Grandios forbrukerhymne

Magne Lindholms hjemmeside

2007.04.09 Grandios forbrukerhymne


Klassekampen 09.04.2007

”Respekt for Grandiosa” sprenger taket på alle poplister. Mange skriver om reklamevideoens suksess, men få har analysert den. Det er underlig, for dette er de mest forseggjorte 91 sekunder som sendes på TV for tida. Dessuten er den absurd. Hvordan kan noe slikt slå an i et land som hater eksperimentell kunst?

Musikalsk er det flukt over låta, bokstavelig talt. Den er amerikansk hiphop i norsk lettversjon. Strukturen bygger på religiøs vekselsang, som stammer fra svarte amerikanske menigheter. Forsangeren er en mann som prøver å få til den dype machostemmen alle kjenner fra tyggegummireklamen. Slangen skal vise at han er en matsynder med dårlig oppdragelse. Koret består av engler, som tilgir. Dette musikalske uttrykket får lytterne til å lande mentalt i nærheten av Bronx et sted. En vanlig form for åndereise i Norge, men litt mer urban enn i Amcar-klubben.

Teksten er grusom å lese. Den må synges. Vekselsangen skaper et spenn mellom to roller med svært ulik ideologisk ladning. Sangeren representerer den aggressive, maskuline forbrukeren. Koret oppsummerer og hyller de evige verdier, slik alle kor har gjort siden antikken. På denne måten gir sangen forbrukersamfunnet en åndelig forankring. Ferdigpizzaen er tryllemiddelet som forvandler dårlig tid og dårlig smak til tegn på kjærlighet og fullkommenhet. Dette forsikrer englekoret om, mens det velsigner den norske familiens rituelle samling rundt Orklakonsernets sirkelformete deigklump.

Hvis noen synes dette blir vel sterkt, bør de ta sangens sosiale budskap i betraktning: Den krever ikke mindre enn at samfunnet skal snu verdiskalaen på hodet, og respektere det laveste av det lave i matveien.

Argumentene for dette består av bilder. 20-30 personer opptrer med perfekt leppesynk, men med feil stemme. Det gir en artig virkning. Mens vi ler og føler oss normale, overser vi at personene representerer en fulldekkende målgruppevifte. De er identifikasjonsobjekter, som skal fortelle at alle nordmenn, kanskje bortsett fra Klassekampens spaltister, dyrker ferdigpizzaens undergjørende evner.

Men smaken, da? Den er mindre viktig i en digitalisert hverdag. I vår virtuelle medieverden er virkeligheten stort sett i veien. Den teller ikke noe særlig i våre moderne hymner, som forteller oss at vi skal elske våre liv som kunder.