2008.03.18 Pressen -et demokratisk problem?

Pressen -et demokratisk problem?

Denne artikkelen er et innspill i en debatt som startet i Samtiden nr 1- 2008, under tittelen Kommentariatets diktatur. Artikkelen sto i kortform i Dagbladet, og det førte til en ganske fyldig debatt. Som denne artikkelen  er en del av. Dere finner flere lenker på Dagbladets nettsider. Der er det også en ganske lang nettdebatthale.

Her er noen lenker. 

Samtiden 

Dagbladversjonen av Samtidenartikkelen

Pressen .-et demokratisk problem?

Bloggkommentar om artikkelen

Oppfølgingsartikkel i Journalisten.no


LAST NED SOM PDF

«KOMMENTARIATET»: Journalismen har utviklet seg til en hel liten samfunnslære, som likner på folkeeventyrens verden.

Magne Lindholm

Høgskolelektor ved Journalisthøgskolen i Oslo

Dagbladet tirsdag 18.03.2008


Noe av det mest interessante ved Audun Lysbakken og Torbjørn Røe Isaksens kritikk av norsk politisk journalistikk (3/8) er den uvanlige alliansen. En radikal SV-er og en intellektuell høyremann slår seg sammen mot pressen. Noen vil tolke dette som politikernes forsøk på å kneble pressen og underordne den politikken. Det er det neppe. Det de etterlyser er rett og slett mer politisk substans i de brede mediene.

Artikkelen uttrykker en tendens vi finner igjen i andre deler av mediebildet. Politisk interesserte mennesker forlater de store mediene. I stedet flokker de seg om små nisjeorganer som Klassekampen og Morgenbladet.

Denne bevegelsen skjer på tvers av det politiske spektret. Det ser ut som om de samfunnsinteresserte finner sammen nettopp i en søken etter substans og ideologiske debatter. Dette er en elitebevegelse, men det dreier seg neppe om snobbisme. Det er ganske enkelt samfunnsborgere som bryr seg, som søker kunnskap om det de bryr seg om.

Denne bevegelsen er uhyre viktig. Hvis de brede mediene gir dårlig politisk informasjon, samtidig som elitene forlater de brede mediene, har det norske demokratiet et dobbelt problem.

Lysbakken og Røe Isaksen angriper kommentatorene. Selvfølgelig er det lett å ergre seg over dem, men de treffer skjevt. Moderne massemedier formidler ikke sine sentrale politiske budskap gjennom kommentarer. Den blir formulert indirekte, på nyhetsplass.

I debatten har noen pekt på pressens informasjonsoppgaver. Dette bygger på en misforståelse. Norsk presse har ikke som sin fremste oppgave å spre informasjon. Informasjonsspredningen er bare en bieffekt av annen virksomhet. Det er en av grunnene til at den er usystematisk og tilfeldig.

Pressens aller viktigste oppgave er å selge annonser. Hvis vi følger journalistikkens metoderegel nummer en og følger pengene, denne gangen inn i pressen selv, ser vi at norske aviser har 50 til 70 prosent av sin inntjening fra annonser. Abonnerer du på en avis, dekker det bare distribusjonskostnadene. Nettaviser og kommersielle etermedier er hundre prosent reklamefinansiert. NRK er lisensfinansiert, men oppfører seg nesten som en kommersiell kanal.

Det betyr at vår tids journalister først og fremst jobber som lokkefugler for reklamebransjen. De skal tiltrekke seg lesere for å eksponere dem for annonser. Med et slikt oppdrag er det viktig å virke politisk nøytral. Den som støtter et parti, støter fra seg halve målgruppa. Bare nisjeaviser kan koste på seg noe så dumt. Bortsett fra Dagens Næringsliv lever de da også av pressestøtte alle sammen.

Journalister flest oppfatter det som sin oppgave å være kritisk. Men hvordan skal man kritisere når man er nøytral? All kritikk må gå ut fra en norm. Når klare politiske normer er tabu, hvilken norm skal man da bruke? 

Her må man skyte inn at journalistikkens normer ikke må forveksles med journalistenes normer. Journalistenes normer er velkjent. De hører til den liberale middelklassen. På Norsk Monitors verdikart ligger journalistene sammen med grønnsakspisere, venstrefolk og SV-ere. Nesten ingen stemmer FrP.

 Likevel er ikke de store mediene organer for SV. De er nemlig redigert, ut fra medienes interesser. Mediene er firmaer som lever av å vekke oppsikt, samtidig som de ikke skal støte noen. Den moderne medielogikken er bare forståelig ut fra denne balansegangen.

 Saksinformasjon selger dårlig, og politiske meninger er tabu. Men normer er populære. Dermed er vi tilbake til spørsmålet om normer og kritikk. Alle store nyhetshistorier i dag er utformet som irettesettelser. De handler om normbrudd som utroskap, bløff og halvsannheter. Jo mer oppblåst offeret er, jo større blir skadefryden ved fallet. Ved å formidle eksempelhistorier kan journalistene drøfte normer på en indirekte måte. En behagelig bivirkning er at journalisten blir helten. På denne måten plasserer journalisten seg over politikeren.

Slike mekanismer fører til at journalistenes kritikk blir moraliserende og eksempelorientert, og ikke undersøkende og systemkritisk. Man slår ned på avvik fra det normale. Det konvensjonelle opphøyes til norm, for da er normen nesten usynlig. Journalisten blir den som definerer hva som er normalt, og hvordan samfunnet skal fortolkes.

Det oppstår fort et gap mellom verden og skandalehistorien. Det er dette gapet kommentatorene forsøker å fylle. Kommentatorens problem er at også han er bundet av markedets krav om politisk nøytralitet, når han skal kommentere politikken.

Det er tre veier ut av dette dilemmaet. Den letteste er å gjøre som nyhetsjournalistene, og velge det konvensjonelle som norm. Lykkelig er den som klarer å etablere sin særinteresse i det konvensjonelle sentrum, for han vil alltid bli forsvart av en journalist.

Det er ikke lett å bygge skarpsindig analyse på konvensjonell tenkning. Derfor velger den politiske kommentatoren som regel andre strategier. En av dem er å sette fokus på personligheten til politikeren, og overse meningene. Enhver dum uttalelse blir fortolket som personlighetsbrist. Det ble Vallas og Ramin Osmundsens bane.

Et annet alternativ er å leke amerikansk statsviter, og redusere politikken til maktspill. Den som konsekvent ser bort fra ideologi og ressursfordeling, kan leve et langt liv som politisk kommentator i norsk presse. Denne dreiningen over mot ren spillteori er antakelig det største problemet i norsk politisk journalistikk i dag. Slike kommentarer kan produseres hver eneste dag. Personlighetsbrister kan man bare avsløre når det er heksejakt på gang.

Problemet med alle disse måtene å nærme seg politikken på er at de tømmer politikken for substans. Det er nettopp etterlysningen av politisk substans som gir Lysbakken og Røe Isaksens kritikk tyngde, også journalistisk sett. Mer substans vil ikke gjøre hverdagen enklere for politikerne. Tvert imot vil kontrollen av politikerne bli strengere, hvis de politiske journalistene skriver mer om hva politikerne faktisk bestemmer på våre vegne.

Kravet om mer substans er likevel mer truende for de brede mediene enn for politikerne. Det er svært krevende å skrive leselig om all administrasjonen som foregår i samfunnet. Dette er kanskje den største faglige utfordringen journalister står overfor i dag. Spørsmålet er om redaksjonene er villige til å ta den.

Journalistene kunne også begynne å vedstå seg sine vurderinger, og innrømme for seg selv og publikum at deres selvpålagte nøytralitet er en myte. Også journalister er politiske aktører. Forhåpentligvis er de redelige aktører.

Den som forsøker noe slikt, vil fort innse at deler av journalistenes yrkesideologi må forkastes. Journalismen har utviklet seg til en hel liten samfunnslære, som likner på folkeeventyrens verden. Også denne er en mytisk konstruksjon. Kanskje kan de politiske journalistene begynne med å lære seg litt normal samfunnsvitenskap? Hvis ikke, vil de få stadig mer kritikk. Det verste er at kritikken vil være fortjent.

Tekstene er lagt ut til personlig bruk, og kan ikke mangfoldiggjøres uten tillatelse. Alle rettigheter tilhører forfatteren.