Sammendrag. Journalistikkens autoritet

Go to english abstract

Temaet i avhandlingen er norske journalisters autoritetsmarkeringer, slik de kommer til uttrykk i de fire store norske journalistprisene som er delt ut i perioden 1954–2014. Avhandlingen gir en samlet framstilling og fortolkning av prisene som fenomen i perioden. Den legger spesiell vekt på å fortolke autoritetsmarkeringer i forhold til den politiske diskusjonen. Den undersøker også om vi kan finne trekk som markerer eller støtter en profesjonsbyggende faglig strategi i prismaterialet.

Journalistprisene danner et historisk spor av levninger, som forteller hva sentrale aktører i journalistenes egne organisasjoner regnet som fremragende journalistikk i perioden. De seksti årene som er undersøkt er inndelt i tre perioder, ut fra to dramatiske endringer i det norske pressesystemet: Partipressens sammenbrudd i perioden 1972–1990, og konsolideringen av mediekonsernenes makt over norske massemedier rundt 1990. De tre periodene er partipressens tid (1954–1972), oppløsningens tid (1973–1990) og konsernpressens tid (1990–).

Den teoretiske apparatet er en kombinasjon av teori om ærespriser, Webers begreper autoritet og herredømme, Pierre Bourdieus feltteori og en kritisk tilnærming til profesjonsteorien.

Fra 1954 til 1990 delte Presseforbundet ut Narvesenprisen, som var Norges høyeste journalistiske utmerkelse. I 1956–1990 delte forbundet også ut Hirschfeldprisen, som skulle skape «forståelse mellem menneskene». Fra 1991 ble Narvesenprisen erstattet av Den store journalistprisen (1991–). Hirschfeldprisen ble nedlagt. I stedet kom SKUP-prisen for undersøkende journalistikk (1991–), som deles ut av en frittstående stiftelse. Prisene danner altså et dobbelt spor, med et skifte som faller sammen med konsernpressens konsolidering. Dette åpner for studier både langs tidsaksen og mellom de ulike prisene. Der det er relevant for avhandlingens tema, er de prisbelønte arbeidene trukket fram og analysert i detalj.

Avhandlingen dokumenterer at den prisbelønte journalistikken i perioden 1954–1972 holdt seg trygt innenfor rammer som var satt av partipressen. Rammene var nært forbundet med den kalde krigens politiske klima. Samtidig som partibåndene var sterke, ble ikke partiagitasjon belønnet med noen pris. Pressens bånd til partiene var et tabuområde i diskusjonen om journalistisk faglighet. Narvesenprisens priskomité utfordret aldri rammene som ble satt av den politiske institusjonen. Innenfor rammene opererte den med et tydelig begrep om journalistisk faglighet, og et ideal om uttrykksmessig mangfold. Partipressen var ikke ensrettet, men rammestyrt. Underordningen under partiene ble gjennomgående forsvart gjennom en ortodoks fortielsesstrategi. Når systemet en sjelden gang ble begrunnet skjedde det gjennom en funksjonell forståelse av pressen som underordnet organisasjonssamfunnet og statens institusjoner. De få bruddene på partipressens orden ble stemplet som uetisk oppførsel. Det siste kom til syne i det politiske kriseåret 1963.

Et viktig premiss for partipressens orden var en smal forståelse av hvilke emner som ble oppfattet som politiske. Hirschfeldprisen belønnet en rekke politiske utspill som ikke ble regnet som politiske. Avpolitiseringen ble forsterket av at prisen var marginalisert og regnet som kvinnelig kjønnet.

Partipressen brøt sammen etter folkeavstemningen om EF i 1972. Dette førte til et raskt oppsving i nye skrivemåter og nye temaer, understøttet av en sterk utvikling av journalistenes yrkesideologi. Området som ble oppfattet som politisk ble utvidet radikalt. Begge journalistprisene belønnet de nye tendensene. I de prisbelønte arbeidene begynte journalistene å markere en nærmest grenseløs autoritet, med fullmakt til å gå inn på alle livets og samfunnets områder, og til å hevde journalistens rett til å redigere alle offentlige ytringer. Norsk journalistikk brøt med organisasjonssamfunnet, men overtok samtidig ansvaret for den gode strid. Dette ble nedfelt i Vær Varsom-plakaten gjennom revisjonen i 1974/75. Det ga en sterk moralsk ladning til den prisbelønte journalistikken.

I perioden var det sterk vekst i den profesjonsbyggende aktiviteten. Journalistprisene støttet tendensen gjennom en vedvarende hyllest til den selvstendige reporteren som rollemodell. Sosialjournalistikken brøt helt med de veldedige organisasjonene. I stedet gikk man over til å klage på staten, som ikke fylte velferdsstatens oppgaver.

Konsernpressens tid ble innledet med en omlegging av journalistprisene. Begge de to nye prisene var uttrykk for journalistenes selvstendighetstrang, og kan regnes som autoritetsmarkeringer i seg selv. Her sto SKUP-prisen for det klareste alternativet. Prisen har fungert som hovedmarkør for journalistisk selvstendighet i hele perioden. SKUP-prisen gis for metode, men opererer med en rekke uuttalte normer i tillegg. Virkningsnormen og en friksjonsløs videreformidling av en tematisk kjønning av journalistikken er de tydeligste. SKUPs underliggende normative grunnlaget må trekkes inn for å forstå prisens betydning. Den store journalistprisen hadde et problem med profilen, og la seg først tett opp til SKUP. Prisjuryen begynte etter hvert å belønne journalistikkens ulike estetiske uttrykk, og belønnet journalistisk nyskapning som brøt med de opprørske tendensene fra oppløsningens tid.

Sett under ett trer den prisbelønte journalistikken i konsernpressens tid fram som et tvetydig fenomen. Journalistene konsoliderte sine autoritetsmarkeringer, som dekket stadig flere områder og plasserte journalistene over alle andre aktører i offentligheten. Samtidig skjedde det en gradvis tilpasning til nye, trangere rammer, gjennom utvikling av nye henvendelsesformer tilpasset den nye konkurransesituasjonen. Også SKUP-prisen er en tilpasning, da den undersøkende journalistikken er dårlig egnet til systemkritikk. De nye rammene var satt av konsernpressens prioritering av inntjening og publikumsvennlighet. I de siste undersøkte årene kan vi finne sterk kritikk av bransjen i forbindelse med begge prisene. Det viser at det er spenninger i mediesystemet.

Som et samlende konklusjon kan man si at journalistprisene viser hvor sterkt påvirket norsk journalistikk har vært av andre krefter i mediefeltet. Norske journalister har aldri selv kontrollert de institusjonene de arbeider i. Når de skulle markere sine krav om selvstendighet og kontroll over egne arbeidsoppgaver, har de gjort dette ved hjelp av ideologiske argumenter. Autoritetsmarkeringene vi finner i prisenes begrunnelser og de prisbelønte journalistiske tekstene har fungert som praktiske revirmarkører.

Last ned PDF her.

Tekstene er lagt ut til personlig bruk, og kan ikke mangfoldiggjøres uten tillatelse. Alle rettigheter tilhører forfatteren.