2008.06.12 Riksmålets revansj
Klassekampen "I dag" 12. 06. 2008
I det siste har det dukket opp mange krav om at læreboknormalen skal strammes inn, slik at elevene skal få færre former å velge mellom.
Det er neppe tilfeldig at kravet dukker opp akkurat nå. Språkbruken endrer seg med rekordfart. Digitaliseringen har gitt oss sms og epost, chatting og nettsamfunn. Felles for disse mediene er at de er både private og offentlige på en gang, og brukerterskelen er lav. De nye mediene har utviklet et språk som er halvt skriftlig, halvt muntlig. Det bryter med både statens og lærernes språknormer.
Når språknormalen flyter, iler konservative språkfolk av alle slag til for å gripe inn. Slike finner vi i både nynorskens, bokmålets og riksmålets leir. Men for våre to skriftspråk vil innstrammingen føre til svært ulikt resultat.
For nynorskingene uttrykker normaliseringskravet en akutt dødsangst. Bilen og urbaniseringen har flyttet så mange mennesker fra nynorskens sosiale og geografiske kjerneområder at dialektene, som er nynorskens urkilde, skiftes ut med bokmålspreget forstadsmål. Fra det offentlige blir vi servert et dødt postverknynorsk, der det eneste sporet av talemål er skråstreken mellom ikke og ikkje på blanketten. En mer konservativ nynorsknormal vil avlive Ivar Aasens livsverk på kort tid. Men det vil bli en død i skjønnhet.
Samtidig som nynorsken forvitrer, ser riksmålsfolket en historisk sjanse til å ta revansj over bokmålet. Deres strategi er todelt, og første trinn er allerede gjennomført. De har fått inn igjen konservative former i læreboknormalen, og klart å mase seg til offentlig støtte til sin egen særordbok. Neste trinn er å kreve innstramming av skriftnormalen. Det betyr slett ikke at de fjerner egne former. Innstrammingen skal selvfølgelig skje ved å fjerne talemålsformer. På denne måten vil byborgerskapets gamle maktsymbol få oppreising, etter å ha blitt fornedret av språklige demokrater gjennom hundre år.
En gang het det at språk er makt. Det er galt. Det er språket som følger makta. En språknorm er et sosialt symbol, som forteller hvem som er så dominerende i samfunnet at deres sosiale variant av språket kan opphøyes til riksgyldig norm. I dag øyner riksmålsleiren igjen muligheten for at byborgerskapets dominerende stilling i økonomien blir slått fast også i landets offisielle rettskriving.