk versjon av ”On the sunny side of the street”, med den idiotiske tittelen ”Violen sørger for meg”. Den handler om å gi blaffen. Om bagateller. Den handler nemlig om Ernst Rolf selv. Teksten av Finn Bø er mesterlig utført. Bortsett fra tittelen, da. Men visa handler altså om ingenting. En skumdott, som tilhørte dagen og forsvant med den. Den ble hans største slager.
Hvem husker Ernst Rolf i dag? Mannen var svensk, og gjorde karriere i Norge under og etter første verdenskrig. En høy, vakker mann, med pomadeseveis og fløtestemme. Han var sin tids ubestridte revykonge, grammofonstjerne om dagen og damenes mann om kvelden.
Storsjarmøren Ernst Rolf hadde en silkeglatt framtoning og var påtrengende optimistisk i alle sine sanger. Men han bar på en mørk hemmelighet. 41 år gammel prøvde han å drukne seg i badekaret. Det fikk han ikke til. Han karret seg opp av vannet, men fikk lungebetennelse. Så døde han likevel.
I dag er det umulig å lytte til Ernst Rolfs blanke tenor uten å tenke på selvmordet. Uten å lete etter den mørke tonen i sangen. Den som aldri ble spilt. Det farlige som måtte unngås for enhver pris.
Selv de som gir blaffen i Ernst Rolf er berørt av ham den dag i dag. Storsjarmøren som satset på utstyrsrevyer var Alf Prøysens store forbilde. Da Alf dro til byen for å bli kunstner gikk han kledt som Ernst, og sang som han.
Også dikter Alf hadde en mørk side, som gir klangbunn til alt han skrev. I motsetning til sanger Ernst tok han den fram, og undersøkte mørket i ironiske lynglimt. Så gjemte han det med et smil, og lot som om han bare hadde levert en vanlig slager. Slik vant han en plass i nordmenns hjerter. Der hadde Ernst holdt til i mange år.
Populærkultur er et merkelig fenomen. Den fyller dagene med skum. Likevel handler populærkulturen om de ytterste ting. Om liv, død og fortapelse. Men skal man finne fram til dette, må man som regel lytte etter det som absolutt ikke kan sies.