1992.12.15 Arild Nyquist Høst i august

Arild Nyquist

Det står mye om Arild Nyquist på disse sidene. Akkurat denne diktsamlinga var jeg ikke så begeistret for. Men det er mye ros  å lese andre steder. 

Se samleside her

Arild Nyquist: Høst i august

Kritikertorget, NRK P2 15. 12. 1992


Det er en ting vi nordmenn kan bedre enn noe annet folk her i verden, og det er å skrive andakter. Gi en nordmann et papir og litt taletid, og så vil nordmannen sette seg ned og skrive en andakt. En kristelig andakt, en gudløs andakt, en vær-snill-mot-barnaandakt, eller en nå-får-det-være-nok-av-andakter-som-skal-forbedre-verden-andakt, altså en sånn en som du hører på akkurat nå.

En av de få nordmennene som ikke har skrevet andakter er Arild Nyquist. 

Han er en humorist med skarpe tenner under barten. Det har etter hvert gått opp for ganske mange at inne i Nyquists viltre prosa ligger det en stor livstruende angst som gir språkleken en dyp, svart klangbunn. Men det har vært et grunnleggende trekk ved hele forfatterskapet at disse farlige sidene ikke blir dratt opp til overflaten på en terapeutisk måte. De har ligget der som glupske gjedder i sivet. Plutselig har de brutt vannflaten og glefset til. Så ble smilet satt på plass igjen.

I årets bok har disse glefsende gjeddene, som for eksempel heter døden og angsten eller Hvem er jeg? fått en ny rolle. De tas fram i fullt dagslys og danderes pent oppå skrivebordet, mens poeten peker pedagogisk på alle tennene. Da blir teksten sånn:

Kutt 2: 

Hvorfor går vi omkring

og bærer på slike hemmeligheter? Hvorfor

åpner vi ikke våre stengte hjerter og 

deler innholdet med andre? Hvor-

for lukker vi det inne 

når vi i stedet kunne slått døren opp på vid vegg og latt all

angst, all ensomhet og smerte komme 

til syne? 

Det var da fint sagt, vil de fleste si.

Litt vel idealistisk det der med en totale åpenheten kanskje, men et godt budskap som vil hjelpe mange

Problemet er bare at når Arild Nyquist går i Den Gode Hensikts tjeneste skifter han bransje. Han begynner å gå Åsa Rytter Evensen og Bertolt Grünfeldt i næringen som livsrådgiver:

Kutt 1: 

Jeg er jeg. 

En viktig person. 

Den viktigste i hele verden. 

Men jeg kan ikke være/kan ikke bli jeg uten andre. 

I så fall er jeg/blir jeg ingenting -usynlig- og det 

vil jeg ikke være. 

I forhold til deg -den viktigste personen i hele verden.

Kyss meg!

Pent? Ja. Varmt? Absolutt. Like pent og varmt som elgen føler det der den står og betrakter solnedgangens gylne stråler. Trygt innhegnet i en forgylt ramme av klisjeer. Med “Høst i August” har dikter Arild levert en sterk søknad om å bli gjest i Frokost-TV.

 

Hva er årsaken? 

Nyquist er i ferd med å overføre sin nye posisjon i livet til en posisjon i i språket. Han er blitt en ettertenksom bestefar som prøver å drysse sannhetskorn ut over papiret. Men det som ga hele hans tidligere verk en slik kraft har vært det motsatte, nemlig op- posisjon i stedet for posisjon. Han var den fortvilte sønn, som ikke klarte å få de livsbitene han hadde arvet til å henge sammen.

Disse livsbitene som ikke passet sammen er en helt annen type partikler enn lett fordøyelige sannhetskorn. De skapte en lunefull humor som kunne erte opp selv den mest selvtilfredse leser.

Heldigvis finner vi rester av den urovekkende Nyquist enkelte steder. Som når han setter opp ønskelista for sin egen begravelse: 

Sit: Kutt 4: 

I min begravelse...

Brennende flygler - til pynt. Sånt kan skape angst hos de fleste sjelelige interiørarkitekter. Men stort sett er det en jevn peishygge som er i ferd med å bre seg i Arild Nyquists dikt. Det triste er bare at gode hensikter så sjelden er opphav til god kunst. 

Tekstene er lagt ut til personlig bruk, og kan ikke mangfoldiggjøres uten tillatelse. Alle rettigheter tilhører forfatteren.