Etikk og estetikk i klasebombenes tid

Magne Lindholms hjemmeside

2006.05.13 Etikk og estetikk i klasebombenes tid


Klassekampen 13. 05. 2006

(Tittel endret av KKs redaksjon til Etikk og estetikk i bomberegnet)

Debatten om Erling Borgens dokumentar ”Et lite stykke Norge” er forstemmende lesning. Først sa NRK nei til å sende dokumentaren fordi den ikke påviste klare lovbrudd. Etter at den ble sendt i TV2 skrev anmelderne hovedsaklig om Borgens stemmebruk og kantete filmspråk.

Unntaket er VGs politiske redaktør Olav Versto, som mener at bilder av døde og lemlestete mennesker er usaklige i et program om våpenindustrien. Versto mener at den som lager et våpen ikke er ansvarlig for virkningen av det. Det er tydelig at han verken har lest etikk eller truffet barneleger fra Afghanistan.

Borgens prosjekt er ikke juridisk, men etisk. Hans dokumentar er en reise gjennom norsk dobbeltmoral, med ham selv som reiseleder. Utgangspunktet er statsminister Bondeviks tale om Norge som et land med en fredelig historie. Men hvordan er vår samtid? I dag har Norge verdens største våpenindustri i forhold til folketallet, et fordekt militært engasjement i Irak og Afghanistan, og Aker Kværner var med på å bygge fengselet i Guantanamo.

Borgens odyssé ender stort sett ved stengte dører. Bare amerikanerne snakker, for de er stolte av det de gjør. Det blir ikke gode TV-scener av slikt. Men noe som blir stadig klarere underveis er bildet av den engasjerte journalisten Erling Borgen. Dermed bryter han norsk presses viktigste tabu: Det skal aldri klebe noe som likner en politisk mening ved en journalist. Unntaket er når TV2 kan kapre et gratis PR-poeng fra NRK.

Den norske oppmerksomhetsindustrien krever nemlig at alle journalister skal framstå som plettfrie og nøytrale. Når et medium fordømmer noe skal mediets eget standpunkt være så konvensjonelt, forbrytelsen så krystallklar, eller saken så uviktig, at ingen stiller spørsmål ved mediet selv. Kommunikasjonskanalen må være uten friksjon, av hensyn til reklamen.

Derfor er Erling Borgens buldrende engasjement langt mer opprørende for den norske mediebransjen enn drapene på uskyldige barn, som skjer ved hjelp av norsk drivstoff i Hellfire-raketter. Anmelder etter anmelder har brukt programmet til å diskutere fjernsynets estetikk, og hva slags diksjon som sømmer seg for en journalist. Gjennom dette gjør de en dypt umoralsk prioritering. I klasebombenes tid må man diskutere sakens realiteter, ikke bare reportasjenes form.