2011.12.15 I presseetikkens blindsone

Anmeldelse av Paul Bjerke: Journalistikkens vekst – og fall? IJ-forlaget 2011.  Norsk Medietidsskrift nr 4 2011. Årgang 18 s. 387-389.

Paul Bjerke har mange ærender i sin nye bok. Journalistikkens vekst –og fall? er en politisk kritikk av  journalistlaugets makt. Den er også en ideologikritisk bok, som analyserer svakheter i den rådende journalistideologien. Den har gode faglige sammenfatninger, som gir den et anstrøk av lærebok. Under det hele ligger en solid dose forskningsformidling.

Bjerkes hovedanliggende er å kritisere det han kaller journalistenes profesjonsmakt, som han hevder mangler legitimitet. Oversatt til dagligtale er profesjonsmakten den posisjonen journalistene har som informasjonsformidlere, portvakter, dagsordensettere, ordstyrere og fortolkere i det offentlige rom. Journaliststanden er som kjent motstandere av maktfordeling på eget territorium. De kombinerer sine mange innbyrdes motstridende roller med en arroganse som Bjerke karakteriserer som ufordragelig. Hans viktigste innvending er likevel faglig: journaliststandens profesjonsmakt savner legitimitet.

Grunnlaget for denne kritikken ligger i Bjerkes kritikk av det presseetiske apparatet som administreres av Norsk Presseforbund. Her bygger han i hovedsak på sin egen doktorgradsavhandling om presseetikk fra 2009. Dette har han knyttet til resultater fra et prosjekt om journalistenes samfunnsoppdrag ved Høgskolen i Volda. Bjerke legger altså forskningsresultater til grunn for politisk kritikk. Resultatet er oppløftende for forskningens del. I avsnittene om presseetikken  er forskningen er sterk. Der e  også  de politiske argumentene overbevisende. I andre deler av boka er det faglige fundamentet svakere, og da går  politikken samme vei.

Bjerkes  kritikk er ikke ny, men det faglige stoffet er ferskt nok. I sin avhandling undersøkte Bjerke praksisen til Pressens Faglige Utvalg (PFU) i perioden 2004-2007. PFUs oppgave er ikke bare å holde den etiske standarden i norsk presse over minstemålet. Det presseetiske apparatet skal også legitimere journalistenes autonomi, og motvirke at staten innfører medieombud eller andre statlige styringstiltak fordi pressen ikke klarer å oppføre seg ordentlig. Faren for statlige inngrep blir ikke mindre av at pressen nyter godt av en rekke statsgaranterte privilegier, som momsfritak, pressestøtte, NRK-lisens, lovfestet redaktørfrihet og kildevern. I tillegg har journalistene oppnådd et uoffisielt monopol på å bestyre den offentlige debatten ved å fordrive sine konkurrenter, som for eksempel filologene i NRK. Presseetikken spiler en nøkkelrolle i dette privilegiesystemet.

Bjerke dokumenterer at det er stor avstand mellom organisasjonenes selvskryt og praksisen til det presseetiske apparatet. Han påpeker at PFU opererer med en gigantisk blindsone: utvalget diskuterer aldri de viktigste etiske vurderingene i norske redaksjoner, som er den daglige prioriteringen og vinklingen i redaksjonsarbeidet. PFU vegrer seg også mot å ta opp presentasjonsformen, og tar aldri standpunkt til fortolkningsrammer eller det ideologiske innholdet i medienes mønsterfortellinger. Konklusjonen er at det presseetiske apparatet unngår systematisk å diskutere pressens hovedvirksomhet, men  jager etter ”overtramp” i fagets randsone. Det kan neppe kalles noe effektivt etisk regime.

Han minner også om et stort etisk paradoks: norsk samfunnsvitenskap og norsk journalistikk, som burde være nære faglige naboer, bygger sin etiske praksis på stikk motsatte prinsipper. Mens enhver har rett til å nekte å bli forsket på, påberoper pressen seg en rett til å plage alle som ikke er barn eller tilhører spesielt utsatte grupper. Pressens rett til å plage de aller fleste begrunnes med at pressen har påtatt seg å levere informasjon til allmennheten. Men Bjerke påpeker at denne informasjonen er av tvilsom kvalitet. Selv det etiske kontrollorganet PFU neglisjerer kravet om at opplysningene i pressen skal være sanne, og søker i stedet tilflukt i rene prosedyrer, som tilsvarsrett og kildebalanse.

Bjerkes viser at blindsonene i norsk presseetikk er så omfattende at legitimiteten til journalistenes makt blir ytterst tvilsom. Denne analysen er solid forankret i empiri, den er teoretisk velinformert, og samfunnsrefseren Bjerke trekker resonnementene ut i sin fulle politiske konsekvens. Kapitlene bør være pensum ikke bare for studenter, men også for pressens mange selvfornøyde ideologer.

Bjerke er likevel ute i et større ærend enn å pirke i  det presseetiske apparatet. Han foreskriver  en omdefinering av journalistenes posisjon i samfunnet, og vil bygge dette på et nytt, etisk og politisk grunnlag. I praksis vil han redde journalistikken fra journalistene. I denne delen av boka står problemene i kø.

Han innleder med å rope at det er krise, slik marxister har for vane. Årsaken til krisa skal være at det sosiale, tekniske og økonomiske grunnlaget for pressen endres. Dette er noe alle kan se, men det oppstår ikke nødvendigvis noen krise av den grunn. Bjerkes krisevarsel skyldes at han opererer med et uhyre snevert journalistikkbegrep. For ham er ”journalistikken” en politisk orientert variant av det nyhetsparadigmet som oppsto i angloamerikansk journalistikk på 1800-tallet. Dette knippet av tekst- og fagnormer er riktignok opphøyd til ideal i norsk journalistutdanning, men Bjerke kommer ikke med et eneste argument for at akkurat denne versjonen av faget må utropes til journalistikkens vesen.

Det snevre journalistikkidealet plasserer Bjerke i ”(…) det nokså smale, ”uavhengige” området mellom politiske partier og markedet.” (s 19). Her beskriver han landet som ikke er. Uavhengige medier har alltid stått midt i markedet mens de blandet seg i politikken. Det gjaldt Joseph Pulitzers aviser, og det gjelder VG.

For å få det politiske resonnementet til å gå opp, kopler han forestillingen om den frie, idealiserte journalistikken til en profesjonsteoretisk argumentasjon. Profesjonsbegrepet er uhyre problematisk, men Bjerke unngår eksplisitt å problematisere det.

Resultater er at Bjerke importerer sterke normative elementer fra profesjonsteorien. Profesjonsteoriens hovedstrømning forklarer ikke bare hvordan enkelte yrkesgrupper får kontroll over eget arbeidsfelt. Den gir også en normativ begrunnelse for at de fortjener monopol. Et sentralt element i det normative resonnementet er ideen om at profesjoner oppnår autonomi fordi de forvalter et samfunnsoppdrag. Det har alltid vært uklart hva et slikt samfunnsoppdrag består i, hvordan det blir formulert, og hvem som gjør det.

Bjerke tolker de første punktene i Vær Varsom-plakaten som en formulering av samfunnsoppdraget. Når han så påviser at pressen oppfyller det svært dårlig, blir konklusjonen at journalistprofesjonen bedrar oss alle. Har man kommet dit, er det lett å begrunne kravet  om at journalistene  må fratas både privilegier og faglig autonomi, hvis de ikke legger om virksomheten og leverer som avtalt.

Problemet er bare at Vær Varsom-plakaten ikke er skrevet av samfunnet, men av journalistene selv. Innholdet er riktignok sanksjonert i offentlige dokumenter, men dette trenger ikke tolkes mer vidløftig enn som et som et eksempel på vellykket næringspolitisk retorikk. Spesielle forventninger til pressen kan selvfølgelig være utbredt i samfunnet, og dette vil påvirke legitimiteten til pressens handlinger. Samfunnet er likevel ikke en enhet som er i stand til å formulere noe oppdrag til noen. Staten kan gjøre dette, men stat og samfunn er ikke det samme.

Bjerkes politiske resonnement bygger på en tynn argumentasjonskjede, hvor det det ikke er innlysende at det sentrale premisset, som er samfunnsoppdraget, overhodet eksisterer. Det finnes mer plausible tolkninger: Norsk presse trenger ikke begrunne sin virksomhet med noe annet enn ytringsfriheten. De mange politiske privilegiene pressen har skaffet seg i Norge kan tolkes som resultatet av en byttehandel med staten, der pressen har skaffet seg aksept for særordninger mot å underlegge seg en viss grad av kontroll. Autonomien blir sikret gjennom et gammelt organisasjonstriks, nemlig at faget kontrollerer seg selv.

Ut fra en slik analyse er det lett å forklare hvordan pressen kan levere svake tjenester, uten å møte sterke reaksjoner fra andre enn irriterte presseforskere. Der ingen har interesse av å sette makt bak kravene til pressen, kan den gjøre som den vil. Da reduseres kontrasten mellom pressens løfter og pressens praksis til en solid dose vanlig dobbeltmoral, som brukes til å smøre den friksjonsfylte kontaktflaten mellom stat og marked. Det kan pressen leve utmerket med. Det kan nok staten også.

Tekstene er lagt ut til personlig bruk, og kan ikke mangfoldiggjøres uten tillatelse. Alle rettigheter tilhører forfatteren.