På fortauskanten

Magne Lindholms hjemmeside

2006.12.01 På fortauskanten


Klassekampen 01.12.2006

Det sies at man ikke kjenner kulturen i et land før man har tilegnet seg trafikkens hemmelige koder. Dette er et synspunkt med mye for seg. Det gir for eksempel et godt innblikk i det nye Norges selvbilde å ta en sykkeltur langs fortauskanten i Oslo, der man stadig risikerer å støte på fotgjengere.

Første regel ser ut til å være at gata skal krysses uten forvarsel, i god avstand fra fotgjengerfeltet. Det er også under en norsk fotgjengers verdighet å stoppe opp og å se seg for, langt mindre å gi tegn. Ved å skjære raskt og uventet ut i veibanen demonstreres handlekraft. Dette understrekes ytterligere ved at fotgjengeren vender ryggen til trafikken. Først når han er nådd nesten ut til midten av veibanen, kaster han et raskt blikk over venstre skulder. Det skjer for å sjekke om bilistene har forstått budskapet, nemlig at her går et suverent individ, som de på ingen måte har lov til å legge under hjulet.

Enhver bevegelse i trafikken har et element av ordløs forhandling i seg. Det er derfor gode grunner til å se positivt på denne strategien. De myke trafikantene kjenner sin rett, og hevder den gjennom et avvisende kroppsspråk. Slik tvinger de både bilister og syklister til å ta det fulle ansvar, siden det er de som fører farlig redskap. Dette viser at det norske rettsamfunnet faktisk virker etter hensikten. Norske fotgjengere tar som en selvfølge de endringene i trafikkreglene som ga dem fortrinnsrett i trafikken for noen tiår siden. Humane reformer, som fikk tilreisende til å måpe.

Styrkingen av de myke trafikantenes rett var typisk for sin tid. Den kom få år etter at isbjørnen ble totalfredet. Virkningen har vært dramatisk for begge typer vilt. Isbjørnen er ikke lenger en sky skapning, men har endret adferd og blitt en freidig dyreart. Norske fotgjengere hevder sin rett, med musikk i ørene og blind tiltro til rettsstatens ufeilbarlighet.

Ingen ser dette tydeligere enn syklisten, som er henvist til å kjempe for livet i grenselandet langs fortauskanten. Syklisten kan også sin jus. Men hun vet at en myk trafikant som oppholder seg i en slik konfliktsone, overlever utelukkende på bilistenes nåde.

Hver gang jeg leser om det norske folks sorgløse forhold til sin egen og landets økonomi, må jeg tenke på den rørende troskyldigheten de viser når de krysser fortauskanten.