Poesimangel

Magne Lindholms hjemmeside

2008.03.14 Poesimangel


Klassekampen " I dag" 14. 03. 2008

Den som har vært utsatt for såkalt bred underholdning, kan ikke unngå å ha lagt merke til den flate listepopens opphøyde posisjon i offentligheten. Sangene må bare være passe gamle, slik at de vekker nostalgi. Da kan de brukes som symbolsk markør for fellesskap og folkelighet.

Selvfølgelig er dette en kynisk strategi fra underholdningsindustrien, som ønsker seg produkter uten kulturell friksjon. Men fenomenet har en mer interessant side, og det er befolkningens reaksjon. For å gi seansene et folkelig preg trekkes vanlige mennesker inn på scene og skjerm. Det er utrolig å se den innlevelsen de legger for dagen når de framfører kjente tekster til banale melodier. Man skulle nesten tro de dumme sangene betyr noe.

Selvfølgelig gjør de det. Vi har alle et liv å navigere i. Livet er et mirakel, fullt av konflikt og undring, glede og sorger. Det er ikke lett å forholde seg til slikt. Det er da vi trenger en sang.

I vårt samfunn har kunsten overtatt store deler av religionens plass, og blitt det rommet vi har å søke til for til å fortolke livets gåter. Siden den er så lett tilgjengelig, har sangpoesien alltid hatt en spesiell, populær plass i kunsten. Alle kjenner den. Den fins i alle varianter. Den kan brukes over alt. Selv cyberspace er gjennomtrukket av sangpoesi.

Problemet kommer når det ikke ligger noen poesi i sangen. Det er dette som skjer i listepopen. Poesien må fordrives, fordi den er risikabel. For å slippe bryet med å utforske språket og eksistensens avgrunner, dynger listepopen livets gåte ned i klisjeer.

Resultatet blir poesimangel. Bortsett fra en og annen rapper, finnes det knapt en norsk poet som skriver sangbar tekst. Dermed er det fritt fram for sjarlatanene. Førti år gamle menn blir popstjerner her i landet ved å synge som barn. Det verste er likevel popens sosialkuratorer, som prøver å innbille oss at pretensiøse norske låter kan frelse verden til klangen fra tre grep. Det er så pinlig at man får sympati for Idoljentene, som vræler amerikanske tekster de knapt forstår.

Hvorfor skal man i det hele tatt bry seg om det redselskabinettet som heter norsk pop? Fordi sangpoesien er en av de viktigste understrengene i vår kultur. Den norske poesimangelen er en alvorlig, kollektiv mangelsykdom, som lammer vår erkjennelsesevne. Og der poesien er død, herjer kynismen.