Konvensjonenes kirke

Magne Lindholms hjemmeside

2006.02.09 Konvensjonenes kirke

Klassekampen 09.02.2006

Blant tilværelsens mange mysterier er begrepet en ”åpen, inkluderende folkekirke” en av de mest gåtefulle. Betydningen er innhyllet i tåke. Men kanskje inneholder tåka nøkkelen til gåten? Eller er gåten nøkkelen til tåka?

De fleste religioner er skattkamre hvis man tolker dem symbolsk, det vil si som myte eller litteratur. For den som studerer tankemønsteret myten formidler, er religionen en kilde til dyp innsikt. Men den trenger ikke være sann av den grunn. Og alle religioner kan ikke være sanne samtidig.

De fleste religioner påstår nettopp at de er sanne, og beskriver forhold i den virkelige verden. Det gjør også kristendommen. Den mest utbredte kriteriet for at man skal kunne kalle seg kristen er at man erklærer seg enig i en av trosbekjennelsene. Det er tre av dem, og alle består av en serie erklæringer om at man tror på faktiske forhold. De fleste av disse er mirakuløse. Mirakler er virkelige. Ellers var de ikke mirakler.

Omgås du norske vanekristne eller liberale teologer, vil jeg anbefale følgende eksperiment: Les opp en av trosbekjennelsene punkt for punkt, og spør om dette er symbolsk ment, eller påstander om hvordan verden ser ut i virkeligheten. (Tekstene ligger på www.kirken.no/tro og liv.) Selv den korte, apostoliske varianten inneholder godbiter som jomfrufødsel og legemets oppstandelse. Du vil garantert bli møtt med svevende blikk og snakk om at det viktigste er å føle Jesu gode eksempel. Men god vilje holder ikke for å kunne regne seg som kristen. Med et mulig unntak for Norge.

Norge er et misjonerende land ”der ute”, som det heter i misjonskretser. Men her hjemme er ikke kirken kjempende, og knapt nok bekjennende. Det er ikke engang sikkert den er kristen. Hva er den da?

Den ”åpne, inkluderende folkekirken” ser ut til å være et kodeord for en nasjonal kultus, som dyrker det eneste virkelig autoritære påbud vi finner i norsk kultur: All konflikt må dempes, for ikke å utfordre den konvensjonelle konsensus. I holdningenes hellige nullpunkt skal all uenighet nøytraliseres gjennom fellesskapsritualer. De norske hoder må derfor hylles inn i en antiintellektuell tåke, slik at hjernen ikke påvirkes av prinsipielle diskusjoner. Derfor vil den forestående løsrivelsen fra staten foregå ytterst skånsomt. Ellers kunne man skade trosgrunnlaget i De Norske Konvensjonenes Kirke.