2012.05.02 Rett, presse og autoritet
Klassekampen " I dag" 02.05.2012
I desember i fjor søkte en samlet presse om tillatelse til å sende opptak av hele terrorsaken i Oslo Tingrett. De fikk lov til å sende utdrag. De anket, men Høyesterett sa nei. Under saken har NRK søkt om å få vise bilder av tiltaltes reaksjoner i retten, uten lyd. Det ble avvist. Regelen er at er det er forbudt å gjøre opptak i norsk rett. Når det ble gjort unntak skyldes det at terrorsaken er unik.
Den brede dekningen er en selvfølge. Men mediene ville ikke sendt alt om de hadde fått lov, for redaktøransvaret gjør at de må fjerne det som krenker ofrene. Ingen norske medier vil heller være talerør for terrorister.
Hvorfor mener pressen da det er så viktig å få lov til å vise hele rettssaken?
Ingen påstår at prosessen ikke er åpen nok. Alle kan søke om å være til stede. Hvert ord av betydning blir referert på nett.
Måten saken blir dekket på er likevel ny. Det gir saken pressehistorisk betydning. Den har gjort nettet til den viktigste nyhetskanalen. Samtidig har nett-TV slått gjennom som vårt ledende nyhetsmedium, med kontinuerlige sendinger.
Kontinuiteten har ført til at dekninga av terrorsaken vipper mellom referat og rekonstruksjon. Referatene er så grundige at pressen nærmest gjennomfører en egen, virtuell rettssak på nettet. I nettrettssaken fungerer pressens kommentarer som domspremisser, som avleveres fortløpende når kommentatorene intervjues i pausene.
Til slutt vil pressen presentere sin endelige dom. Den blir ikke minst en dom over dommen og dommerne.
Derfor er striden mellom norsk presse og Høyesterett en strid om autoritet. I diskusjonen om den første psykiatrirapporten har pressen allerede overprøvd den dømmende makt, med stor suksess. Det er vanskeligere å få til under rettssaken, fordi nettavisene ikke får tilgang til levende bilder fra forhandlingene.
I fjernsynsmediet, som nå er flyttet over på nett, er levende bilder det viktigste bevismidlet. Siden nettavisene ikke kan sende opptak fra rettssalen får de store hull i argumentasjonen. Kommentatorenes konklusjoner henger i løse lufta når de ikke får vist premissene sine til publikum.
Rettsvesenet bør absolutt følges nøye av pressen. Det er ikke like innlysende at det samme rettsvesenet skal levere film som råvare, slik at pressen kan produsere egne nettversjoner av viktige rettssaker.