2000.05.20 Alf Prøysens viser som idedikting

Alf Prøysens viser som idedikting

Innledning på Sigrid Undset-dagene, Lillehammer 20. 5. 2000

Last ned PDF-versjon her.

( NB! Alle sitater skal synges. Dette handler om en visedikter)

 

Temaet for disse Sigrid Undset-dagene er diktere og dårskap. Alf Prøysen hadde et nært forhold til dårskap. Han forsvarte den. Det betyr ikke at han var dumhetens forsvarer. Det ver den sosialt definerte dårskapen han forsvarte.

Når han kunne gjøre dette  henger det nøye sammen med det idemessige innholdet i Prøysens diktning. Vanligvis blir ikke Prøysen oppfattet som idedikter. Den tittelen henger på poeter som Olav Aukrust, som utga en diktsamling med tittelen Himmelvarden. Prøysen skildret om Steinrøysa neri bakken.

Men:

På gravsteinen til poeten Olav Nygard, som definitivt var idedikter og en fjern åndelig og sosial slektning av Alf Prøysen, står det: På tronge vegar stig det store tankar. Dette kunne også stått på Alf Prøysens grav.

Mange års studier i emnet har overbevist meg om at Alf Prøysens forfatterskap nettopp må forstås som idediktning, hvis man i det hele tatt skal ha håp om å forstå verket. Gjør man dette, får man en ekstra innsikt på kjøpet. Siden Prøysens forfatterskap har en enestående posisjon i etterkrigstidas norske kultur, gir det et glimrende innblikk i norsk mentalitetshistorie. Det gjelder like mye de elementene  som blir akseptert, og de som blir avvist og fortrengt i mottakelsen av verket.

Alf Prøysen var ikke en mann som gikk med meningene utapå. Han fulgte budene fra sitt eget oppvekstmiljø: Hvis du blottet deg, ble du spiddet så snart noen fant anledning til det. For ham var det utenkelig å «stå fram» slik man gjør i dagens mediesamfunn. Alle hans bevarte opptredender i radio og fjernsyn er vel forberedte framstillinger av en offentlig fasade. Slik vedlikeholdt han enkeltindividets språklige vernehud. I verket finner  man begrunnelsen. Der er de sosiale mekanismene som gjør dette nødvendig utforsket til minste detalj.

Samtidig finner vi svært få forkynnende eller propagandistiske partier i hans tekster. De få man finner er  tidlige forsøk på å skrive sosialistisk agitasjon. Dette fraværet er påfallende. Alf Prøysen  var både personlig kristen og en slags sosialist, og var derfor knyttet til to tradisjoner med sans for agitasjon. Likevel valgte han helt andre språklige strategier.

Dette er   et verdivalg i seg selv. Alf Prøysens valg av språklige strategier går inn i et mønster som preger hele forfatterskapet. Det er dette mønsteret som blir klart når man søker etter den idemessige dypstrukturen i hans liv og verk.

Her vil jeg våge en påstand: En av de viktigste grunnene til at Alf Prøysens verk er så slitesterkt, er at de er så formelle i strukturen og abstrakte i budskapet. De er bygd over strengt regulerte litterære formler, samtidig som de drøfter og formidler allmenne ideer av prinsipiell karakter. Det konkrete er et middel, som brukes bevisst for å formidle det abstrakte ide innholdet. Begge deler gir dem et allment preg, som gjør at de kan forflyttes til stadig nye situasjoner.

Alf Prøysen var selv svært bevisst på dette punktet. Når han skildret Ringsakermiljøet var det ikke for å være heimstaddikter og dyrke blåtøy og gamle trehus. Det var fordi han trengte et miljø han kunne spille ut ideene i. Den tendensen til inventardyrking og lokalpatriotisme som blomstrer i vår tids Prøysen-dyrking, er derfor i strid med Prøysens egne intensjoner.

Jeg tror det er tre hovedgrunner til at ideinnholdet i Prøysens verk sjelden blir tatt på alvor:

Den første er  at han presenterte sine ideer indirekte. Hans hovedform var ironien. Man må anstrenge seg for å tolke tekstene, og det er det få som gidder.

Den andre grunnen er at han skrev i sjangre med lav litterær status. I norsk litterær debatt  er ideinnholdet i underholdningskultur og trivialkultur konsekvent oversett. Når slikt diskuteres skjer det sjelden for å bidra til seriøs tolkning, men som del av en livsstilsdebatt:  Mer eller mindre opposisjonelle middelklassepersoner med formell utdannelse og høyverdig smak uttrykker  bekymring over det reaksjonære innholdet som formidles i lavstilen. De har ofte rett. I lavstilen yngler det av tradisjonelle og konservative ideer. De skribentene som dyrker den folkelige frekkheten, som for eksempel Kjartan Fløgstad, kan ikke oppheve dette.

Alf Prøysen dyrket også den folkelige frekkheten. Men han gjorde noe som var verre. Han skapte høyverdig litteratur i lavstatussjangre som viser, barnetimer og avispetiter. Han brøt med skillet mellom høyt og lavt. Dermed ble han ikke bare elsket. Han la også opp til å bli misforstått av alle. Den som skulle forstå storheten i dette måtte ha beveget seg både høyt og lavt i kulturen. Heldigvis fantes det slike mennesker. De bar navn som Otto Nielsen og Nils Johan Rud.

Den tredje grunnen til at han ble oversett er at han sa itte. En slik mann tas aldri alvorlig av Christianiaborgerskapet. Beveger han seg inn i byen, er han tjener eller klovn.

Hva er så Alf Prøysens ideer? Vår oppgave er å lete etter dem i visene. La oss derfor åpne hans første visebok.

Drengestu´viser kom i 1948. Den inneholdt 12 viser med noter, og solgte i 135 000 eksemplarer. Det er ikke dårlig for en norsk diktsamling.  Den lille, tynne boka inneholder klassikere som Steinrøysa neri bakken og Husmannspolka. Men helt til slutt står ei vise som aldri slo an. Den heter De rette trinn.[1]

 

Det er så vemodig mange viser

om sorg og elskov og hjertesår,

om to som drep seg i siste verset,

med kniv og bøljer og utslått hår.

Dom er så reine, dom gjør så riktig,

dom tek bestandig de rette trinn,

men rundt om visa går alle andre,

som itte veit åkken ut hell inn.

 

Så syng vi viser om gråsteinsbygda

og lengter hematt til freden der,

en ska´tte reise så mange mila

før´n finn de rima som passer her.

Men sterkes læt a for dom som kjem att

og snart belaga seg på å dra,

mens æille andre står rundt og hører

på bubli –bubeli –babliba!

 

Og fattigdommen har klare toner

og mange viser med lange vers,

om dom som kom seg opp ut i væla,

med sult og armod på kryss og tvers.

Så snart du berre får fylt i pungen

så syng ei vise om armods-læind,

at æille andre som står og tier

og gjømme filler så godt dom kæin.


Det er så vemodig mange viser

om sorg og elskov og hjertesår,

om gråsteinsbygda og fattigdommen,

ja. Viser syng dom å hen du går.

Og æille har dom det rette synet,

og veit å slå tel med kraft og smell.

– – –

Det er så vemodig mange viser,

og je har laga ei vise tel.

 

De rette Trinn tilhører den typen poetiske tekster som egner seg godt til analyse. Den er halvgod.. Den er ikke spesielt morsom, og intensjonene ligger og vaker i tekstskorpa. Det er lett å se at De rette trinn er noe så sjeldent som en ideologikritisk vise. Den er  et programskrift som polemiserer mot idéinnholdet i  skillingsviser av typen Alptoppens ros og Ved Idas Grav.  Det var nokså dristig for en mann som Alf Prøysen. Skillingsvisene var  ikke bare kjernen i hans egen litterære dannelse. Nærheten til skillingsvisene var hans bro over til et massepublikum. Brøt han den, ville han miste levebrødet.

I de neste versene kommer han med like sviende kritikk av visenes romantiske behandling av gråsteinsbygda og fattigdommen. Her må nok ordet viser tolkes mindre bokstavelig. Det  står for konvensjonell ideologi. Likevel er polemikken påfallende skarp. Denne  visa burde være obligatorisk allsang for alle som arrangerer  Prøysen-festivaler.

Så kommer problemet: Hvordan skal man formidle et ideologikritisk innhold gjennom skillingsvisesjangeren? Den er fullstendig gjennomtrukket av den samme konvensjonelle, konservative ideologien som Alf Prøysen opponerte mot hele sitt liv.

Det skulle vise seg å være vanskelig. En litterær sjanger er ikke et formelt skall som kan fylles med hva som helst. Sjangeren ligger ikke i teksten.  En sjanger en sosial størrelse, et  sett av   ideologiske og formelle forventninger som etablert hos publikum. Når en tekst faller inn i en sjanger betyr det at den  er lojal mot disse sosiale forventningene. På den måten får man mye gratis, for den enkelte teksten kan trekke veksler på all den kunnskapen og de assosiasjonene som ligger inne i hodet til leseren eller lytteren. Men forholdet virker også den andre veien: Sjangerforventningene overmanner seg det enkelte diktverket. Publikum skaper det om slik at det passer i sjangerens bilde. Denne  skjebnen har kanskje rammet Alf Prøysen hardere enn noen annen norsk dikter. Han blir behandlet som en litterær kosegris man kan slakte på ny hver jul.  Dette er popularitetens pris.

Det letteste hadde vært å velge de ferdige dikterrolle som lå og ventet: Han kunne bli en høylitterær poet og bryte kontakten med publikum. Eller han kunne fortsette å være folkelig, og bli konvensjonell bygdedikter. Han valgte å gå sin egen vei. Det kunne han bare gjøre fordi han hadde en sterk idemessig forankring, som ga ham både fotfeste og retning.

Hva består så denne idemessige kjernen i, hans ideologiske grunnstruktur?

Mange har lett etter  et sosialistisk budskap hos Prøysen, fordi han skildrer et nådeløst klassesamfunn, og hyller likhetsidealet med en nesten fanatisk konsekvens. De leter forgjeves. Hos Prøysen nevnes ordet syforening langt oftere enn  ordet fagforening. Dette skyldes at Prøysens hovedtema er modernisering og kulturell endring. Og hans hovedmiljø ligger ufattelig langt bak resten av samfunnet  i moderniseringsprosessen.

I den første perioden i forfatterskapet er flukten fra landsbygda det sentrale temaet. Her   skildrer han mennesker som lever i en muntlig, tradisjonsbasert kultur. De organiserer livet gjennom talespråkets språkspill og fortellingens liknelser. De har rett og slett ikke kommet så langt i moderniseringsprosessen at de bygger livet rundt formaliserte, skriftbaserte fenomener som fagforeninger, partier eller kontrakter. Og det er i denne formaliserte skriftens verden den sosialistiske propagandaen hører hjemme.

Alt dette tilhører byens og industrikulturens fremmede verden, som framstilles som en fjern hildring, en drømmeverden som både er er lokkende og truende. Her skiller Alf Prøysen seg fra sin samtidige kollega Vidar Sandbeck. Han skildrer moderne fenomener som pengehusholdningen og livet i en kommunistisk familie. Han er langt mer realistisk enn Prøysen.

Prøysens tidlige skrifter kan leses som en utforsking av overgangen mellom muntlig og skriftlig kultur.  Her oppstår det en rekke kulturkonflikter og lojalitetskonflikter. Det er i disse konfliktene han ofte tar de tradisjonelles parti, når de støter mot det moderne samfunnets ideologiske maktapparat, som for eksempel i skolen.  Samtidig hyller han opprøret mot både den tradisjonelle og den moderne kulturen. Hvordan er det mulig?

Svaret ligger i likhetsidealet. Det er ikke basert på sosiale eller økonomiske faktorer. Alt dette er tomhet og jag etter vind, som Forkynneren sa for mange tusen år siden. Det vesentlige er enkeltmenneskets verdighet. Og denne verdigheten har en begrunnelse som er av religiøs karakter.

Dette betyr ikke at Alf Prøysen dyrket bekjennelser eller posisjonering i teologiske debatter. Handrøftet grunnleggende forestillinger som definitivt er av religiøs karakter. De preger hele forfatterskapet.

Disse religiøse grunnideene kan ordnes i fire hovedelementer:

1.  Det protestantiske likhetsidealet.

Likhetsidealet til Prøysen kan formuleres med et gammelt ord: Vi er alle like for Vårherre.

En slik likhet står selvfølgelig over enhver jordisk ulikhet, enten den skyldes kultur eller rikdom.  Protestantismen preker et personlige gudsforhold som gjør alle troende til  sine egne prester. Dette gjør likhetsidealet til et revolusjonerende prinsipp. Enkeltindividet har en guddommelig fullmakt til å sette sin verdighet  opp mot fellesskapets rangordninger. Alle jordiske ordninger faller i grus i forhold til dette. Hos Prøysen blir den guddommelige fullmakten gjerne bekreftet gjennom en dypt personlig naturopplevelse: Et menneske i en vanskelig livssituasjon hører suset over furukrona, en tone i skauen, ser lyset fra blåna. Håpets farge er blå.

Dette kommer for eksempel klart fram i første vers av Du ska få en dag i mårå, som er en religiøs traktat.

 

Det var en liten gutt som gikk og gret og var så lei

hæin skulle tegne Babylon, men lærer´n hæin sa nei (Babylon er skjøgen!)

 

Denne religiøse bekreftelsen av enkeltmenneskets gudegitte verdighet formuleres nesten aldri i rene ord. (Et lite unntak kan være diktet Eventyr, men da er det døden som fører ordet.) Ordene tilhører en annen sfære: menneskenes fellesskap seg i mellom. Det er her problemene oppstår. Men det er her livet må leves.

Den individuelle opplevelsen av egen verdighet, som skjer gjennom en religiøs åpenbaring,   er kanskje den ideologiske enkeltfaktoren som fører Prøysen lengst bort fra sosialismens kollektive tankegang. Den fører ikke til noen drøm om sosialt fellesskap eller materiell likhet. Det kan være greit, men egentlig nokså uvesentlig. velstanden egner seg best til å tulle med, som i visa om Bolleruds bil.

Når Prøysens religiøse grunnholdning er så sterkt individorienter fører det til at han  slår hardt ned på alle kollektivets forsøk på å underlegge seg religionen. Åpen religiøs forkynnelse blir skildret med ironi eller åpen spott. (Kjerringkjeft, Det lyser i Skjebergsmia, Visen om min sorte paraply, Frida Tusenfryd).

2. Den sirkulære vitalismen

Når de religiøse grunnopplevelsene skjer gjennom naturen sprenger Prøysen den tradisjonelle protestantismens rammer. Her  blander ahn norsk folkelig religiøsitet med en fruktbarhetsdyrking som er i slekt med den panteismen store deler av venstrefløyen svermet for i forrige århundre. Resultatet av dette er en form for sirkulær vitalisme. Den dukker opp i vise etter vise. Ofte blir de visene som dyrker denne oppfattet som noen av Prøysens vakreste. Slik som Blåklokkevikua.

Det sentrale elementet her er ideen om livets sirkel. Kjærlighetsakten er det kritiske øyeblikk som holder sirkelen i bevegelse. Rundt kjærlighetsmøtet går dansen, som en fortettet utgave av livshjulets bevegelse. Under livets dans besegles skjebnen. Her brukes makt, og her dyrkes kjærlighet. Døden og det nye livet går opp i en høyere forening. I midtsommerdansen knyttes årets syklus til menneskenes livssyklus, i en forening av metafysisk karakter.  Dette er en velbrukt motivkrets, som ikke minst skillingsvisene viser mange eksempler på. Når Prøysen vender tilbake til dansen på sletta med nesten tvangsmessig regelmessighet er det derfor noe langt mer enn barndomsminner. Sletta er den magiske arenaen der livets spill fortettes til sitt absolutte klimaks. Her må man delta, selv om det kan koste dyrt:

For det er mye bedre ennn å legges bort et sted,

 med slikebånd om halsen sin og aldri være med. (Teddybjørnens vise).

Det sterkeste uttrykket for denne sirkulære vitalismen er likevel Slipsteinsvæilsen. Denne visa er et mesterverk, med sin  konsekvente blanding av  skjønnhet og ubønnhørlig grusomhet.

 

Slipsteinsvæilsen går og går,

og nå er det je som dreg sveiva i år.

Slipsteinsvæilsen går og går.

Å, blommer i enga, je veit å de får!

Når ljåen blir kvass nok og brynet blir med.

Så kjæm dom i mårå og meie dekk ned,

så tona som du høre i kvellsro og fred...

..det er slipsteinsveilsen som går ... og går... og går.

 

Livets dans er selvfølgelig en offentlig sak. Den som enterer sletta trer inn på erotikkens, intrigenes og språkspillenes arena. Man må tåle å få seg en på trynet. Det hører med, som  i Næsning på Hamarmar´tn:

Næsning på Hamarmart´n skund dekk og skund dekk

legg i frå dekk gebbisset og kom hit og sløss!

Prøysen var ikke noen utvendig moralist som prøvde å innføre bedre folkeskikk under livets dans. Her  skilte han lag med de fleste sosiale reformatorer. Han gadd ikke å forsøke å få parringsleken under kontroll. Den blir beskrevet som skjebne, med alle sine tjuvtriks og forstillelser. Han ser også ut til å ta kjønnsrollene for gitt. Det åpner for en samling av absurde, groteske og underfundige situasjoner. Som i skillingsviseparodien Hilma og Roger eller Da sku du sett´n. I begge disse visene kombinerer brukes løgn mot løgn, samtidig som han ironiserer over andre sanger, som Hjalmar og Hulda og Solveigs sang. Den kombinasjonen er typisk for Prøysen.

3. Det skjermete fellesskapet

Et liv som består avslåssing og lite tillitsfulle samleier i granskauen mens man venter på trøsten fra furususet er lite innbydende.

Heldigvis finnes det også en ide om et dypere fellesskap hos Prøysen. Men dette fellesskapet er en skjør plante. Det finnes bare i en hemmelig, beskyttet krets, i øyeblikk som ofte er et kort blaff.  Dette fellesskapet oppstår gjerne gjennom indirekte koder, som når den harde, beskyttende fasaden  mot De Andre sprekker opp  et farlig og nødvendig øyeblikk:

 

Forresten så driv du bære med tull

sa jinta og bøygde nakken.

Hår eneste lordag drekk du deg full

-Hu sopte en maur tå stakken.

 

(Steinrøysa neri bakken)

Fellesskapet mer permanent kan leve over tid  mellom to mennesker som deler en drøm.  Det forsvinner når drømmen blir virkelighet, som i Det lyser i Skjebergsmia. Mest stabilt er det i familien, mellom mor og barn, eller i forholdet mellom barn og dyr.

Dette fellesskapet må skjermes mot innflytelsen fra den sosiale rangordningen. Slik dyrket Alf Prøysen Epikurs gamle devise om å leve hemmelig.

Slik formulerer han det i Lille Måltrost:

 

Lille måltrost, lille måltrost

hvorfor er du så glad?

Lille måltrost, lille måltrost

hvorfor er du så glad?

Jo, fordi jeg har rede som ingen vet av.

Langt inni skauen den grønne.

 

Men denne visa viser også at det er mulig å sende signaler fra den hemmelige cellen:

 

Ja i kveld skal vi synge en vise om deg

langt inni skauen den grønne.

 

Legg merke til at trosten vil synge om deg, og ikke for deg. Fra et hemmelig sted. Her er alt gjemt, dekket, skjult.  Til og med budskapet er skjult på bunnen av sjangerstigen: Prøysen har formulert en av sine sentrale ideer i en barnevise.

Det hemmelige fellesskapet gjemms ikke bare i en gran i skauen. I Julekveldsvisa knytter Prøysen det direkte til enreligiøs motivkrets.

Jeg vil oppfordre alle som tror de har forstått Julekveldsvisa til å lese juleevangeliet på nytt, både i Lukas´ og Matteus´ evangelium. Gjør man det vil man se at Prøysen har redigert julebudskapet hardt og konsekvent. Det kan ikke skyldes forglemmelser, for leste sin Bibel. I visa har han tatt ut alle opplysninger som skal bevise at fødselen er en oppfyllelse av det gamle testamentes profetier. Englene er borte. Gud er skjøvet inn i skyggen, og Josef er far god som noen der han står i stallen og ler. Jesusbarnet er vidunder godt nok, i kraft av sin egen fødsel.

Prøysen har hevet ut hele det himmelske byråkratiet, som jobber utrettelig hos både Lukas og Matteus. Han har også hoppet bukk over alle vanlige trosbekjennelser. Det som står igjen, er bildet av to fattige familier. Den ene i en stall i Betlehem, den andre i ei lita norsk stue. De presenteres som speilbilder av hverandre, med felles brytningspunkt i julestjerna. Den henger, ikke tilfeldig, over stua til Jordmormatja, forløseren. Navnet Matja har en spesiell klang i Prøysens dikteriske univers. Hun var ikke bare dikterend bestemor i det virkelige livet. Overalt dukker hun opp som en jordisk engel. Over hennes hus henger Julestjerna og bringer velsignelse  til   alle. Som blåna. Som susen over furua.

Nærmere en helliggjøring av en fattig norsk husmannsfamilie er det vanskelig å komme. Det skjer ikke fordi den er fattig. Når den familien som visas du er medlem av, og som lytteren dermed inviteres direkte inn i, er hellig, er det ikke som et sonoffer. Det som åpner for det hellige er et tillitsfullt fellesskap, i årets mørkeste natt, da livskreftene er truet av mørkemakter på alle kanter.

4. Det helliges språkløshet.

Den tradisjonsdyrkende språkkunstneren Alf Prøysen har et påfallende felles trekk med modernistene. Han er skeptisk til språket. Denne skepsisen gjelder ikke på livets danseplass. Der er han en språkdyrker av rang, som utforsker språkspillenes kunst som en virtuos. Gunnar på Mo serverer klisjeen  «Det bruser hett i mitt blod» under sosialt og seksuelt høytrykk. Men når dikteren skal nærme seg det aller helligste blir han taus.

Denne tausheten danner en rekke påfallende hull i Alf Prøysen tekster. Et slikt  hull finner vi i Fløttardag, visa om den dagen Bjarne Bogrudbakkas forlot barndomshjemmet:

 

Men en ting har dom æiller nevnt, det sitt´n og er gla for,

det rare som hæin veit ska skje og itte tør gi navn,

men som ei trøst tel tia kjem så har´n med i kista

en bæljesprøkkin torader tel hjælp mot sorg og savn.

 

Det er denne dyrkingen av tausheten og det unevnelige Ane Hoel kaller usynliggjøring i sine banebrytende studier av Trost i Taklampa. Det viktigste i romanen blir nesten ikke nevnt.  Hos Alf Prøysen er usynliggjøringen et viktig litterært virkemiddel. Men det er noe mer. Den språklige og sosiale gjemmeleken minner om det aller helligste i jødenes tempel. Dit hadde ingen adgang.

I prosaen møter vi usynliggjøringen i skildringen av Arne Barnehjemmet som sitter ensom og lager groper i graset i Trost i Taklampa, og i novellen om Matja Madonna. Hun som alltid tar de tyngste takene, men beveger seg på en bortgjemt sti i skauen, langt utafor bygdevegen.

Det er ikke lett å si det uutsigelige i viser? Viser og sang tilhører livets dans, selv for den ensomme visesangeren som har falt av i svingen og vil selge sykkelen.

Løsningen ligger i rytmen. Rytme kan skapes både av lyd og innhold. Jo mer rytmisk og strukturert teksten er, jo mer likner den på en ramme med åpne partier som lytteren må fylle ut på egen hånd.

Alf prøysen dyrket regla og det rytmiske. Og i de strammeste, mest folkeviseaktige tekstene hans finner vi store, hvite fleter. Eksemler på dette er  Lille måltrost, Å den som hadde seg ei lita jinte, og Steinrøysa neri bakken. Den siste er som en sveitserost: Nesten ikke noe av det som nevnes direkte i visa har betydning. Alt det viktige ligger utenfor teksten.

Den symbolske orden.

I alle samfunn finner man noe som kalles den symbolske orden.[2] Den symbolske orden er et sett forestillinger om hvordan ting er og bør være, og den er en integrert del av samfunnets maktstruktur.

Det interessante i vår sammenheng er at da Alf Prøysen gikk til angrep på skillingsvisenes ideologi  i De rette trinn innledet han et frontalangrep på den symbolske orden. Skillingvisenes moralisme er sosiale forskrifter så klare at man må gå til en tabloidavis for å vinne makan i våre dager. 

Hele Prøysens framtoning utfordret den symbolske orden.  Han valgte en kunstnerrolle der det meste var galt. Han respekterte ikke skillet mellom høyt og lavt. Han valgte upassende sjangre. Han deltok på alfor folkelige revyturneer, og fylte de folkelige visene sine med alfor seriøse tanker. Som formens mester dyrket han tilsynelatende den dårlige smaken. Samtidig var det umulig å overse den dype moralske tonen i all komikken.

Hvis ikke radiorevolusjonen hadde kommet og snudd opp ned på saker og ting , ville det neppe gått bra.

Alt gikk heller ikke bra. Han fikk ideologisk kjeft av kritikken da Trost i Taklampa kom ut, til tross for salgssuksessen. På femtitallet ble han mer og mer nervøs, han drakk og gikk på piller. Han sluttet å reise på turne. Etterhvert  livnærte han seg av barnetimer og stubber i Arbeiderbladet.

Dette var et tilbaketog, i forhold til den ambisiøse femårsplanen han hadde satt opp under krigen.

Men annet er ikke å vente for en som utfordrer den symbolske orden.

Likevel skjer det underlige at Alf Prøysens verk ikke forfalt og ble dårligere under dette tilbaketoget. Det virker som om de samme religiøst funderte grunnstrukturene som hadde fått ham til å utfordre den symbolske orden overlevde også under nye forhold.

Men Prøysen klarte ikke å endre den symbolske orden. Han heiste ingen opprørsfaner. Hans opprør besto i å dyrke umulige kulturelle kombinasjoner. Derfor har mottakelsen av hans verk alltid vært preget av forsøk på å redde den symbolske orden fra slike provokasjoner. Man forsøker å innordne det urovekkende i det kjente, legge ironien flat og glatte over opprøret med idyll. Men for den som lytter til den hemmelige tona, vil Alf Prøysens viser alltid være en kilde til uro.

 



[1] Visene er sitert etter Alf Prøysen: Samlede viser og vers. Oslo 1975

[2] Se Pierre Bourdieu: Symbolsk makt. Oslo 1995

 
Tekstene er lagt ut til personlig bruk, og kan ikke mangfoldiggjøres uten tillatelse. Alle rettigheter tilhører forfatteren.