2013.06.04 Kamelbytterne | Magne Lindholms hjemmeside

Magne Lindholms hjemmeside

2013.06.04 Kamelbytterne


Klassekampen "I dag" 04.06. 2013

Etter forliket mellom SV og Høyre om Munchmuseet Lambda er det mange som har skrevet at SV svelget kameler. Det er ikke riktig. De byttet dem.

Den beste tolkningen av kamelbyttets logikk finner vi hos sosiologen Pierre Bourdieu. Han skildret hvordan mennene i kabylernes landsbyer byttet kameler ustanselig. Sett utenfra virket det som livlig handelsvirksomhet. Men når man talte opp kamelene etter en tid, viste det seg at alle hadde like mange kameler som da de begynte.

Bourdieu fant ut at formålet med kamelbyttinga slett ikke var å skifte trekkdyr eller tjene penger. Saken var at en mann med ære måtte vise at han var raus. Det viste han ved å gi kameler til menn han satte pris på. Mottakeren kunne ikke være dårligere, for det var en skam å være gjerrig. Derfor ga han bort kameler han også. De kunne ikke gis til den første giveren, for det var å avvise gaven. Derfor ble de gitt til en annen mann av ære. Etter at kamelene hadde vandret en runde mellom landsbyens menn, havnet alltid et passende antall kameler hos han som begynte runddansen.

I landsbyen var alt som før. Målet var å vise hverandre anerkjennelse. Samtidig var den sosiale rangen bekreftet. De rike var like rike. De fattige like fattige.

Slik er det også med SVs kompromiss. SV brøt med både prinsipper og valgløfter, og trodde de fikk til noe. Det de oppnådde var ros fra Høyre.

De siste åra har SV redusert seg selv til et rent omsorgsparti. Derfor var de storfornøyd med løfter om at Tøyen skal pakkes inn i sosiale bandasjer. Mange av disse tiltakene måtte komme uansett. De andre innslagene i avtalen er kostbare byggeprosjekter som verken Høyre eller SV har kontroll over. SV har tradisjon for slike kompromisser. I 1992 trodde partiet at de hadde presset gjennom Ringeriksbanen. Den har ingen sett noe til.

Oslo er en by der hvert eneste kvartal symboliserer sosial rang. SV har bekreftet det, og slått fast at Tøyen er og blir klientområde for de fattige. Storkapitalen i Barcoderekka får pynte seg med Munch. Alt er som før.

Denne sørgelige historien har en tilleggsmoral: Det er dumt å bygge horisontale signalbygg som er tilpasset omgivelsene. Slik som operaen i Bjørvika. Det tar ikke lang tid før noen bygger et prangende høyhus rett ved siden av, for å demonstrere sin økonomiske potens. Det er heller ikke noe nytt.