1994:Han som sa for mye (Agnar Mykle)




HAN SOM SA FOR MYE

Agnar Mykle er død. 

Det skulle vel ikke gjøre så stor forskjell for Norge, når mannen har vært taus i et kvart århundre?

Jo, det er en forskjell. 

Det er forskjellen mellom den valgte tausheten og en påtvungen taushet.

Agnar Mykle valgte tausheten. Hvorfor skulle han jabbe videre med Norge, når han allerede var slått så hardt fordi han hadde sagt for mye?


Det udefinertes tyngde

Bare det udefinerte kan oppfattes som absolutt og uforanderlig. Derfor ligger samfunnets tabuer alltid litt mer enn en en armlengdes avstand inne i en eller annen materie det er vanskelig å orientere seg i. Det er likegyldig om de ligger i det helliges blendende lys eller det vemmeliges fuktige tusmørke. Virkningen er den samme. Ikke er forskjellen særlig stor heller.

 Først når grensen defineres kan man stille spørsmålstegn ved den: Hvor begynner skattesnyteriet? Hvorfor er det forbudt å røyke hasj når staten selger sprit? Hvorfor er hengepikker kunst og ståpikker porno?

Når grensen er kommet opp på bordet i klartekst kan den alltid flyttes. Et tabu er verre å håndtere. Det glir vekk. Det er hele meningen.

Denne mørkets tyngde kan tabuene våre trenge. Hvis tabuene forsvant ville samfunnet flyte helt ut, i enhver tenkelig konkret og overført betydning av ordet.

Bare på bakgrunn av tabuenes mørke bestandighet trer opplysningstidas rasjonalisme fram i sitt rette, skjærende lys: Selv om den later som om den strever for å bygge opp en sunn kjerne i mennesket og samfunnet, er modernitetens prosjekt en samfunnsnedbrytende, destruktiv virksomhet. Kunstens fiender har rett. Det er ikke noe argument imot kunsten. Er det et gode at samfunnet består?


Tabuet som døde

Agnar Mykle ble anklaget for to alvorlige normbrudd. Det første var at han sa noe alle visste. Han fortalte med stort talent om et aktivt og normalt sexliv. Han beskrev kåthet og kjærlighet som kåthet og kjærlighet. Som en litteraturens Karl Evang innførte han seksualhygiene også på romanens område: Åpenhet, lys og litterært såpevann måtte til for å fjerne den ramme lukta av kristenmanns pikk.

Mykle syntes sikkert at det var all rigt å være med på noe sånt. Men det var neppe særlig sentralt for forfatterskapet. Sex er en viktig del av romanene om Ask Burlefot. Men noe hovedtema er det ikke.


Han beskrev altså sex som sex. Mannssex, riktignok. Det innebar naturligvis beføling og slikking av kjønnsorganer, detaljerte beskrivelser av kjønnsorganer og særegenheter ved disse, onani, og en rekke endre bestanddeler i et normalt sexliv, som påtalemyndigheten trakk fram med umiskjennelig sakkunnskap. Påtalemyndigheten bestod jo av menn. 

Kort sagt: Agnar Mykle beskrev det alle visste, og som de fleste gjorde. Han tråkket over tabugrensen. Slik kom den fram i lyset. Da ble det også mulig å flytte den. 

Hvem flyttet den? Se det er et annet spørsmål, som heller ikke formuleres i klartekst. Det besvares i stedet ordløst, på reklamesøylene.


Tabuet som ikke døde

Det andre punktet hvor det ble reist anklager mot Mykle kom aldri så langt som til retten: Han ble angrepet for å ha brukt levende modell. Sladdermaskinen Bergen grep begjærlig muligheten til å identifisere Mykles kvinneportretter. Hvem var Constance med den lille knekk i skjeden? Hvem var Wilhelmine, hovedpersonen den nydelige, triste kjærlighetsnovellen som ligger flettet inn i “Sangen om den røde rubin”, om elskerinnen han ikke elsket, og som arbeidet hos tyskerne under krigen? 

Bergen spurte, og Bergen pekte: Hvilke kvinner hadde arbeidet hos tyskerne? Lot de seg knulle av enhver under epletrærne?

Men denne anklagen ble aldri konkret. De eventuelle utleverte ville jo ikke stå fram og bekrefte sladderen. De holdt seg i skyggen. Og de som spredte ryktene ville heller ikke konkretsisere dem offentlig og dermed bringe dem inn i rasjonalitetens sfære. Ingen har derfor kunnet påpeke grensa mellom Mykles beskrivelse av levende personer, og den formen for litterær innlevelse som vokser videre i lesernes fantasi.

Både det prinsipielle spørsmålet om Mykles bruk av levende modell og de personene som som reiste det ble raskt utvist fra den offentlige Mykle-debatten. I retten ble påtalemyndighetens dulgte antydninger om temaet bryskt avvist. Tabuet fikk leve videre i tusmørket. Der trivdes det selvfølgelig utmerket. Og mens femtitallets forargelse over Mykles samleiebeskrivelser er forunderligehistorieks minner i dag, lever forargelsen over de påståtte levende modellene fortsatt i beste velgående. De var seinest hovedtema i en stor, indignert artikkel i Bergens Tidende 4. juni 1993.


Utukt og demokrati

Når man leser hvitboka om Myklesaken i dag er det lett å se at det var påtalemyndigheten og pietistene som førte den mest logiske og renhårige argumentasjonen. Men de hadde et filosofisk og et politisk probleme som de ikke så: de trodde det var mulig å forsvare et tabu med logikk. Og de utfordret en priviligert samfunnsgruppes kulturelle hegemoni. De var derfor dømt til å tape saken politisk.

Påtalemyndigheten og pietistene opererte med det eneste intellektueltforsvarlige innholdet i utuktsbegrepet: Utukt er u-tuktet, altså fri beskrivelse eller utøvelse av sex. Når begynner friheten? Det kan ingen si. For da dør utuktsbegrepet. Det har det selvfølgelig gjort for mange. Men det at et begrep dør er ikke det samme som at det skifter innhold.

Kulturradikalerne førte en slags dobbelt argumentasjon. De hevdet at begrepet var tømt for innhold. men det var ikke utuktsbegrepet. Det var bare omstridt. Derfor hadde de en reserveargumentasjon som ble hovedargumentet: Kunstens frihet stgo over loven. I den høye stil skulle det derfor gjelde andre regler enn i den lave stil. Det samme argumentet ble framført av påtalemyndigheten i omvendt versjon, når de avviste forsvarernes sirlig oppstablete pornobunker med “Fanny Hill” på toppen: Det var jo så dårlig skrevet! Mykle derimot gjorde ekstra stor skade fordi han skrev så godt. Disse diskusjonene gjør Myklesaken til en litteratursosiologisk godbit: Her finner man en åpen kamp om hva som skal tillates i ly av den høye stils privilegier.

Den folkelige, pietistiske reaksjonen mot Mykle avviste alt slikt. I avisinnleggene, som gjenlød langt inn i påtalemyndighetens argumentasjon, hevdet de naturligvis at det skulle gjelde samme rett for Loke som for Tor. Det skulle ikke gjelde noe unntak for kunsten, hvis utuktsparagrafen fortsatt hadde noe innhold i Norge. 

Dette var et folkelig, demokratisk angrep på kunstens frihet. Dermed var det også et åpent angrep på den liberale middelklassens kulturelle hegemoni. Selvfølgelig motsatte den samme liberale middelklassen seg dette demokratiske angrepet med nebb og klør, slik de hadde gjort med jevne mellomrom siden Søren Jaabæks dager. Selvfølgelig vant de. 

Det er denne seiren som feires i de rituelle jubileumsartiklene avisene trykte ved hvert femårsjubileum for henholdsvis rettssaken og Mykles fødselsdag. Det er også innholdet i de fleste nekrologene. Alle disse artiklene er rene politiske artikler som forsvarer den liberale middelklassens kulturelle hegemoni, heri opptatt deres politiske privilegier.

Myklesaken er kanskje typisk norsk. Som alt typisk norsk er den i slekt med lavkirkelige amerikanske fenomener: Slike rettssaker var populære i USA, de norske frihetsutopienes viktigste hjemland, noen år før. Myklesaken var dypt reaksjonær og demokratisk i ordenes rette forstand. Den var et angrep mot den moderne kunstens samfunnsnedbrytende prosjekt. Den var et reaksjonært demokratis selvforsvar mot sitt eget samfunns innebygde dynamikk. Den var en kamp som demokratiet tapte.


Avklaringens revesaks

Selvfølgelig tapte det retthaverske norske demokratiet sin rettslige kamp mot den kulturelle middelklassen, slik det alltid har gjort. Dommene over Agnar Mykle er typiske politiske dommer. De er intellektuelle makkverk, fulle av taktiske kompromisser og lummer feighet. Dette ble kalt en nyttig avklaringav riksadvokaten. La oss se litt på hva avklaringen gikk ut på:

I byretten ble romanen “Sangen om den røde rubin” dømt som utuktig skrift. Men Agnar Mykle ble frikjent på grunn av rettsvillfarelse. Han var dermed avskåret fra å anke saken, og kunne ikke lenger forsvare seg i rettsapparatet.

Forlaget ble dømt til inndragning av boka, og anket til Høyesterett. Der ble inndragningen opphevet, under dissens. Men det er verd å merke seg at også Høyesteretts flertall, altså de som stemte for frifinnelse, mente teksten var utuktig. Grunnen til at beslaget ble opphevet, var at man kunne reise berettiget tvil, og i en sak hvor ytringsfriheten var inne i bildet burde tvilen komme tiltalte til gode.

Selve romanen "Sangen om den røde rubin" ble altså stemplet som utuktig i to rettsinstanser. Byretten hadde behandlet Mykle som et barn og forsøkte å få ro på den måten. det gikk ikke. Høyesterett arbeidet mer på det politiske plan, og forsvarte det liberale borgerskaps kulturelle hegemoni mot nok et angrep fra lavkirkelig hold. En avgjørelse i beste embedsmannstradisjon.

Nå mente enkelte at de visste hvor grensa for utukt gikk, og hvor ikke–tukten begynte. Da var det bare å begynne å rydde opp og få orden på laknene. Det gikk dårlig. For selv om rettsapparatet hadde forsøkt å grumse det hele til så godt de kunne, hadde den offentlige prosessen vært klargjørende nok: Sextabuet var identifisert, og kunne avlives ved første anledning.


Mykles eget mørke

De som har lest Agnar Mykle og tolket ham som som en liberal barrikadestormer på grunn av virkningen bøkene hadde, har lest en myte og ikke bøkene. Den store Burlefotromanen (bare de to bindene «Lasso rundt fru Luna» og «Sangen om den røde rubin» er utgitt til nå,) er gjennomsyret av en konservativ, autoritær tankegang som henter sin kraft fra to kilder: Pietismen og mannsfelleskapets æresbegreper. Det er ingen tilfeldighet at Mykle er Norges største prosaist siden Hamsun. De har drukket av samme kilde. 

Mykle er gjennomsyret av pietismen. På mange måter kan man si at han er en pietist som bruker pietismens strenge krav om konsekvens i tanke og handling mot pietismens egen sex- og livsfiendtlighet. Spørsmål om skyld, soning og frelse gjennomsyrer Burlefotromanen. 

Det eneste som virker sterkere enn dette er hans dyrking av æren, og kjærligheten mellom menn. I bøkene ligger det en himmelropende lengsel etter frelse fra skam og fortapelse. Men dette er en tematikk som er fortrengt fra norsk offentlighet i dag. Hvem kan i dag forklare hva skjensel, Agnar Mykles aller mest sentrale ord, betyr?

Det er altså ikke humanismen som gir Mykles romaner deres styrke. Tvert imot er det det dypt reaksjonære, illusjonsløse elementet i bøkene som gir teksten en gammeltestamentlig kraft. Den befrir forfatteren fra de gode formåls intellektuelle vatteppe, og han står fritt til å si det han må. 

Når Agnar Mykle dyrket æren og kjærligheten mellom menn, når han skrev om mannens rett overfor kvinnen under samleiet, eller når han beskriver Ask og Emblas nattlige vandring i parken, da er han ikke mye av en tabubryter. Tvert imot dyrker han det mytiske mørket. Dette mørket er nødvendig for at han skal få gjort sine undersøkelser. 

I forhold til den seksualhygieniske litterære kampanjen, som heller var en sosial bivirkning enn et litterært prosjekt, er Mykles eget tabureportoar voldsomt omfattende. Det er slående hvor lite oppmerksomhet dette innlysende poenget har fått. Arild Haaland påpekte det tidlig, Torunn Ystaas gikk videre med analysen ut fra en feministisk synsvinkel på syttitallet. Men ellers ser denne viktigste siden ved Mykles litterære prosjekt ut til å være tabu for de liberale klakkørene hans.


Taushetens tabu

På femtitallet sto kjønnsdriften på liberalismens og sosialismens side. De unge mennenes undertrykte kåthet ga reisning til et sosialt engasjement, parret med et ektefølt hat mot prester, dommere og alt som tvang menneskets edlere deler nede. 

I dag har prestene overtatt sosialistenes gamle appeller om solidaritet. Feministene fordrev kjønnsdriften fra venstresida, og ble begjærlig overtatt av reklamebyråene. Det liberale borgerskapet har mistet sitt kulturelle hegemoni. Hegemoniet er overtatt av journalistikken, som har vokst organisk sammen med reklamen og overspyler hele samfunnet med sin kommersielle variant av den postmoderne virkelighetsoppfatning.

Også i denne radikalt nye situasjonen var Agnar Mykle en tabubryter. Han har valgt den totale taushet, og tviholdt på den med beundringsverdig konsekvens. Slik brøt han den kommersielle journalistikkens første bud: Du skal stå fram!

Antakelig ble også dette taubruddet gjort i ren vanvare. Som da han overskred sextabuet må årsakene ha ligget på et dypt personlig plan, i en kamp med eksistensielle spørsmål, i en streben etter vedrighet.

For en tid som dyrker tegnet er årsaksloven nokså uinteressant. Jo flere avviste tilnærmelser han fikk, jo mer gikk Agnar Mykles taushet over fra å være ingen ytring til å bli et meningsbærende tegn. Ved å nekte å fungere som råstoff for medieindustriens oppmerksomhetsproduksjon viste han at det finnes en grense for vår tids ideologiske herskere. 

En som er taus, må ha noe å skjule. Men Agnar Mykle har bevislig blottstilt mer av seg selv enn de fleste i dette land. Problemet er bare at han gjorde det på sine egne, kunstneriske premisser. Ved å brytes mot Agnar Mykles innbitte taushet ble oppmerksomhetsindustrien ufrivillig tvunget til å innse at det er en grense for dens egen påvirkningskraft. Slik blir også vår tids herskere stående igjen som relative, tidsbundet og foranderlige.

Da han skrev var det galt. 

Da han tiet var det også galt.

Det er kanskje ikke så rart. For taushet og ytring er beslektete par. Og under  Agnar Mykles skrifter og Agnar Mykles taushet aner vi det samme temaet: Et menneskes verdighet.

Tekstene er lagt ut til personlig bruk, og kan ikke mangfoldiggjøres uten tillatelse. Alle rettigheter tilhører forfatteren.