En død i skjønnhet

Magne Lindholms hjemmeside

2007.03.27 En død i skjønnhet

Klassekampen 27.03.2007

10. mars 2007 sto en interiørannonse i Klassekampen. På side 26 reklamerte et firma for designhvilestoler og dyre lamper som kaster et behagelig lysskjær over pelskledte fotomodeller. Et naturlig valg, i en avis som alltid har prioritert billedkunst på baksida i stedet for vær og fotball.

10. mars 2007 ble også AKP nedlagt. At disse to tingene skjedde samme dag, er nok tilfeldig. At det skjedde parallelt, er ikke tilfeldig. Klassekampen har alltid vært en avis for den intellektuelle middelklassen. Det nye er at også de som lager avisa ser ut til å innse dette. Resultatet av oppvåkningen er udelt positiv. Som nisjeavis er ikke bare Klassekampen et godt medievalg for interiørannonser. Den er også en nødvendig motpol til den antiintellektuelle journalistikken som rir norsk offentlighet. Noe slikt kunne bare skje etter at avisa løsrev seg fra AKP. Det vil den norske arbeiderklassen tjene på. Arbeiderbevegelsen har alltid vært avhengig av å alliere seg med kritiske intellektuelle.

Det er liten grunn til å sørge over AKP og RV. RV var en absurd konstruksjon, kontrollert av AKP så lenge partiet hadde krefter. AKPs organisasjonspraksis gikk ut på å tiltrekke seg idealister med populære paroler i ”frontorganisasjoner”, for så å kontrollere dem ved hjelp av partifraksjonen. Slik er kaderpartiets vesen: manipulerende og dypt udemokratisk.

Rest-AKP valgte å oppløse seg i sin egen frontorganisasjon, for ikke å stå helt alene i verden. Lederen er mild som en vårbris og rund som et egg, og gjør seg lekker med saker som daglig står på Aftenpostens førsteside. Det revolusjonære alternativ er så sukkersøtt presentert at man skulle tro AKP levde videre, som hemmelig fraksjon hjemme hos lederen. Navnet på nykonstruksjonen er lånt fra NRKs satireprogram ”Løvebakken”. Men der i huset vil man neppe protestere.

”Rødt” er ikke noe partinavn. Det er en egenskap. Etter valget kan velgerne si til seg selv: ”Vi vet ikke helt hva vi stemte på. Men vi stemte i hvert fall rødt.”

Den eneste holdbare definisjonen på at noe er pent er at man har lyst på det. Det er derfor ikke det minste rart at AKP valgte en smigrende egenattest som navn, da de fikk sjansen til å utsmykke sin egen gravstein. Forskjønnende omskrivinger har partiet alltid hatt sans for. Akkurat som reklamefolk og interiørarkitekter.