2009.07.21 I eplehagen
Klassekampen "I dag" 21. 07. 2009
Det er utrolig hva man kan snuble over i England. Her vandrer man fredelig med sin mosjonsglade kone, mellom late kuer som tygger drøv under piletrær langs elvebredden, på vei til Grantchester sør for Cambridge. Der er en port i en hagtornhekk, og et medtatt, grønnmalt skilt sier noe om teservering. Med ett står man i en nedgrodd hage, der grønne fluktstoler står i små grupper under forvridde epletrær. Det er The Orchard, et av Storbritannias merkeligste kulturelle minnesmerker.
The Orchard er en gammel eplehage. Hit dro studenter fra Cambridge på søndagstur før første verdenskrig, og ble servert te av lokale landsbykoner. Og hvilke vennegjenger! Den sentrale skikkelsen i den mest kjente gjengen var poeten Rupert Brooke, som skrev formfullendte og forferdelige imperialistiske dikt. Han og døde ung nok til å bli legende. Brooke hadde han to litterære kompiser: E. M. Forster og en ung dame ved navn Virginia Ωkamperte de alle, sammen med den turglade filosofen Bertrand Russell og hans humørsyke kollega Ludwig Wittgenstein, som skjerpet intellektet ved å diskutere med ßøkonomen John Maynard Keynes.
Rupert Brooke hadde søkt tilflukt i Grantchester for å slippe unna maset i Cambridge, leve det enkle liv på landet, svømme i elva og lese Shakespeare. Men han var kjent som Storbritannias vakreste mann, så både de unge damene og festlighetene hadde en tendens til å følge etter ham. Det hadde han ikke noe imot. Men også de mindre vakre kom etter. Wittgenstein lot seg til og med lokke til å padle dit i kano.
Virginia Woolf kalte dem nyhedninger. Fram til første verdenskrig knuste idyllen, levde de det de mente var et vilt liv i pakt med naturen. For en nordmann virker det ikke spesielt vilt. Grantchester er en pinlig velfrisert småborgerlig landsby. Elva er grunn, grønn og full av mort. Om formiddagen fylles eplehagen av mødre og barn i søndagsklær. Men det serveres forsatt te. MßßΩßan kan alltid finne en stol og sitte der hele dagen uten at noen bryr seg. Det er kanskje opprør nok i vår hektiske tid. Er man litt hedensk i tillegg, kan man innbille seg at en liten, original tanke ennå svever rundt i hagen, og slår seg ned i hodet mens man sitter under epletrærne. I hvert fall hvis man leser den rette boka, og har en kone å diskutere med.