Nasjonalisme på sokkelesten

Magne Lindholms hjemmeside

2009.05.05 Nasjonalisme på sokkelesten


Klassekampen "I dag" 05.05.2009
Stortinget har tilsluttet seg språkmeldinga ”Mål og meining” med entusiasme. Hvis vi da ser bort fra Fremskrittspartiet, slik Klassekampen gjerne gjør. Trond Giske mener den er den viktigste kulturmeldinga han har lagt fram. Da er vel alt vel og bra?
Bra er det sjelden, når enigheten er stor. ”Mål og meining” er en oppvisning i forkledd nasjonal retorikk. Utgangspunktet er: Norsk språk er truet, særlig av engelsk. I dag er det særlig forskere og oljeselskap som dropper norsken. Derfor vil man ha en styrket språkpolitikk.

Språket er som kjent nasjonalismens sentrale symbol, så det er ikke rart at forsvarsstrategien er som tatt rett ut av læreboka i nasjonalismeteori. I forarbeidene fra Språkrådet er da også vern av nasjonalspråket som kulturelt symbol det overordnete målet. Men i stortingsmeldinga er man redd for at ordet ”nasjonalspråk” kan gi uheldige assosiasjoner. For å snike seg unna dem, har man erstattet det med ”samfunnsbærende språk”.

Dette ”samfunnsbærende språket” er skriftspråket, og det skal reddes av en stabil skriftnorm. Nå skal det bli slutt på valgfrihet og rettskrivingsreformer. Det skal settes endelig punktum for språkstriden.

Planen bygger på et teknokratisk språksyn, der språk blir betrakta som et teknisk kommunikasjonsmiddel. I tillegg sier man farvel til det sosiale programmet som har ligget under all radikal språkpolitikk fra Ivar Aasens tid: det skal være talemålet som skaper normen for skriftspråket. Det var motstanden mot dette demokratiske prinsippet som skapte temperaturen i språkstriden. Byborgerskapet skulle ha seg frabedt å skrive sånn som arbeidere og tjenere snakka.

Språkpolitikken har dreid mot høyre lenge. I dag har byborgerskapet omsider fått gjennomslag for sin norm. Nå krever staten lydighet.

”Mål og meining” referer pliktskyldigst noe av det vi vet om språk og makt. Men det påvirker ikke konklusjonen. Samtidig underslår meldinga nynorsken historie som et politisk prosjekt for sosial frigjøring. I ”Mål og meining” er nynorsken redusert til et sosialt faktum. Et verneverdig miniriksmål.

Norske språkbyråkrater pleier søte drømmer om en fast språknorm, midt i en periode med voldsomme språklige endringer. Og de som hevder at nasjonalismen er på retur i vår tid, kan neppe ha satt seg inn i norsk språkpolitikk.