Spill og politikk

Magne Lindholms hjemmeside

2012.12.13 Spill og politikk

Klassekampen "I Dag" 13. 12. 2012

Da Roger Ingebrigtsens kåtskap ble brettet ut for all verden, hevdet landets ledende politiske journalister at han var offer for et skittent spill. Det syntes de var så klokt sagt at de utstyrte funnet med store overskrifter.

Hvorfor var de så stolte? Det er en elementær innsikt at politikken er et spill. Det disse politiske journalistene ser ut til å ha glemt er at politikk også har substans.

Politikk består av ressursfordeling, regulering og ideologi. Det politiske spillet dreier seg om hvem som skal få lov til å forme denne substansen.

La oss repetere poenget, slik at også de tungnemme får det med seg. I Norge kanaliseres 60 prosent av nasjonalproduktet gjennom offentlige myndigheter. Det betyr at politikerne fordeler ressurser. Stortinget gir lover, mens regjeringene styrer og lager forskrifter. Det betyr at politikerne fordeler rettigheter, og regulerer hvordan vi kan oppføre oss.

Ideologiene er på ingen måte døde. I dag er de konservative er de ivrigste ideologene. Ideologier bærer i seg verdier, og påstår hva som er viktig og uviktig. Ideologiene bygger på teorier om hvordan samfunnet virker. De knytter også bånd mellom velgerne og de folkevalgte. Det er vanskelig å skape tillit i et parlamentarisk demokrati uten å vise til ideologiske bånd.

De som dyrker teorien om at politikk først og fremst er et spill ser ut til å være redd for substansen. Denne angsten er mest utbredt i det konvensjonelle sentrum, som ikke må forveksles med det som kalles ”sentrumspartiene”. Går vi til Norsk Monitors verdikart, ser vi at to partier slåss om å ligge i det politiske sentrum i Norge. Det er Høyre og Arbeiderpartiet. Stoltenbergs parti er det mest utpregete sentrumspartiet.

Arbeiderpartiet har erstattet ideologien med oljeutvinning. Resultatet er et rent fordelingsapparat, hvor det viktigste blir å manøvrere seg inn i en posisjon med makt.

Medier som Aftenposten, VG og NRK har også lagt seg i det konvensjonelle sentrum, for å betjene alle markedssegmenter. For dem er det en katastrofe om kundene blir uenige i nyhetene.

Derfor er det ikke så rart at journalistene presenterer politikken som de gjør. De har all interesse av å skjule den ideologien de formidler. Dersom kommentatorene begynte å kommentere substansen i politikken, ville deres eget spill bryte sammen.