2005 Presseetikk, nettdebatt og demokrati

Nettdebatt I

Lett revidert utgave av et paper som ble framlagt på Nordisk Medieforskerkonferanse i Ålborg i august 2005, opprinnelig tenkt som tidsskriftartikkel. 

En forkortet og oppdatert utgave ble trykt i Nytt Norsk Tidsskrift nr 4 2006)  

Denne tidlige versjonen er tatt med her fordi den dokumenterer  debatten om revisjonen av Vær varsom-plakaten i 2005 langt grundigere. Selv om  plakaten ikke ble endret, var debatten av prinsipiell betydining, og av stor interesse for alle medieforskere.    

En takk til leserombudet i Bergens Tidende, som har gjort det mulig å ta vare på revisjonskomiteens innstilling. Dere finner den på denne siden, eller i BT.                                           

 

Presseetikk, nettdebatt og demokrati

Magne Lindholm

Paper framlagt på Nordisk Medieforskerkonferanse i Ålborg i august 2005

En avlyst endring

25. november 2005 vedtok styret i Norsk Presseforbund en revisjon av Vær Varsom-plakaten, som er den norske presses etiske kodeks. Slike revisjoner gjøres med noen års mellomrom. Utviklingen på debattforumene på Internett var bakgrunnen for et av forslagene fra den forberedende revisjonskomiteen. I deres innstilling av 7. juni sto følgende nye forslag til punkt 4.17 (Norsk Presseforbund 2005):

 Digitale meningsutvekslinger er underlagt samme redaktøransvar som annen debatt. Som hovedregel skal innlegg underlegges redaksjonell vurdering før publisering, der hvor dette er teknisk mulig. Digitale debatter må overvåkes fortløpende, og krenkende innhold fjernes eller sperres så raskt som mulig.

 Forslaget var en klar innstramning i forhold til den gjeldende formuleringen i punkt 4. 17, som lyder slik:

 Dersom redaksjonen velger ikke å forhåndsredigere digitale meningsutvekslinger, må dette bekjentgjøres på en tydelig måte for de som har adgang til disse. Redaksjonen har et selvstendig ansvar for så snart som mulig å fjerne innlegg som bryter med god presseskikk.

 Bakgrunnen for forslaget var flere uheldige episoder. I Sverige var Aftonbladet.se bøtelagt for å publisere rasistiske leserbrev i 2001. I Norge ble Stavanger Aftenblad felt i PFU for manglende redigering av nettdebatt i 2003. Avisen hadde latt to leserbrev med feilaktige beskyldninger om at de ansatte i et fergeselskap drakk på jobb, ligge på sine nettsider i flere døgn før de ble fjernet. [1] Etter fellingen i PFU innførte Aftenbladet forhåndsredigering av alle innlegg på nett.

 I følge det nye forslaget skulle nettavisene innføre papiravisenes etablerte praksis, slik at forhåndsredigering av nettdebatten ble regelen. Såkalte snakkegrupper, eller chat, skulle overvåkes på linje med direktesendte radiosendinger. Begge deler ville få store konsekvenser for de fleste norske nettaviser. Det normale i dag er at nettdebatter redigeres slik at innlegg med uønsket innhold siles ut i ettertid. Som regel ligger det en varselfunksjon på sidene, slik at det er enkelt for brukerne å varsle om upassende innlegg. Enkelte aviser har også gitt utvalgte medlemmer fullmakt til å redigere deler av nettavisen. Dagbladets nettsamfunn Blink, som hadde 260 000 registrerte medlemsprofiler i januar 2006, opererer med fem typer ”sjefer” med redaksjonelle fullmakter.[2]

 Forslaget skulle heve den presseetiske standarden i et stort nytt segment i norsk presse. Til tross for dette høyverdige motivet ble forslaget ble ikke vedtatt.

 Hvorfor skjedde dette? Debatten om revisjonen som ble avvist er et lærestykke om hvordan tekniske nyvinninger som Internett endrer grunnlaget for etablerte institusjoner. Det viser hvordan presseetikken fungerer som bransjepolitisk nøkkelbrikke. Og ikke minst demonstrerer det at alt dette berører grunnleggende demokratiske funksjoner.

 Internett ble tidlig utropt til et medium med et spesielt demokratisk potensial (Rasmussen 2002:71). Utropene bygde på en sterk teknologisk optimisme. I dag er vi vitne til hvordan potensielle muligheter blir realisert som praksis. Brukersammensetningen på nettet nærmer seg en normalbefolkning, og nettavisene er blant våre største massemedier.[3] Spørsmålet er bare om nettmediene administreres slik at de utvikler en mer demokratisk offentlighet.

Konsensus blir utfordret

Reaksjonen kom raskt. Stipendiat Arne Krumsvik ved Journalistutdanningen på Høgskolen i Oslo skrev en kritisk kronikk i Dagens Næringsliv i løpet av noen få dager (Krumsvik 2005). Krumsvik har hatt en rekke sentrale stillinger i norsk presse, og deltatt i utviklingen av nettjournalistikken i de to ledende tabloidavisene VG og Dagbladet. Han var ikke nådig i sin dom. Det ser vi av følgende to formuleringer, som rammer inn hans resonnement:

 Den nødvendige konsensus som kreves for at pressens etiske regelverk skal endres, er ikke til stede når tradisjonell presseetikk brytes mot etablert nettskikk i dette forslaget.

(…)

For presseetikken isolert sett er hovedproblemet at den foreslåtte linjen neppe vil bli fulgt, og påtale ikke tatt ad notam. Det vil svekke både Vær Varsom-plakaten og selvdømmeordningen på en måte som bransjen ikke kan se seg tjent med.

 Krumsvik påpekte at en forhåndsredigering ville bli svært kostbar. Men den alvorligste konsekvensen ville bli at store nettaviser kom til å sabotere bestemmelsen, fordi den ville bryte med innarbeidet praksis på nett. Hvis ikke presseetikken tilpasset seg den allerede etablerte nettskikken, sto den etiske konsensusen i norsk presse i fare for å sprekke.

 Det norske presseetiske systemet er bygd på selvdømme og konsensus, og skiller ikke mellom arbeidsgiversiden og arbeidstakersiden. Denne kombinasjonen er nokså spesiell i internasjonal sammenheng (Raaum 2003:145). Presseetikken er bindende for medlemmene i alle medlemsorganisasjoner i Norsk Presseforbund, og forvaltes av Pressens Faglige Utvalg (PFU). PFUs eneste virkemiddel er å skrive uttalelser, som offentliggjøres i det felte organet uten kommentar. Sanksjonen er altså skam, gjennom offentlig stempling av ukollegial oppførsel. Innad i bransjen kan en fellende uttalelse få store negative konsekvenser for synderen.

 Dette konsensusregimet forutsetter at aktørene i pressen er på linje med PFU når det gjelder presseetiske vurderinger. PFU kan ikke forvalte reglene så strengt at medlemmene finner det urimelig. Da er det jo ikke lenger noen skam å bli felt. Men PFU kan heller ikke operere så lemfeldig at Presseforbundet kan anklages av kritikere utenfor pressen for å ta lett på etikken. Da vil det etiske selvdømmet i pressen stå i fare. Dette vil igjen true de journalistiske profesjonenes uavhengighet. Presseetikken kan derfor best forstås som et strategisk tiltak, en forsikring overfor omverdenen om at bransjen er verdig sine omfattende privilegier. Disse kan på sin side bare begrunnes ut fra pressens sentrale rolle i en demokratisk offentlighet. Hvis den etiske konsensus ryker, kan den skjøre balansen mellom pressens privilegier, statens reguleringsmyndighet og publikums tillit bli rokket. Det er presseetikkens rolle som balanserende element mellom slike politiske størrelser som har fått Odd Raaum til å kalle den ”termostatetikk” (Raaum 2003:41)

Utvalgets innstilling

Revisjonskomiteens tok opp ni ulike punkter i Vær Varsom-plakaten, og foreslo endringer i syv av dem. Fem av punktene ble til slutt endret. Saksdokumentene er holdt i en nøytral, byråkratisk tone, som vitner om en vilje til å gå sindig til verks. Men det er ett unntak: begrunnelsen for å endre punkt 4. 17. Her fylles innstillingen av en ellers usett patos. Tonen slås an i første setning, gjennom uttrykket ”anstendige aviser” (Norsk Presseforbund 2005):

 ”For sine papirutgaver har de fleste anstendige aviser strenge debattregler. Noen krever fullt navn og delvis adresse i spaltene, andre krever at redaksjonen i det minste skal vite hvem som står bak innlegget. Noen gjør unntak for innringte innlegg, men da er det en journalist som tar imot og vurderer det som skal på trykk. I alle tilfeller redigeres innleggene, og underlegges redaktørens ansvar.”

 På nett beskrives situasjonen som annerledes:

 Samtidig som redaktørene hevder at nettutgavene er underlagt de samme regler, og skal holde den samme journalistiske standard, som papirutgaven, gjør noen av dem et unntak for leserinnlegg på nettet. De utstyrer debattsidene, eller det enkelte innlegg, med en varefaktadeklarasjon om at innleggene står utelukkende for forfatternes regning. Noen utstyrer i tillegg hvert innlegg med en lenke til redaksjonen, til bruk for den som mener at innlegget er krenkende. Så sitter redaktørene der, med nyvaskede hender, og har overlatt en del av sin publisistiske virksomhet til gatens parlament.”

 Skjulte bibelsitater veksler med en kaféscene, den klassiske metaforen for borgerlig offentlighet:

 ”Det finnes mange som mener at det er galt å redigere disse debattene. Redaktøren bør ikke ha større ansvar for det som blir sagt i nettutgavens debattforum enn en kafévert har for det som blir sagt rundt bordene, er det blitt hevdet. Men redaktører har vanligvis ikke sett på seg selv som restauratører. De har forvaltet det frie ord under ansvar. De har påtatt seg å gi den offentlige debatt en skikkelig takhøyde, men de har også påtatt seg å sørge for at det er et tak. Det har også hendt at aviser har innbudt til folkemøter, og latt sine lesere framføre til dels sterke synspunkt i en friere form. Men det har alltid vært debatter med ordstyrer. Avisredaktørene har hittil vært samfunnets viktigste ordstyrere. Det er en oppgave de ikke har tatt lett på. Det er ikke uvanlig at det er sjefredaktøren selv som redigerer leserbrevene i norske aviser.

 Når redaksjonen varsler at de vil fjerne krenkende innlegg bare de blir gjort oppmerksom på dem, har avisen samtidig understreket at de har et redaktøransvar også for nettutgaven. Det blir bare så dyrt å utøve dette ansvaret med samme kvalitet som for papirutgaven.”

 Redaktørene anklages altså for å gå i Mammons tjeneste. Men det avgjørende argumentet er likevel at etikk ikke kan reduseres til et spørsmål om tid. Hvis en krenkende eller usann opplysning først er offentliggjort hjelper det ikke med fjerning i ettertid. Med henvisning til Aftenbladets felling i PFU hevdes det at etikk ikke kan måles med stoppeklokke:

 ”Det er innført en vilkårlig lengde for når god presseskikk brytes. I dette tilfellet var to døgn for lenge. Ville ett døgn vært akseptabelt? 12 timer? Tre kvarter? Er denne lengden avhengig av alvorsgraden i de opplysninger som publiseres, slik at jo mer graverende påstandene eller opplysningene er, desto raskere må redaksjonen reagere for å være på presseetisk trygg grunn?

 Etter komiteens mening er forhåndsredigering det eneste forsvarlige prinsipp ut fra Vær Varsom-plakatens paragraf 2.1, som pålegger den ansvarlige redaktør «det personlige og fulle ansvar for mediets innhold».

 Dette er en langt kraftigere retorikk enn vanlig i norske presseetiske saksdokumenter. En årsak er kanskje at utvalgets leder var Sven Egil Omdal, profilert kommentator i Stavanger Aftenblad. Men en dreven skribent tyr bare til patos når store verdier står på spill. Konflikten her står nemlig ikke om en teknisk detalj. Den står om redaktørinstitusjonens status i norsk presse.

Internettet og redaktørinstitusjonen

Helt siden Ted Nelson utga sin Dream Machines/Computer lib i 1974 har man satt forhåpninger til at digital kommunikasjon skal skape et spesielt demokratisk medium. Tim Berners-Lee utviklet WWW i pakt med denne tradisjonen (Hannemyr 2002). Internettets første tiår var da også fullt av teknologisk baserte spådommer om nettets journalistiske og demokratiske muligheter. En av de mest populære spådommene er at dette vil gjøre nettbrukeren til en fri informasjonssøker. Digitale agenter og intelligente søk skal fore den som ønsker det med all verdens informasjon fra innbyrdes uavhengige kilder (Hall 2001:41).

 Et felles trekk ved disse fantasiene er at de peker på nettets mulighet til å flytte makt fra redaktøren til brukeren (Engebretsen 2002:211). Det er ikke så rart. Redaktørens makt er en frukt av den tidlige modernitetens massemedieteknologi, som forutsetter et klart makt/avmaktforhold mellom medieprodusent og mediebruker. Tradisjonelt har redaktøren vært en av ytringsfrihetens viktigste forsvarere. Denne rollen oppsto i en historisk konflikt med et enda mektigere statsapparat. I forhold til den som vil ytre seg, er redaktørens virksomhet en begrensning av ytringsfriheten.

 Løsningen har til nå vært å gå inn for konkurrerende medier med innbyrdes uavhengige redaktører. Men Internett har, i hvert fall i teorien, åpnet for et annet alternativ. Nettet gjør det mulig med fri flyt av enorme informasjonsmengder mellom likestilte noder. Enhver som er koplet på kan bli sin egen redaktør. Dette er et radikalt paradigmeskifte. Tidligere var redaktøren nødvendig for å gjøre massekommunikasjonen mulig. Dette gjorde ham til ”samfunnets viktigste ordstyrer”. Med Internett har man øynet muligheten for å virkeliggjøre drømmen om at debatten skal føres direkte av deltakerne, uten ordstyrer (Engebretsen 2001:41).

 Denne forestillingen om at nettbrukeren skal ta kontroll over informasjonsstrømmen er en utopi som neppe blir realisert. For det første finnes det ikke gode nok teknologi til å konstruere digitale informasjonsagenter som fungerer fullt ut på brukernes premisser. Men slike ideer bygger også på en serie andre feiltakelser. Nyhetenes fortellingsbrokker blir forvekslet med saksinformasjon (Lindholm 2001). På det økonomiske plan overser man at fri, kritisk informasjonsspredning til uavhengige brukere kan kollidere med nettstedenes behov for inntjening gjennom reklame. ”Uegennyttig” nettpublisering dominerer bare i ikkekommersielle organisasjoner, hvor interessen ikke defineres økonomisk. Ideen om at brukeren skal bli sin egen redaktør overser også at redaksjonelt arbeid er nyttig og populært. Informasjonstilgangen på Internett er så overveldende at det er marked for en spesialisert tjeneste, der en redaksjon ordner informasjon og fortellinger i passende tilbudspakker. Jo større informasjonstilgangen er, jo større blir etterspørselen etter redaksjonelle tjenester.

 Hvis det siste er korrekt, vil det bli et stort behov for redaksjonelle tjenester også på nett. Men siden nettavisen gjennomgående er en gratisavis, vil den også følge gratismedienes økonomiske lover. Det betyr at hovedproduktet er publikums innsamlete og registrerte oppmerksomhet, som selges til annonsørene. I et gratismedium er ikke det redaksjonelle stoffet hovedproduktet, men en kostbar innsatsfaktor. I gratismedier forskyves makten fra redaktør til markedsavdeling, og dette kan få store konsekvenser for de redaksjonelle normene (Lindholm 2003:161).

Brukeren i databasen

Lev Manovich hevder at alle digitale medier er databaser, der informasjonene er lagret som moduler som kan ordnes på ulike måter for å skape mening. Mediene blir dermed arenaer for en strid om ulike måter å ordne informasjonene på (Manovich 2001: 218). I et slikt perspektiv blir ideen om at brukeren skal opptre suverent, som en kritisk forsker, bare en av mange alternative strategier for å konstruere mening på grunnlag av informasjonen i basen. I dag ser det ikke ut til at våre nordiske nettaviser legger opp til en slik leserrolle gjennom sin lenkestruktur (Engebretsen 2005).

 Også tradisjonelle medier formidler modulisert informasjon. Modulene organiseres på papirets flate og i etermedienes tid, slik at forløpet blir en tolkningsanvisning. Den tradisjonelle redaktørinstitusjonen produserer slike tolkningsanvisninger.

 Den store utfordringen mot redaktørinstitusjonen kommer fra brukernes mulighet til å legge brukergenerert stoff direkte inn i mediets database, uten å gå veien om noen redaksjon. Denne muligheten har ført til en eksplosiv utvikling av virtuelle nettsamfunn. Nettsamfunnene er preget av en frenetisk digital ekspresjonisme i nettdebatt, blogger, interaktive spesialtjenester, chat, lek, spill og egenpresentasjoner. Slike virtuelle samfunn er svært viktige for de store nettavisene, fordi de trekker stor og jevn trafikk. De er også en viktig lojalitetsbygger, og dermed et strategisk virkemiddel i et nettverk preget av lenkesprang og medieutroskap. Mange nettsamfunn krever også at brukerne registrer seg. Dette gjør trafikkmålingen på nettstedet mer verdifull. Bruksmønsteret kan koples til kjønn, alder og andre variable på individnivå. Det er viktig for annonsørene.

 I nettsamfunnet utvikler det seg nye sjangre og nye retoriske strategier. Når avisens journalister melder seg som bloggere trår de nærmest ”ned til folket”, på linje med vanlige medlemmer. Dette er selvfølgelig et retorisk virkemiddel, for de har en helt annen status i den formelle medieorganisasjonen. Men det er talende at et slikt virkemiddel tas i bruk. Når deler av redigeringen settes ut til betrodde medlemmer, tar man et langt skritt bort fra det tradisjonelle redaktøransvaret.

 Et slikt nettsamfunn har en helt annen dynamikk enn en papiravis som sendes i trykken klokka tolv hver natt. Nettsamfunnet endrer seg hele tiden, på brukernes eget initiativ. Livet i dette samfunnet likner på kafesamtalen. Revisjonskomiteens karakteristikk er derfor svært treffende.

Høyt og lavt i demokratiteorien

Selv om de teknologiske mulighetene er til stede, må de realiseres gjennom en kulturell praksis for å få sosial betydning. Denne kulturelle realiseringen er spesielt viktig i et demokratiperspektiv, for diskursive sperrer kan blokkere en demokratisk offentlighet. Men når man skal diskutere dette, må man ta utgangspunkt i at det er ulike oppfatninger om offentlighetens betydning i demokratiet, og hva som kreves av en velfungerende offentlighet. 

Når revisjonskomiteen i Norsk Presseforbund omtaler redaktøren som den offentlige debattens ordstyrer, plasserer den seg i den retningen innen demokratiteorien som dyrker idealet om myndige samfunnsborgere opptatt av debatt i det offentlige rom. Men den plasserer samtidig diskusjonsidealet på en skala mellom høyt og lavt. Komiteen hyller anstendigheten, og markerer avstand til ”gatens parlament”. Denne koplingen mellom offentlig debatt og det høyverdige er problematisk.

 Ut fra en funksjonell tilnærming stiller demokratisk diskusjon bestemte krav til deltakerne. Det er ikke tilstrekkelig at folket, demos, kommer til orde. Folket skal også være styringsdyktig, og etablere -krati. Man har alltid pratet ved vannposten og ved basaren, men skal man snakke om demokrati må diskusjonen ende i politisk viljesdannelse og handlingsdyktighet. Folket må sette seg selv i stand til å utøve makt. I et slikt perspektiv blir debattkulturen sentral, fordi den er viktig for både viljesdannelse og styringsdyktighet.

 Det er ikke tilfeldig hvordan diskusjonen foregår. Den ledende ideolog innen denne retningen er Jürgen Habermas, med hans teori om kommunikativ handling. Dette er ikke en kommunikasjonsteori, men en normativ politisk teori som forsøker å etablere et ikkemetafysisk grunnlag for en demokratisk, frigjørende samfunnsorden. Habermas hevder at all mellommenneskelig kommunikasjon inneholder elementer som kan danne grunnlag for en slik politisk orden. Partene tar utgangspunkt i en felles situasjonsdefinisjon, hvor det ligger tre gyldighetskrav til grunn: Utsagnet er sant, talehandlingen er riktig i forhold til konteksten, og talerens intensjon er ment slik den er uttrykt. (Eriksen og Weigård 1999:54). Det betyr ikke at Habermas er så naiv at han tror all prat er saklig debatt. Tvert imot er gyldighetskriteriene kanskje bare sporadisk til stede (Habermas 1997:287). Det viktige er at de er der. Ved å styrke disse elementene kan man bygge et deliberativt, det vil si diskuterende demokrati. I sin fullt utviklete form kan man kanskje virkeliggjøre idealet om herredømmefri kommunikasjon, men så langt har ingen kommet.

 Det Habermas forsøker å vise, er at det finnes et grunnlag for demokratiske styringsformer som kan forsvares ut fra empiriske fakta og en rasjonell diskurs, uten å gå til grunne i rational choice-teorienes filosofiske ørken. Skal en slik politisk orden etableres, kreves en høy grad av innsikt i premissene for kommunikasjonen, og en struktur og en kultur som fremmer åpenhet og redelighet. Samfunnets diskusjonskultur blir avgjørende for demokratiet.

 Habermas’ resonnement er beslektet med Robert A. Dahls demokratisyn. Habermas bygger direkte på Dahl i flere sammenhenger. (Habermas 1997:315). Dahl uttrykker seg enklere enn Habermas, og har satt opp fire kriterier for et velfungerende demokrati (Dahl 1989:108ff): [4]

 Effektiv medbestemmelse

  • Lik stemmerett
  • Begrunnet innsikt
  • Folkelig kontroll over demokratiets agenda

 Disse kravene er ikke fullt oppfylt i noen stat. Men det er verd å merke seg at tre av dem berører mediesystemet og den offentlige debatten direkte. Effektiv deltakelse og begrunnet innsikt forutsetter velfungerende massemedier. Det er verd å minne om at offentlig debatt ikke bare dreier seg om verdier. Debatt er også en viktig informasjonskilde. Folkelig kontroll over agendaen forutsetter medier med adgang for alle.

 Den norske Ytringsfrihetskommisjonens innstilling fra 1999, som er ført i pennen av Francis Sejersted, er sterkt Habermas-inspirert. Sejersted argumenterer for å utvikle samfunnsborgerne til ”det myndige menneske”: ”Frihet forutsetter altså en form for dannelse. Uten dannelse kan friheten perverteres” (NOU 1999:27: 22) Dette er en variant av Dahls krav om ”begrunnet innsikt,” som forutsetning for myndiggjøringen av borgerne.

 En slik demokratioppfatning kan kalles paternalistisk. Den innebærer at innbyggerne i et demokrati ikke er gode nok i utgangspunktet, men må oppdras før de får medbestemmelse. Det er et problematisk standpunkt. I et ekte folkestyre må vel innbyggerne kunne oppheve et slikt krav? 

For å komme ut av dette dilemmaet må man skille mellom ulike begrunnelser for myndiggjøringen. Det er stor forskjell på begrunnelser som bygger på en analyse av debattformens politisk funksjon, og begrunnelser som bygger på skillet mellom høyt og lavt. Ut fra en funksjonell tankegang kan man kreve at borgerne må ha et visst saklighetsnivå i argumentasjonen, både fordi det er et vilkår for at man finner gode løsninger som også motparten kan leve med, og fordi det er et vilkår for å få politisk innflytelse. Hvis innbyggerne ikke tar standpunkt på forholdsvis rasjonelt grunnlag, blir ikke resultatet frihet, men manipulasjon og avmakt. I et slikt perspektiv får kravet om argumentasjonsnivå en politisk begrunnelse basert på funksjonsanalyse. Det sentrale blir et krav om saklighet. 

Hvis man derimot begrunner kravet om argumentasjonsnivå med språknivå eller livsstilsargumenter, blir resultatet et helt annet. Da argumenterer man ut fra et kulturelt betinget stilideal. Idealet om ”myndiggjøring” depresiseres til et krav om ”dannelse”, som er en livsstilsdom. En slik begrunnelse er klart antidemokratisk, fordi det tilgodeser enkelte kulturelle varianter på andres bekostning.

 Slik argumentasjon er svært utbredt i tydelige klassesamfunn, der ”dannelse” blir presentert åpenlyst som en klassebestemt diskurs. Vi lever i dag i et mer utydelig livsstilssamfunn, der klassemønsteret og andre maktstrukturer er omtolket slik at de markeres gjennom livsstil. Dannelsesbegrepet er tilsvarende uklart. Betydningen svinger mellom teknisk dyktiggjøring og klassediskurs.

 Livsstil og symbolsk makt

Livsstiler består av symbolsk ladete forbruksmønstre (Giddens 1991). Livsstilssamfunnets kategorisystemer representerer en omtolkning av samfunnets maktstrukturer, som virker gjennom sin symbolske ordning av våre tanker og handlinger. Massemediene er sentrale aktører i denne omtolkningen, samtidig som massemediebruk er en viktig del av forbruksmønsteret. Musikkens betydning som identitetsmarkør er et godt eksempel. Livsstilenes kategorisystem er ikke bare et svar på maktforhold. Det er også en form for maktutøvelse, som virker gjennom ut- og inndefinering.

 Det akademiske miljøets interesse for forbrukersamfunnet har økt parallelt med løssalgspressens fokusering på emnet. Denne prosessen har satt fokus på Habermas’ svakeste punkt: Han er ikke spesielt god i konkret kulturanalyse. Det har ført til harde tak mellom Habermasianere og kulturforskere fra ulike post-retninger. Men skal man forstå forholdet mellom politikk og livsstil må man overvinne denne motsetningen. Litt forenklet kan man si at Habermas forteller hvordan demokratiet bør være, mens Bourdieu, Foucault & Co forteller hvorfor det ikke er slik. Vi må gå til kultursosiologien for å fylle ut Habermas’ blinde flekk.

 Hvis vi vender tilbake til Habermas’ kriterier for kommunikativ handling og Dahls krav til et fungerende demokrati, ser vi at symbolsk rangmarkering bryter ned muligheten for å etablere herredømmefri kommunikasjon. Livsstilssamfunnets og den klassebestemte dannelsens skillelinjer mellom det høye og det lave, det verdige og uverdige skaper diskursive sperrer, som segmenterer offentligheten og hindrer rasjonell dialog. Dette gjør spørsmål om høy og lav stil, høykultur og lavkultur sentrale i en diskusjon om demokratisk offentlighet. Den empiriske oppgaven blir å finne ut i hvilken grad slike skiller påvirker debattklimaet, og om det utøves stor eller liten grad av symbolsk makt i det offentlige rom.

 Symbolsk maktbruk ovenfra er lett å finne. Den finner man i dekreter, ordrer, dommer, kunngjøringer, nyttårstaler og forvaltningens kansellispråk. Den er heller ikke vanskelig å spore i mediepolitikk, arkitektur og veibygging. Men det utøves også symbolsk makt nedenfra. Forbausende ofte finner man utsagn som uttrykker lojalitet til forskjellsbehandling nedenfra. Ordspråkene gir mange eksempler på dette: ” En kan ikke alle konger vera. Noen må også påsan bæra”. Slike utsagn kan man kalle antidemokratisk undersåttprosa. I Norge er slik kulturell praksis lite undersøkt. Den skarpeste analysen må man gå til Alf Prøysen for å finne, i romanen Trost i Taklampa (Prøysen 1950)

Et av de sentrale poengene til Prøysen er at han problematiserer forholdet mellom høykultur og frigjøring (Hoel 1995). I følge ham er kravet om at man skal tilpasse seg høykulturen for å bli anerkjent, en undertrykkelsesmekanisme. Prøysens analyse er fingradert: Samtidig som det ikke er frigjørende å sverge lojalitet til høykulturen, beskriver han heller ikke lavkulturen som frigjøringsalternativ. Det er ikke selve kulturformene, men den underliggende lojaliteten til det maktsystemet som deler dem i høyt og lavt, som er undertrykkende.

 Prøysens ironiserende analyse viser hvordan den antidemokratiske undersåttprosaen består av systemlojale diskurser. Slik språkpraksis er et eksempel på det Bourdieu kaller symbolsk makt (Bourdieu 1994:38). Samfunnets maktstruktur er internalisert gjennom undersåttenes forestillinger, og en viktig form for maktutøvelse er å slå ned på avvik fra disse forestillingene.

 De motsetningene jeg har drøftet her, angår særlig demokratiets siste ledd, som er styringsdyktighet. Man kan også støte på bruk av ordet ”demokratisk” i en mer banal betydning, som betrakter folket som marked. Ut fra et markedsorientert perspektiv kan demokrati omtolkes til bred tilgang, eller en holdning om at alle skal ha adgang. Det kan for eksempel regnes som demokratisk at man ikke er snobbete, at alle kulturformer regnes som like gode, at alle får ytre seg uansett virkning, eller at alle får se like mange underholdningskanaler. Problemet med en slik demokratioppfatning er at den ikke forholder seg til faktorene debatt, meningsdannelse og viljesdannelse.

Lavstil + aktørstempling = nettdebatt?

Debatten på norske nettsteder foregår ikke akkurat i den opphøyde stil Francis Sejersted dyrker når han beskriver den myndige samfunnsborger. Jeg har tatt noen stikkprøver, og ut fra dem vil jeg sette fram en rekke påstander om typiske trekk ved nettdebatten i brede massemedier:

 

  • Nettdebatten opererer hovedsaklig i lavstil
  • Nettdebatten er ikke særlig preget av saklighetsnormer
  • Nettdebatten inneholder sterke innslag av irettesettelse og personangrep
  • Nettdebattens fokus har en tendens til å dreies fra sak til person
  • Nettdebatten har en tendens til å være moraliserende, og ikke systemorientert
  • I mindre, saksorienterte diskusjonsgrupper er saklighetsnivået langt høyere enn i debattene i de brede mediene
  • Maskespill er det dominerende modus i nettsamfunnet
  • Anonymitet er grunnlaget for maskespillets dominerende stilling.

 

Forekomsten og balansen mellom de trekkene jeg beskriver her må selvfølgelig etterprøves empirisk for å kunne tegne et utfyllende bilde. Det finnes stor variasjon på feltet. Sjangersystemet på nett er under rivende utvikling. Internett har åpnet det offentlige rom for nye grupper. Nykommerne er i ferd med å utvikle en ny form for offentlig språk. Men jo mer korrekt man finner at påstandene ovenfor er, jo mer problematisk er situasjonen ut fra en demokratiopfatning som bygger på Habermas og Dahl.

 Jeg vil demonstrere punktene med utgangspunkt i to eksempler. Dette er utdrag av to tråder fra nettdebatten i Vg.no i juli 2005.[5] De to debattene var blant de mest omfattende i sine grupper da de ble lastet ned, målt i antall innlegg. Jeg har bare tatt med de første par innleggene.

 Den første tråden handler om den kristne politikeren Dagfinn Høybråtens besøk på det religiøse stevnet Sarons Dal:

 

Tema: Høybråten i Sarons Dal - steng dalen

Xanadu [2603] 18.07.05 13:30

Dagfinn Høybråten er på valgturne i Sarons Dal.

Kan noen stenge dalen og svelge nøkkelen?

Det haster!

 

caktus [6751] 18.07.05 13:45            

Fordi?

 

Tsigalko [115] 18.07.05 15:27

Fordi da kommer han seg ikke ut igjen vel, dummen...

Først tenke, så overveie, så skrive, så sjekke at det ser noenlunde fornuftig ut, trykk send mens man klamrer seg fast til "Endre"-knappen i tilfelle man tross alle mulige forhåndsregler, fortsatt sitter med spor av bajs på leggen.

Oioi, jeg er lei av å være på jobb! Sola skinner og havet skriker etter besøk, 35 minutter...

 

caktus [6754] 18.07.05 15:33

Ja, å beskytte seg mot sola er ikke dumt. Forsøk caps, evt installere vifte - i verste fall borre hull i skallen for skikkelig gjennomlufting (hvis man da ikke, som det høres ut, allerede har gjennomført dette).

Solstikk er ikke til å spøke med. Drikk mye vann.

 

Tsigalko [116] 18.07.05 16:00

Dessuten er det ikke spesielt dumt å snekre hamsteren på veggen før hele jungeleventyret har lagt på røret heller. Jeg har forresten hørt at noe av det beste man kan bruke som beskyttelse mot sola, faktisk er solkrem.

Hull i skallen har jeg plenty av, så ett ekstra fra eller til spiller neppe noen rolle for gjennomtrekken. Skjønt, så langt er det bare gjennom munnen og nesen jeg greier å lage en slags gjennomtrekk da.

Takk for gode råd i sommervarmen forresten, alltid hyggelig at medmennesker tar vare på hverandre :)

 

caktus [6755] 18.07.05 16:07            

Kjekt å kunne bistå. Solkrem beskytter derimot desverre ikke mot overoppheting mv. Men du lærer så lenge du lever, selv om det tydeligvis oftest blir the hard way.

For å forsøke å følge tråden: mener man at det for enkelte ikke fritt skal være tillatt å drive valgkamp?

 

Xanadu [2610] 19.07.05 09:45          

Har du svelget nøkkelen nå cactus?

Er vi sikker på at Høybråthen er sperret inne for godt?

Kan vi gå ut i sola og ta oss en røyk og et glas

 

Utspillet er plumpt, definitivt i lavstil, men det blir møtt med en nokså elegant avledning. Kanskje opphøyes det ironiske spillet til hovedsaken i tråden gjennom dette, men ironien er ikke egnet til å rette opp manglende saklighet. Ellers finner vi et rikelig utvalg skjellsord og belastende karakteristikker. Allerede i linje fem dreies fokus fra sak til debattant (”dummen”). Når debatten først har forlatt det opprinnelige sporet, virker den helt fristilt, og kan vandre fritt etter assosiasjonsprinsippet. Resultatet blir en duell mellom anonyme, ironiserende aktører.

 

Tråd nummer to handler om krigen i Irak:

 

Tema: La oss ta saftig igjen...

 

KaareKrapp [2257] 07.07.05 18:44  

Vi har bombene. Spreng først hele Irak og Afghanistan til fillebiter. Hjelper ikke det, fortsetter vi.

Mvh Krapp

 

gekka [2492] 07.07.05 18:45

Den strategien har jo tydeligvis ikke fungert foreløpig.

 

bligh [1199] 07.07.05 18:45  

Med andre ord: La oss bombe alle som ikke tenker som oss. Det vil nok virke, tenker jeg.

Bligh

 

dobrodan [240] 07.07.05 18:45         

Idiot...

 

jacksonen [475] 07.07.05 18:46         

Noe må gjøres ihvertfall

 

Kaare Krapps utspill legger seg på et enda lavere nivå enn Xanadu i forrige tråd. Man kan spore ironi også hos Kaare, men han er tung på labben. Med et slikt utgangspunkt blir saklighet til ironisignal. Gekkas finte etter ett minutt er elegant, i sin kjølige nøkternhet. Personkarakteristikken kommer i samme minutt, i fjerde innlegg. Slik bekreftes det at noen ”der ute” er interessert i å opprettholde initiativtakerens debattnivå. Samtidig fører den nøyaktige tidfestingen til at debatten får karakter av rask duell. De kløktig uttenkte psevdonymene vekker en mistanke om at det anonyme nærværet på nettet er godt forberedt. Ideer på systemnivå er det vanskelig å spore, ut over den implisitte antydningen i ”Hjelper ikke det, fortsetter vi”.

 Disse to eksemplene har én svakhet: De inneholder ikke forsøk på å sette debatten på et saklig spor. Slike forsøk er det mange av på nett. Men de klarer sjelden å dominere en hel tråd.


Begge debattutsnittene er gode eksempler på det som revisjonskomiteen kaller ”gatens parlament”. Som retorisk spill betraktet er de svært avanserte. Men målt etter saklighetsnormer eller stilskalaen høyt/lavt når  de ikke særlig høyt.

Nettsamfunnet som lojalitetsbygger

I sin kritikk påpeker Krumsvik at forhåndskontroll ikke bare vil påvirke innholdet i nettdebatten. Det vil også endre oppfatningen av hva en nettdebatt er for noe. I nettsamfunnet blir interaktivitet brukt til å skape en følelse av dialog, samtidighet og brukerkontroll. Redaksjonell kontroll vil i følge Krumsvik gi en forsinkelse som fjerner nettets preg av umiddelbar tilgang, samtidig som deltakerne blir minnet om at de ikke er herre over diskusjonen:

 ”Forhåndskontroll av disse aktivitetene vil føre til en forsinkelse som brukerne neppe aksepterer, og avisenes nettsteder reduseres til en klassisk én-til-mange-modell.”

 I følge Krumsvik diskuterer ikke komiteen hvilken rolle tradisjonelle medier skal spille i utviklingen av den digitale offentligheten. Han spår at det foreslåtte debattregimet vil sette de tradisjonelle avisene på sidelinjen i den digitale utviklingen. Nettdebatten vil forflytte seg til medier utenfor Norsk Presseforbund.

 Kritikken er treffende, men debattantene snakker forbi hverandre. Revisjonskomiteens forsvar for den tradisjonelle redaktør, som vil heve debatten om viktige samfunnsspørsmål over ”gatens parlament” er innholdsorientert. Men som våre små eksempler har vist, ser det ut til at nettavisenes debattarrangører nettopp ønsker å lose gatesnakket inn på eget nettsted. Det skaper trafikk, etablerer medievaner og bygger lojalitet til nettstedet. Krumsvik bruker Dagbladet.no som eksempel:

 ”Norske aviser er i en særstilling internasjonalt med sine sterke posisjoner i nye medier, som til dels er vunnet gjennom aktiv bruk av interaksjon med og mellom brukerne. Dagbladets nettsamfunn Blink (med over 200 000) medlemmer) står for eksempel for over en tredjedel av nettstedet totale trafikk. Det representerer en vesentlig lojalitetsbygger i den nye kanalen. VG har landets største debattforum, som spiller en tilsvarende rolle for deres nettsted.” (Krumsvik 2005)

 I følge Krumsvik er det et sentralt formål å bygge lojalitet gjennom nettdebatt. Dette er en utvendig markedstankegang. Debattens innhold eller politiske funksjon trekkes ikke inn.

 En slik holdning passer godt inn i utviklingen av moderne nettmedier. Store deler av avisenes nettsteder har fjernet seg fra den tradisjonelle avisens form. Nettsamfunnene nærmer seg opplevelsessentraler, der brukerne ferdes i et virtuelt rom som fylles av digitalt nærvær. Denne tilstanden påvirker diskursen på hele nettstedet, og vises også i mer tradisjonelle journalistiske formater. Gode eksempler er Dagbladets helgemagasin Fredag, og Aftenpostens debattside for ungdom, Si:D.

 Den nettavisen som har drevet denne utviklingen lengst i Norge er Dagbladet.no. Det må ha vært en klok strategi, for i januar 2006 hadde Dagbladet.no flest sidevisninger pr. brukersesjon. I 2004 var VGs papiropplag nøyaktig dobbelt så stort som Dagbladets (365 266 mot 183 292). I uke 2 i 2006 var VG størst på nett, med 1,7 millioner unike brukere mot Dagbladets 1,5 millioner. Men målt i antall sidevisninger var Dagbladet størst. Dagbladet hadde 102 millioner sidevisninger, VG 72 millioner.[6]

Digitalt maskespill

Er nærvær på nett reelt? Er den man chatter med på nettet er den han gir seg ut for å være? Er det som skrives sant? Dette er det umulig å vite. Det er ikke så viktig heller. Det digitale nærværet er en form for anonymisert maskespill. Dette er et grunnleggende premiss for nettdebatten. 

Anonymitet har også en rettslig side, for nettsider kan brukes til kriminell aktivitet. Norske nettsteder pleier derfor å kreve registrering for å legge inn stoff. IP-adresser blir registrert for å kunne spore kriminelle. Det vanligste identitetsbeviset er mobilnummer, som er lett å sjekke mot en elektronisk telefonkatalog. Men sikker identifikasjon av brukerne har ikke vært like høyt prioritert av alle. Dagbladets Blink begynte først å verifisere medlemmenes mobilnumre i november 2005.[7]

 Selv om nettavisene lagrer IP-adresser for ikke å ende som postbud for kriminelle, har ikke den vanlige bruker tilgang til slike opplysninger. Brukerne imellom er maskespillet regelen. Dette bryter Habermas’ norm om autensitet (Eriksen og Weigård 1999:49). Nå kan man hevde at offentlig framtreden krever at man spiller upersonlige roller (Sennett 1992:340). Men offentlige aktører  er alltid lette å identifisere, og står ansvarlig for sine handlinger. Begge forutsetninger er brutt i det digitale maskespillet.

 I nettsamfunnet blir maskespillet opphøyd til kreativ motor. Der lekes det med psevdonymer, fiktive forfatterportretter, signaturer og provoserende utsagn. Elementene er som regel hentet ut fra trivialkulturens rikholdige uttrykksbanker. Slik skapes en digital vev av skjulte og åpne henvisninger, montert sammen av frittflytende moduler fra kulturindustrien. Resultatet er fantasifulle, sammenfiltrete montasjer bygd på trivialkulturens klisjesystem, der allusjonen og intertekstuelle forbindelser er viktige elementer i meningsproduksjonen. 

En viktig del av samfunnets formelsystem er de ideologiske klisjeene. De er rikt representert i det lille eksempelmaterialet ovenfor. Som regel dreier seg om velkjente størrelser som kjønnsroller, stereotype politiske forestillinger og bilder av ”de andre”. Slike standardiserte kategorier og forestillinger er sentrale elementer i det symbolske maktsystemet, for de er direkte koplet til samfunnets konvensjonelle verdiskalaer. Det gjør dem til viktige elementer i den symbolske maktutøvelsen i samfunnet. Når en aktør på nettet plasseres i slike kategorier, fungerer det gjerne som en irettesettelse.

 Den utstrakte bruken av ironi kan være et svar på dette. Når en aktør opptrer ironisk, kan han eller hun plassere sine medspillere i verdihierarkiet uten å markere sin egen plassering på en tydelig måte. Ironien bidrar til at maskespillet på Internett framstår som tvetydig. Det kombinerer et avansert spill med identiteter og formler hentet fra trivialkulturen, med et verbalt meningsinnhold som i stor grad resirkulerer og befester ideologiske klisjeer. Denne kombinasjonen er ennå ikke kartlagt empirisk. Men det er klart at i jo mer de omtalte diskurselementer preger nettdebatten, jo mer driver den bort fra Habermas’ og Dahls idealer.

Anonymitet som diskusjonspremiss

Grunnen til at de fleste nettdebattanter er anonyme er lett å finne. Den ligger i søkemotorene. Nettpublisering går kjapt, men samtidig bygges det et enormt, søkbart arkiv. Den som ytrer seg på nett, legger igjen en serie digitale spor. Det vil alltid være mulig å etterspore aktiviteten til en aktiv nettdebattant, selv om nettsteder er flyktige, bryter lenker eller sletter sine arkiver.

 Å google er blitt både verb og refleks for Internettgenerasjonen på rekordtid. Hører du om en ukjent person, søker du på navnet. Vår digitale ytringshistorie er tilgjengelig for alle hvis vi ytrer oss under fullt navn. På Internett eksisterer ikke lenger noen glemsel. Der det ikke er glemsel, finnes heller ingen tilgivelse. Selv klokskap har dårlige kår i søkemotorenes univers, for alle treff blir listet opp løsrevet fra sin opprinnelige sammenheng.

 Dette åpner selvfølgelig for livslang hets mot de som en gang har ytret noe dumt. Men googling kan også brukes mot deg når du søker jobb. Hvis Google avslører deg som notorisk kranglefant, synker du raskt i søkerbunken. Det er ingen grunn til å utsette seg for slikt.

 Den digitale masken senker intimitetsterskelen, og gjør det er lettere å forsere de sosiale sperrene vi møter i kommunikasjon ansikt til ansikt. Ytringen er offentlig tilgjengelig, men foregår i et virtuelt privat rom. På nettet er grensen mellom det private og det offentlige enda mer perforert enn i etermediene. I mobil- og chatbaserte medier har dette ført til nye sjekkeformer (Pedersen 2005). Den anonyme intimiteten kan være en av årsakene til at nettdebatt så ofte skifter fokus fra sak til person. 

Nettsamfunnets anonymitet må ikke forveksles med pressens anonymitetsrett. Dette er en rett til å komme med anonyme ytringer i pressen, som ble kjempet fram tidlig på 1800-tallet i Norge. Anonymitetsretten er en forutsetning for at borgerne skal føre en fri diskusjon og avsløre kritikkverdige forhold. Men slik anonymitet er unntaket, ikke regelen. Anonymitetsretten blir balansert av redaktøransvaret. Redaktøren har ansvaret for den anonyme ytringen.

 I moderne nettsamfunn er denne situasjonen stilt på hodet. Maskespill mellom anonyme skikkelser er regelen. Redaktørene skyver store deler av ansvaret over på de anonyme, og renser bare vekk det groveste i ettertid. Dette plasserer slike nettdebatter lavt på de fleste kulturelle skalaer. En konsekvens av dette ser ut til å være at seriøse debattanter skyr de brede medienes nettdebatt. Eller bruker utenriksministeren psevdonym på nett?

 Hvis en slik segregering i høye og lave debattfora blir befestet, er det en svært alvorlig konsekvens av anonymiseringen. Enhver offentlighet består av deloffentligheter med ulike dagsordener. Men hvis offentligheten skal være velfungerende, må det være åpne kanaler mellom deloffentlighetene, slik at debatten i den ene kan skylle over i den andre uten store hindringer. Det er også nødvendig med en felles offentlighet for de store debattene, der deloffentlighetene delvis slås sammen. I det gamle organisasjonssamfunnet fungerte de store organisasjonene som slike kanaler. Nettdebatten kan også fungere slik, rent teknisk. Men hvis nettdebatten blir dominert av useriøse innlegg fra anonyme aktører, må synspunkter herfra forsere en steil sosial oppoverbakke for å påvirke demokratiets agenda. Dette dannes en barriere mellom nettoffentligheten og seriøse debattanter, som helst knytter seg til innflytelsesrike deloffentligheter. Dette er en antidemokratisk utvikling.

Hvordan det gikk

Da sekretariatet i Presseforbundet skulle sammenfatte høringsrunden, var det klart at det store flertall i forbundet gikk imot revisjonskomiteens forslag. Det fikk bare støtte fra Norsk Journalistlag, Fagpressen og Norsk Lokalradioforbund. Ingen av dem er tunge nettaktører.

 Konfliktlinjene er interessante. VG nett og Mediebedriftenes Landsforening (MBL) sto klarest imot revisjonskomiteen, med et felles forslag. Det lød slik (Norsk Presseforbund 2005):

 

”Det skal tydelig bekjentgjøres dersom innhold fra brukerne publiseres uten forutgående redigering. I tilknytning til alt innhold av slik karakter skal det forefinnes tilbakemeldingsfunksjoner til redaksjonen. Redaksjonen er ansvarlig for regelmessig å foreta en gjennomgang av tilbakemeldingene, og å fjerne innlegg som bryter med god presseskikk så snart de har kunnskap om det.”

 Syrligheten i kommentaren fra sekretariatet er vanskelig å overgå:

 ”I motsatt ende står MBL (og VG Nett), hvis forslag representerer en total, redaksjonell ansvarsfraskrivelse. Vi viser her til reglene for VG Netts debattforum, der det heter i første punkt: ”Du (altså brukeren) er personlig ansvarlig for innholdet i debattinnleggene du publiserer, og vil holde VG Nett skadesløs for ethvert eventuelt krav fra tredjeperson som følge av dine debattinnlegg”. Også MBL synes å dele denne ansvarsfraskrivelsen: ”Vi mener (-) det er grunnlag for å hevde at redaktørens ansvar først trer i kraft når han eller hun er gjort oppmerksom på en ytring”, som det heter i MBLs høringsuttalelse. Hvis dette er den rådende oppfatning i norsk presse, kan man også spørre om pkt. 4.17 har noe som helst å gjøre i Vær Varsom-plakaten, som ellers dreier seg om redaktørens ansvar, og ikke publikums.

(...)

Sekretariatet vil derfor advare mot formuleringer i pkt. 4.17 som reduserer redaktøren til et haleheng til brukeren. Er norsk presse virkelig tjent med en plakattekst hvor det grunnleggende prinsipp er at det er leserne som må si fra til redaktøren at han har publisert artikler som strider mot god presseskikk og derfor må fjerne dem? (Hva blir det neste? At det er leseren – og ikke redaktøren – som også skal ta seg av kildekritikken?). Man kommer ikke unna det som også NJ understreker i sin høringsuttalelse, at en redaksjon som påberoper seg redaktøransvar, ikke kan – i tillegg til å fraskrive seg redigeringsansvaret – også overlate ansvaret for overvåkingen til brukerne.”

 Det er verd å merke seg at det var utgiveren av Norges største nettavis, pluss den største eierorganisasjonen, som sto bak et forslag som kunne karakteriseres på denne måten av Presseforbundets eget sekretariat.

 Selv la sekretariatet seg på en mellomposisjon. Deres forslag var en omstendelig nyformulering av punkt 4. 17. Det falt.

Hvor går den digitale offentligheten?

Revisjonskomiteens forslag kan betegnes som et kulturkonservativt. Spørsmålet om den demokratiske offentligheten ble bare indirekte berørt. Man forsøkte å forsvare den ved å forsvare redaktørens posisjon.

 Redaktørinstitusjonen har levd utsatt til siden verdensveven ble oppfunnet. Det som kunne overraske, var at  dette alvorlige angrepet mot redaktørens myndighet kom nedenfra. Her har spådommene på feltet vært sprikende. Den litteraturen som hyller et kritisk vurderende nyhetsideal, kunne få en til å vente at utfordringen kom fra den kritiske, seriøse bruker som sto parat til å overprøve redaktøren (Engebretsen 2003). Andre har vært mer opptatt av den glidende overgangen mellom nyheter og underholdning (Rasmussen 2002:76). De siste fikk rett. Prosessen kan likne en lekkasje i undergrunnen, som graver vekk fundamentet for den rådende orden bit for bit. Det overraskende var at denne kulturelle understrømmen har vokst seg så sterk at den ikke kan neglisjeres av den som vil bli stor på nett. Dette har underminert redaktørinstitusjonen i nettmediene.

 Krumsviks kritikk av revisjonsforslaget peker på at det vil føre til store omkostninger, både økonomisk og prestisjemessig, å innføre et nettregime som bryter med innarbeidet nettpraksis. Et viktig tilleggspoeng, som han ikke tar opp eksplisitt, er at nettet er globalisert. Ny brukerkultur importeres kontinuerlig, og nasjonale restriksjoner er vanskelig å innføre.[8] Spørsmålet blir da om det er riktig å pålegge nettavisene disse omkostningene. Svært få medier ville ta dem, og forslaget falt.

 Men Krumsviks kritikk er bare korrekt ut fra et snevert markedsmessig perspektiv. Nettsamfunn og nettdebatt blir betraktet som strategiske virkemidler for å opprettholde markedsposisjoner. Spørsmålet om nettdebattens form og innhold, og betydningen for demokratiet ble ikke berørt.

 Problemet til Presseforbundets revisjonskomite var at den forsøkte å besvare et prinsipielt spørsmål ved å slå ring om en svekket institusjon. Da komiteen ikke klarte å forsvare institusjonens autoritet, forsvant også det prinsipielle spørsmålet ut av syne: hvordan skal norske medier utvikle den digitale offentligheten slik at den tjener demokratiet? 

Løsningen ble typisk norsk. Heller ikke denne gang fikk man en debatt om demokratiets vilkår i norsk presse. Det gamle punktet ble stående Redaksjonen skal fjerne upassende innlegg ” så snart som mulig”. Etikk med elastikk. En pragmatisk tilpasning. På papiret er alt som før.

 Men ute i verden er ingen ting som før. Hver dag publiseres det tusenvis av innlegg og utspill på nett, som redigeres på mer eller mindre lemfeldig vis. I denne enorme tegnmassen er den tradisjonelle avisredaktøren allerede redusert til en fjern symbolfigur. Men redaktørens delvise abdikasjon i det nye mediet er knapt merkbar for den styrende eliten, fordi nettsamfunnet er i ferd med å bli segregert.

 Nettsamfunnet er likevel noe langt mer enn en uoversiktlig masse av tekst, lyd og bilder. Det er en kulturell arena som vil prege utviklingen av vår offentlige kultur i lang tid framover. Det er uansvarlig å forvalte utviklingen på denne arenaen ut fra en rent økonomisk synsvinkel. Det er heller ikke særlig klokt å late som om alt er ved det gamle. Debatten om nettdebatten dreier seg om intet mindre enn premissene for en demokratisk offentlighet i en digital tidsalder.

 

 Litteratur:

Bourdieu, Pierre (1994): Symbolsk Makt. Pax:Oslo

Dahl, Robert A. (1989): Democracy and its Critics. Yale University Press: New Haven

Dahl, Robert A. (1998): On democracy. Yale University Press: New Haven.

Engebretsen, Martin (2001): Nyheten som hypertekst Kristiansand

Engebretsen, Martin (2002): ”Nye nyheter –ny fordeling av fortellermakt?” I Slaatta, Tore (red.): Digital makt. Informasjons- og kommunikasjonsteknologiens betydning og muligheter. Makt- og demokratiutredningen. Gyldendal akademisk: Oslo

Engebretsen, Martin (2005): Shallow and static or deep and dynamic? Studying the state of online journalism in Scandinavia. Paper presented at the the 17th. Nordic Conference on Media and Communication Research, Aalborg, August 11-14 2005.

Fagerjord, Anders (2006): Web-medier. Introduksjon til sjangre og uttrykksformer på nett. Universitetsforlaget:Oslo 2006.

Giddens, Anthony (1991): Modernity and Self-Identity. Self and society in the Late Modern Age. Cambridge.

Habermas: Jürgen (1997): Between Facts and Norms. Polity Press:Cambridge. (Orig: Faktizität und Geltung, 1992))

Hall, Jim (2001): Online journalism. A Critical Primer. Pluto Press:London

Hannemyr, Gisle (2002): ”Foucault i Kyberrommet”. I Slaatta, Tore (red.): Digital makt. Informasjons- og kommunikasjonsteknologiens betydning og muligheter. Makt- og demokratiutredningen. Gyldendal akademisk:Oslo

Hoel, Ane (1995): Pass deg for dom som slår og tru itte dom som klappe. Om Alf Prøysens roman Trost i taklampa Tano:Oslo.

Krumsvik, Arne (2005): ”Presse-nei til nettdebatt”. Dagens Næringsliv 20. 6. 2005. http://home.hio.no/%7Earnehk/ (besøkt 20.01.2005)

Lindholm, Magne (2001): “Nyheten, fortellingen og årsaksloven”, Norsk Medietidsskrift nr 2, 2001 s 84-99. Fagbokforlaget: Bergen

Lindholm, Magne (2003): “Oppmerksomhetsmarkedet” i Ottosen, Rune og Thore Roksvold (red.:) Presseetisk front. Festskrift til Odd Raaum. Ij-forlaget: Kristiansand

Norsk Presseforbund (2005):Forslag til revisjon av Vær Varsom-plakaten. Innstilling til Norsk Presseforbunds styre fra revisjonskomiteen. Internt arbeidsdokument undertegnet PEK. http://www.presse.no/etikk.asp (besøkt juni 2005). Fjernet fra nettet etter revisjonsprosessen, men ligger på http://www.bt.no/leserombud/article198822.ece (besøkt 20 januar 2006)

NOU 1999:27: Ytringsfrihed bør finne sted. Oslo

Pedersen, Willy (2005): ”Alltid online”. Samtiden nr.1, 2005. Achehoug:Oslo

Prøysen, Alf (1950): Trost i Taklampa. Tiden: Oslo

Rasmussen, Terje ( 2002): Nettmedier. Fagbokforlaget:Oslo

Raaum, Odd (2003): Dressur i pressen. Selvjustis i internasjonalt perspektiv. Universitetsforlaget, Oslo.

Sennett, Richard (1992): The Fall of Public Man. Norton:New York (orig 1974)



[1] PFU-SAK NR. 030/03, mellom Stavangerske A/S og Stavanger Aftenblad (nettutgaven). Saken ligger på http://www.presse.no/etikk.asp

[3] Katja Møglestue: Hvem besøker nettstedene? Forbruker og Media 4. kvartal 2005. http://www.tns-gallup.no/medier besøkt 27. 01. 2006

[4] I  Dahls On Democracy fra 1998 er lista utvidet med et femte kriterium: Alle voksne skal inkluderes på like fot.

[5] Eksemplene kan leses på debattsidene til VG: http://vg.transact.no/group.asp. På grunn av det store antallet tråder må man bruke søkefunksjonen for å finne den aktuelle tråden. Tekstene er hentet 19. 07. 2005

[6] Se nettstatistikken på http://www.tns-gallup.no (besøkt 26. 01. 2006) Opplagstall for 2004 er henter fra http://www.mediebedriftene.no/

[8] Slike løsninger er teknisk mulige. Google lanserte en sensurert søketjeneste i Kina 25. januar 2006. Ingen ønsker slike tilstander i Norge.

http://www.forskning.no/Artikler/2006/januar/1138192337.69 (Besøkt 28. 01. 2006).

 

Tekstene er lagt ut til personlig bruk, og kan ikke mangfoldiggjøres uten tillatelse. Alle rettigheter tilhører forfatteren.