2006 Profesjonsetikk og allmenn etikk

Dette er et svar på et debattinnlegg som Paul Bjerke  hadde i Norsk Medietiddskrift nr 4 2005. Formålet var ikke å bli uvenner med Paul, men å spore til en mer prinsipiell debatt om presseetikken. 

Paul og jeg er fortsatt gode venner, og den prinsipielle debatten har ikke kommet. 

Det vil si at alt er som før.

Hvis du er interessert i denne debatten, kan det lønne seg å lese innleggene i Norsk Medietidsskrift, og følge med når Pauls doktoravhandling kommer ut om noen år

 Norsk medietidsskrift  nr 2, 2006

Magne Lindholm:

Profesjonsetikk og allmenn etikk

 

Paul Bjerke peker på et viktig paradoks i innlegget ”Det etiske tomrom i PFU” i Norsk Medietidsskrift nr 4. 2005: Det ser ut til at Pressens Faglige Utvalg (PFU) unngår diskusjon om sentrale etiske problemstillinger i pressen. Dette er noe alle selv kan kontrollere, ved å klikke seg inn på PFUs egen statistikkside.[1] Den viser at Bjerke langt på vei har rett. PFU tolker hovedsaklig presseetikk som en teknisk øvelse, som står og faller på et lite knippe håndverksmessige grep. Disse er korrekte saksopplysninger, retten til tilsvar og imøtegåelse, og saklighet og omtanke i presentasjonen. De etiske utfordringene som oppstår gjennom redaksjonenes redaksjonelle stoffvurdering tas sjelden opp i PFU, selv om de har store konsekvenser.

I sitt motinnlegg i NMT nr 1. 2006 går Sven Egil Omdahl ut mot Bjerkes påstand. Han påpeker at de stadige revisjonene i Vær varsom-plakaten faktisk har utvidet rommet for etisk overprøving. Det han ikke nevner, er at mye av dette er resultater av den politiske drakampen om et offentlig medieombud, i perioden 1992-1997 (Raaum 1999:123ff). Dette var en svært viktig konflikt, for det var da pressens organisasjoner avverget at staten opprettet en tilsynsmyndighet for pressens innhold og etiske adferd. Vår tids medietilsyn kontrollerer bare eierskap, konsesjoner og andre rammebetingelser.

 Det er kanskje ikke så stor forskjell på Bjerkes og Omdahls virkelighetsbeskrivelser. Det Omdahl roser, kan brukes til å forklare det Bjerke kritiserer. Men da må man bruke et annet teoretisk apparat enn Bjerke gjør.

 Den som vil forstå presseetikkens særpreg må begynne med å trekke et skille mellom allmenn etikk og profesjonsetikk. Etikk og etikk er nemlig ikke alltid det samme. Den vanlige etikkens formål er å bestemme og foreskrive det gode. Selv om det finnes ulike etiske skoler, hevder de alle at deres resultater har allmenn gyldighet. Profesjonsetikkens siktemål er et annet. Den skal ikke forbedre verden. Den er en politisk størrelse (Grimen 2005). Profesjonsetikken består av et begrenset, teknisk orientert regelverk, som skal legitimere en profesjons privilegier.

 Alle profesjoner bygger sin virksomhet på en privilegert tilgang til å foreta seg ting som andre ikke uten videre kan tillate seg. Leger hersker over liv og død, prester håndterer fortapelse og frelse, advokater duellerer med klientenes frihet og eiendeler som innsats. Journalistene graver i andre folks saker, og offentliggjør det de finner. For å drive med slikt må profesjonsutøverne krysse grensene for normal adferd. Ofte bryter de også grensen for andres psykiske og fysiske integritet. Profesjonsutøverne får lov til dette, fordi de tilhører en klart definert yrkesgruppe som har fått offentlig aksept for at de yter sine medmennesker tjenester av spesiell verdi. Er vågestykket stort, må profesjonen være statsautorisert for å få lov til å holde på. Journalistenes profesjon er ikke det. En statsautorisering ville være en trussel mot ytringsfriheten. I Norge kan journalistikken kalles en semi-profesjon (Ottosen 2004:127).

 Uansett hvilken forstavelse man velger, er den journalistiske profesjonen styrket etter at partipressen brøt sammen i løpet av 1970-tallet. Det er betegnende at det første store fagpolitiske prosjektet man satte i gang den gang var etisk. Odd Raaum kalte kampanjen ”etisk rensing” (Rauum 1999:32). De av Bjerkes eksempler som er hentet fra Røsslands analyse av tiden før denne vendingen (Røssland 1995), demonstrerer bare at journalistikken var en svakt utviklet profesjon i Norge før siste halvdel av 1970-tallet.

 For å oppnå omgivelsenes tillit må profesjonen vise at den håndhever regler som gjør medlemmene tilliten verdig, mens de er på oppdrag utenfor folkeskikkens domene. Derfor har alle moderne profesjoner en formalisert etisk kodeks. Som regel håndhever profesjonen etikken selv. Den regulerer og legitimerer profesjonens kontroll over eget spesialområde, som lipper på eller utenfor den allmenne etikkens grense. Derfor regulerer alle profesjonsetikker normkollisjoner, som Omdahl helt riktig påpeker.

 Det som skiller profesjonsetikk fra allmennetikk er altså at profesjonsetikken er spesialisert, teknisk orientert, og regulerer virksomhet som andre ikke kan tillate seg. Men slik virksomhet kan bare begrunnes i at profesjonen tjener et høyere formål. For leger vil det si å redde liv. For pressen vil det si at man kjemper for verdier som ytringsfrihet, informasjonsfrihet og demokrati. Gjennom dette forankres profesjonsetikken i den allmenne etikken. Dette skjer som regel i den etiske kodeksens innledende avsnitt. Slik er det også i pressens Vær Varsom-plakat. Men det er også typisk for profesjonsetikkene at disse allmenne påbudene er generelle og lite presise. Presseetikken blir først detaljert i Vær Varsom-plakatens tre siste avsnitt. Mens det første avsnittet likner et knippe formålsparagrafer, ser de tre siste ut som en teknisk forskrift, med detaljerte regler for journalisters tidvis uvanlige oppførsel.

 Når man beveger seg på kanten av det tillatelige må man vite hva man gjør for ikke å bli fordømt. Det er dette presseetikken skal regulere. Formålet er å sikre at journalister ikke foretar seg noe som kan sette kollegene deres i vanry. Det er derfor ikke tilfeldig at avisen VG, som beveger seg på kanten av det tillatelige i store deler av sin virksomhet, også er den avisen som mestrer presseetikken best. Unntaket her er identifisering i kriminalsaker, hvor det hersker faglig uenighet mellom VG og PFU. Det har da også ført til et rekordlangt punkt om identifisering i siste revisjon av plakaten.

 Presise presseetiske regler er altså langt mer påkrevet når pressen står i fare for å bli stemplet som ond, fordi den bryter grenser, enn når den framstår som velmenende. Dette ser vi tydelig i Vær Varsom-plakatens utvikling. De siste tiårenes revisjoner har gjort plakaten mer og mer lik en lov. Da det nylig ble åpnet for å omtale selvmord, ble nøyaktige regler satt inn.

 Den stadig sterkere detaljeringen i Vær Varsom-plakaten har en bakside. Den svekker rommet for skjønn, og kan skape forestillinger om at alt som ikke er forbudt, er tillatt. Derfor har det vært nødvendig å styrke også de generelle etiske påbudene parallelt med detaljene. Men de positive målene i plakatens første avsnitt er fortsatt runde og uforpliktende i forhold til de tre siste. Statistikken viser at de sjelden blir håndhevet. Totalt sett er vi vitne til en jusifisering og teknifisering av presseetikken.

 Det sene1970-tallets sterke fokus på presseetikk kan også betraktes som en gryende markedstilpasning. Under et regime der mediekonsernene bygger opp medier for å samle sammen målgruppekolleksjoner som passer annonsemarkedets krav, oppstår det et stort spillerom for en forholdsvis homogen yrkesgruppe, som kan levere produkter med en gitt minstestandard. Dette er journalistenes nisje. Journalistene utnyttet medienes ideologiske fristilling til å bygge en sterk profesjon, som kan levere varer med den ettertraktete egenskapen troverdighet. Ordet nevnes hele fire ulike steder i dagens versjon av Vær varsom-plakaten.

 En teknisk orientert presseetikk, kombinert med stadig hardere krav om å skape oppmerksomhet skaper problemer i forhold til publikum. De høyere mål blir usynlige i pressen, og man leter forgjeves etter begreper som sannhet, menneskeverd og tilgivelse både i Vær Varsom-plakaten og den presseetiske debatten. Dette har pressens organisasjoner sett for lengst. Resultatet er fyldige rapporter om Hedrum-saken, Bjugn-saken og Tønne-saken. De er fulle av allmenne etiske vurderinger, som skal dekke over den etiske avgrunnen som åpner seg når pressens smale, teknisk-instrumentelle etikk fører til tragiske resultater. Dette har vært en klok politisk strategi. Men den har også ført til motreaksjoner fra pressen. Dagbladets Tor-Arne Markussen foreslo i sin tid å anke Tønnerapportens konklusjoner til PFU (Markussen 2003). Formålet var selvfølgelig å kjenne de allmenne etiske betraktningene i rapporten ugyldige, for å reteknifisere presseetikken. PFU avslo, klokelig nok.

 Profesjoner er avhengige av å vinne omgivelsenes tillit. Omverdenen må oppfatte den teknisk orienterte profesjonsetikken som en sømløs utvidelse av allmennetikken. Presseetikken er på en måte avhengig av å bli misoppfattet for å virke. Dette fører til regelmessige anklager om at avstanden mellom ideal og virkelighet er for stor. Jeg oppfatter Bjerkes kritikk som et innlegg i denne debatten. Han peker på det innebygde spriket mellom VærVarsom-plakatens første og tre siste avsnitt, og han vil bøte på dette ved å underlegge pressen et etisk regime basert på allmenn etikk. Det er en prisverdig intensjon, men noe slikt kan neppe virkeliggjøres gjennom det presseetiske apparatet.

 En kritisk diskusjon av pressen på den allmenne etikkens grunn vil fort utvikle seg til en vanlig politisk debatt. Man kan mene at vi har lite politisk kritikk av norsk presse i dag, men det er innlysende at norske presseorganisasjoner vil splittes umiddelbart, hvis PFU forsøker å føre an i en slik strid. Siden det presseetiske regimet i Norge er konsensusbasert, kan PFU aldri gå i bresjen for faglige konflikter. PFU er journalistenes grensepoliti, og har som sin viktigste oppgave å slå ned på overtramp som setter overtramperens kolleger i et uheldig lys. Allmennhetens representanter i utvalget er dels å avverge inngrep fra politisk hold, dels å føre omgivelsenes kritiske blikk inn i profesjonens interne diskusjon.

 Til Bjerkes forsvar kan man innvende at det meste av pressens virksomhet skjer innenfor folkeskikkens område. Man kan leve et helt liv i journalistikken uten å komme i nærheten av å bli innklaget til PFU. Skal ikke denne virksomheten bedømmes gjennom allmenne etiske diskusjoner? Selvfølgelig skal den det. Når en slik debatt er nesten fraværende i dag, er årsaken etter mitt skjønn at den kommer i konflikt med interessene til den journalistiske profesjonen. Som gruppe er journalistene tjent med å bli omfattet som leverandører av standardiserte tjenester i nøytralt format. Medieretorikken krever at budbringerens agenda skal skjules, og at budskapet blir framstilt som om det består av en skive ubearbeidet virkelighet. Bjerkes kritiske prosjekt vil spolere denne illusjonen, og sette et uønsket lys på den enkelte journalist og hennes avgjørelser.

 Selv om pressens aktører ikke vil følge ham i debatten, har Bjerke formulert det første innlegget selv. Språkbruken hans er verd en kommentar. Når han skal beskrive god journalistikk, snakker han konsekvent om ”reflekser”. Det virker som om han mener at norske redaksjoner styres av den ubevisste delen av sentralnervesystemet. Hvorfor trekker han ikke fram åpenbare journalistiske kvaliteter som innsikt, relevans, aktualitet, nærhet, dramatikk og underholdningsverdi? Fraværet av en presis terminologi er påfallende. Men Bjerkes språkbruk stemmer med mine egne observasjoner fra både yrke og undervisning. Journalister flest snakker om ”journalistiske vurderinger” uten å diskutere hva de består i, og de bruker ”magefølelsen” i etiske spørsmål. Men selv om journalistene selv ikke vil vite hvorfor de mener en sak er god, betyr det ikke at det ikke finnes et svar. Man trenger ikke gå lenger enn til standardverker i diskursanalyse for å finne teori som gir presise beskrivelser av journalistiske spisser og vinkler (Fairclough 1995, Benestad Hågvar 2003). Det Bjerke refleksmessig kaller ”god journalistikk” vil en litteraturkyndig person gjenkjenne som melodrama (Gripsrud 2002). Det er umulig å diskutere etikk i dagens journalistikk uten å ha grep om estetikken.

 Pressefolks manglende vilje til å analysere sin egen virksomhet er påfallende. Våre såkalte kritiske journalister ser ut til å gå frivillig inn i et intellektuelt tåkelandskap. Det kan bare forklares med at det foregår omfattende tabuisering i feltet. Dypper du den praktiske journalistikken i litteraturteori eller andre intellektuelle framkallingsvæsker, stempler pressefolk deg fort som tåkefyrste fra Blindern. Denne anklagen kommer fra aktører som beskriver sin egen symbolproduksjon ved hjelp av biologiske metaforer.

 Det er vanskelig å se avvisningen av teoretisk innsikt som annet enn en forsvarsmekanisme. Dermed har vi funnet to slike. På den ene fronten finner vi det presseetiske apparatet, med PFU i spissen. Det skal forhindre at statsmakten eller andre griper inn mot profesjonen med regulerende tiltak, ved å slå ned på såkalte ”overtramp”. På den andre fronten har pressen bygd opp en solid voll av antiintellektualisme. Den skal forhindre at det oppstår kvalifisert debatt om innholdet i journalistenes mer hverdagslige aktiviteter. Og det er kanskje det Bjerke etterlyser?

 Litteratur:

 Bjerke, Paul: ”Det etiske tomrom i PFU”. Norsk Medietidsskrift nr 4,2005 Oslo: Universitetsforlaget 2005

Fairclough, Norman: Media discourse London: Edvard Arnold, 1995

Gripsrud, Jostein: Mediekultur, mediesamfunn - 2. utg. Oslo: Universitetsforlaget 2002

Markussen, John-Arne: ”Den gode smak.” Dagbladet Oslo: 15.5.2003

Omdahl; Sven Egil: ”Større etisk rom, og slett ikke tomrom”. Norsk Medietidsskrift nr 1,2006 Oslo: Universitetsforlaget 2006

Ottosen, Rune: I journalistikkens grenseland. Journalistrollen mellom marked og idealer. Kristiansand: Høyskoleforlaget 2004

Røssland, Lars Arve: Brød, sirkus og presseetikk: pressens faglige utvalg og allmennheten Bergen: Institutt for medievitenskap, Universitetet i Bergen, 1995

Raaum, Odd: Pressen er løs! : fronter i journalistenes faglige frigjøring. Oslo: Pax 1999.

Vær Varsom-plakaten. Norsk Presseforbund. http://www.presse.no/varsom.asp

Grimen, Harald: Profesjonsetikken sitt grunnlag Oslo: Senter for Profesjonsstudier, HiO 2005 http://www.hio.no/content/view/full/34781

Hågvar, Yngve Benestad: Hele folkets diskurs: en kritisk diskursanalyse av den gode VG-sak Oslo: Sakprosa; nr 7. Norsk sakprosa og NFF, 2003

 

Tekstene er lagt ut til personlig bruk, og kan ikke mangfoldiggjøres uten tillatelse. Alle rettigheter tilhører forfatteren.