I det postmoderne

Magne Lindholms hjemmeside

2010.06.03 I det postmoderne


Klassekampen "I dag" 3. 6.2010

Skal man løse filosofiske problemer, lønner det seg å heve blikket. Hever man blikket i Oslo, er sjansen stor for at det treffer den nye Holmenkollbakken. Noen hevder at det stålgrå monsteret er et idrettsanlegg. Det er det neppe. Det er jo ingen som hopper på ski lenger. Holmenkollbakken er bare forståelig dersom den forstås som en av verdens største postmoderne installasjoner.

Mange hevder at postmodernismen er død i dag. De virker lettet, for de tror at verden blir lettere å forstå hvis man gjør forklaringene enklere. De lurer seg selv. For selv om den postmoderne motebølgen flater ut, har vi ikke forlatt den postmoderne tilstand.

Begrepene tradisjon, modernitet og postmodernitet er knyttet til våre grunnleggende oppfatninger om verden. En tradisjonell verdensoppfatning opererer med levende guder, som styrer oss daglig etter sin egen plan. Et slikt verdensbilde preger flertallet av klodens befolkning.

Moderniteten, som var den tidlige kapitalismens og vitenskapens verdensanskuelse, hadde ingen plass for aktive guder. Gudenes særhet lar seg ikke kombinere med naturlover. Gud ble redusert til en første beveger, og plassert på gamlehjem. Mange mener han døde der. Framskrittet ble satt inn som gudserstatning. Slik fikk tilværelsen retning. Marxistene bekjenner seg til denne overtroen.

Atombomben gjorde det vanskelig å tro på framskrittet. På 1980-tallet revnet framskrittstroen helt. Med både Gud og Framskrittet på skraphaugen entret vi den postmoderne epoken. Tilværelsen ble retningsløs. De som nøt dette, opphøyde postmodernismen til ideologi.

I dag er postmodernistenes fest over. Men den postmoderne tilstanden består. Selv ikke den mest fundamentalistiske positivist eller marxist vil klare å gjenopplive framskrittstroen.

I både kunst og politikk viser den postmoderne tilstanden seg gjennom en hang til det absurde. Det er på dette punktet Oslos politikere har overgått den mest stormannsgale installasjonskunsters fantasi. De har brukt en og en halv milliard på et hypermoderne anlegg for en nesten utdødd sport, som drives på en snø som ikke lenger fins.

Holmenkollbakken er ikke bare et minnesmerke over hvordan det norske samfunn har valgt å bruke oljeformuen. Den er en hyllest til drømmens totale fristilling fra formål og fornuft. Verket er til og med flombelyst, i energisparingens tid. Så neste gang noen hevder at vi ikke lever i en postmoderne tid, er svaret at de bør løfte blikket mot installasjonen som kroner den norske hovedstadens nordlige horisont.