Kompromissmaskinen

Magne Lindholms hjemmeside

2008.08.02 Kompromissmaskinen


Klassekampen ”I Dag” 02. 08. 2008

Arbeiderpartiets velgere strømmer til Fremskrittspartiet. Hvorfor klarer ingen å stoppe flukten? Man skulle tro Arbeiderpartiets tillitsvalgte var i stand til å få sine kjernevelgere i tale, og fikk dem til å forstå hvor dumt det er. Men selv om Martin Kolberg spretter ut av partikontoret fra tid til annen, virker partiet maktesløst.
Årsaken ligger i Arbeiderpartiets historie. Helt siden partiet søkte inn mot sentrum på 1930-tallet, har det fungert som landets største kompromissmaskin. Et slikt apparat fungerer bare med klare alternativer på begge sider.

I Gerhardsenepoken var NKP sprø og SF sære, og de færreste hadde råd til å satse på Høyres private initiativ. Arbeiderpartiet sto fram som den gylne middelvei. Det sørget for å avideologisere politikken, slik at alle konflikter kunne defineres som tekniske spørsmål. De ideologiske rammene var gitt av den kalde krigen, og industriveksten finansierte det hele. Nasjonens kultur tok NRK seg av. Hvorfor skulle man snakke om slikt?

Arbeiderpartiet sørget også for at kompromissene ble laget inne i partiet, og ikke i diskusjon med andre. For å få til det måtte partiet ta opp i seg alle landets konflikter. Resultatet er at alle dype skillelinjer i norsk politikk går tvers gjennom Arbeiderpartiet.

I dag er alt annerledes. Den kalde krigen er historie. Venstreopposisjonen og verdenskommunismen har brutt sammen. Norsk økonomi henger på oljeprisen, mens landet er fullt av pensjonister som lurer på hvor penga er blitt av. Innvandringen gir kulturkonflikt. Da øker behovet for ideologisk nyorientering.

Fremskrittspartiet har sett dette, og er blitt landets viktigste ideologiske pådriver. FrP kommer ikke bare med fristende tilbud om å dele ut oljeformuen til landets innbyggere. Partiet tilbyr en mening med det hele. Partiideologene kombinerer nasjonal identitetsbygging og konservativ moralisme med den ekstreme amerikanske liberalismen til Ayn Rand.

Arbeiderpartiet virker lammet i møtet med denne ideologiske utfordringen. Partiet har ingen tradisjon for å diskutere ideologi. Hvis de begynte med det, ville alle de indre konfliktene komme til syne. Derfor klarer Arbeiderpartiets ledelse bare å komme med en svak mumling om likhet og fordeling, mens partiet forvitrer nedenfra. Fordi de vilkårene som skapte kompromissmaskinen ikke lenger er til stede.