2008.06.03 Solstads åndemaning

Dag Solstad om ytringsfrihet

Forfatteren Dag Solstad publiserte et essay om ytringsfrihet i Samtiden nr 2 2008, som kom i slutten av mai måned. Dette leste han opp på en tilstelning på Litteraturhuset i Oslo, samme dag som tidsskriftet ble lansert. Lanseringsjippoet ble en stor suksess, og det ble dekket i mange aviser. Se for eksempel dette intervjuet i Dagbladet. Morgenbladet kvitterte med en ekstatisk hyllende leder i nummeret som kom 30. mai. Den kan leses her. Dessverre for Morgenbladet, må man si. For Solstads artikkel var en politisk og intellektuell katastrofe. Siden jobben min er å informere journalister og andre om blant annet ytringsfrihet, skrev jeg denne kronikken i Klassekampen. Den sto 3. juni 2008. 

Samme dag sto det også en utmerket kronikk av Anine Kierulf og Helge Rønning i Aftenposten. Den er siden utvidet og publisert i Nytt Norsk Tidsskrift nr 4-2008: Rapport: Solstads autoritære lengsel (side 386-392). Denne ligger dessverre ikke åpent på nett. Den som er interessert i en systematisk, prinsipiell kritikk av Solstad bør lese den artikkelen.

Solstads åndemaning

Kronikk i Klassekampen 3.6.2008

Dag Solstads artikkel ”Om ytringsfriheten” i Samtiden nr 2- 2008 er trist lesning. Det meste er galt. Forfatteren har satt seg dårlig inn i emnet. Begrepsbruken er omtrentlig, og det faglige nivået tilsvarende lavt. Som politisk tekst er den full av selvmotsigelser. Mens Solstad åpner med å lansere seg som venstreorientert og opposisjonell, går han umiddelbart over til å vise forakt for de fleste av venstrefløyens klassiske dyder. Han gir blaffen i internasjonal solidaritet. Han avviser ethvert etisk påbud om å holde seg orientert om verdens tilstand. Han har gitt opp å forandre verden. I stedet velger han å dyrke sine høyst private fantasiforestillinger om tingenes tilstand, i hjemmebibliotekets opphøyde ensomhet. Han har til og med utviklet en egen erkjennelsesteori: Det han ikke har hørt om, det eksisterer ikke!

Slik kan forfatteren nyte ytringsfrihetens frukter, uten å forholde seg til at kampen for ytringsfrihet faktisk har kostet blod gjennom århundrer. Når han fritt kan bla i sine verker i et privat bibliotek på Oslos beste vestkant, skyldes det heroisk innsats fra ytringsfrihetens forkjempere. De kjemper med livet som innsats, den dag i dag. Denne kampen angår flertallet av verdens befolkning. Men de ser ikke ut til å være representert i hans bibliotek.

En slik politisk ufølsomhet, som livnærer seg av en aktivt vedlikeholdt uvitenhet, har jeg ikke opplevd siden jeg kranglet med vestkantgutter som hyllet den sørvietnamesiske diktatoren Nguyen Cao Ky, på Ullern skole på 1960-tallet.

Essayistikkens far, Michel de Montaigne, isolerte seg i et tårn. Men i motsetning til Solstad dyrket Montaigne kunnskap og filosofi. Solstads mediestunt har et forholdt til teori som får teksten til å likne åpenbaringer fra bedehusmiljøet. Det beste ville kanskje være å overse det hele, men alt mediestyret gjør det nødvendig å rett opp noen misforståelser.

Solstad opererer med en meningsløst skille mellom trykkefrihet og ytringsfrihet. Rent historisk kan man skille mellom disse, men det har vært uten praktisk betydning i lang tid. Likevel er den norske grunnloven modernisert, slik at den nå opererer med ytringsfrihet. Det virker som om Solstad ikke har oppfattet slike enkle fakta.

Solstad kaller ytringsfriheten hellig, for så å angripe det hellige. Her sporer han av for alvor. Han har nemlig overtatt ordbruken til sin motstander Per Edgar Kokkvold, generalsekretær i Norsk Presseforbund. Kokkvold er bransjetalsmann, og blant de som finansierer hans lønn finner vi Se og Hør. I situasjoner som krangelen om Muhammedkarikaturene er det Kokkvolds jobb å tåkelegge debatten.

Ytringsfriheten er slett ikke hellig. Den er en menneskerett. Menneskerettighetserklæringen er et program for politisk og sosial endring, som ble vedtatt av FN i 1948. Dette programmet er, som alle vet, slett ikke gjennomført på verdensbasis. Det har heller ikke skjedd fullt ut i Norge. Ytringsfriheten er ingen selvfølge her i landet, for det er stadig noen som vil innskrenke den. Nylig kom det krav om at blasfemiparagrafen skulle vekkes til live.

I likhet med andre menneskerettigheter kolliderer ytringsfriheten med andre legitime hensyn hver dag. Det kan være privatlivets fred, forretningshemmeligheter eller forsvarets behov. Forholdet mellom ytringsfriheten og andre interesser avveies kontinuerlig, blant annet av norske domstoler. På denne måten fastsettes ytringsfrihetens grenser. Dette er en politisk prosess, og derfor må diskusjonen om ytringsfrihetens grenser føres med politiske argumenter. De fleste som kjenner fagfeltet er enige om at Muhammedkarikaturene er vernet av ytringsfriheten. Det forhindrer ikke at man kan reise politisk kritikk mot Jyllandspostens selvgode karikaturprosjekt, og konkludere med at tegningene ikke bør trykkes.

Formålet med Kokkvolds helliggjøring av ytringsfriheten er å stoppe den slags politiske diskusjoner, slik at mediebransjen kan få størst mulig frihet til å drive sin forretningsvirksomhet, på et kynismenivå som er sosialt akseptabelt. Som kjent er det mest lønnsomme for tida å bryte privatlivets fred, så her er uklarheten av stor økonomisk verdi. Solstads kritikk bidrar friskt til dette, ved å trekke diskusjonen om ytringsfriheten bort fra de politiske, økonomiske og etiske rammene den må føres innenfor. I stedet for å diskutere prinsipielle dilemmaer angriper han ”tidsånden”. Men det Solstad ønsker å mane ut av vår tid er slett ikke noen ånd. Det dreier seg om et ubehagelig konkret samspill mellom markedsstrategien til kyniske mediekonsern, kommersialisering av den offentlige samtalen og en ideologisk preget mediedramaturgi. 

Solstads eneste gode poeng er at han har oppdaget fjernsynets mediedramaturgi og pressens bruk av vikarierende argumenter. Hans synspunkter er velkjente, og analysen banal. Gudmund Hernes skildret mediedramaturgien i 1987, og sosialdemokratens 21 år gamle bok lodder langt dypere enn den gjenoppståtte kommunistens utbrudd. I mediespørsmål ligger Solstad til høyre for Hernes.

Solstads faglige svakhet skyldes at han bruker religiøse metaforer i stedet for analytiske begreper. For framtidas Solstadforskere og samtidas religionsdebattanter kan dette være et interessant poeng. Solstad har alltid vært en religiøst orientert forfatter, som skildrer vandringen inn i og ut av trossystemer. Hans beste verker har oppstått i avviklingsperiodene, når han røper alt det som ikke stemte inne i tankeburet. Nå ser det dessverre ut til at han er i ferd med å bure seg inne på ny.

Vi er mange som er fortvilet over fordummingen av den offentlige samtalen, og medienes kyniske bruk av høyverdige idealer for å legitimere profittjaget i bransjen. Dette har vi snakket og skrevet om i årevis. Når Solstad omsider oppdager dette poenget, kommer han veivende inn i rampelyset for å rote det hele til. I Norsk Presseforbund kan de kose seg over å ha fått den perfekte motstander, som faller til jorden under byrden av sin egen slappe argumentasjon. Forøvrig har happeningen nøye fulgt oppskriften i den mediedramaturgien Solstad og hans oppdragsgiver later som om de kritiserer. 

Tekstene er lagt ut til personlig bruk, og kan ikke mangfoldiggjøres uten tillatelse. Alle rettigheter tilhører forfatteren.