Økonomisk asyl

Magne Lindholms hjemmeside

2009.10.17 Økonomisk asyl


Klassekampen "I dag" 17.10.2009

I dag får man asyl dersom man er politisk forfulgt. Asylsøkere som kommer fordi de er fattige og vil ha det bedre økonomisk, blir derimot kalt lykkejegere. Dette er mennesker med et livsvalg helt i tråd med vårt eget samfunns idealer. De blir avvist som juksemakere.

Er det rettferdig å gi de politisk forfulgte et slikt privilegium?

Gandhi påpekte en gang at fattigdom er den verste formen for vold. Derfor er det absurd at de som rammes av denne verste av alle voldstyper ikke får lov å flykte fra den. De politiske aktivistene som får asyl, er stort sett menn fra middelklassen. De fattige må pent holde seg i slummen.

Jeg foreslår derfor, eller herved, som det heter i slike situasjoner, at FN endrer asylretten, slik at alle fattige får rett til økonomisk asyl i alle land. Bare da kan asylretten bli rettferdig. Siden det er åpenbart at en slik reform vil skape store problemer hvis den innføres over natta, bør de rike landene få en overgangsperiode på tjue år til å forberede seg.

Dette vil gi de rike landene som er livredde for å bli oversvømt av fattige mennesker god tid til å innføre reformer som gjør det mindre fristende å reise. Det første de bør gjøre er å innføre en rettferdig verdenshandel. Andre fornuftige tiltak kan være å investere i industri i fattige land, og etablere et fungerende helsesystem eller andre elementære velferdsgoder. Demokrati er heller ingen dårlig ide.

All erfaring viser at de fleste mennesker helst vil bo der de bor, hvis de kan leve et verdig liv frigjort fra fattigdommens svøpe. Når de fattige landene ikke er fattige lenger, er det heller ingen grunn til å gi innbyggerne økonomisk asyl. Vi kan i stedet besøke hverandre på turistvisum, slik skikken er i rike land.

Økonomene snakker ustanselig om at ingen gjør noe uten insentiver. Retten til økonomisk asyl vil utvilsomt virke som et slikt insentiv. Ikke minst for økonomene selv. De kommer helt sikkert til å tenke helt nye tanker, når de risikerer å få noen titalls millioner fargerike naboer dersom de ikke tenker nytt. Det viktigste er likevel prinsippet om rettferdighet, som regnes som en grunnleggende verdi i vårt samfunn. Det er rett og slett skrikende urettferdig at det bare er den politisk aktive eliten som får asyl i våre rike land, og ikke de fattige, som trenger det mest.