2008.11.18 Statistikkdusteri
Klassekampen "I dag" 18. 11. 2008
Da resultatene av de nasjonale prøvene i grunnskolen ble offentliggjort i forrige uke, var det en mediebegivenhet som nesten kunne måle seg med skatteoppgjøret. Avishusene har konkurrert om å tilby de fineste søkefunksjonene på Internett. Vinkelen er den samme overalt: Hvor høyt ligger din egen kommune eller skole på den nasjonale rangstigen?
Problemet er bare at de nasjonale prøvene ikke egner seg til slik rangering. I de offentliggjorte tabellene er alle nyanser borte, og alt man sitter igjen med er grove gjennomsnittsverdier.
Hvis disse prøvene har noen verdi i det hele tatt, er det som pedagogisk hjelpemiddel. Ved hjelp av dem kan man finne det normale kunnskapsnivået i den norske skolen. Deretter kan lærerne finne ut hvordan hver elev og klasse ligger an i forhold til dette nivået. Den som skal ha nytte av prøvene må derfor kjenne variasjonsbredden i materialet, fordelingen i den enkelte skolen og klassen, og hver elevs prestasjoner. Dette er data som ikke kan offentliggjøres.
I tillegg kan statistikere finne ut hvordan faktorer som kjønn og sosial bakgrunn påvirker skoleresultatet. Det er gjort i rapporten ”Suksessfaktorer i grunnskolen,” som ligger på Utdanningsdirektoratets nettsider. Men den orker visst ingen journalister å lese.
Ideen om at konkurranse gjør skolene bedre hvis man offentliggjør gjennomsnittskarakterene fikk et grunnskudd da Osloskolen begynte med det. Det som kom fram var ikke en oversikt over gode og dårlige skoler, men et kart over sosial ulikhet. Vestkanten lå en karakter over østkanten. Alle skoleforskere kjenner årsaken. Den viktigste faktoren bak gode skoleresultater er nemlig ikke lærernes eller skolens kvalitet. Det som teller mest er foreldrenes utdanning, og i Oslo bor de høyt utdannete i vest.
Poenget ble nevnt av utdanningsministeren, så noen journalister har klart å gjengi det. Men i avisenes egen vinkling gjelder en annen lov: Her skal det kåres vinnere og tapere. Alt annet er uinteressant.
Det er ikke lett å vite om man skal gråte eller le, når pressen presser viktige spørsmål inn i en forståelsesramme som sperrer for innsikt i det som formidles. Men man kan jo si at det gir en slags innsikt å være vitne til at et samlet norsk journalistkorps stryker i statistikkforståelse, og legger sin egen uvitenhet ut på nettet.