02 Den offentlige samtalen

 Den offentlige samtalen er en elementær innføring i Jürgen Habermas’ offentlighetsteori. Slike er det mange av. Men det er ikke så mange som kopler denne teorien direkte til en drøfting av massemedienes innhold og underforståtte ideologiske mønstre. Det er mye idealisering ute og går blant habermasianerne, for de færreste av dem har oppholdt seg i en vanlig nyhetsredaksjon. Denne innføringen er problematiserende, og litt trist.

Last ned som pdf

Tilbake til samleside for boka 


Demokrati blir ofte oppfattet som et formelt system av valgordninger, saksbehandlingsprosedyrer og individuelle rettigheter. Men denne demokratioppfatningen er problematisk. Et slikt prosedyredemokrati består tilsynelatende av et tomt sett med regler. Det er vanskelig å forsvare mot religiøse og politiske fundamentalister, som hevder at de tomme reglene må erstattes med et høyere formål. Og selv om det ikke står noen slike og banker på døra, står prosedyredemokratiet i fare for å bryte sammen innefra. Det blir rett og slett for kjedelig. Folket orker ikke lenger å styre seg selv, og mister interessen for de demokratiske institusjonene.

 

Problemet skyldes at teorien om prosedyredemokratiet er mangelfull. I tillegg til reglene trenger demokratiet to ting som må være til stede i ethvert samfunn: Det må fylles med en eller annen form for sosialt lim som holder det sammen. Og det må ha en eller annen mekanisme som kan legitimere den politiske maktutøvelsen, slik at innbyggerne synes den er riktig og rettferdig.[1]

 

Tradisjonelt har man hentet dette limet fra fortellingen om nasjonen. Nasjonen kan kanskje skape enhet. Men alene kan den ikke skape frihet.[2] Selv om verdens demokratier har vokst fram innenfor nasjonalstatens rammer, kommer friheten fra en annen kilde: Den stammer fra den offentlige samtalen.

 

Gjennom en offentlig samtale er det mulig å forene frihet med sosial integrasjon. Den offentlige samtalen kan gi den enkelte innflytelse, samtidig som den forhindrer at frihetslengselen får samfunnet til å falle fra hverandre i private rømningsprosjekter: Inn i privatlivet, ut i skogen, til hemmelige losjer eller motorsykkelgjenger.

 

I den offentlige samtalen behandles den offentlige mening. Her har alle adgang og kan ta ordet. Her banker demokratiets dype puls.

 

Offentlig samtale må ikke forveksles med offentliggjorte debatter, som kringkastes fra maktens talerstoler eller fjernsynets sofadyp. Slikt publisert snakk kan være en del av en offentlig samtale. Men for å tjene demokratiet må samtalen føres av folket selv.

 

Offentliggjøring alene skaper ingen offentlighet. Det oppstår ingen offentlig samtale ved at informasjoner spres fra et sentrum til et massepublikum. Det må foregå en utstrakt folkelig kommunikasjon på tvers av de organiserte distribusjonskanalene, som også er maktens kanaler. Ti tusen mennesker som sitter i bilkø og lytter til samme radioprogram er derfor ingen offentlighet. Det er de heller ikke når de sitter hjemme og ser på TV.

 

Offentlig samtale forutsetter en velfungerende offentlighet, der de folkelige tverrforbindelsene er sterke, og fungerer i et samspill med samfunnets mer loddrette informasjonsstrukturer. Men hva er det som skaper en slik velfungerende offentlighet? Det er et begrep med uklare konturer, og ordet opptrer med stadig skiftende betydninger.

 

Det offentlige rom

Når begrepet om offentligheten stadig glipper unna den som vil gi det en eksakt definisjon, har det flere årsaker. Den ene er historisk. Begrepet om det offentlige er gammelt, og en rekke av de gamle betydningene lever videre parallelt med de nye. Den andre årsaken er at vår moderne form for offentlighet ikke er noen streng, formell struktur. Den har ingen klare grenser, og er sammensatt av en mengde svært ulike institusjoner og omgangsformer. Offentligheten endrer seg, skrumper inn og nydanner seg kontinuerlig. Det er nettopp denne åpenheten som gjør offentligheten til demokratiets sentrale, frihetsskapende element.

 

Offentligheten er i følge den tyske filosofen Jürgen Habermas «den sfære der privatfolk samles til publikum.»[3] Den er verken privat, statlig eller en del av markedet. Offentligheten ligger mellom alle disse sonene i samfunnet, og danner en sone der innbyggerne møtes og snakker sammen. Den offentlige samtalen foregår på alle plan: på Samvirkelaget, i lunsjen, på kafé, på foreldremøter og på fotballtribunen. Den kan formaliseres gjennom store organisasjoner, eller foregå tilfeldig på en bussholdeplass. Samtalen ansikt til ansikt foregår i et intimt samspill med massemedienes enorme påvirkningsmaskineri.[4] I dette kompliserte lappeteppet av forskjellige kommunikasjonstyper finnes det en funksjonell kjerne: offentligheten grupperer seg i soner der alle prinsipielt sett har adgang og snakker med hverandre i fellesskap.

 

Man må ikke tenke seg dette som et voldsomt allmannamøte. Offentligheten er alltid oppdelt, i små og store, skiftende grupper. Alle kan ikke møte alle, og alle interesserer seg ikke for det samme. Men selv om samfunnet er sammensatt av deloffentligheter, må det finnes muligheter for å slippe de diskusjonene som har allmenn interesse inn i større, felles fora. De som diskuterer må kunne bevege seg fritt mellom ulike deloffentligheter.

 

Selvfølgelig finnes det også store overlappende soner mellom offentligheten og samfunnets andre soner. Offentlighetens diskusjoner trenger inn i privatsfæren, og fyller hjemmene og vennetreffene. Staten har på sin side sørget for å trekke de store organisasjonene inn i statsapparatets grenseland. En vesentlig del av den formaliserte offentligheten trekkes inn i maktens sirkler for å skape politisk stabilitet.

 

Noen vil innvende at slikt prat ikke er noe nytt. Konene har alltid sladret ved vannposten. Men de felte ingen statsoverhoder. Det spesielle ved den moderne offentligheten er at den offentlige samtalen er forvandlet til en åpenlys politisk kraft. Det er denne innflytelsen som gjør den offentlige samtalen til demokratiets nøkkelledd. Hvis den skal beholde sin politiske kraft, stiller det også krav til den offentlige samtalen. Den må være på høyde med de politiske prosessene i det politiske maktapparatet. Da nytter det ikke med sladder.

 

Hvis et statsapparat skal kalle seg demokratisk må samfunnet vedlikeholde en velfungerende offentlighet. Uten den svever demokratiets maktutøvelse i den løse luft. I all sin ubestemmelige åpenhet er det den offentlige samtalen som danner statens politiske, juridiske og moralske fundament.

 

Representativ offentlighet

Begrepet om det offentlige har hatt mange former opp gjennom historien. Det er derfor nødvendig med et lite historisk tilbakeblikk.[5]

 

I førmoderne tid var offentligheten en forestilling i ordets bokstavelige forstand. Det var noe man viste fram. Offentlig framtreden var en selvsagt del av all maktutøvelse, og ble uttrykt ved hjelp av bygninger, templer, opptog og fester. Det var ikke slik at makthaverne kunne velge å gå ut i offentligheten. De var offentligheten selv, i egen person. Offentlighet og øvrighet falt sammen. Dette gikk an fordi øvrighetspersonene ble oppfattet som fysiske representanter for en guddommelig verdensorden, som de gjorde synlig ved sitt nærvær.

 

I en slik verdensorden eksisterte det ikke noe klart skille mellom statsmakt og samfunn eller samfunn og privatliv. Verden var én. Både naturens tilskikkelser, enkeltmenneskenes skjebne og maktens representanter var setninger hentet fra en glemt bok, skrevet av Gud. Når de offentlige personene representerte et budskap fra en slik forfatter, åpnet de selvfølgelig ikke for noen diskusjon om seg selv.

 

Slik representativ offentlig framtreden er utbredt også i vår tid. Alle kjenner den fra perifere familiebegravelser, der man sender et familiemedlem som representant. Familier diskuterer heller ikke sin egen eksistensberettigelse. I diplomatiet diskuterer man ikke etiketten, som er en annen overlevning fra den representative offentlighetens epoke.

 

Den representative offentlighet har fått en renessanse i den moderne underholdningsindustrien. Såpeserier, popgrupper og nyhetsmagasiner bygges opp slik de presenterer nøye utvalgte representanter for ulike livsstiler og sosialgrupper. Man satser på at de ulike markedssegmentene skal identifisere seg med sine representanter. De er ikke er valgt, men definert gjennom estetiske faktorer. Her er dialog like umulig og like uønsket som i middelalderens fyrstestater.

 

Det er verd å merke seg at ordet representasjon ikke betyr det samme i den representative offentligheten som i kommunestyret. I den representative offentligheten opptrer ikke representantene som talerør for andre. De er levende tegn, som skal representere en gitt orden.

 

Borgerlig offentlighet

Når moderne samfunn har etablert en annen type offentlighet, er det fordi troen på en slik gitt orden har brutt sammen. Mens den representative offentligheten er en demonstrasjon av prinsipper som er gitt ovenfra, bygger den moderne offentligheten på forestillingen om at makt legitimeres nedenfra og oppover. Legitim makt er ikke et diktat fra gudene. Den bygger på borgernes samtykke. Etter et slikt mentalt jordskjelv står bare ruinene av den representative offentligheten igjen. I stedet for å være konkrete uttrykk for maktens guddommelige orden står de igjen som turistattraksjoner.

 

Den moderne offentligheten har forlatt paradegatene i gamle fyrstebyer og blitt til en abstrakt størrelse. Den har skiftet materiale fra kongenes kropp og kirkenes mur, og består i stedet av ord og bilder inne i de menige innbyggernes hoder. Men denne abstrakte størrelsen krever også fysiske arenaer for å virke som en politisk kraft.

 

En slik offentlighet oppsto første gang i borgerlige miljøer i Europa på 1600- og 1700-tallet. Forutsetningen var at den nye, velstående borgerstanden hadde erobret både økonomisk og sosial frihet, selv om den politiske innflytelsen hang etter. Samtidig førte den kapitalistiske markedsøkonomien til at samfunnet ble delt inn i adskilte soner for statsstyre, produksjon og privatliv. Denne oppdelingen var radikal, og skar tvers gjennom den enkeltes hverdag på en hittil ukjent måte. Under føydalismen var bonden og håndverkeren den samme både dag og natt.

 

Når livet, byen og døgnet er oppdelt, og frie mennesker stadig beveger seg mellom ulike soner, åpner det seg fysiske og kulturelle gliper der det oppstår nye sosiale sammenhenger. Det var i en slik glipe, som selvfølgelig kunne utvides fordi den var full av velstående mennesker, at borgerskapet i enkelte europeiske land utviklet sin revolusjonerende diskusjonskultur.

 

Offentlighet forutsetter møtesteder. Borgerskapet møttes på kaffehus, i halvprivate salonger, lese- og diskusjonsforeninger. Samtidig økte tilgangen på trykt informasjon. Avisen og konversasjonsleksikonet er to av denne epokens sentrale oppfinnelser. Den økte tilgangen på trykksaker førte til at det skrevne ord ble verdsliggjort og allment tilgjengelig. Samtidig foregikk det en storstilt symbolsk inflasjon. På grunn av stadig mer effektive trykkerier ble det skrevne ord devaluert fra helligdom til forbruksvare. Denne devalueringen var en stor fordel. Tekstene var så billige at de kunne flyte fritt omkring. Og fordi det var så mange av dem kunne enhver se at tekstene spredte motstridende informasjon og konkurrerende ideer. Dette førte til at man gikk til lesningen med en ny holdning. Leseren kunne ikke lenger stole på at de hellige pergamentrullens brakte ubestridt visdom fra de gamle autoriteter. Han måtte ta standpunkt til innholdet selv.[6]

 

Dette er midt i fornuftsdyrkingens glanstid, epoken som ble preget av Englands, Amerikas og Frankrikes politiske revolusjoner. Til sammen danner disse filosofiske, politiske, kommunikasjonsmessige og sosiale omveltningene en knute der det er det vanskelig å finne hva som er årsak og hva som er virkning. Offentlighetens utvikling er en del av en historisk pakke som har formet hele vår moderne politiske kultur.

 

Det offentlige resonnement

Habermas´ påstand er at borgerskapet fylte sin nyerobrete offentlighet med et nytt maktmiddel: det offentlige resonnement. I den borgerlige offentligheten dyrket man nemlig idealet om en spesiell diskusjonskultur, der deltakerne skulle undertrykke egeninteressen og søke enighet med sikte på det allmenne vel. Det var ikke den talendes sosiale posisjon, men tyngden i argumentene som avgjorde hvem som fikk gjennomslag for sitt standpunkt. Med en slik diskusjonskultur knytter man fornuften sammen med moralen: Bare ved å referere til normer som kan aksepteres som allmenngyldige, kan et moralsk eller politisk standpunkt vinne gjennom.

 

Det offentlige resonnement ble den felles fornuftens arena. Her ble argumentene lutret ved at enhver kunne angripe dem med logikk. En slik tanke var revolusjonær i forhold til den eksisterende makt. Man anerkjente ingen annen autoritet enn Fornuften. En politisk makt som ikke lot seg forsvare med logiske argumenter i åpen diskusjon, var ikke legitim, og hadde ikke livets rett. Dette var en nødvendig konsekvens av at man forankret makten i folket selv, og ikke i en gudegitt orden.

 

Nå kan man hevde at også fornuftsdyrkerne preket om en gudegitt orden. Fornuften ble opphøyet til en moderne erstatningsgud, et allmektig prinsipp som skulle løse alle gåter og blottlegge Sannheten, slik at også Friheten kunne virkeliggjøres. Dette var de tidlige utviklingsoptimistenes versjon av et gammelt bibelord: Sannheten skal frigjøre dere.

 

Siden den gang har de fleste fått et mer nøkternt forhold til fornuftens evner.

 

Den borgerlige offentlighetens diskusjonskultur på 1700-tallet var en sart plante. Den måtte skjermes ved hjelp av sosiale grenser og illusjonen om deltakernes egen fortreffelighet. Fordi man dyrket forestillingen om at borgerne var blottet for egeninteresse når de søkte sannheten, insisterte man på at deltakerne måtte være sosialt og økonomisk uavhengige. Konsekvensen ble at bare selvstendige næringsdrivende kunne bli med. For å kunne dyrke Fornuften på Fornuftens opphøyde nivå, måtte alle som slapp inn i diskusjonens salonger ha kunnskap og dannelse.[7] Såkalte «avhengige» og udannete tjenestefolk, kvinner og arbeidere sto utenfor den borgerlige offentligheten. Det var de fleste.

 

Denne skjøre lekeplassen for velhavende opprørere brøt sammen da den politiske høyrefløyen, de kommersielle massemediene og arbeiderbevegelsen presset seg fram i 1800-tallets tumulter. Den borgerlige offentligheten var ikke en ren, fornuftstyrt sone der det utelukkende var kraften i de beste argumentene som var utslagsgivende. Den var et sosialt betinget fenomen, skjermet mot resten av samfunnet av sosiale og økonomiske privilegier. Da disse privilegiene brøt sammen, brøt også offentligheten sammen. Det borgerlige publikum ble redusert til en politisk avmektig gruppe av passive tilskuere, oppløst i en stadig voksende middelklasse, som allernådigst fikk lov til å gi applaus når beslutningene ble tatt av andre. Med Habermas´ uttrykk ble den borgerlige offentligheten reføydalisert. En viktig forutsetning for dette var at skillet mellom det private og det offentlige ble brutt ned. Det som tidligere hadde vært offentlige temaer ble omtolket til private og personlige problemstillinger.

 

For en moderne demokrat er det et tankevekkende paradoks at den borgerlige offentligheten, som var det moderne demokratiets avantgarde, ikke tålte at folket fikk adgang til det offentlige rom.

 

Likevel har de idealene som oppsto i den borgerlige offentligheten levd videre. De har vært forbilde for stadig nye grupper, som gjorde opprør for å få del i de politiske godene den borgerlige eliten en gang erobret for seg selv. Det er også viktig å merke seg at disse godene ikke består av private eiendeler som kan passere fra den ene kuppmakeren til den andre. Den borgerlige offentlighetens goder er et sett rettigheter og idealer, utviklet i allmennhetens navn. Siden den gang har det ikke vært mulig å rettferdiggjøre noe opprør uten å hevde at det er til fellesskapets beste.

 

Behovet for fornuft

Det er fornuftsdyrkingen som skiller den borgerlige offentlighetens samtaler fra århundrenes sladder ved vannposten. Selv om alle offentlige uttalelser ikke nødvendigvis er fornuftige, er det mulig å hevde at det eksisterer en nødvendig forbindelse mellom fornuft og offentlig samtale. Dette henger også med at moderne maktutøvelse er så byråkratisk. Byråkratiet gjør fornuft og resonnement til en nødvendig del av all moderne maktutøvelse, fordi det hviler på formelle regler. Selv urettferdige regler må utøves likt for alle. Da må reglene tolkes. Fordi den offentlige samtalen kan hake seg fast i tolkingsprosessen, kan den bli en politisk kraft som påvirker maktutøvelsen. Sier man farvel til sladderen og begynner å diskutere på prinsipielt grunnlag, kan også vannposten bli en frihetskilde.

 

Et gjennomgående trekk ved de tidlige fornuftsdyrkernes optimisme var troen på at en fri, offentlig diskusjon ville føre til at alle ble enige. [8] Fornuften avdekket ikke noe mindre enn Sannheten, som var én udelelig størrelse. Hvis partene ikke var ridd av egoisme eller vond vilje, måtte uenighet skyldes at sannheten ennå ikke var godt nok avdekket. Som et svakt ekko av slike forestillinger lever ennå ideen om at offentlig diskusjon fører til sosial konsensus. Den offentlige mening omtales for eksempel som en størrelse i entall.

 

Offentlig diskusjon har pågått i to hundre år, og ennå har ikke partene blitt enige. Det er derfor på tide å forkaste entallsformen, og begynne å snakke om offentlige meninger i stedet. Offentligheten blir ikke mindre verdifull om den lar menneskene beholde uenighetens velsignelse.

 

Historien har også gjort det fornuftig å dempe ambisjonene noen hakk på fornuftens vegne. Selv om man ikke lenger tror på fornuftens mirakler, er det ingen grunn til å gi avkall på ideen om at den offentlige samtalen må være så fornuftig som overhodet mulig. Selv om fornuften kan ta feil, er den helt nødvendig for den som vil finne et korn av sannhet. [9]

 

Fornuftige diskusjoner har en rekke fordeler i forhold til andre former for kommunikasjon. Når et spørsmål skal avgjøres gjennom fornuftig diskusjon er det argumentenes verdi som teller. Den som skal vinne fram må klargjøre sine verdivalg og sine argumenter, og forbinde sine konklusjoner med allmenngyldige normer på en overbevisende måte. De som deltar i diskusjonen må respektere hverandre og motpartens argumenter. På den måten vil fornuftige diskusjoner legge grunnlaget for en demokratisk, tolerant og saksorientert samtalekultur, selv om man ikke blir enige, og til slutt må stemme over saken.

 

Den som har utviklet slike tanker lengst er Jürgen Habermas, i sin teori om kommunikative handlinger.[10] Kommunikative handlinger er handlinger som har som mål å skape felles forståelse. Slik skiller de seg fra målrasjonelle handlinger, som har som mål å oppnå et resultat som er bestemt på forhånd.

 

Når en felles forståelse er målet bakes en rekke forutsetninger inn i talen: man forutsetter en reell og åpen dialog, der alle som har noe å bidra med får være med. Deltakerne skal snakke oppriktig, og ikke bruke tvang. De forplikter seg gjensidig til å bøye seg for de beste argumentene. Og nå kommer Habermas´ viktigste poeng: Disse gjensidige forpliktelsene er en forutsetning for all språklig kommunikasjon. Uten dem bryter også annen kommunikasjon sammen. Løgn, trusler og taktiske utspill lever på lån. De låner gyldighet fra oppriktighetsnormen og sannhetskravet.

 

Ren kommunikativ handling er en sjeldenhet. Habermas´ teori kan på ingen måte brukes som en generell kommunikasjonsteori, så navnet er et dårlig valg. Habermas har forsøkt å finne en mekanisme som legitimerer politiske og verdimessige valg på en gyldig måte i vår tid. Teorien om kommunikativ handling er en teori om moralens og rettens grunnlag i et samfunn som ikke lenger kan stole på gudegitte åpenbaringer av absolutt karakter. Forbindelsen mellom fornuft, rett og moral knyttes nettopp i det offentlige resonnementet.

 

I en noenlunde fornuftig offentlig samtale justerer partene seg kontinuerlig i forhold til hverandre. Også der man ikke kommer til enighet fordi man skilles av uoverstigelige ideologiske kløfter, vil en fornuftig diskusjon føre til at de ulike posisjonene plasserer seg i et felles system av uenigheter. Med litt toleranse kan man lære seg å bli enige om enkeltsaker uten å knuse verken motstanderen eller hans begrunnelser.

 

Heller ikke i de neste to hundre årene vil den offentlige samtalen føre til at alle blir enige. Kanskje er en annen virkning av den offentlige, ettterhvert nokså loslitte fornuften den aller viktigste. Den offentlige samtalen tilbyr en arena hvor det er mulig å skifte mening på sivilisert vis.

 

Behovet for ufornuft

Det er god grunn til å sette spørsmålstegn ved alle som påberoper seg fornuften. Ofte dreier det seg om skryt eller en form for maktutøvelse. Som man ser av den borgerlige offentlighetens historie, drev også borgernes såkalte ren fornuft sitt spill på en plattform av sosiale fordommer og økonomisk makt. Når fornuften forveksles med diskusjonens sosiale premisser på denne måten, forfaller også den til maktretorikk. Det har ikke minst kvinnebevegelsen merket, da feministene begynte å gå inn på mennenes arena, samtidig som de angrep de kulturelle barrierene rundt forestillingen om det sosialt definerte kjønn.[11]

 

En slik forveksling mellom fornuften og diskusjonens sosiale premisser er kanskje uunngåelig, for ingen menneskelig aktivitet kan slippe unna det sosiale aspektet. Man må trekke ut fornuftens virkemåte som en essens, et ideal som kan holdes opp mot virksomheten i nye sosiale situasjoner. Fornuften har den fordelen at den kan angripe sine egne forutsetninger. Også de som går til angrep på såkalt «fornuftig» maktbruk dekonstruerer den ved fornuftens hjelp.

 

Alternativet til å bygge ut fornuftens soner i den offentlige debatten er å fylle det offentlige rom med signaler som ikke bygger på fornuft og argumentasjon. Slik kommunikasjon er det nok av, både i og utenfor språket. Man finner den i sladder, myter, fordommer og eventyr, vitser og munnhell. I både muntlig og skriftlig kommunikasjon myldrer det av intrikate språkspill. Denne kommunikasjonen har sin indre logikk, som ikke er styrt av loven om årsak og virkning. Den følger assosiasjonsprinsippet.

 

I tillegg til språkspillene har vi alle de ordløse kodene som fyller omgivelsene med estetiske uttrykk, fra byplanlegging til webdesign, fra hårklipp til filmklipp. Det ser ut til at menneskene har en spesiell forkjærlighet for slik ikke-fornuftig kommunikasjon. Den er svært effektiv. Med et lite signal kan man framkalle et stort, allerede kjent betydningsinnhold, som så kan sammenstilles med andre enorme mengder av betydning bare ved å ødelegge et lite tilleggssignal inntil det første. Fordi denne kommunikasjonsformen følger assosiasjonsprinsippet er den sterkt bundet til tid og sted. Det er nettopp dette som gjør slik kommunikasjon effektiv, men samtidig blir den vanskelig å overføre til andre situasjoner. Derfor kan slik ikke-fornuftig, assosierende eller ufornuftig kommunikasjon ikke brukes til å styre byråkratier, utvikle generelle moralregler eller drøfte politiske prinsipper. Men for den som holder seg unna slikt, representerer den ikke-rasjonelle, uformelle kommunikasjonen en frisone med enorme muligheter.[12]

 

Man må innse at fornuftig diskusjon om saksforhold ikke er normalt. Den er en moderne form for språklig avvik, som stikker opp som små skjær i en overveldende flom av ikke-rasjonell kommunikasjon. Dette er et faktum som fornuftens riddere ikke ser ut til å ha oppdaget rekkevidden av. Den som tror det er en vanlig menneskelig aktivitet å diskutere sindig om klart definerte saksforhold, får store problemer med å forstå det som foregår i det offentlige rom.

 

På dette punktet man kan også reise en av de alvorligste innvendingene mot Habermas´ teorier om kommunikativ handling. Den er basert på et språksyn som i altfor stor grad retter oppmerksomheten mot beskrivende, såkalt denotativ språkbruk. Men språk er noe langt mer enn å beskrive gjenstander utenfor språket. I tillegg til den denotative beskrivelsen rommer språket et mylder av assosiasjoner, kommentarer til språket selv, til talesituasjonen og de talende. Ved å legge et så skjevt fokus på kommunikasjonen som Habermas gjør, neglisjerer man både språkets mest utbredte funksjoner og all såkalt ikke-språklig kommunikasjon.[13]

 

Når man kaller slik kommunikasjon for ufornuftig kan det virke som en moralsk dom. Men det er ikke noe umoralsk i å gi fornuften fri et øyeblikk. Poenget er at den som vil ha innflytelse over vår tids byråkratiske samfunn må lære seg å tenke formelt. Bare da kan man gripe inn i de mekanismene som maktutøvelsen følger. Det er også nødvendig for å gripe inn i den politiske legitimeringsmekanismen som bør dominere i et demokrati: At man godkjenner en avgjørelse fordi den kan forsvares ut fra allmenngyldige prinsipper som de fleste kan godkjenne.

 

Alternativet til dette er å la legitimiteten bygge på at man har tillit til maktutøverne. I middelalderen bygde denne tilliten på arvefølgen og en forestilling om Guds orden. I dag bygger den på inntrykket politikerne gir når de står fram på TV.

 

En kommunikasjon som ikke er basert på fornuftig dialog kan aldri legge grunnlaget for noe levende demokrati. Det må derfor være et mål å holde den fornuftige sonen i samfunnet så stor som mulig.

 

En demokratisk offentlighet

Den borgerlige offentligheten var en eksklusiv affære, og ikke noe å trakte etter. I dag er det heller ikke mulig å forsvare noe annet enn en demokratisk offentlighet som inkluderer alle.

 

Det låter enkelt. Men det store spørsmålet er om man i det hele tatt kan få en slik offentlighet å fungere.

 

Ingen har noen gang hevdet at den kollektive fornuft kan spille sitt frigjøringsspill helt av seg selv, i en forsamling som åpnes for alle uten videre. Det er lite mening i å diskutere uten kunnskaper. Skal alle komme til orde må deltakerne være enige om en viss samtalekultur. De som skal delta i diskusjonen må være forberedt.

 

I samme øyeblikk som den offentlige samtalen åpnes for allmennheten invaderes den av samfunnets øvrige system av makt og rangordninger. Da kan man ikke kalle samtalen tvangsfri. Samfunnets makt, kulturelle forskjeller og den enkeltes personlige historie legger sterke føringer på hva man tør å si og tenke. Hvis en offentlig samtale skal fungere godt under slike forhold må man betvinger tvangen, og bygge opp frigjørende strukturer som setter innbyggerne i stand til selv å styre samtalen med seg selv.

 

Samfunnets tvang består ikke bare av fysiske og økonomiske trusler. De kulturelle og språklige forskjellene som er utviklet under trykket fra maktutøvelsen i samfunnet er minst like viktige. Ulike grupper har utviklet forskjellige diskurser, som er regler for hva man skal interessere seg for og hvordan samtaler skal foregå. Gjennom sine strenge forordninger representerer slike diskurser effektive sperrer mot åpen og tillitsfull kommunikasjon. Disse sosiale sperrene er en av diskursenes aller viktigste funksjoner. De gjør diskursene funksjonelle innad i gruppene, fordi de skjermer dem mot inntrengere.

 

Det er absolutt mulig å forstå hverandre på tvers av ulike sosiale diskurser, men de legger sterke føringer på interessefelt, språkbruk, samtalenes retning og formål. Sammen med sosiolektene gjør diskursene ethvert utsagn til et sosialt tegn, slik at selv den mest uskyldige framstilling av et saksforhold plasserer taleren i samfunnets sosiale og ideologiske system. Måten man forteller hvor jernbanestasjonen ligger, eller framstiller politiske saker, forteller umiddelbart hvem man er, og hva man kan vente at en sånn person mener. Ikke minst i vår mediebefengte tid kommer slike språklige kjennetegn i fokus, fordi de blir mangfoldiggjort i hundretusener av eksemplarer.

 

Den som begir seg ut i en fremmed diskurs utsetter seg for sosial fare. Det er derfor et stort problem for demokratiet hvis den offentlige diskusjonen knyttes til diskurser som er sosialt ekskluderende. Men det er nettopp det som har skjedd: den fornuftsbaserte, litt tørre diskusjonen som tilhengerne av den offentlige fornuft hyller så voldsomt, fungerer som intern, sosial kode for den intellektuelle delen av den øvre middelklassen. Hvem sier setninger som: «Generelt dreier det seg om forskjellige utdifferensierte felt med sine spesielle diskurser, eller måter å tenke og snakke om virkeligheten på»?[14] Det finnes knapt noe mer ekskluderende enn et filosofisk seminar som drøfter frihetens vesen.

 

Den som vil forsvare demokratiet står overfor en dobbel oppgave. For det første må man skape offentlige strukturer som er tilgjengelige for alle. Innbyggerne må både kunne skaffe seg vesentlig informasjon, og snakke med hverandre. Det betyr ikke at alle skal snakke med alle samtidig, men at alle skal ha adgang. Man styrker demokratiet når man planlegger en innbydende badstue i et offentlige bad eller bygger grendehus. I den andre enden av skalaen har man de store folkelige organisasjonene, som kanskje er den demokratiske offentlighetens viktigste institusjoner.

 

For det andre må den enkelte forberedes til å delta i diskusjonen. Uten en opplyst allmennhet er den fineste demokratimodell et tomt skall. Den som skal diskutere fornuftig må vite noe. Dessuten må man kunne analysere. Og man må ha mulighet til å bruke et språk man selv behersker.

 

Demokratiets motstandere hevder gjerne at slikt er umulig. Folket kan aldri løftes opp til et slikt nivå. De kan i høyden opptre som kunder på et oppslutningsmarked, der elitene konkurrerer om maktgrunnlaget. Valg er ikke delegering av en fungerende folkevilje. De er konkurranser om politiske markedsandeler, og i tråd med konvensjonell økonomisk teori skal denne konkurransen motvirke monopoler og korrupsjon.[15]

 

Andre har valgt å gå den tunge vei, og forsøkt å gi folket så mye opplysning og dannelse at de selv kunne legge premissene for statsstyret. Hopen måtte opplæres til å bli mindre gemén, slik at den kunne aktivisere sin medfødte fornuft i en offentlig samtale. Dette var kjernen i folkeopplysningens demokratiske prosjekt.

 

En opplyst allmennhet er en kostbar investering. Den må bygges opp på ny for hver generasjon, og vedlikeholdes kontinuerlig. Hvis ingen tar på seg denne oppgaven, og hvis ikke allmennheten selv føler det meningsfylt å anstrenge seg for å holde seg opplyst, kan man glemme alt snakk om en velfungerende offentlighet. Demokratiet er alltid er et ideal, et ufullendt prosjekt. Og ennå har vi ikke begynt å snakke om massemediene.

 

Massemedienes nøkkelrolle

Ingen andre informasjonskanaler kan konkurrere med nyhetsmediene når det gjelder hastighet eller utbredelse. Alle undersøkelser på feltet viser da også at massemediene er befolkningens viktigste informasjonskanal. Dette gir dem en nøkkelrolle i enhver moderne offentlighet, uansett om den er demokratisk eller ikke.

 

Men massemedier er ikke bare kanaler som sprer informasjon. De sprer også ideologier, tenkemåter og forestillinger. Denne påvirkningen er ikke nødvendigvis klar og eksplisitt. Den ligger innbakt i stoffvalg og presentasjon. Fordi massemediene er estetiske industriprodukter, får estetikk, distribusjonsteknikk og økonomi avgjørende betydning for hvordan den offentlige samtalen føres.

 

Massemediene påvirker ikke bare samfunnet gjennom det de sier og skriver. De påvirker rett og slett fordi de fins. Vissheten om at mediene alltid er til stede preger alt fra individenes oppfatning av sin egen identitet til samfunnets tyngste politiske avgjørelser.

 

Medienes spredningsretning er ikke alltid like entydig. I tillegg til å kople lesernes periferi til redaksjonenes sentrum, kan de også fungere som kanaler på tvers. I et moderne samfunn hvor ulike deler av offentligheten ikke møtes ansikt til ansikt, er slik tverrkopling helt nødvendig. Men tverrkopling krever igjen at befolkningen har reell innflytelse over mediene. Publikum kan ikke bare være mottakere. De må også være avsendere.

 

Norsk historie er et godt eksempel på at spredningsform og sosial funksjon flyter i ett. Da avisene nådde massespredning på 1800-tallet fungerte de som moderniseringsagenter. Organisasjonsbølgen førte til at samfunnet ble abstrakt på en ny måte: Det oppsto et ideologimarked, som gjorde det mulig å organisere samfunnet rundt et helt nytt system av identifikasjoner.[16] Plutselig ble det mulig å ikke bare være fra Gol eller Kristiansand, som kjøpmann, bonde eller husmann. Man kunne være indremisjonstilhenger, målmann, sosialist, høyre- eller venstremann, for ikke å snakke om nordmann. Det var også en ny oppfinnelse. Det nye samfunnet ble knyttet sammen av abstrakte fellesskap som favnet hele landet. Sosialistene krysset grensene også, og utvidet sin identifikasjon til det såkalte verdensproletariatet.

 

I praksis var det ofte umulig å skille mellom organisasjon og avis. Medlemsbladet var en konkret bekreftelse på det abstrakte fellesskapet.

 

Dette forholdet mellom organisasjon og presse griper rett inn i vårt emne. De store folkelige organisasjonene, som klarte å erobre en unik plass i norsk politikk fordi de statsbærende sjiktene var så svake etter 1814, organiserte også den første norske, demokratiske offentlighet. Leser man dagens ønsker om en velfungerende offentlighet hos filosofer som Habermas eller John Keane, virker det nesten som om de lengter tilbake til det norske organisasjonssamfunnet: et system av utallige folkelige organisasjoner, styrt av medlemmene, med en rik pressetradisjon og avgjørende innflytelse på statens virksomhet.[17]

 

Den som har opplevd denne historien på nært hold, vet at demokratiets problemer ikke løses ved organisasjon alene. Den demokratiske utfordringen ble flyttet inn i organisasjonene. Hvis ikke de fungerer demokratisk i sitt indre liv, og hvis medlemmene ikke er i stand til å fylle organisasjonsapparatet med sitt eget innhold, vil også folkelige organisasjoner fungere som legitimeringsapparater for maktglade eliter.

 

Det nære forholdet til folkelige organisasjoner, og senere til partivesenet, er et særtrekk ved norsk pressehistorie. Tidlig på 1800-tallet var noen av de mest utbredte skriftene i Norge medlemsblader i religiøse organisasjoner. Under striden om parlamentarismen i 1884 ble de norske avisene tvunget av folkemeningen til å bekjenne politisk farge. Dermed hadde man lagt grunnen for et system av partiaviser som skulle bestå helt fram til 1970-tallet. De aller fleste store organisasjoner i Norge er barn av opplysningstidens fornuftsdyrking. Selv Hans Nielsen Hauges tilhengere begynte å studere Bibelen på folkelige premisser påfallende kort tid etter den franske revolusjon. I partiavisenes epoke hadde den resonnerende prosaen en sentral plass i aviser, radio og fjernsyn. Selv om alle resonnementene ikke var like glitrende, var dette et viktig kulturelt og politisk signal.

 

Systemet av partiaviser og organisasjonsblader etablerte en dobbel folkelig kontroll med massemediene. Befolkningen var ikke bare kunder. Som medlemmer hadde de også en styringskanal som gikk gjennom organisasjonen og rett inn i redaksjonen. Det viktigste med denne styringskanalen var nok ikke drømmen om en direkte myndighet over hva som ble skrevet, for det forsvant nok på veien. Det viktigste var at styringen skjedde gjennom diskusjon, vedtekter og ideologi, og ikke bare gjennom markedets kundeforhold. Redaksjonen måtte forsvare sine avgjørelser med begrunnete argumenter, i forhold til en kjent ideologi og organisasjonens program. Organisasjonspressen kunne derfor fungere som mer eller mindre folkestyrte organer i den offentlige diskusjonen. Det var selvfølgelig organisasjonenes demokratiske kvalitet som avgjorde hvordan dette fungerte i praksis.

 

Systemet av partiaviser begynte å knake på 1960-tallet, og brøt sammen for alvor i løpet av 1970-tallet.[18] Dette var en del av en større politisk prosess, der en hel politisk kultur fremdeles ligger i støpeskjeen. Partiene skranter, og pressen koser seg som nykommere i mediekonsernenes seng.

 

Det påfallende er at denne utviklingen foregår parallelt med trivialiseringen av mediene. Man må spørre seg om den ideologiske fristillingen har ført til at store deler av pressen også har fristilt seg i forhold til fornuften. Hvis det er tilfelle, kan det være katastrofalt for den offentlige samtalen.

 



[1] En grei innføring i demokratilitteraturens mangfold er David Held: Models of Democracy, 2. Ed. Polity Press 1996. En  faglig debatt om offentlighet og demokrati på norsk føres i Erik Oddvar Eriksen (red): Den offentlige dimensjon. Oslo 1993. Erik Oddvar Eriksen (red): Den politiske orden Oslo 1994 og Erik Oddvar Eriksen (red): Deliberativ politikk Oslo 1995. En god , men  noe  idealisert framstilling av teorien om den offentlige samtalens betydning preger Ytringsfrihetskommisjonens innstilling: "Ytringsfrihed bør finde Sted", NOU 1999:27, kap 2-4.

[2] Demokratiet og nasjonalstaten har oppstått parallelt. Forholdet mellom dem er innfløkt, og diskusjonen om dette er sterkt ideologisk ladet. En ting er likevel klart: selv om man strides om demokratiet kan klare seg uten det nasjonale fellesskapet, har historien vist at det nasjonale fellesskapet er lett å kombinere med diktatur.

[3] Jürgen Habermas: Borgerlig offentlighet. Oslo 1971 s. 25.

[4] For en drøfting av forholdet mellom massemedienes distribusjonsapparat og dagligtalens primærkommunikasjon se Svennik Høyer: Små samtaler, store medier. Oslo 1989

[5] Denne framstillingen bygger til dels på Jürgen Habermas: Borgerlig offentlighet. Oslo 1971. , tysk originaltittel: Strukturwandel der Öffentlichkeit, (1962). Diskusjonen av offentlighetens betydning for demokratiet bygger for en stor del på denne studien. Se også Habermas´ forord til 1990-utgaven, der han modifiserer og videreutvikler noen av sine standpunkter: «Borgerlig offentlighet - i tilbakeblikk» i Jürgen Habermas: Kraften i de bedre argumenter. Oslo 1999.

[6] En inspirerende framstilling av denne utviklingen (og mange andre sider ved massemedier og skriftkultur) er Trond Berg Eriksen: Budbringerens overtak. Oslo 1987.

[7] Forestillingen om at det kreves en viss grad av dannelse for å delta i en fornuftig offentlig diskusjon, og dermed også ha rett til ytringsfrihet, finner vi også i den norske Ytringsfrihetskommisjonens innstilling. Dette er et av utredningens mest tvilsomme punkter, fordi den kan gjøre ytringsfriheten avhengig av sosial status.

[8] Se Jürgen Habermas: Borgerlig offentlighet (1971) kap 4, s 83 ff. John Keane: The Media and Democracy (1990) har en oppklarende gjennomgang  av tankene til de tidlige forkjemperne for ytringsfrihet, som også belyser fornuftsdyrkingens religiøse røtter.

[9] Se f.eks. Ytringsfrihetskommisjonens innstilling i 1999: "Ingen fakta om maktforhold eller menneskelig ufornuft blir her benektet. Men samtidig har denne forestilling om vår felles feilbarlige fornuft den særegne styrke at de som  ønsker å motsi den, vanskelig kan unngå å trekkes inn i det de vil avvise, idet de er henvist til å gi motargumenter, eller altså til å bruke den felles feilbarlige fornuft." "Ytringsfrihed bør finde Sted", NOU 1999:27, s 20.

[10] For en systematisk norsk innføring i Habermas´ teori om kommunikativ handling se Erik Oddvar Eriksen og Jarle Weigård: Kommunikativ handling og deliberativt demokrati. Bergen 1999. Denne boka inneholder fyldige referanser. Den som vil lese originalen kan gi seg i kast med Jürgen Habermas: Theorie des Kommunikativen Handelns (1981) engelsk oversettelse: The theory of Communicative Action ( bind 1: 1984. Bind 2: 1987) samt Faktizität und Geltung (1992). En kort innføring på norsk er «Handlinger, talehandlinger, språklig formidlet samhandling og livsverden» i Jürgen Habermas: Kraften i de bedre argumenter. Oslo 1999, s 147.

[11] Feminismen har særlig vist det problematiske i skillet mellom den offentlige sfæren og privatsfæren. Siden kvinnekulturen tradisjonelt er utviklet i privatsfæren, har offentligheten vært dominert av mannskultur. Når feministene har krevet adgang til offentligheten uten å melde overgang til mannskulturen har det oppstått en rekke konflikter i grenselandet mellom privatliv og offentlighet. Se f.eks. Peter Dahlgren: Television and the Public Space, London 1995 s. 103 ff.

[12] Selv om slik kommunikasjon kan kalles ikke-rasjonell betyr ikke det at den er uten indre logikk. Det viktige er at logikken ikke er resonnerende og vanskelig å formalisere. Hvis man går slik kommunikasjon etter i sømmene kan man etterspore den indre logikken, slik man f.eks. gjør i litterære analyser. Da trer den komplekse assosiasjonslogikken fram i all sin velde: litteraturen om Hamlet er mange hundre ganger større enn selve verket.

[13] Viktige deler av Habermas´ kommunikasjonsteori bygger på tradisjonen etter den engelske språkfilosofen John L. Austin (1911-1960) og etterfølgeren John Searle (1932-)og deres teorier om talehandlinger. Austins teori brøt med naive oppfatninger om at språk først og fremst er beskrivende. Ved å knytte sin drøftelse av språkets funksjoner tett til spørsmålet om sannhet mister Habermas sentrale sider ved språket av syne. Resultatet blir et skjevt fokus, og et dårlig utgangspunkt for å forstå de estetiske sidene ved dagliglivets språkspill.

[14] Eksemplet er hentet fra Ytringsfrihetskommisjonens innstilling, s. 73.

[15] Dette standpunktet er kanskje klarest uttrykt i Joseph Schumpeters klassiske verk Capitalism, Socialism and Democracy fra 1942.

[16] Se Svennik Høyer: Pressen mellom teknologi og samfunn. Oslo 1995.

[17] Se John Keane: The Media and Democracy (1990) s. 116-193. Organisasjonssamfunnet  er også et av de sentrale temaene i Rune Slagstad: De nasjonale strateger. Oslo 1998.

[18] Se Odd Raaum: Pressen er løs! Oslo 1999.

 

Tekstene er lagt ut til personlig bruk, og kan ikke mangfoldiggjøres uten tillatelse. Alle rettigheter tilhører forfatteren.