Ibsensk ironi

Magne Lindholms hjemmeside

2006.01.18 Ibsensk ironi


Klassekampen 18.01.2006

I år skal Norge feire at Ibsen har vært død i hundre år. Vi er invitert til å kvele verket i en kollektiv omfavnelse. Det som skal stå igjen, er at mannen er berømt. Slik kan Norges middelklasse stilles fritt til å utnytte dikterens status til nasjonsbygging og dyrking av eget selvbilde. Kunstutdrivelsen er outsourcet til firmaet Ibsen 2006 AS.

Etter at de kjente kulturinstitusjonene Tine, DnB NOR, Dagbladet og Veidekke har danset på liket i ti måneder, skal nådestøtet settes inn med en festforestilling i Giza i Egypt.

Ibsen 2006 AS bruker en uleselig logo. Det er neppe tilfeldig. Den som feirer Norge største dikter med å sette opp Peer Gynt i Egypt, demonsterer for all verden at det ikke er nødvendig å kunne lese for å feire. I hvert fall ikke så langt som til fjerde akt, der Peer vaser rundt blant pyramidene. Denne akten er en av de mest nådeløse satirer over Norge som noen gang er skrevet. Her griller Ibsen den norske omtrentligheten, prinsippløsheten, selvgodheten, skrytet og troen på nordmannen som verdens frelser langsomt på spidd. Teksten er faktisk mer treffende i dag enn i 1867. Peer Gynt, som våre nasjonale litterater skryter av som den typiske nordmann, slo seg opp på en blanding av slavehandel og misjon, og karret til seg en stor personlig formue. I dag forvalter vi nordmenn oljeformuen kollektivt, på helt tilsvarende vis.

Ibsen var en stor ironiker. Ironien ligger på alle nivåer, fra ordspillene til selve grunnstrukturen i stykkene. Noe av det fine med ironi er at den som ikke forstår ironien, men tar teksten bokstavelig, selv ender som ironiens offer. Når det nyrike Norge velger å sette opp Ibsens råeste satire ved Giza, plasserer de feirende seg frivillig i det ironiske offerets posisjon, som de som ikke har forstått noen verdens ting.

Det er ikke til å undres over at jubileumsdirektør Bentein Baardson sier til sin egen jubileumsavis at han misliker Ibsens ironi. Baardson har jo oppholdt seg så lenge i nærheten av betydelig litteratur at han må ha fornemmet litt av kunstens ødeleggende kraft. Den som gjør en levevei av å arrangere festparader under sponsorveldet, har all grunn til å frykte ironikerens lille nål. Så nå er det bare å lene seg tilbake for å se hva som skjer, når det oppblåste Norge anno 2006 plasserer sin brede bak på Norgeshistoriens skarpeste penn.