Klisjeekspertene

Magne Lindholms hjemmeside

2010.06.30 Klisjeekspertene


Klassekampen " I dag" 30. 06. 2010

Når noen ironiserer over noe dumt, er resultatet som regel klokt. Slik er det i hvert fall i teorien. Men den som har latt seg underholde her i landet, vil raskt oppdage at prinsippet om ironiens rensende virkning ikke gjelder her. Hos oss er prinsippet om at den eneste mulige form for underholdning består i å henge ut medienes klisjeer, etablert som underholdningsbransjens mest standhaftige klisje. Når våre satirikere er i aksjon, legges medieironi over medieironi, i en uendelig, selvbekreftende spiral. Resultatet er at norske komikere har låst seg inne i et bur, bygd av det samme materialet som de gjør ap med.

Hvorfor er det slik? En årsak kan være at den som skal ironisere over det dumme, må komme med et lite pek i retning av det kloke. Den som gjør ap med mediene, må altså hinte om at det finnes en verden utenfor mediesfærens klisjeer. Men det virker som om det våre hjemlige ironikere er aller mest redde for, er å bryte med forståelsesrammene til de store mediene.

Narrens frihet ble en gang etablert i middelalderens hoff. Når tilstanden var riktig ille på slottet, for eksempel hvis kongen var gal, var narren den eneste som kunne fortelle sannheten. Han snakket jo bare tull.

Komikerne er vår tids narrer. Skal de holde sin egen tradisjon i hevd, må de våge å bruke humoren sin til å bryte ned de rammene som holder oss alle innestengt bak mentale murer. Problemet med norske komikere er at de sjelden våger noe slikt. Fleipen som kunne markert avstand til det trivielle, er forvandlet til en kjærlighetserklæring til de samme trivialitetene.

Når denne avstanden mangler, blir det umulig å skille mellom den fleipende narren og den pompøse hoffpoeten, som hyller tingenes tilstand med høytidelig patos. Slik er det i hvert fall blitt i vår hjemlige medieverden, hvor klisjeekspertene uttaler seg med det dypeste gravalvor om de mest ubetydelige ting. De skildrer utviklingstrender og tendenser, dømmer tapere og hyller vinnere, og tar høye honorarer for å felle smaksdommer. De som lever av å gyte meninger om det meningsløse bryr seg lite om at de selv blir parodiert neste dag. De skal nemlig sette karakter på de som parodierte dem. Den samme personen opptrer gjerne i alle rollene samtidig, for i våre kommersielle medier har som regel narrene formiddagsjobb som hoffpoeter.

Slik har den norske underholdningsindustrien utviklet seg til en lukket resirkuleringsprosess, der målet ser ut til å være å låse publikum inne sammen med artisten. Slik kan vi alle sveve bedøvet rundt, i klisjeenes lukkete kretsløp.