Hvordan skrive fordypningsoppgave

Dette er Magne Lindholms mening om hvordan man skriver fordypningsoppgave. Jeg veileder etter disse retningslinjene. Kanskje vil du møte andre meninger hos andre lærere, hos deg selv, eller hos sensorer. Sånn er livet. Det gjelder å holde kritisk distanse, også til veiledning. Det er greit å ha en annen mening. Har du det, så begrunn den.

Alle journaliststudenter må skrive en fordypningsoppgave. Alle andre studenter også, forresten. Det rår stor forvirring om hvordan man skal gjøre dette. Derfor skrev jeg denne lille veiledningen, som jeg håper noen har nytte av. 

Last ned som PDF. 

Jeg har også laget en oversikt over forskningsartikkelens struktur. Den ligger her

Du kan også laste den ned som PDF.

Denne siden er den best besøkte på dette nettstedet. Svært mange snur i døra og klikker seg ut når de kommer hit. Jeg mistenker noen av dem for å søke på nettet etter fordypningsoppgaver de kan kopiere, slik at de slipper å gjøre den jobben de må gjøre for å få eksamen. 

Det ligger ingen slike tekster her.

Hvis du er en av de mange som ser med gru fram til oppgaveskrivinga, bør du i stedet ta deg tid til å lese dette. Det er skrevet for at det skal bli både lett og morsomt å skrive. 


Hvis disse tipsene er nyttige, er det hyggelig om du nevner det på Twitter


En fordypningsoppgave er ikke en journalistisk oppgave. Den kan derfor ikke løses slik man løser et vanlig journalistisk oppdrag. Det er minst fire grunner til det: 

1. Lengden

Fordypningsoppgaven er på 15-30 sider. Noe sånt får du aldri på trykk i et journalistisk medium. Fordypningsoppgaven er en lang fagartikkel.

2. Det er meningen at du skal tenke deg om. Lenge.

En fordypningsoppgave er en analytisk oppgave, der vi utfordrer din evne til å finne fram til og analysere et større materiale, og framstille det hele i en faglig tekst. Det er noe annet enn å lage en nyhetsmelding på grunnlag av en pressemelding og et kjapt intervju. Vi gir analytiske oppgaver fordi HiO er en høyskole som deler ut akademiske grader. Fordypningsoppgaven er en forutsetning for at din utdannelse har den statusen den har.

3. Fordypningsoppgaven blir oppbevart i biblioteket

Det kommer helt garantert noen etter deg og leser det du gjorde. De vil ha hjelp til å finne ut noe de lurer på. Da er det greit om du har gjort grundig arbeid, som er nyttig for andre.

4. Det kommer ingen utgave i morgen

Du kan ikke rette opp svakheter neste dag, som i avisen, eller om ti minutter, som på nett. Det du gjør nå, blir stående som den endelige analysen.

Forskning i lettversjon

En fordypningsoppgave handler som regel om et aktuelt samfunnsspørsmål, med mediefokus. Enkelte skriver rent historiske oppgaver, mens andre lager tekstanalyser. De fleste oppgavene kan derfor betraktes som samfunnsforskning, historieforskning eller språkanalyse. Du må gå til disse tradisjonene for å finne forbilder.

 Siden temaet ofte (men ikke alltid) er aktuelt, vil du møte situasjoner som likner de du møter som journalist, med selektiv kildetilgang, kilder som vil påvirke dine slutninger aktivt osv. Likevel er det helt klart at du bør velge de aktuelle forskningstradisjonene som referanse for arbeidet, og ikke den kjappe nyhetsjournalistikken.

 Samtidig er det like klart at du ikke kan gå like dypt inn i litteraturen på området, eller drive like omfattende kildestudier som en forsker gjør. Det er heller ikke nødvendig å uttrykke seg like omstendelig, verken når det gjelder tekst, noteapparat eller referanser. Fordypningsoppgaven din er forskning i lettversjon.

 To misforståelser om forskning

Som alle dårlige pedagoger innleder jeg med et avsnitt om hva du ikke skal gjøre. Resultatet er at mange vil tro jeg anbefaler disse misforståelsene. Det gjør ikke noe særlig, for disse misforståelsene er så utbredt at de fleste følger dem uansett. (Uttrykk dere ikke så kryptisk som jeg gjør i dette avsnittet.  Det er konstruert til skrekk og advarsel.)

Misforståelse 1: Forskning vil si å uttrykke seg vanskelig i en stivnet form

Denne misforståelsen er svært utbredt blant både forskere og journalister. Hvis man har lite å fare med, kan man skjule tomheten ved å gjøre den utilgjengelig, i en sky av sitater, fremmedord og fotnoter. Samtidig er man nøye med å følge  de ytre sjangerkonvensjonene: Innledning, problemstilling, teorikapittel, referater fra andre rapporter, drøfting, konklusjon, noter. Resultatet blir usannsynlig kjedelig. Få gidder å lese. Så slipper man kritikk. Praktisk!

 Husk at de fleste virkelig store samfunnsforskere skriver klart og godt, med en særpreget stil. Arne Næss, Dag Østerberg og Pierre Bourdieu, for eksempel. For ikke å nevne historikerne.

Misforståelse 2: Vitenskapelighet er lik statistikk

Denne misforståelsen er enda mer utbredt, i hvert fall blant journaliststudenter. Spøkelset generalisering har nakketak på dem. Generalisering har to betydninger: 

1. At du kan si noe om hvor utbredt et fenomen er i en stor gruppe etter å ha undersøkt en liten gruppe. Man teller et stort antall for å finne utbredelsen av kjente størrelser. Det er dette Norsk Gallup driver med i intervjuundersøkelsene sine. Det er vel og bra. Men slike generaliserbare utvalgsundersøkelser er bare en liten del av all den samfunnsforskningen som foregår i dag. Verdien av slike undersøkelser er også begrenset, fordi den ikke utvider forståelsen av samfunnet noe særlig. Det skal vi komme tilbake til. 

Pugg disse kloke ord:

Glem enhver ambisjon om å komme fram til generaliserbare resultater gjennom store utvalgsundersøkelser! Begrav deg ikke i statistikk!

 2. Den andre betydningen går ut på å si noe om hvilken type fenomener man kan finne i en gruppe mennesker eller hendelser. Man diskuterer innhold, kategorier og virkemåter. Det kan man finne ved å undersøke et lite antall på en grundig måte. Det er denne typen undersøkelser dere har tid og ressurser til å gjennomføre. Dessuten er de morsommere. De kalles case studies, som betyr studier av enkelttilfeller. De er god vitenskap.

 Pugg disse kloke ord:

Du skal konsentrere deg om et bitte lite felt, for å se hvilke mekanismer som virker akkurat der. Dette lille feltet skal du beskrive systematisk, men i vanlig prosa.

Dydene etterprøvbarhet og systematikk

Vitenskapen er ikke noe annet enn en intellektuell tradisjon som forsøker å svare på det enkle spørsmålet: Hvordan i all verden kan X si Y om Z?

 For å svare på dette spørsmålet har man lagt vekt på to dyder: etterprøvbarhet og systematikk. Alle vitenskapelige metoder er forsøk på å oppnå dette.

Etterprøvbarhet

Etterprøvbarhet vil si at andre skal kunne gjøre den samme undersøkelsen som du har gjort, for å se om dine konklusjoner er holdbare. Ofte må man finne andre veier å sjekke dine funn på. (For eksempel hvis du bygger på muntlige opplysninger fra avdøde personer.) Men i alle tilfelle må leserne vite nøyaktig hva du har gjort.

 Vitenskapelig begrunnete slutninger må være i tråd med observerbare fakta. Dette regnes som en selvfølge av de fleste. Husk at det finnes påstander som ikke er slik. Den norske kirke hevder for eksempel at våre fysiske legemer en gang skal gjenoppstå. Slike påstander ligger tynt an i en vitenskapelig analyse, men så blir de heller ikke lansert som vitenskap. Verden er full av den slags påstander. Som regel er de mindre dramatiske enn oppstandelsen.

 Første bud er at du må beskrive nøyaktig hva du har gjort.

Da blir dine konklusjoner etterprøvbare.

Også journalistikk skal være etterprøvbar. Men du må redegjøre bedre for dine kilder i fordypningsoppgaven enn du gjør i nyhetsartikkelen. Som regel oppgir journalisten en eller to kilder på en generell måte, slik at en kritisk leser må gjøre et stort etterforskningsarbeid for å finne ut hvor påstandene stammer fra. Det holder ikke i forskning.

Systematikk

Systematikk er grunnsteinen i all vitenskapelig metode.

Uten systematikk er det umulig å vurdere hvordan du har kommet fram til dine slutninger.

Det blir også umulig å etterprøve konklusjonene, selv om du har forklart hva du gjorde.

Annet bud er at undersøkelsen er systematisk gjennomført.

Journalistikk er sjelden systematisk i sitt stoffvalg. Den bygger for mye på historier, sensasjoner og enkelteksempler. ”Finn historien” er ikke en god leveregel for en forsker.

Men hva slags systematikk skal du bruke?

Teori

Teorien er selve fundamentet for undersøkelsen din. Det er ikke dataene dine som er fundamentet, slik mange tror. Du må derfor skaffe deg et teoretisk fundament så tidlig som mulig i arbeidet. Det betyr ikke at du skal kaste bort uker på å blåse opp en stor teoretisk ballong, mens du mister bakkekontakten fullstendig. Det er viktig å finne den rette balansen, og i ditt tilfelle vil det si å finne et tilstrekkelig minimum av teori. Det du må gjøre er å søke etter er en sentral artikkel eller innføringsbok som behandler ditt felt på systematisk vis, med teoretisk vinkling. Slike bøker kan være: En retorikkbok eller en innføringsbok i språkbruksanalyse hvis du jobber med språk. En god historiebok eller en statsvitenskapelig analyse av offentlighetens utvikling hvis du jobber med pressehistorie. En analyse av konsernbygging og medieøkonomi hvis du analyserer Mecom/Eddas oppkjøp av Orkla Media. Bruk veilederen, spør og grav, og søk gjentatte ganger på BIBSYS med sentrale søkeord.

 Det lureste du gjør i denne fasen er å gå på biblioteket en tidlig morgen og spørre bibliotekarene om hjelp. 

Formålet med den teoretiske innlesingen er å skaffe deg et begrepsapparat som du skal bruke under datainnsamling og i den avsluttende analysefasen. Et bilde jeg liker å bruke, er at du må skaffe deg noen redskaper, før du begynner å skru fra hverandre virkeligheten for å se hvordan sen ser ut inni. Det kan være en fordel å begynne med å lese teori, og begynne å samle inn data parallelt. Du vil raskt merke om teorien hjelper deg til å finne relevante data, og om dataene besvarer de spørsmålene du trekker ut av teorien. Når du har skaffet deg det teoretiske apparatet, er du klar til å samle inn data for full maskin. Det er ingen vits i å samle data uten teori og problemstilling. Det gir deg bare ekstraarbeid. Vær forberedt på en teoretisk runde også på slutten, når du skal analysere resultatene.

Problemstillingen

Forskningsspørsmålet

Utgangspunktet er et spørsmål du stiller om et virkelig fenomen i verden. Det er det som gjorde deg nysgjerrig, og det kan uttrykkes på vanlig norsk. Mange kaller det forskningsspørsmålet. Det er mye større enn problemstillingen. Her er noen eksempler:

Hva skjer med en avis i en norsk småby når den blir kjøpt av et mediekonsern?

Hva kjennetegner en moderne TV-personlighet?

Hvordan dekkes Afrika i norsk presse?

Hva er det som gjør en god tekst god?

Hva betyr bloggene for nyhetsbildet?

Hva betyr nettsamfunn som Nettby og Facebook for journalistikken?

Hvorfor kommer kulturnyhetene alltid til slutt i Dagsrevyen?

 Som dere ser, passer slike spørsmål utmerket som et anslag i innledningen. Men hvordan skal man få svar på slike spørsmål? Det er altfor arbeidskrevende å besvare dem på den måten de er stilt. De er for vide. Du må lage en intelligent problemstilling, som er snevrere.

Kopling til annen forskning

Forskning er møysommelig arbeid. Det skal det være, for målet er å finne fram til så pålitelige konklusjoner som overhodet mulig. Men når man bruker så mye energi på å finne svar på enkeltspørsmål, er det en fordel om alle de ulike svarene forskerne kommer med lar seg kombinere. Det er derfor et overordnet mål for all forskning at den forskningen du selv bedriver, skal knytte seg til annen forskning. For deg har dette en annen fordel: Du kan stå på skuldrene til andre som har gått før deg.

 Når du skal skrive fordypningsoppgave må du tenke på samme måte. Du må orientere deg i hva andre har gjort før, og kople deg inn på den mest fruktbare teorien på området. Teorien er et av de viktigste båndene til andres forskeres arbeid. Hvis andre har gjennomført en liknede undersøkelse før deg, gir det din undersøkelse en ekstra verdi dersom du måler størrelser som lar seg sammenlikne med de foregående undersøkelsene. Hvis ikke forgjengerens kategorisystem er helt håpløst, er det en fordel om du overtar det. Du kan eventuelt bygge det ut. Det kan for eksempel hende at Internett ble oppfunnet etter at den forrige undersøkelsen ble gjort, og da må du ta hensyn til det. Det kan ha stor verdi å gjennom føre nøyaktig samme undersøkelse flere ganger, for eksempel hvert tiende år. Man kan også sammenlikne samme fenomen i ulike land, eller på ulike områder.

Problemstillingen

Spørsmålet i verden

Utgangspunktet er et spørsmål du stiller om et virkelig fenomen i verden. Det er det som gjorde deg nysgjerrig, og det kan uttrykkes på vanlig norsk. Det er mye større enn problemstillingen. Her er noen eksempler:

Hva skjer med en avis i en norsk småby når den blir kjøpt av et mediekonsern?

Hva kjennetegner en moderne TV-personlighet?

Hvordan dekkes Afrika i norsk presse?

Hva er det som gjør en god tekst god?

Hva betyr bloggene for nyhetsbildet?

Hva betyr nettsamfunn som Nettby og Facebook for journalistikken?

Hvorfor kommer kulturnyhetene alltid til slutt i Dagsrevyen?

Som dere ser, passer slike spørsmål utmerket som et anslag i innledningen. Men hvordan skal man få svar på slike spørsmål? Det er altfor arbeidskrevende å besvare dem på den måten de er stilt. De er for vide. Du må lage en intelligent problemstilling. Denne er mye snevrere.

Problemstillingen

En vitenskapelig analyse undersøker bare et lite utsnitt av virkeligheten. Hvis man legger snittet riktig, vil man finne svar som gjelder for hele det relevante feltet når man skjærer det opp. Snittet legges når man formulerer problemstillingen. Problemstillingen kalles ofte research question på engelsk. Men bland ikke dette sammen med det vi kalte spørsmålet til verden ovenfor.

Problemstillingen er en voldsom innsnevring av det spørsmålet du stilte i utgangspunktet.

Her er et eksempel fra virkeligheten. En student hadde følgende forskningsspørsmål: Hva er det som gjør en aviskommentar god? Hun valgte Aristoteles´ Retorikk som teoretisk hovedverk, med støtte i noen mer moderne retorikkbøker. Siden velskriving er full av metaforer, valgte hun å konsentrere seg om metaforbruken. En av de store stjernene på feltet var Dagbladets Sissel Benneche Osvold. Derfor valgte hun å se på metaforbruken i én (!) av hennes kommentarer. Problemstillingen ble omtrent slik:

Stemmer metaforbruken i Sissel Benneche Osvolds kommentar XX med de reglene Aristoteles setter opp for god metaforbruk i sin Retorikk?

Undersøkelsen endte med et rungende NEI. Benneche Osvold gjorde ikke slik Aristoteles sa hun skulle gjøre det.  Med dette funnet som utgangspunkt kan man gjennomføre en interessant diskusjon om årsaker, tidsepoker, ulike kvalitetsnormer osv. Karakteren ble meget god.

Som vi ser skal problemstillingen tjene til å gjøre undersøkelsen mulig å gjennomføre samtidig som den fortsatt skal belyse et viktig spørsmål. Noen forsøker å formulere innviklete supersetninger når de skal lage problemstilling. Det er ikke lurt. Konsentrer deg om å finne ut hvordan du skal finne et svar med så lite arbeid som overhodet mulig.  (Les denne setningen en gang til med en gang!) Det er problemstillingen som skal hjelpe deg til dette. En god problemstilling er aldri lang.  Gode problemstillinger dukker som regel opp når du diskuterer med venner og kolleger. Ha notatblokka liggende.

Når du skriver fordypningsoppgave må du alltid ha en klar problemstilling. Samtidig bør du ikke være for omstendelig. Her står vi i veikrysset hvor fordypningsoppgaven og forskningsrapporten skiller lag.

NB! Viktig 1!

Selv om problemstillingen står først i teksten, er den ikke skrevet først. De fleste forskere finner noe annet enn det de trodde de lette etter. Derfor blir problemstillingen som regel endret underveis, slik at den passer bedre til funnene. Her lever vi altså i bakvendtland, og alle skjuler sine spor. Du må formulere en problemstilling når du begynner, men vær forberedt på å revidere problemstillingen kontinuerlig. Som regel vil du finne ut at den var for vid, slik at du må innsnevre den enda mer. Det siste du gjør før du leverer, er å justere problemstillingen slik at den stemmer med konklusjonene dine. Det vanligste argumentet for å gi dårlig karakter er at man ikke svarer på problemstillingen. Derfor er det lurt å justere spørsmålet etter svaret.

NB! Viktig 2!

Selv om du endrer problemstillingen, vil du oppdage at du ikke har det samme behovet for å endre det problemet du startet med. Ofte er det slik at arbeidet fører deg en lang vei gjennom undring, omdefinering og forvirring, til du oppdager at du har gått i ring. Du fant svar på det spørsmålet du stilte deg den aller første dagen! Skriv notater, gjerne i dagboks form. Det er godt for selvtilliten.

Metoder

Undertegnede hører til de som mener at metode ikke kan skilles fra teori. Metode er ikke noe annet enn den systematikken du bruker for å få svar på de spørsmålene som utledes fra teorien. Metoder flyter ikke fritt omkring, og det er ingen grunn til å bruke et avansert statistisk verktøy bare fordi det ligger i dataprogrammet. Som hovedregel skal man bruke så enkle metoder som mulig for å finne svar på problemstillingen.

 Det finnes heller ikke noen enkeltmetode som er ”bedre” enn andre. De ulike metodene er relevante for ulike problemstillinger. Derfor er det også meningsløst å sette opp ideologiske skiller mellom ”kvantitativ” og ”kvalitativ” metode. Dette skillet er populært på grunn av det flotte bokstavrimet. Gjør det til en vane å telle og tolke samtidig.

 Jeg advarer dere mot å satse på store utvalgsundersøkelser bygd på spørreskjema. Dere må velge metoder som er egnet til å analysere enkelttilfeller, et lite utvalg hendelser eller et overkommelig datautvalg. Som regel vil dere kombinerer lesning av skriftlige kilder, intervjuer med impliserte personer og tolking av tallmateriale der det forekommer. Av og til kan det være viktig med deltakende observasjon, det vil si at dere er til stede der det foregår, når det foregår. (Les dette avsnittet to ganger!)

Forekomst eller kategorisystem?

Her vil jeg ta opp et viktig prinsipielt spørsmål som betyr mye for både metodevalget og tolkning av materialet. Dette skriver jeg for at dere skal dempe dragningen i retning av store statistiske undersøkelser.

 Store statistiske undersøkelser er egnet til å måle forekomsten av kjente kategorier som ikke tas opp til ny vurdering. Spørsmålet om kategoriene er korrekt definert eller relevante holdes utenfor. Partibarometeret er et godt eksempel. Det er ikke noe problem å bli enig om hva som er en venstrevelger og en arbeiderpartivelger. Utfordringen består i å få en pålitelig måling, som kan brukes til generalisering.

 Men hva om man stiller spørsmålet om Norges befolkning er blitt mer konservativ eller radikal i perioden 1990-2008? Da tårner vanskene seg opp. For hva betyr konservativ? Er det riktig å knytte det til aksen sosialistisk/ borgerlig? Hva med sosial endring? I hvilke retninger? Er Arbeiderpartiet radikalt? Langs hvilke akser? Er ikke SV blitt konservativt, for eksempel i sosialpolitikken? Er det ikke Fremskrittspartiet som er radikalt i dag, fordi de vil endre Norge? Er Senterpartiet blitt et radikalt parti fordi det danner regjering med Arbeiderpartiet? Etter min mening er dette interessante spørsmål. Men de kan ikke besvares med en Gallup-undersøkelse. Først må man finne en teori, for eksempel om holdninger til sosial endring, og så må man finne ut hvordan man skal forstå forholdet mellom holdninger og andre faktorer.

 Skulle jeg gjennomføre en slik underøkelse, ville jeg dybdeintervjuet et forholdsvis lite utvalg mennesker av forskjellige typer, for å avdekke de ideologiske mønstrene de opererer med. Så ville jeg forsøkt å lage en modell over ideologiske hovedtyper, og konstruere ulike akser som kan antyde retninger og sammenhenger mellom typene. Det betyr at forskningen går ut på å konstruere relevante kategorier, og diskutere hvordan de henger sammen.Først når kategorisystemet og en (forsøksvis) modell var klar, kunne jeg eventuelt lage en større undersøkelse av Gallup-typen.

 En slik liten dybdestudie er like god vitenskap som store utvalgsundersøkelser. Studiet av enkelttilfeller eller små utvalg danner grunnlaget for alle de store utvalgsundersøkelsene.

 Studier av enkelttilfeller er egnet til å diskutere hvilket kategorisystem vi ordner virkeligheten etter, og forholdet mellom kategoriene. Det vil si at vi diskuterer hvilket analyseapparat som er best egnet til å beskrive og forklare fenomenet.

 I en fordypningsoppgave er det nesten alltid dette du driver med. Men du vil som regel ta utgangspunkt i en etablert teori, og sjekke om det analyseapparatet du finner i teorien gir en god forklaring på det fenomenet du undersøker. På denne måten vil du oppnå to ting: Du beskriver et fenomen på et bestemt tidspunkt. Det er alltid verdifullt. Samtidig vil du finne ut om analyseapparatet er godt egnet til formålet, eller om det må justeres.

Innrøm at du tolker

De fleste vil unngå kritikk. Når du tolker åpenlyst, innbyr du til diskusjon om dine egne konklusjoner. Derfor er unngår mange forskere og journalister å tolke åpenlyst, og gjemmer seg bak tall, kilder og autoriteter. Vær klar over at slike skribenter er like aktive tolkere som alle andre, selv om de går i kamuflasjedrakt. Det finnes ikke en eneste opplysning som kan gi mening uten tolkning. Når det virker som om ”fakta kan tale for seg selv”, kommer det av at vi bygger våre tolkninger på konvensjonelle standpunkter som sjelden diskuteres. Journalistikken er full av slike konvensjonelle, skjulte tolkninger.

 Vitenskapens ideal er det motsatte. Man skal redegjøre for grunnlaget for sine tolkninger. Siden det er nokså vanskelig, er mye vitenskap også basert på konvensjoner. Men det bør være et krav at man forsøker å klargjøre grunnlaget for tolkningene i en fordypningsoppgave. Det skjer ved å vise til teorien.

 Let etter grunnlaget for dine slutninger. Redegjør for dem. Repeter teorien du begynte med.

 Mange er redde for å tolke, fordi de forbinder tolkninger med skjellsordet ”subjektiv”, som om tolking likner religiøse åpenbaringer eller tomprat på hybelen. Dette er fullstendig galt. En god tolkning er systematisk og velbegrunnet. Alle tolkninger er gjort av subjekter, og er altså subjektive. Det er helt OK. Sats på å være systematisk og etterprøvbar!

 Vær ikke skaptolker. Vær stolt av din fortolkning. Sørg for at den blir så åpen, systematisk og begrunnet som mulig.

Kilder + arbeidsformer = metode

Som journalist er du vant til å diskutere forholdet til kilder. Kildekritikk er metode.

 Dette er ingen lærebok i metode. Jeg vil derfor bare sette opp noen få punkter.

Siden du har liten tid, og forsker i lettversjon trenger du ikke være altfor rigid. Du trenger heller ikke samle inn all mulig informasjon som kanskje er relevant.

Men:

Selv om du velger enkle metoder må du fortsatt arbeide systematisk.

Metoden kan bare vurderes ut fra problemstillingen:

Du må velge metoder som kan besvare spørsmålet i problemstillingen. 

Lag en tabell over hva du gjør, slik at arbeidet henger sammen fra problemstilling gjennom analyse til konklusjon.  Siden du skal jobbe systematisk, er det nesten alltid mulig å beskrive opplegget ditt i tabellform. Hvis du for eksempel skal undersøke hvordan staben i en avis vurderte virkningen av at de ble kjøpt opp av et stort mediekonsern, intervjuer du ulike medarbeidere som var med på prosessen. Hvis du antar at ansettelsesforholdet kan ha noe å si for hva de mener, kan du for eksempel lage en tabell som den nedenfor, hvor du får oversikt over svarene fra tre hovedgrupper. Ved å sammenlikne vannrett og loddrett kan du lage analyser av både oppkjøpets betydning og av ansettelsesforholdets betydning. Men hvis du har glemt å spørre frilanserne om hvordan de hadde det før oppkjøpet, får du et hull i tabellen. Da er det en mengde konklusjoner du ikke kan trekke.  Derfor bør du sette opp en slik tabell over prosjektet tidlig i prosessen, slik at du ikke glemmer å spørre om viktige ting.  Husk at det som står i én rute i dette eksemplet, godt kan bli mange ruter på din egen blokk.

 Du trenger ikke å ta med denne tabellen i den ferdige rapporten. Du bruker den til å planlegge datainnsamlingen, og til å analysere resultatet. 

 

Før oppkjøpet

Etter oppkjøpet

Redaktørenes oppfatning

 

 

Fast ansattes oppfatning

 

 

Frilansernes oppfatning

 

 


Bare intervjuer blir som regel for tynt

Som journalist er du vant til å løse de fleste småoppgaver gjennom intervju. For noen vil en lengre tekst være lik flere intervjuer. Tenk ikke slik.

 Informasjonskvaliteten i intervjuer varierer voldsomt. Det er også vanskelig å vurdere kvaliteten. (Var det noen som snakket om etterprøvbarhet?) Intervjuet er en effektiv språklig kamuflasjedrakt. Intervjueren har stor makt. Situasjonen regisseres av intervjueren, som kan redigere og manipulere innholdet som han eller hun vil. Intervjuet kan godt være helt innholdstomt. Ansvaret for det hele faller på intervjuobjektet, mens intervjueren virker skyldfri. Samtidig er det mange typer informasjon som bare er tilgjengelig gjennom intervju. Intervjuet er nødvendig, men det må kombineres med andre typer kilder. Lag fyldige utskrifter. Ikke av alt som blir sagt, men av alt som er viktig.

 Kombiner alltid muntlige og skriftlige kilder.

Ta med deg denne vanen tilbake til journalistikken etterpå!

Strukturerte intervjuer

I en systematisk undersøkelse bør du bruke strukturerte eller halvstrukturerte intervjuer. Det betyr at du lager en liste over spørsmål som du stiller til alle de du snakker med, eller alle av samme type. (Det er ikke sikkert at frilanserne får de samme spørsmålene som redaktørene i eksemplet over.) Da blir intervjuene sammenliknbare. Men selv om intervjuet er strukturert, betyr det ikke at alle blir helt like. Der det dukker opp noe fornuftig må du stoppe opp og gå i dybden. Oppfølgingsspørsmål er like viktig i forskningsarbeid som i journalistikk.

Dybdeintervjuer

Når man intervjuer noen få personer, er det lurt å gå i dybden. Men et dybdeintervju er ikke det samme som et veldig langt intervju. I dybdeintervjuet borer man etter sammenhenger, og hvordan dette spesielle intervjuobjektet opplever spesielle situasjoner. Det er bare i dybdeintervjuet man finner de dype sammenhengene i den enkeltes liv. Det er også her man kan finne de store overraskelsene, som kan lede til helt nye innsikter. Derfor er det ekstra viktig å være lydhør, og stille gode serier av oppfølgingsspørsmål. Det er også viktig å lete etter sammenhenger innenfor det enkelte intervjuet når man skriver analysen. 

Noen veldig flinke og ivrige studenter jeg veiledet et år, hadde misforstått dette. De hadde laget mange lange intervjuer som de kalte dybdeintervjuer. Men da de skulle analysere dem, behandlet de intervjuene som om de var kjempelange spørreskjemaer. De analyserte bare ett og ett spørsmål på tvers av intervjuene, og la ingen vekt på sammenhengen i det enkelte intervjuet. Dette skjedde i en travel analyseinnspurt, så vi fikk ikke diskutert dette grepet. De fikk en sensor som var sosiolog. Han ga dem dårlig karakter, til tross for at de hadde gjort et imponerende innsamlingsarbeid om et interessant tema.

Litt om tall

Som dere alt har skjønt advarer jeg mot å lage store utvalgsundersøkelser med spørreskjemaer. Det kommer av at det tar forferdelig mye tid å administrere slike undersøkelser. Det har riktignok blitt lettere etter at dataprogrammet Questback kom på markedet, men da er dere avhengige av å ha lisens. Dessuten skal spørreskjemaet lages, og det må fortsatt purres.

 Det betyr ikke at dere skal unngå alle tall. Det er ingen grunn til å blir så ”kvalitativ” at man slutter å telle det som kan telles. Tell opp det som lar seg tallfeste på en fornuftig måte, og bruk disse tallene i enkle delanalyser. Tallfesting styrker alltid et resonnement, hvis bruken av tallene er fornuftig. Men bruk bare tallene til å underbygge de konklusjonene du trekker i vanlige resonnementer. Husk at i de små analysene dere arbeider med, er målet å få ny innsikt. Den store, statistiske oversikten får andre ta seg av.

Hvordan skal jeg skrive?

Språk:

Fordypningsoppgaven skal skrives på enkelt, lettfattelig norsk.

Oversett alle fremmedord til norsk.

Hvis du er nødt til å bruke fagtermer, må de oversettes når du innfører dem.

Skriv korte setninger.

Husk at det skal være hyggelig og inspirerende å lese din tekst.

Disposisjon:

Du står fritt til å disponere som du vil. Men det lønner seg å ha med følgende elementer:

 ·      En innledning som forteller hva oppgaven dreier seg om

·      En redegjørelse for hvordan du har arbeidet, og hvilket grunnlag du bygger på

(= ”teori og metode”)

·      En kommentar om hvordan ditt arbeid forholder seg til tidligere arbeid på feltet

·      En fyldig analyse der du både presenterer materialet og trekker konklusjoner underveis.

·      En oppsummerende hovedkonklusjon som ikke er for mager

·      Eventuelle vedlegg (Spørreskjemaer, opplegg for strukturerte intervjuer og lignende)

·      Kildeoversikt (personer, databaser, Internettsider)

·      Litteraturliste der du lister opp skriftene du har brukt

Referanser

Dyng deg ikke ned leseren i referanser. Målet med referansene er at teksten blir etterprøvbar.

Det finnnes tre hovedsystemer for å skrive referanser.

Alle er like gode. Velg ett av dem, og hold deg til det. Bruk den malen som er foreskrevet der du studerer.  På Journalistutdanningen har vi en mal for slike tekster.

Her er hovedalternativene: 

1. Referanser inne i teksten (Fossum 1991:104). Dette viser til side 104 i Egil Fossum: Er nå det så sikkert? Oslo 1991. Boka må stå i litteraturlista.

Dette kalles Harvard-systemet, og er standard i angloamerikansk faglitteratur. Det er i ferd med å bli det i Norge. Det gir effektive henvisninger, men de bryter opp teksten og gjør den tunglest. Anbefales ikke i fortellende og journalistiske tekster, men i fagtekster er den god. 

2. Fotnoter. Både kommentarer og kildehenvisninger legges i fotnoter nederst på siden eller bak i rapporten. Bryter ikke opp teksten, men gir den et gammeldags akademisk preg. Fortsatt utbredt i tysk forskning. Fullstendig tabu i moderne angloamerikansk forskning. (Dette er et tap, mener jeg. Men min mening teller lite i en slik sak.) Mange fotnoter gir dårlig oversikt, og du må hoppe rundt i teksten hele tida hvis du vil følge med i fotnotene. Legg dem nederst i siden. Endenoter på slutten av rapporten gir mye blaing, og bør definitivt unngås.

 3. Kommentarkapittel med kildehenvisninger. Bak i rapporten (eller boka) skriver du et eget avsnitt med kildehenvisninger. Her fører du opp sidetall samt begynnelsen på alle setninger som må kildebelegges, og skriver kilden i kursiv etterpå. Vanlig blant historikere, som skriver sammenhengende, fortellende tekster.

Denne metoden bryter ikke opp teksten, og passer bra i mer journalistiske arbeider. Men metoden krevet mye etterarbeid, og at du skriver gode notater underveis i arbeidet. Du kan eventuelt bruke fotnoter mens du skriver, og så omarbeide dem til kommentarkapittel til slutt.

Hvor mange referanser skal jeg oppgi?

Svar: Passe mange.

Hvor mange er passe? Du har ikke det samme dokumentasjonskravet som en vitenskapelig rapport, men alle viktige påstander skal være angitt med kilde. Husk at din analyse skal være etterprøvbar. Det er referansene som gjør den etterprøvbar. Intervjusitater skal angis med referanse til intervjuet, angitt med dato. Det kan være lurt å skrive samlereferanser av typen: Presentasjonen av redaktørrollen på 1800-tallet er basert på Svennik Høyers Pressen mellom teknikk og samfunn og Martin Eides Den redigerende makt. Da slipper du å angi alle enkeltopplysninger.

Generelt:

Leseren skal ha en fin stund mens han eller hun leser oppgaven. Det betyr at teksten må være interessant, og at leseren ikke skal sitte igjen med følelsen av å ha møtt en serie ubegrunnete påstander. Klarer du å oppnå det første og motvirke det andre, går det som regel meget bra.

Magne Lindholm: Hvordan skrive fordypningsoppgave  sist revidert oktober 2008


Tekstene er lagt ut til personlig bruk, og kan ikke mangfoldiggjøres uten tillatelse. Alle rettigheter tilhører forfatteren.